Rt-1982-694

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-04-23
Publisert:	Rt-1982-694 (160-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 75/1982
Parter:	Knut O. Vistemyren (høyesterettsadvokat Knut Ramstad) mot Staten v/Landbruksdepartementet (advokat Karl Arne Utgård - til prøve).
Forfatter:	Sandene, Løchen, Syvertsen, Skåre, Mellbye. 12-1
Lovhenvisninger:	Norske Lov (1687) 3-, Fjelloven (1920)

Dommer Sandene: Knut O. Vistemyren eier gården Viste øvre, gnr. 75 bnr. 1, Vestre Slidre. Til gården hører seteren Fauskehaugen, gnr.

Side:695

72 bnr. 6, beliggende i Vestre Slidre statsalmenning. Saken gjelder tvist om eiendomsretten til setergrunnen på Fauskehaugen. Det er enighet om at bebyggelsen på seteren tilhører Vistemyren. Staten v/ Landbruksdepartementet reiste sak mot Vistemyren med påstand om at setereiendommen, som liggende i statsalmenning, er undergitt statens eiendomsrett.

Valdres herredsrett, satt med domsmenn med særlig kyndighet, avsa 2. mai 1978 dom med slik domsslutning:

«1. Knut O. Vistemyren frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Staten v/Landbruksdepartementet påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som 21. september 1979 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Gnr. 72, bnr. 6, Fauskehaugen i Vestre Slidre er, som liggende i statsalmenning, undergitt statens eiendomsrett.

2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett ilegges ikke.»

Lagmannsretten var satt med 4 domsmenn med særlig kyndighet i almenningsspørsmål. Dommen ble avsagt under dissens, idet tre av domsmennene kom til samme resultat som herredsretten.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Knut O. Vistemyren har anket til Høyesterett for så vidt angår lagmannsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Den ankende part har under prosedyren for Høyesterett fremhevet at fjellområdene i Valdres ble tatt i bruk til setring allerede i førhistorisk tid (i 6. til 8. århundre), før det forelå noen statsdannelse i Norge. Havne- og beitemulighetene var generelt dårlige i Vestre Slidre. Dette førte til sterk utnyttelse av de beiteområder som fantes, og gav anledning til tvistigheter og rettssaker om fjellbeitet allerede på 1500-tallet mellom brukere fra Slidre og fra Vang. Med bakgrunn i slike betraktninger har den ankende part sagt seg uenig i det utgangspunkt som herredsretten og lagmannsretten tok for behandling av tvisten. Ut fra Høyfjellskommisjonens kjennelse 29. august 1939 hvoretter fjellområdet der Fauskehaugen er beliggende, ble kjent å være statsalmenning, la de to retter til grunn at Vistemyren etter N.L. 3-12-1 måtte påvise et grunnlag for sin påstand om eiendomsrett til setergrunnen. Den ankende part hevder at det er feilaktig å gå ut fra at setergrunnen har tilhørt Kongen; setergrunnen ble beslaglagt av bøndene før det var noen stat og før det var kommet lovregler om almenninger og almenningsrettigheter. I tilslutning til denne anførsel har ankeparten fremholdt at bøndene i Valdres har sondret nøye når det gjelder eiendomsretten til selve setervollen og rettighetene til områdene omkring. Det har vært og er den alminnelige oppfatning at den seterberettigede i statsalmenningen er eier av setervollen. Disse generelle synspunkter gjør seg særlig gjeldende for seterbruken i området Baklien, der Fauskehaugen er beliggende. Baklien har spesielt gunstige forhold for

Side:696

setring, og har vært utnyttet av oppsittere i Slidre helt fra førhistorisk tid. Det er rimelig å anta at de seterberettigede gårder har hatt eksklusiv bruk av setrene i Baklien.

Subsidiært har den ankende part hevdet at Fauskehaugen faktisk og rettslig er skilt ut og brukt på en måte som tilfredsstiller kravene til hevd fra almenning. - Ankeparten har vist til at Fauskehaugen ble fradelt bruket Kåta, gnr. 72 bnr. 1, Vestre Slidre, ved skyldsetningsforretning 8. oktober 1894. I forretningen uttales at Amund Knutsen Kaata «har for en del år siden frasolgt gården» Fauskehaugen som «er beliggende i baglien i V. Slidre almending, eies og bruges nu af Knud Olsen Vidste. Den er indhegnet.» Ved skjøte 13. desember 1897 overdrog Amund K. Kaata «min eiende sæter i Baglien som kaldes Fauskehaugen - i henhold til handelsforlig afødt xx.xx.1867» til Knut Olsen Viste for 480 kroner. I skjøtet het det videre: «Med sæteren for samme kjøbesum skal kjøberen have en øi (liden holme) som kaldes Væløien og beliggende i den saakaldte Timberviken i Storvandet.» Knut Olsen Viste var oldefar til ankeparten. Han eide Viste øvre, og denne eiendom og seteren Fauskehaugen ble senere flere ganger overdradd samlet til slekt i rett nedstigende linje, ved skjøter av 18. februar 1908 og 9. juni 1929, kjøpekontrakt av 1955 og skjøte til ankeparten av 18. februar 1975. - Gården Viste øvre har 35 mål innmark og 100 mål skog. Seteren Fauskehaugen opptar 36 mål, hvorav 18 er oppdyrket og 8 under oppdyrking. Til driften tilføres gjødsel, både naturgjødsel og kunstgjødsel. Setervollen er fulldyrket, ble pløyd opp for en del år siden og dyrkes og utnyttes tilsvarende som bruket Viste øvre nede i bygden. Vistemyren er avhengig av avlingen på seteren for sin gårdsdrift. Seteren er inngjerdet.

Den ankende part har fremholdt at oppdyrkingen av vollen går videre enn den seterbruk som en almenningsberettiget har rett til etter Norske Lov. På Væløya er det dessuten hugget uten utvisning fra skogforvalteren, og det er skjedd hugst til salg. Skyldsetningen i 1894 og overdragelsen i 1897 skjedde uten foreskrevet samtykke fra noen offentlig myndighet. Det er således foretatt disposisjoner i strid med gjeldende almenningsregler. Den utøvde faktiske rådighet over Fauskehaugen og de rettslige disposisjoner har tilfredsstilt hevdsvilkåret om bruk. Ved de juridiske disposisjoner er nyttet formuleringer som forutsetter at disposisjonene gjelder eiendomsrett til Fauskehaugen. Formuleringene har gitt grunnlag for god tro hos skjøtemottakerne, og til at det er eiendomsretten til Fauskehaugen som er overført.

Den ankende part har for Høyesterett fastholdt sine øvrige anførsler for lagmannsretten, således at staten har betraktet Vistemyren som eier ved noen anledninger og nå må være bundet av det, og videre at staten må anerkjenne Vistemyren som eier ut fra et likebehandlingsprinsipp. Det er pekt på at brukeren av setereiendommen Bukone (gnr. 75 bnr. 15), en naboseter i statsalmenningen, av staten er anerkjent som eier av setervollen.

Knut O. Vistemyren har lagt ned slik påstand:

«1. Knut O. Vistemyren frifinnes.

Side:697

2. Knut O. Vistemyren tilkjennes saksomkostninger for herredsretten, lagmannsretten og Høyesterett av ankemotparten.»

Staten har tatt til gjenmæle og hevdet at lagmannsrettens domsresultat er riktig. Dokumentasjonen og prosedyren er også fra statens side utvidet og utdypet i forhold til behandlingen for lagmannsretten, som følge av ankepartens brede historiske saksopplegg for Høyesterett. - Ankemotparten har i det vesentlige fremholdt:

Baklien og Fauskehaugen er en del av Vestre Slidre statsalmenning, og staten eier grunnen her som i almenningen ellers. Ankeparten har ikke sannsynliggjort, enn si godtgjort, at det i førhistorisk tid er drevet setring som kan gi noe grunnlag for eiendomsrett til setergrunnen på Fauskehaugen. Om Fauskehaugen og Baklien er overhodet ikke fremlagt materiale fra førhistorisk tid. Etter foreliggende opplysninger kan seterbruken i Baklien ikke være eldre enn fra 1600-tallet. For øvrig måtte eiendomsrett til setergrunnen på slikt grunnlag som ankeparten antyder forutsette bevis for at setrene ble tatt opp før området ble almenning; heller ikke noe slikt bevis foreligger. Lagmannsrettens utgangspunkt om at staten som almenningseier må anses som eier også av setergrunnen på Fauskehaugen, og at det er ankeparten som må føre bevis dersom han vil påstå eiendomsrett, er således riktig. - Vilkårene for hevd av almenningsgrunn foreligger ikke. Slik hevd for Fauskehaugens vedkommende kan det etter sakens opplysninger bare bli tale om for tiden etter skyldsetningen i 1894. Ankemotparten har prinsipalt hevdet at forretningen av 1894 og skjøtet av 1897 må forstås slik at det bare er retten til å se tre på Fauskehaugen og eiendomsretten til de oppførte hus og gjerder på setervollen som ble overdratt. Dette samsvarer også med den naturlige formodning om at Kaata ikke ville overdra mer enn han selv hadde. Overdragelsen av seterretten fra Kaata til Viste i 1897 ble ikke forelagt for noe organ for almenningen til godkjennelse. Men noe slikt godkjennelseskrav ble ikke praktisert og gjaldt ikke i Vestre Slidre. Selv om det legges til grunn at Viste gikk ut fra at han ved skyldsetningen og tilskjøtingen i 1894/1897 ble eier av setergrunnen på Fauskehaugen, kan det likevel ikke bli spørsmål om noe hevdserverv. Det har ikke vært noen bruk utover den som almenningsretten gir anledning til. Ankemotparten har i tilknytning til hevdspørsmålet vist til Høyfjellskommisjonens bemerkninger i kjennelse 3. september 1938 vedkommende Folldalsforretningen (kjennelsen side 133) som i alt vesentlig ble tiltrådt av Høyesterett, Rt-1959-388 på side 397. De senere overdragelser og skjøter etter 1897 gjelder generasjonsskifter og er uten betydning når det gjelder spørsmålet om bruksvilkåret for hevd foreligger. Ankemotparten mener at det heller ikke er godtgjort at brukerne har vært i god tro gjennom hele hevdstiden, 30 år. Fra omkring 1910 gikk staten over til en mer aktiv forvaltning av Vestre Slidre statsalmenning med tilsyn og administrasjon av setervollene; dette kan brukerne av Fauskehaugen ikke ha vært ukjent med. - Heller ikke ankepartens påstand om eiendomsrett fordi han av staten er betraktet som eier i andre forbindelser, kan føre frem. Ikke fra noe organ som handler på vegne av Vestre Slidre statsalmenning, er brukere av Fauskehaugen anerkjent som eier. Likeledes er det ikke

Side:698

holdbart som grunnlag for anførslen om usaklig forskjellsbehandling å vise til at staten ikke brukte rettsmidler mot en uteblivelsesdom av 27. oktober 1931 der brukeren av seteren Bukone ble kjent eiendomsberettiget til setergrunnen. Bukone-tilfellet var særlig. Statens standpunkt når den gjør gjeldende eiendomsrett til setergrunnen på Fauskehaugen er i samsvar med en fast og alminnelig administrasjon av statsalmenninger.

Staten v/Landbruksdepartementet har lagt ned slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom punkt 1 vert stadfesta.

2. Staten v/Landbruksdepartementet vert tilkjent sakskostnader for alle rettar.»

Til bruk for Høyesterett er ved bevisopptak for Valdres herredsrett avhørt den ankende part og 16 vitner. To av vitnene er ansatt i skogforvaltningen i Valdres. Av de øvrige vitner er den overveiende del jordbrukere med seterrett i Vestre Slidre statsalmenning. Et vitne er avhørt ved bevisopptak for Oslo byrett. Samtlige vitner er nye for Høyesterett, unntatt skogforvalteren i Valdres. Det er fremlagt et stort antall nye dokumenter. Saken står for de avgjørende deler i faktisk henseende i alt vesentlig i samme skikkelse som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, dens flertall, og kan i store deler slutte meg til dettes synspunkter og begrunnelse. Jeg skal bemerke:

Særlig ut fra historiske betraktninger om den første setring i Valdres har den ankende part påstått at det i foreliggende sak ikke kan tas som utgangspunkt at staten som almenningseier er eier også av setergrunnen på Fauskehaugen. Jeg kan ikke se at det er brakt frem materiale til underbyggelse av denne påstand. Det foreligger ingen opplysning om at noen setring i Baklien eller spesielt på Fauskehaugen tok til før almenningsordningen ble gjeldende. Opplysningene om den første setring på Fauskehaugen knytter seg faktisk til en langt senere tidsperiode, 16. hundreårstallet. - Som herredsretten og lagmannsretten må jeg gå ut fra at staten er eier av setergrunnen på Fauskehaugen med mindre Knut Vistemyren kan godtgjøre sin eiendomsrett.

De sentrale dokumenter som den ankende part har påberopt til støtte for sin eiendomsrett, er skyldsetningsforretningen av 8. oktober 1894 for Fauskehaugen og skjøtet av 13. desember 1897 fra Amund K. Kaata til Knut O. Viste på Fauskehaugen. Skjøtet angir at overdragelsen skjer i henhold til et handelsforlik av 4. februar 1867, men noe dokument om dette forlik foreligger ikke; dets innhold er ukjent og forliket kan ikke gi anledning til nærmere betraktninger. Når det gjelder fortolkningen og forståelsen av skyldsetningsforretningen og skjøtet fra 1890-årene vil oppfatningen i Vestre Slidre i slutten av forrige århundre av rettsforholdene vedkommende fjellstrekningene i herredet være et viktig hjelpemiddel. På dette punkt fikk folk autoritative opplysninger gjennom Høyesteretts dom av 10. mai 1876 som gjaldt Handeseteren i Baklien. Høyesterett la til grunn at området er statsalmenning ( Rt-1876-326327). Dette standpunkt hadde også ordføreren i Vestre Slidre uttrykt i en uttalelse 20. september 1873. Standpunktet var også i samsvar med det resultat som en kongelig

Side:699

kommisjon for undersøkelse av grensene for Kongens almenninger i Hadelands, Totens og Valders fogderi var kommet til i en forretning av 1. juli 1757, og med en høyesterettsdom av 13. oktober 1757 (jfr. side 84 i protokollen over Høyfjellskommisjonens kjennelser av 29. august 1939). Kaata og Viste må under disse forhold ved skyldsetningen og overdragelsen i 1894/97 ha kjent til at den almenning som ble omtalt i skyldsetningsdokumentet, er en statsalmenning. De var begge almenningsberettigede, og deres rettigheter ble regulert og begrenset av N.L. 3-12-3. Også dette måtte de kjenne til. For vurderingen av skyldsetningsdokumentet er det ellers av betydning at en skyldsetning ikke forutsatte noen overdragelse av et grunnareal. Skyldsetningen var avgjørende for skattefundamentet, og skyldsetningen av eksempelvis seterrettighet var av betydning for eiendommenes skatteplikt ved overføring av rettigheten fra en eiendom til en annen. På denne bakgrunn forstår jeg skyldsetningsdokumentet av 1894 og skjøtet av 1897 slik at det var retten til å setre på og fra Fauskehaugen som ble overført fra Kaata til Viste. En slik forståelse er ikke i strid med ordlyden. Den faller naturlig også ut fra formodningen om at skjøteutstederen ikke ville overdra større rett enn han hadde.

Når det gjelder spørsmålet om hevd av eiendomsretten til setergrunnen, nevner jeg først at det ikke kan ha vært noe slikt hevdserverv forut for nevnte dokumenter. For Høyesterett foreligger ingen opplysninger i den retning. - Med det resultat jeg er kommet til når det gjelder innholdet av skyldsetningsdokumentet av 1894 og skjøtet av 1897, at dokumentene bare gjelder seterretten og bebyggelsen, ikke eiendomsretten til setergrunnen, kan det være tvilsomt om Viste og hans rettsetterfølgere overhodet kunne hevde eiendomsrett til setergrunnen. Jeg tar imidlertid ikke opp dette spørsmål, fordi noe hevdserverv ikke kan komme på tale fordi de vanlige hevdsvilkår ikke er oppfylt. Den bruk som er gjort av setervollen, selv den intensive utnyttelse de siste årtier for produksjon av høy for vinterforing av buskapen på bruket nede i bygden, går ikke utover en tidsmessig og rasjonell utnyttelse av seterrettigheter i statsalmenning. Dette er en utnyttelse som godtas og understøttes av Landbruksdepartementet. Jeg kan også vise til Høyesteretts dom i Rt-1963-354 (særlig side 359) med en fortolkning av fjellovens seter-begrep som legger vekt på nåtidens krav. - Juridiske disposisjoner, skjøter og kjøpekontrakter i forbindelse med generasjonsskifter, er av ankeparten påberopt som bidrag til å oppfylle hevdskravet til bruk. Jeg holder åpent spørsmålet om hvorvidt, og i tilfelle på hvilken måte og i hvilken utstrekning, rettslige disposisjoner vedkommende en eiendom kan fylle hevdsvilkåret om bruk. Det må iallfall være utvilsomt at hjemmelsdokumentet på hovedbruket med tilliggende seterrett fra den ene generasjon til den etterfølgende, er uten betydning for spørsmålet om hevdsvilkåret om bruk er oppfylt. - Ytterligere nevner jeg at jeg heller ikke antar at vilkåret om god tro for hevd foreligger i dette tilfelle. Almenningsmyndighetene har siden 1910-15 gått inn for aktiv administrasjon av og kontroll og tilsyn med statsalmenningene. Dette har ytret seg utad på måter som må ha gjort at en mulig tro på å være eier av setergrunnen på Fauskehaugen vanskelig kan ha vært en aktsom god tro.

Side:700

Den ankende parts anførsel om at Vistemyrens eller hans rettsforgjengeres eiendomsrett til setergrunnen er godtatt av staten, kan ikke føre frem. Ankeparten har her vist til skattemyndighetenes forutsetninger i forbindelse med matrikulering og til skjønnsrettens tilståelse av erstatning ved neddemming av en del av Væløya. Disse standpunkter er uten betydning som forpliktende anerkjennelse fra statens side av privat eiendomsrett til almenningsgrunn. Ikke i noen av tilfellene er det tatt stilling til eiendomsspørsmålet av et organ med kompetanse i almenningsspørsmål. Når det gjelder skjønnserstatningen, hadde den for øvrig ikke setergrunnen som gjenstand.

Når det gjelder anførselen om usaklig forskjellsbehandling dersom staten nekter å godta Vistemyren som eier av setergrunnen, har ankeparten vist til bare ett tilfelle, nemlig forholdet vedkommende Bukone. Dette gjaldt en uteblivelsesdom av 27. oktober 1931 av Valdres herredsrett i eiendomshevdssak vedkommende et gårdsbruk og den tilliggende seter Bukone. Staten hadde ikke kjent til rettssaken, men fant å måtte bøye seg for dommen. Dette spesialtilfelle kan ikke påberopes til fordel for Vistemyren og Fauskehaugen. Statens standpunkt her er i samsvar med en omfattende og langvarig praksis. Når det gjelder Vestre Slidre statsalmenning, vil staten forholde på samme måte overfor Fauskehaugen som overfor de øvrige 8 skyldsatte setrer og de om lag 300 ikke-skyldsatte setrer i almenningen. - Anførselen om usaklig forskjellsbehandling er uholdbar.

Jeg finner etter dette at lagmannsrettens dom bør stadfestes. Dette gjelder også avgjørelsen om at saksomkostninger ikke tilkjennes for herredsretten og lagmannsretten. Under tvil finner jeg at det etter omstendighetene heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Syvertsen, dommerne Skåre og Mellbye: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Helge Haslev med domsmenn):

Saken gjelder spørsmålet om eiendomsrett til en stølseiendom Fauskehaugen gnr. 72 bnr. 6 i Vestre Slidre. Den er beliggende i Vestre Slidre statsalmenning og ligger til Knut O. Vistemyrens eiendom Viste øvre gnr. 75 bnr. 1 i Vestre Slidre på Østsiden av vassdraget i dalen og øst for riksveien. Staten hevder at grunnen i stølseiendommen er undergitt statens eiendomsrett som en del av statsalmenningen, mens Knut O. Vistemyren hevder at han som eier av eiendommen Viste øvre og som hjemmelshaver til Fauskehaugen har eiendomsrett til eiendommen. Om eiendomsretten til bygningene på Fauskehaugen er det ikke tvist. Disse tilhører Vistemyren. - - -

Retten kommer til det resultat at Vistemyren må frifinnes for statens søksmål. Retten bygger resultatet på at Vistemyren har hevdet eiendomsrett til stølsvolden.

Side:701

Retten nevner først at det er opplyst at Vistemyrens eiendom i bygden, Viste øvre, er en eiendom på 35 mål innmark og 100 mål skog. Det er på det rene mellom partene at Vistre øvre ligger i det almenningsberettigede bygdelag, og at bruket har almenningsrett i Vestre Slidre statsalmenning.

Fauskehaugen er opplyst å ha en oppdyrket stølsvold på omkring 18 mål og omfatter dertil en myr på omkring 20 mål, hvorav 8 mål er under oppdyrking. Disse arealer har efter det opplyste vært inngjerdet.

Uten at det kan sees å ha betydning for saken, nevner retten at Vistemyren av statsalmenningens organer har fått utvist 3 andre arealer til bruk, på henholdsvis 13,2 mål, 8,5 mål og 19,5 mål. Det er på det rene at Vistemyren bare har bruksrett, ikke eiendomsrett, til disse arealer.

Fauskehaugen, som tvisten gjelder, og som retten legger til grunn består av de nevnte 18 + 20 mål, ble særskilt skyldsatt ved en skyldsetningsforretning den 8. oktober 1894. Fauskehaugen ble da fradelt eiendommen Kåta gnr. 72 bnr. 1 i Vestre Slidre. Det anføres i skyldsetningsforretningen at eieren av Kåta Amund Knutsen Kåta «for en del år siden» hadde frasolgt gården Kåta stølen Fauskehaugen. Den var beliggende i baklien i Vestre Slidre almending, heter det, og «eies og bruges nu af Knud Olsen Vidste». Det anføres videre at Fauskehaugen er «indhegnet og begrændses på vestre og søndre side til en anden støl på Fauskehaugen».

Denne skyldsetningsforretning følges opp av et skjøte av 13. desember 1897. Amund Knutsen Kåta «tilstaar og vitterliggjør at have solgt og afhandlet, ligesom jeg herved sælger, skjøder og overdrager til Knut Olsen Viste min eiende sæter i Baglien som kaldes Fauskehaugen».

Det henvises til et handelsforlik av 4. februar 1867 som ikke har kunnet finnes. Datoen kan tyde på at Knut Olsen Viste kan ha brukt Fauskehaugen fra 1867. Kjøpesummen er anført å være kr. 480,-, som er betalt.

Ved skjøte av 18. februar 1908 overdro Marit Halvorsdatter Vistemyren - enke efter Knut Olsen Viste - eiendommen Viste øvre (Myren eller Vistemyren) gnr. 75 bnr. 1 og videre stølen Fauskehaugen til sønnen Knut Knudsen Vistemyren.

Ved skjøte av 9. juni 1929 overdro Knut Knutsen Vistemyren eiendommen Vistemyren til sin sønn Olav, idet «Sæteren Fauskehaugen gnr. 72 bnr. 6» fulgte med gården.

Olavs enke Ragna Vistemyren fikk uskifteerklæring 22. oktober 1932. Efter hennes død er det den 20. februar 1975 foretatt hjemmelsoverføring til sønnene Knut O. Vistemyren og Olav O. Vistemyren. Endelig har samme dag Olav O. Vistemyren skjøtet sin halvpart av Vistemyren og Fauskehaugen til broren Knut O. Vistemyren.

Retten bemerker, hva også partene er enige om, at Høyfjellskommisjonen ved sin kjennelse av 29. august 1939 bare har avgjort at det felt i Vestre Slidre som kjennelsen nærmere avgrenser, er statsalmenning, og at denne avgjørelse ikke er bindende i den sak som foreligger i dag. Men retten er enig med staten i at man som utgangspunkt må legge til grunn at grunnen i statsalmenningen er undergitt statens eiendomsrett, slik at brukeren må påvise et særlig grunnlag for et krav om privat eiendomsrett til grunnen.

Retten finner at Vistemyren har et slikt grunnlag for sitt krav om eiendomsrett, nemlig hevd.

Efter opplysningene i saken er det uklart fra hvilken tid Fauskehaugen har tilligget eiendommen Kåta, men retten må legge til grunn at Fauskehaugen har

Side:702

vært brukt som støl under Kåta, antagelig fra gammel tid, frem til overdragelsen til Knud Olsen Vidste. Denne overdragelse har formentlig funnet sted 4. februar 1867, jfr. det som foran er anført.

Den fysiske bruk som ifølge dette har vært utøvet over Fauskehaugen, før 1867 av Kåta og senere av Vidste, atskiller seg ikke fra vanlig almenningsbruk av en støl. Denne bruk kan derfor ikke danne grunnlag for hevd til eiendom, idet brukeren ikke kan hevde i strid med sin adkomst.

Man tilføyer for øvrig at Vistemyren i retten erkjenner at Fauskehaugen i det hele tatt ikke har vært gjenstand for en fysisk bruk som er i strid med den rett som en almenningsberettiget eiendom kan utøve.

Når retten finner at Vistemyren har hevdet Fauskehaugen til eiendom, bygger den på bruk som er utøvet ved juridiske disposisjoner.

Man henviser til skylddelingsforretningen av 1894. Å fraskylddele en støl i statsalmenningen ved at den utskilles fra den brukende eiendom og med fradrag i dennes skyld, er et markert brudd med almenningsretten. Dette kan bare være gjort ut fra den forestilling at stølen, grunnen like så vel som bygningene, ligger under den brukende eiendoms skyld og ikke hører til almenningen, når ikke noe annet fremgår av skylddelingsforretningen. Det gjør det ikke i det foreliggende tilfelle.

Som foran fremstillet er skyldsetningsforretningen fulgt opp av skjøtet av 1897 fra Amund Knutsen Kåta til Knud Olsen Vidste. Efter sin tekst går skjøtet ut på, ikke en overdragelse av eiendomsretten til bygningene sammen med bruksrett til grunnen, men en regelrett overdragelse av eiendomsretten til det hele stølskompleks, grunn så vel som bygninger. Det heter i skjøtet at Amund overdrar «min eiende sæter i Baglien», og den overdras som «sand odel og eiendom». Det bør i denne forbindelse nevnes at det før Høyfjellskommisjonens kjennelse i 1939 var en utbredt oppfatning i Vestre Slidre at det ikke var noen statsalmenning i bygden, men at den nåværende statsalmenning var et sameie i bygden. Dette syn var sterkt fremme for Høyfjellskommisjonen og var i overensstemmelse med den nokså vanlige oppfatning i Valdres ellers. Jfr. Meinich Olsen: Norsk Almenningsrett side 200.

Man kan hertil anføre at en overdragelse av støl i statsalmenning uansett de ordelag som er benyttet, ikke kan oppfattes som noe annet enn overdragelse av eiendomsrett til husene og bruksrett til grunnen. Men i dette tilfelle kommer det til et ytterligere moment, nemlig at grunnen på forhånd var utskilt fra en annen eiendom ved skylddeling. Ved skjøtet overførte da Kåta eiendomsretten til Knud O. Vidste og det både til husene og grunnen. Dette var en juridisk disposisjon helt i strid med almenningsretten.

På samme måte må man se skjøtningene i 1908, i 1929 og i 1975. I alle disse tilfeller er stølen Fauskehaugen overdratt sammen med den brukende eiendom Vistemyren og som dennes støl. Men alle overdragelser er foregått på grunnlag av at stølen er utskilt som eget matrikkelnummer med full privat eiendomsrett til denne, og disse overdragelser er derfor i strid med almenningsretten.

Om denne form for bruk henviser retten til avhandling i Rt-1913-218, særlig til side 221-22 - riktignok stiller forfatteren seg skeptisk til slik bruk som grunnlag for hevd, medmindre den har vært kombinert med fysisk bruk i strid med almenningsretten. Men retten vil videre henvise til dom i Rt-1917-734, særlig 2. voterendes votum og Høyfjellskommisjonens kjennelse som ser annerledes på dette spørsmål.

Når det gjelder den dom i Rt-1911-465 som anføres av

Side:703

Gjelsvik i Tingsrett side 128 note 24 - 2. utgave - bemerkes at de overdragelser som der omhandles, ikke hadde sitt grunnlag i en foretatt skylddelingsforretning på forhånd - i motsetning til forholdet i den foreliggende sak.

Det bør ellers nevnes at ved skjøtet av 1897 overdro Amund Kåta til Knud O. Vidste også holmen Væløya i Storevannet, beliggende i statsalmenningen, riktignok uten at holmen var tatt med i skylddelingen av 1894. 11958 ved avhjemling av vassdragsreguleringsskjønn for Storevannet ble Vistemyren tilkjent erstatning for neddemning av Væløya. Statsalmenningen var ikke nevnt som grunneier.

Det er riktignok så at det neppe er berettiget å legge avgjørende vekt på at det er anvendt slike uttrykk som «min eiende sæter» og «sand odel og eiendom». Særlig gjelder dette for dokumenter fra eldre tid. Men det antas dog å være på det rene at man ved skyldsetningen i 1894 har hatt til hensikt å skille Fauskehaugen ut fra Kåta med full atskillelse av eiendomsretten til grunnen - noen annen hensikt kan man jo ikke ha hatt - og det må også være på det rene at man ved alle de overdragelser som er nevnt ovenfor, har ment å overdra Fauskehaugen med full eiendomsrett også til grunnen i overensstemmelse med den grunnleggende skyldsetningsforretning i 1894 og med utgangsskjøtet av 1897.

Retten finner efter dette å måtte fastslå at Vistemyren og hans rettsforgjengere i mer enn 30 år har gjort Fauskehaugen til gjenstand for juridiske disposisjoner som er i strid med den almenningsrettslige bruk av eiendommen. Det tilføyes at eierne av eiendommene ikke noen gang har truffet disposisjoner som er i strid med deres eiendomsrett, og heller ikke utøvet noen fysisk bruk som er i strid med deres eiendomsrett.

Når det gjelder god tro i hevdstid, henholder retten seg til at god tro presumeres. Det er ikke anført noe som grunnlag for at Vistemyren eller noen av hans rettsforgjengere ikke skulle ha vært i god tro med hensyn til sin eiendomsrett til eiendommen Fauskehaugen.

Retten tilføyer at Høyfjellskommisjonens kjennelse vedrørende Vestre Slidre statsalmenning først falt i 1939. Det er ikke i saken opplyst noe om hvorvidt statsalmenningen før den tid var organisert med noe eget styre, almenningsstyre og/eller fjellstyre. Dette kan ikke ha noen betydning for avgjørelsen, selvom de fleste av de foran nevnte disposisjoner over eiendommen ligger før 1939, slik at det kanskje ikke fantes administrative organer som kunne skride inn overfor uhjemlet bruk eller disposisjon over almenningens grunn. Avgjørende må være disposisjonenes karakter. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Odd Galtung Eskeland, Erik Jørgensen og Sverre Bjørnsen med domsmenn): - - -

Lagmannsrettens syn:

Lagmannsretten er enig med herredsretten i at de to sistnevnte grunnlag som Vistemyren har gjort gjeldende for sitt krav på eiendomsrett på Fauskehaugen, ikke kan føre fram og bemerker for så vidt:

Det er ikke godtgjort at noe organ som er ansvarlig for forvaltningen av Vestre Slidre statsalmenning - i ord eller gjerning - noen gang har gitt uttrykk for at Vistemyren eller hans rettsforgjengere er eier av stølsvollen. Om skjønnsretten eller overskjønnsretten i 1957 og 1958 har gitt ham erstatning for holmen - som etter det opplyste ved reguleringen skulle bli redusert fra ca. 10

Side:704

til 2 mål - som eier eller rettighetshaver, er uklart. Men det er åpenbart uten betydning for avgjørelsen i den foreliggende sak om en skjønnsrett skulle ha betraktet ham som eier av holmen.

For så vidt angår stølen Bukono, gnr. 75, bnr. 15, som også ligger i Vestre Slidre statsalmenning, er det fremlagt uteblivelsesdom av 27.10.1931 av Valdres herredsrett. Saksøker var Engebret Vistemyren og saksøkt var etter rettsboken «Mulig eiendomsberettiget til Ødegård, gnr. 75, bnr. 9 og 15 i V. Slidre». Det fremgår av rettsboken og dommen at «saksøkeren og hans hjemmelsmenn ubestridt har vært eiere av de i stevningen nevnte eiendommer siden 1882», og da «hjemmelsbrev ikke kan erhverves» var vilkårene for hevdsdom til stede. Domsslutningen lyder:

«Engebret K. Vistemyren kjennes eiendomsberettiget til gnr. 75, bnr. 4, Ødegårdsplassen av skyld 41 øre, bnr. 9 Ødegården, av skyld m. 1,38 og bnr. 15, Bukonno, av skyld 35 øre, alle i Vestre Slidre.»

Det foreligger ingen opplysninger om det daværende almenningsstyre har vært oppmerksom på saken. Men under enhver omstendighet kan dommen ikke danne noe grunnlag for å tilkjenne Knut O. Vistemyren eiendomsrett i den foreliggende sak.

Tilbake står det grunnlag som herredsretten har avgjort saken på, nemlig at Vistemyren har vunnet eiendomsretten ved hevd.

Lagmannsretten er enstemmig av den oppfatning at den bruk som Vistemyren har gjort av holmen ved vedhugst ikke er tilstrekkelig til å utløse eiendomshevd.

Hevden må etter dette være vunnet ved den bruk som er utøvet ved rettslige disposisjoner, slik herredsretten kom fram til.

I dette spørsmål har lagmannsretten delt seg.

Flertallet, lagdommerne Galtung Eskeland, Jørgensen og Bjørnsen og domsmann Sverre Nordås er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Den rettslige rådighetsutøvelse som det her er tale om, er for det første skyldsetningsforretningen av 8.10.1894. Det fremgår klart av denne at stølen Fauskehaugen lå i almenningen og at den «eies og bruges» av Knut Olsen Viste.

Før almenningen i 1939 av Høyfjellskommisjonen ble kjent å være statsalmenning, gikk den under forskjellige navn. Etter fremlagte dokumenter fra 1861-67 - «Vestre Slidre Prestegjelds Bygdealminding paa Vestaasen, Vestre Slidre Fjeldalminding... Vestfjeldet» og lignende navn. Almenningen hadde bestyrelse, som vedtok regler for bruk av almenningen, regler som ble «publicerede» ved kirkene og ble stadfestet av vedkommende departement.

Skyldsetningsforretningen av 1894, hvoretter stølen «eies og bruges» av Knut Olsen Viste, ga i seg selv ingen foranledning for bestyrelsen for almenningen til å gripe inn. Fradelingen skjedde fra en gård i bygden, og skyldsetningen var et skattemessig forhold for de to gårder som var almenningen uvedkommende. Det anses på det rene at det på den tid var vanlig og «maatte fremstille sig som rimelig ved salg av sæterbol i almenning inden bygdelaget at faa udskilt et skyldbeløp fra sælgerens gaardsbrug for at overtages av kjøperen». (G. P. Schult i Rt-1913-218 flg.) Og overdragelse av seteren skjedde ikke og kunne ikke skje ved skylddelingen.

Flertallet er på denne bakgrunn ikke enig med herredsretten i at fraskylddelingen var et markert brudd med almenningsretten. Om synet på gjeldende rett

Side:705

på dette område i teori og rettspraksis vises for øvrig til den nevnte artikkel av Schult i Rt-1913-218.

Den rettslige rådighetsutøvelse over Fauskehaugen er for det annet skjedd ved overdragelser i form av skjøter og kjøpekontrakt som nevnt foran. Det første skjøte av 13.12.1897 fra Amund Knutsen Kaata til Knut Olsen Viste gjelder bare Fauskehaugen, mens de senere overdragelser gjelder så vel gården som seteren. Gården og seteren er på denne måten overdradd sammen og fra far (eller mor) til sønn. I det første skjøte er Fauskehaugen betegnet som «min eiende sæter», og den skulle «saaledes som den af mig har været fulgt og brukt tilhøre Knut Olsen, hans hustru og arvinger som sand odel og eiendom ...» I det neste skjøte av 18.2.1908 heter det bl.a.: «Med Gaarden for samme Kjøbesum skal Kjøberen have Sæteren Fauskehaugen i Baglien G. No. 72, B. No. 6 af skyld 24 øre i Vestre Slidre Alminding med alle tilhørende Herligheder og Rettigheder, saaledes som den er købt av Amund Kaata.»

Tilsvarende uttrykk er brukt i det neste skjøte av 9.6.1929. I det siste skjøte av 18.2. 1975 er kjøberen, Knut O. Vistemyren, betegnet som «eier av den hele eiendom».

I likhet med herredsretten finner flertallet ikke å kunne legge særlig vekt på de ord og uttrykk som er brukt i utgangsskjøtet fra 1897, når det gjelder «min eiende sæter» og «sand odel og eiendom». Men i motsetning til herredsretten finnes det ikke å være på det rene at det ved fradelingen i 1894 og den senere skjøting i 1897 har vært hensikten å overføre eiendomsrett til stølsvollen. Det formål som for rettens flertall fremstiller seg som mest naturlig, er at overdragelsen gjaldt først og fremst seterretten og dernest - som erkjent av staten - eiendomsrett til stølshus, mens eiendomsrett til stølsgrunnen ikke var med. Utgangspunktet for den sistnevnte eiendomsrett er, som også herredsretten har lagt til grunn, at all grunn i en statsalmenning er undergitt statens eiendomsrett. Privat eiendomsrett til grunnen må det i tilfelle påvises et særskilt grunnlag for.

De fremlagte regler for Vestre Slidre Fjeldalminding fra 1861 og 1884 angår bruk av skogen, men inneholder (henholdsvis i punkt 12 og 9) følgende bestemmelse:

«Da det er en Selvfølge, at Ingen, det være sig Brugsberettiget eller Andre, kan tilstaaes Ret til at oprette noget nyt Brug inden Almindingen, saa paaligger det ogsaa Almindingens Bestyrelse, at paatale de Ulovligheder, som i denne Henseende maatte finde Sted.»

Som herredsretten legger flertallet til grunn at Fauskehaugen har vært brukt som støl under gården Kåta fra gammel tid, inntil den gikk over til Knut Olsen Viste, så vidt forstås faktisk allerede etter et «handelsforlik av 4de februar 1867» og formelt ved skjøte av 13.12.1897. Det må etter dette legges til grunn at det ikke er et nytt bruk som er tatt opp og at almenningsbestyrelsen ikke har hatt foranledning til å gripe inn etter reglene, så lenge bruken har vært den samme som tidligere. Hvorvidt bestyrelsen har behandlet overdragelser av gamle seterrettigheter mellom innenbygdsboende, er det ingen opplysninger om, men det har åpenbart vært en kurant sak, jfr. Meinich Olsen, Norsk almenningsrett 165.

De overdragelser av Fauskehaugen som senere har funnet sted, har som nevnt skjedd sammen med den gård seteren ble brukt av og i forbindelse med slektsarvefølge. Denne «bruk» av Fauskehaugen var det åpenbart ikke noen grunn til å gripe inn overfor, og almenningens organer kunne heller ikke følge

Side:706

med i og granske dokumenter ved slike overdragelser. Disse rettslige disposisjoner var etter flertallets mening ikke i strid med almenningsrettslig bruk av Fauskehaugen.

Flertallet har som herredsretten lagt til grunn at rettslige disposisjoner, overensstemmende med rettspraksis, i seg selv kan danne grunnlag for hevd. Men i det foreliggende tilfelle har disse disposisjoner ikke gitt seg utslag som har gitt til kjenne en utøvelse i strid med almenningsretten. Av teori og rettspraksis som støtter dette syn, vises særlig til den foran nevnte artikkel av Schult i Rt-1913-218, særlig 222, Meinich Olsen: Norsk almenningsrett 195, 197 og 202, Høyfjellskommisjonens avgjørelser i kjennelser av 13.7.1934, 3.9.1935, 3.9.1938, 4.10.1947 og 6.12.1952, høyesterettsdom i Rt-1959-388, særlig 396-8. Det vises også til utrykte dommer fra Eidsivating lagmannsrett av 29.11.1974, 22.8.1977 og 14.9.1978.

Mindretallet. domsmennene Knut Westerbø, Sverre J. Botheim og Erik Juvkam, er kommet til det samme resultat som herredsretten og tiltrer herredsrettens begrunnelse.

Lagmannsretten er enstemmig av den oppfatning at det ikke er grunn til å endre herredsrettens avgjørelse når det gjelder saksomkostningene. Etter den tvil som har vært til stede, har det vært fyllestgjørende grunn for å prøve saken også for lagmannsretten, og saksomkostninger ilegges heller ikke for lagmannsretten. - - -