Rt-1984-1016
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-09-22 |
| Publisert: | Rt-1984-1016 (289-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 22. september 1984 i l.nr. 121/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Erling O. Lyngtveit, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort). |
| Forfatter: | Aasland, Røstad, Skåre, Bugge, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §211, §57, Straffeprosessloven (1887) §377, §385, §35 |
Dommer Aasland: Etter riksadvokatens ordre utferdiget politimesteren i Kragerø 15. desember 1983 forelegg mot A for overtredelse av straffeloven §211 annet ledd, jfr. første ledd punkt b)
«ved i februar 1983 som innehaver av X Videofilm, X, fra forretningslokaler tilhørende - - - Supermarked, å ha leid ut eller frembudt til leie 2 videokassetter inneholdende videogrammene «Snowwhite and the seven lovers» som anses utuktige fordi filmen inneholder tegninger som viser nakne personer hvor kjønnsorganene er spesielt fremhevet og hvor personene vises sammen i stillinger hvor de har samleier eller antyder samleieforberedelser eller fremstiller andre former for seksuell atferd, eller å ha medvirket til dette.»
Forelegget lød på en bot på kr. 5000, subsidiært fengsel i 20 dager, samt inndragning av de to filmene etter straffeloven §35.
Siktede vedtok ikke forelegget, og saken ble derpå - også etter riksadvokatens ordre - oversendt Kragerø herredsrett til pådømmelse i medhold av straffeprosessloven §377 fjerde ledd, idet forelegget trådte i stedet for tiltalebeslutning.
Ved Kragerø herredsretts dom av 17. februar 1984 ble tiltalte frifunnet. Retten la til grunn at filmen måtte anses som utuktig, og at tiltaltes forhold således objektivt sett ble rammet av straffeloven §211. Men den kom til at han måtte frifinnes på grunn av rettsvillfarelse, idet retten etter en samlet vurdering fant, om enn under noen tvil, «at det er unnskyldelig at tiltalte har regnet med at tegnefilmen «Snowwhite and the seven lovers» ikke er en film med utuktig innhold».
Om saksforholdet og tiltaltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Statsadvokaten i Vestfold og Telemark har erklært anke over dommen. Ankeerklæringen inneholder følgende om ankegrunnene:
«Etter Riksadvokatens ordre av 2. mars 1984 påankes dommen herved på grunn av saksbehandlingen (mangelfulle domsgrunner) og lovanvendelsen. Herredsrettens lovanvendelse antas å være uriktig når retten er kommet til at tiltaltes rettsvillfarelse var unnskyldelig.»
Forsvareren for Høyesterett har, under henvisning til straffeprosessloven §385, hevdet at anken må avvises for så vidt den retter seg mot saksbehandlingen, idet ankeerklæringen ikke inneholder noen nærmere presisering av hvilke mangler som påstås å hefte ved domsgrunnene. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for avvisning. Rett nok er saksbehandlingsanken isolert sett for snaut begrunnet. Men den knytter seg etter sammenhengen direkte til anken over lovanvendelsen vedrørende spørsmålet om tiltaltes rettsvillfarelse har vært av den karakter at den må lede til frifinnelse. Det fremgår altså tydelig at påtalemyndigheten mener at domsgrunnene er mangelfulle for vurderingen av dette spørsmål. Jeg må, slik saken ligger an, anse dette som tilstrekkelig til at saksbehandlingsanken kan tas under behandling, jfr. også Rt-1981-1081.
Imidlertid finner jeg at domsgrunnene, selv om de på enkelte punkter kunne ha vært mer utførlige, er tilstrekkelige til at anken over lovanvendelsen kan prøves. Og her er jeg kommet til at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
Som allerede nevnt, har herredsretten lagt til grunn at tegnefilmen «Snowwhite and the seven lovers» er utuktig. Forsvareren for Høyesterett har ikke hevdet at dette er utslag av uriktig lovanvendelse. Høyesterett må likevel ta standpunkt til dette lovanvendelsesspørsmålet. Dertil kommer at en nærmere vurdering av filmens innhold og karakter også vil kunne være av betydning for avgjørelsen av om herredsretten med rette har funnet at det foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse.
Filmen, som ble vist både for herredsretten og for Høyesterett, må etter praksis, jfr. for eksempel Rt-1978-1111, kunne anses for å inngå i herredsrettens domsgrunner, og danner dermed grunnlag for Høyesteretts prøvning av lovanvendelsen.
Det er tale om en tegnefilm av ca ti minutters varighet. Foruten hovedtemaet, «Snøhvit og de syv elskerne», omfatter den også et kortere tillegg om «Hans og Grete». Innholdet består, for begge temaers vedkommende, i en bortimot sammenhengende fremstilling av forskjellige former for seksuell utfoldelse. Det fremstilles samleier, til dels med mange aktører, i varierende stillinger. Videre er det en rekke scener som viser manipulering av kvinnelige og mannlige kjønnsorganer på mangfoldige måter, også her til dels utført gruppevis. Filmen har en stadig fokusering av kjønnsorganene, blant annet med fremstilling av sædavgang.
Ut fra den forståelse av utuktighetsbegrepet som er lagt til grunn av Høyesterett i avgjørelsen i Rt-1978-1111, og som jeg mener fortsatt må gjelde, finner jeg det klart at filmen må anses utuktig. Dette må gjelde uten hensyn til at det her er tale om en tegnefilm. Det fremgår av den nevnte avgjørelsen, og må for øvrig være selvsagt, at også en tegnefilm kan rammes av straffeloven §211. Selv om en tegnefilm gjerne vil ha et mindre realistisk preg, idet den fremstiller fantasibilder utenfor virkelighetens verden, vil denne fremstillingsform samtidig gi mulighet for å bruke virkemidler som virker forsterkende og påtrengende i sin eksponering av seksuell atferd. Denne mulighet er etter min oppfatning utnyttet i betydelig grad i den foreliggende film.
Jeg går så over til spørsmålet om tiltalte med rette er frifunnet på grunn av rettsvillfarelse, ut fra den beskrivelse av saksforholdet som er gitt i herredsrettens dom.
Tiltalte driver ervervsmessig utleie av videofilmer. Det forbud straffeloven §211 oppstiller mot å fremby til leie utuktige filmer, er en sentral, vesentlig og velkjent forbudsnorm innenfor hans bransje. I utgangspunktet skal det helt spesielle og sterke grunner til for å kunne frifinnes på grunn av rettsvillfarelse ved overtredelse av forbudet.
Nå er ikke grunnlaget for frifinnelsen at tiltalte har vært ukjent med forbudet, men at han har feilvurdert dets rekkevidde i anvendelsen på den film det her gjelder. Og herredsretten fremhever i denne forbindelse blant annet at loven uttrykk «utuktig» i dag må sies å ha et meget uklart innhold. Til dette vil jeg først bemerke at selv om utuktighetsbegrepet kan ha uskarpe grenser, kan jeg ikke se at den film saken gjelder, skulle representere et grensetilfelle, sett på bakgrunn av den vurderingsnorm Høyesterett trakk opp i den tidligere nevnte avgjørelsen i Rt-1978-1111. Jeg har således vanskelig for å akseptere at det ut fra filmens innhold skulle være rimelig grunnlag for en rettsvillfarelse.
Hensynet til en effektiv håndhevelse av straffebudet i straffeloven §211 tilsier at det bare i særegne tilfelle kan bli tale om å godta som unnskyldelig en villfarelse om hvor langt straffebudet rekker. Når det gjelder utleie av filmer som den foreliggende, ser jeg heller ikke noen vesentlige betenkeligheter ved at den som må vite at han beveger seg på kanten av det straffbare, gjør det på egen risiko.
De forhold herredsretten har pekt på som unnskyldningsgrunner for tiltalte, har etter min oppfatning verken enkeltvis eller samlet tilstrekkelig tyngde til å bære en frifinnelse på grunnlag av rettsvillfarelse. Herredsretten har lagt til grunn at tiltalte i rimelig utstrekning har forsøkt å skaffe seg veiledning. Etter sammenhengen synes disse forsøk å ha bestått i at han har rettet forespørsler,også skriftlig, til sine leverandører om lovligheten. Jeg har vanskelig for å se at det kan legges noen betydelig vekt på dette, og det kan iallfall ikke være avgjørende i forhold til den filmen det her er tale om. Heller ikke kan jeg legge noen avgjørende vekt på at filmen var til stede da politiet hadde den kontroll hos tiltalte som førte til forelegget i 1982, og at det da ikke ble reagert på den. Det er ikke i herredsrettens dom anført noe nærmere om omstendighetene vedrørende denne kontroll, og jeg har vanskelig for å se at tiltalte kunne innrette seg på at filmen var vurdert og at den ikke kunne anses som utuktig.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Røstad: Jeg er enig med førstvoterende.
Skåre, Bugge og Michelsen: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Schønning med domsmenn): - - -
Spørsmålet blir dernest om de subjektive betingelser for straff er tilstede.
Straffeloven §211 krever bare uaktsomhet. Tiltalte har her påberopt seg at han har vist tilbørlig aktsomhet. Han har ikke kunnet tenke seg at en tegnefilm overhodet kan betraktes som utuktig, og han mener dessuten at han har utfoldet atskillig aktivitet for å holde seg innenfor loven ramme og ikke en gang til å bli straffet for utleie av film med ulovlig innhold. Han har dessuten påberopt seg at filmen ikke er mere utuktig enn filmer som vitterlig er godkjent av importørforeningens sakkyndige råd, og endog av politiet i den forstand at det ikke er grepet inn etter at filmen har vært beslaglagt og gjennomgått.
Retten legger til grunn at tiltalte var klar over filmens innhold, men at han mente at den ikke var ulovlig. Dette blir et spørsmål om såkalt rettsvillfarelse, og det er straffeloven §57 som i tilfelle kommer til anvendelse. Denne bestemmelse forutsetter at slik villfarelse kan føre til frifinnelse, men den har vært tolket slik at villfarelsen da må være unnskyldelig (jfr. Andenæs: Alminnelig strafferett (1956) side 228 og Bratholm: Strafferett og samfunn side 253). Spørsmålet om hvorvidt en rettsvillfarelse er unnskyldelig antas å måtte løses ved en helhetsbedømmelse av tiltaltes handlemåte (Andenæs side 232). Det er på det rene etter rettspraksis at man må anlegge en streng målestokk.
Det har vært fremholdt at tiltalte må selv være ansvarlig dersom han velger å balansere på ytterkanten av det lovlige, og derunder trår feil. Retten er enig i dette. På den annen side må det tas et visst hensyn til at det her ikke gjelder spørsmålet om kjennskap til en lovbestemmelse, men om forståelsen av et uttrykk i loven («utuktig»), som i dag må sies å ha et meget uklart innhold. I denne forbindelse må det tas i betraktning at tiltalte driver en virksomhet som er fullt lovlig, men hvor det synes å være alminnelig akseptert at man må ha et forholdsvis vidt spillerom med hensyn til dristig innhold i de filmer som utleies. Det må nesten være berettiget å si at det hersker en viss forvirring på dette området når det gjelder hva som skal tillates og hva som skal forbys. Det er mulig at dette for endel skyldes mangelfull kapasitet hos politiet, men det virker for retten nokså uforståelig at den andre filmen som ble fremvist, «I tyrens tegn», skulle kunne godkjennes, eller i hvert fall ikke foranledige påtale, mens man slår ned på den filmen som forelegget gjelder. Dette må gjelde selv om man tar hensyn til at den «lovlige» filmen var en 1 1/2 times film som selvsagt også hadde et betydelig innhold av ikke-utuktige scener, i motsetning til tegnefilmen som bare tok ti minutter. På den annen side må det som foran nevnt være riktig å se noe mere romslig på en tegnefilm enn på en fotografisk film.
Vurderer man tiltaltes handlemåte under ett, må det være riktig å ta i betraktning at det er særdeles vanskelig å finne sammenheng i den praksis som skulle gi en veiledning i hva som er lovlig og hva som er ulovlig. Man må også kunne si at tiltalte i rimelig utstrekning har forsøkt å skaffe seg veiledning. Det kan ikke sies at han har trosset det tidligere vedtatte forelegg ved å fortsette i samme spor. Man har hos tiltalte bare funnet én film som man fant å måtte karakterisere som utuktig, og denne filmen ble som nevnt ikke gjenstand for beslag ved forrige aksjon mot tiltalte, i 1982.
Etter en samlet vurdering finner retten, om enn under noen tvil, at det er unnskyldelig at tiltalte har regnet med at tegnefilmen «Snowwhite and the seven lovers» ikke er en film med utuktig innhold. Retten finner derfor med hjemmel i straffeloven §57 å burde frifinne ham. - - -