Rt-1982-1838
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-11-04 |
| Publisert: | Rt-1982-1838 (438-82) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 387/1982 |
| Parter: | Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokaten ved fullmektig advokat Karl Arne Utgård) mot Tordis Blørstad (høyesterettsadvokat Tor N. Rekve). |
| Forfatter: | Blom, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §176, §181, Jordloven (1955) §20 |
Dommerne Blom, Holmøy og Aasland.
Staten hadde fremmet krav om skjønn i forbindelse med ekspropriasjon etter jordloven §20 av en eiendom tilhørende Tordis Blørstad. Mandal herredsrett nektet å fremme skjønnskravet, idet retten kom til at ekspropriasjonsvedtaket var ugyldig.
Staten anket, men trakk senere anken tilbake. I forbindelse med hevning av saken fremsatte Tordis Blørstad krav om saksomkostninger, et krav som bl.a. skulle dekke omkostninger som var pådradd i forbindelse med det arbeid hennes prosessfullmektig hadde hatt for å få staten til å trekke anken tilbake. Prosessfullmektigen hadde i den forbindelse henvendt seg til en stortingsmann og en av statssekretærene i Landbruksdepartementet.
Agder lagmannsrett hevet ankesaken ved kjennelse av 9. september 1982 og tok herunder standpunkt til ankemotpartens krav om dekning av omkostninger. Staten påkjærte omkostningsavgjørelsen. Kjæremålet knyttet seg til motpartens krav om dekning av kostnader i forbindelse med arbeidet for å få staten til å trekke ankeerklæringen tilbake. Staten godtok kravet om dekning av omkostninger i forbindelse med forhandlinger med departementet, men ikke omkostninger som skrev seg fra kontakten med vedkommende stortingsmann.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Utvalgets kompetanse er begrenset overenstemmende med tvistemålsloven §181 annet ledds første punktum til å gjelde spørsmålet om lagmannsrettens omkostningsavgjørelse er truffet i strid med loven.
Staten ved Landbruksdepartementet har ikke bestridt at Tordis A. Blørstad blir å tilkjenne saksomkostninger for lagmannsretten etter at staten har trukket sin anke tilbake. Det spørsmål som er omtvistet mellom partene, gjelder omfanget av saksomkostningene, nærmere bestemt i hvilken utstrekning omkostninger som er påløpt for Tordis A. Blørstad gjennom hennes prosessfullmektigs arbeid for å få staten ved Landbruksdepartementet til å trekke anken til lagmannsretten tilbake, kan kreves dekket. I sin omkostningsoppgave for lagmannsretten krevde Tordis A. Blørstads prosessfullmektig sitt salær i anledning av dette arbeid dekket med 8000 kroner og dertil dekning under denne post av en forholdsmessig andel av utlegg i anledning av saken, mens staten hevdet at denne post i omkostningsoppgaven måtte settes ut av betraktning fordi den «først og fremst knytter seg til arbeid gjennom politiske kanaler for å få staten til å endre standpunkt i denne saka.» For Høyesteretts kjæremålsutvalg har staten godtatt at omkostningene under denne post blir dekket «for så vidt det er tale om kostnader som knyter seg til kontakt med statssekretær m.v. i høve tilbaketrekkjing av anka». Derimot hevder staten - på samme grunnlag som for lagmannsretten - at det ikke kan tas hensyn til omkostninger knyttet til det arbeid prosessfullmektigen har hatt ved sin kontakt med en stortingsrepresentant i sakens anledning.
Utmålingen av saksomkostninger er regulert i tvistemålsloven §176, hvoretter de saksomkostninger som tilkjennes, skal omfatte alle de omkostninger parten har hatt med saken, for så vidt de etter rettens oppfatning var nødvendige for å få saken betryggende utført. I utgangspunktet vil spørsmålet om hvorvidt de omkostninger som kreves dekket faller innenfor denne ramme, være et skjønnsspørsmål hvor den avgjørelse retten treffer, ikke kan angripes gjennom kjæremål. Men i det foreliggende tilfelle gjelder kjæremålet hvorvidt lagmannsrettens avgjørelse innebærer at det er gitt eller kan være gitt dekning for omkostninger som etter sin art faller utenfor hva som kan kreves dekket etter tvistemålsloven §176. Dette spørsmål må anses som et lovanvendelsesspørsmål som utvalget kan prøve overensstemmende med tvistemålsloven §181 annet ledds første punktum. Om dette er det for øvrig ingen uenighet mellom partene.
Utvalget er kommet til at kjæremålet må tas til følge.
Både etter sin ordlyd og sitt formål tar tvistemålsloven §176 først og fremst sikte på omkostninger som er knyttet til selve utførelsen av rettssaken. Utvalget antar likevel at omkostninger med sikte på å få saken forlikt eller - som her - med sikte på å få motparten til å trekke en anke tilbake, etter omstendighetene vil kunne kreves dekket som saksomkostninger. Hvor langt det vil være grunnlag for dette, kan nok i enkelte henseender volde tvil. I det foreliggende kjæremål har imidlertid staten - som allerede nevnt - akseptert at den private parts omkostninger under denne post skal dekkes, med unntak for omkostninger til prosessfullmektigen i anledning av den kontakt han tok med en stortingsrepresentant i sakens anledning. Utvalget er enig med staten i at mulige omkostninger i anledning av denne kontakt ikke kan kreves dekket etter tvistemålsloven §176. Det var Landbruksdepartementet som representerte staten i rettssaken. Når prosessfullmektigen tok kontakt med vedkommende stortingsrepresentant, var det med sikte på å oppnå støtte i sine forhandlinger med departementet. Omkostninger ved å søke slik støtte utenfra under forhandlinger med motparten bør imidlertid etter utvalgets oppfatning ikke kunne belastes denne som saksomkostninger, og dette må gjelde også når staten er motpart.
I og med at det etter utvalgets oppfatning er tale om omkostninger som etter sin art ikke kan kreves dekket, må det være uten betydning at omkostningsbeløpet - slik lagmannsretten har funnet - ikke overstiger hva som under enhver omstendighet ville ha påløpt ved ordinær ankeforhandling.
Det er omtvistet mellom partene om det er oppstått særskilte omkostninger ved prosessfullmektigens kontakt med stortingsrepresentanten. Dette spørsmål og i tilfelle størrelsen av disse omkostninger kan utvalget ikke ta standpunkt til. Da lagmannsretten ut fra sitt syn - og slik saksomkostningsspørsmålet der var lagt opp fra statens side - ikke har gått inn på disse forhold, må lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og saken for så vidt hjemvises til lagmannsretten til ny behandling.
Da kjæremålet har reist et spørsmål av prinsipiell interesse og da statens endelige standpunkt først ble klargjort for Høyesteretts kjæremålsutvalg, finner utvalget ikke å burde tilkjenne saksomkostninger i anledning av kjæremålet.
Kjennelsen er enstemmig.»