Rt-1983-1563
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1983-12-22 |
| Publisert: | Rt-1983-1563 (420-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 22. desember 1983 i l.nr. 390 K/1983 |
| Parter: | Thor Helgerud og Roger Herbrandsen (h.r.advokat Evald Rygh) mot Eigil Alfheim og Jan Chr. Blankenburgh (h.r.advokat Jan Strøm). |
| Forfatter: | Blom, Holmøy, Løchen |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §236, Tvistemålsloven (1915) §404, §235 |
Det var inngått rettsforlik om at blant andre Thor Helgerud og Roger Herbrandsen skulle underskrive skjøter til Eigil Alfheim og Jan Chr. Blankenburgh til nærmere angitte eiendommer og samtidig utlevere to sikringsobligasjoner. Alfheim og Blankenburgh skulle på sin side oppfylle et tidligere inngått rettsforlik hvor A/S Kongshaugen byggeselskap var motpart. Når oppfyllelsen av dette var godkjent av byggeselskapets konkursbo v/bobestyreren, skulle skjøtene og obligasjonene utleveres.
Bobestyreren meddelte senere at det tidligere rettsforlik var gjennomført og at Alfheim og Blankenburgh kunne få utlevert skjøtene og de deponerte pantobligasjoner. De fikk imidlertid ikke dokumentene, og begjærte derfor overlevering ved namsmannen, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §235. Begjæringen ble antatt av namsrettens fullmektig. Forretningen ble avholdt 10. september 1982. I overleveringsprotokollen ble det protokollert:
«Forretningen har vært forsøkt holdt hos Thor Helgerud uten at det har vært noen til stede på adressen. Cand. jur. Hanisch har imidlertid ringt styreren og opplyst at dokumentene som etter forliket skal overdras til saksøkerne, er overdratt til Grensen Investeringsselskap og i Hanisch' besittelse. Hanisch nektet å overlevere dokumentene til styreren med den begrunnelse at saksøkerne ikke har oppfylt sin del av rettsforliket.
Styreren finner det derfor umulig å utrette mer i sakens anledning.
Styreren besluttet: Forretningen avsluttes.»
Etter begjæring ila Oslo namsrett ved kjennelse av 22. februar 1983 Helgerud og Herbrandsen tvangsmulkt etter tvangsfullbyrdelsesloven §236 for hver dag som gikk uten at de oppfylte sine forpliktelser til å utlevere skjøter og pantobligasjoner. Disse påkjærte til Eidsivating lagmannsrett og hevdet bl.a. at oppfyllelse var umulig, fordi de hadde overdradd sine rettigheter og forpliktelser til Grensen Investeringsselskap A/S, og dette selskap nektet utlevering av dokumentene. Eidsivating lagmannsrett stadfestet 28. april 1983 namsrettens kjennelse, idet lagmannsretten fant at det pålå Helgerud og Herbrandsen å sørge for at Grensen Investeringsselskap ikke stilte seg i veien for oppfyllelse av rettsforliket.
Lagmannsrettens kjennelse ble forkynt for Helgerud 6. mai og for Herbrandsen 5. mai 1983. Begge postla kjæremål til utvalget 20. mai 1983. Lagmannsretten mente kjæremålet for Herbrandsen var fremsatt for sent og avsa kjennelse om å forkaste begjæringen for ham om oppreisning. Denne kjennelse ble påkjært av Herbrandsen særskilt.
I det videre kjæremål bemerket kjæremålsutvalget:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg skal, når det gjelder kjæremålet fra Herbrandsen, bemerke at utvalget har full kompetanse, både til å prøve om kjæremålet er erklært i tide og om oppreisning i tilfelle skal gis.
Utvalget finner at lagmannsrettens kjennelse av 28. april 1983 må anses forkynt for Herbrandsen 5. mai 1983. Forkynnelse er foretatt på den måte loven foreskriver. Kjæremålsfristen utløp da 19. s.m. og kjæremålet som ble postlagt 20. s.m. er således for sent erklært. Utvalget innskrenker seg til å henvise til lagmannsrettens bemerkninger om dette.
Når det gjelder spørsmålet om oppreisning, er utvalget enig med lagmannsretten i at det er uten betydning at formell påstand om oppreisning ikke ble nedlagt og at fristforsømmelsen ikke var forsettlig. På den annen side må det være åpenbart at Herbrandsen kan bebreides for ikke å ha innrettet seg slik at forkynnelsen nådde frem til ham i tide. Han måtte forstå at lagmannsrettens kjennelse var å vente innen forholdsvis kort tid og han var kjent med at Hanisch hadde sagt fra at han ikke kunne ta seg av et eventuelt kjæremål. Det kunne som påpekt av lagmannsretten, ikke by på vanskeligheter å sørge for at han ble underrettet umiddelbart om forkynnelsen og jo større interesse han måtte ha av kjæremålet, desto mer må det bebreides ham at han forsømte dette.
Tilbake står da bare spørsmålet om særegne grunner allikevel taler for å gi oppreisning. Utvalget kan ikke se så er tilfelle og legger for så vidt også vekt på sitt syn på kjæremålets realitet.
Herbrandsens kjæremål kan da ikke føre frem og Herbrandsen må tilpliktes å erstatte motparten omkostningene i kjæremålssaken. Omkostningene settes til 1500 kroner.
Når det gjelder kjæremålet fra Helgerud er utvalgets kompetanse begrenset, jfr. tvistemålsloven §404. Lagmannsrettens bevisbedømmelse eller konkrete vurdering kan utvalget ikke prøve.
Utvalget må således legge til grunn at Helgerud (og Herbrandsen) på grunnlag av advokat Ros brev av 7. mai 1982 pliktet å utlevere skjøtene og pantobligasjonene og er personlig ansvarlig for at Grensen Investeringsselskap A/S har disponert over dem.
Utvalget forstår lagmannsrettens kjennelse slik at retten ikke har funnet det umulig å utlevere skjøtene og pantobligasjonene. For skjøtenes vedkommende må dette være klart. For pantobligasjonene vil avgjørelsen bero på om lagmannsretten har tolket regelen i tvangsfullbyrdelsesloven §236 tredje ledd riktig. Etter denne bestemmelse skal inndrivelse av tvangsmulkt innstilles hvis saksøkte sannsynliggjør at det er umulig å oppfylle forpliktelsen. På grunnlag av det saksforhold lagmannsretten har lagt til grunn vil stillingen være den at saksøkte selvforskyldt har brakt seg i en situasjon hvor direkte utlevering av obligasjonene er umulig, men hvor han har plikt til og oppfordring til - eventuelt gjennom saksanlegg - å skaffe pantobligasjonene til veie og utlevere dem.
Utvalget er enig i lagmannsrettens tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §236 tredje ledd. Oppfyllelse kan i loven forstand ikke sies å være umulig, når debitor selvforskyldt har brakt seg i en stilling hvor han ikke umiddelbart kan oppfylle, men er henvist til ved faktiske eller rettslige skritt å skaffe papirene til veie.
Utvalget kan ikke finne noen feil ved lagmansrettens saksbehandling og anser premissene for kjennelsen tilstrekkelige til at lovtolkingen har kunnet prøves.
Kjæremålet kan derfor ikke føre frem og Helgerud må tilpliktes å erstatte motpartene omkostningene. Disse settes til 3000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.»