Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1984-03-09
Publisert: Rt-1984-413 (78-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Kjennelse 9. mars 1984 i l.nr. 97 K/1984
Parter: Staten ved Akershus fylkeslandbruksstyre (regjeringsadvokaten v/advokat Arild Kjerschow) mot Klara Finstad (advokat Søren Berger).
Forfatter: Schweigaard Selmer, Sandene, Hellesylt
Lovhenvisninger: Skjønnsprosessloven (1917) §42, §54b, Skjønnsprosessloven (1917), Tvistemålsloven (1915) §181, §404, Konsesjonsloven (1974) §14


Staten v/Akershus fylkeslandbruksstyre gjorde gjeldende forkjøpsrett til Klara Finstads eiendom i medhold av konsesjonsloven §14 annet ledd.

Eidsvoll herredsrett avsa 26. august 1983 kjennelse hvoretter skjønnet ble nektet fremmet i overensstemmelse med saksøktes påstand. Saksøkte ble også tilkjent saksomkostninger.

Den 20. desember 1983 avsa Eidsivating lagmannsrett kjennelse om at skjønnet skulle fremmes, men unnlot å ta standpunkt til saksomkostningsspørsmålet. Etterat saksøkte hadde påkjært kjennelsen på grunnlag av at saksomkostningsspørsmålet ikke var behandlet, omgjorde lagmannsretten 23. januar 1984 sin kjennelse. Den kjærende part ble tilkjent saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Staten v/Akershus fylkeslandbruksstyre påkjærte kjennelsen og gjorde gjeldende at motparten ikke hadde krav på saksomkostninger i medhold av bestemmelsene i skjønnsloven. Det ble bl.a. hevdet at omkostninger pådratt ved å få spørsmålet om forkjøpsvedtakets gyldighet prejudisielt prøvet under skjønnssaken, ikke kunne ansees som nødvendige utgifter i anledning saken, jfr. skjønnsloven §54b, jfr. §42. Det ble vist til at dette spørsmålet skulle vært tatt opp i særskilt søksmål.

Kjæremålsutvalget uttalte:

«Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke at det her ikke kan ses å foreligge et såkalt videre kjæremål. Kjæremålet knytter seg til lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i forbindelse med kjæremålet over herredsrettens kjennelse om å nekte skjønnet fremmet. I dette spørsmål kom lagmannsretten til at skjønnet skulle fremmes. Når lagmannsretten likevel - i likhet med herredsretten - tilkjente saksomkostninger for herredsretten - var dette for så vidt en selvstendig avgjørelse av lagmannsretten. Utvalgets kompetanse kan derfor ikke antas å være begrenset etter bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Det følger imidlertid av tvistemålsloven §181 annet ledd at utvalget bare kan prøve om lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven.

Utvalget er kommet til at kjæremålet ikke kan føre frem. Når det reises spørsmål om betingelsene for å fremme skjønnet foreligger, er utgifter i forbindelse med dette spørsmål «i anledning saken» selv om innsigelsen ikke fører frem. Dette må gjelde også om innsigelsen - som her - ikke kan føre frem fordi det forhold som påberopes etter loven i tilfelle må tas opp ved særskilt søksmål. Derimot kan det her nevnte få betydning for spørsmålet om utgiftene kan sies å være «nødvendige» utgifter «i anledning saken», jfr. skjønnsloven §42 og §54b.

Ved vurderingen av dette spørsmål må utgangspunktet være at ordinære utgifter til juridisk bistand må kunne kreves dekket. Utvalget antar at skjønnsloven ikke skal tolkes slik at når en innsigelse ikke fører frem, skal utgiftene i denne forbindelse ikke anses som nødvendige. En så snever tolking ville gjøre det risikabelt for den som det offentlige gjør gjeldende forkjøpsrett mot når han skal søke å vareta sine interesser. Det må bero på en nærmere vurdering om utgiftene faller utenfor det som med rimelighet kan anses som «nødvendige utgifter».

Lagmannsretten har funnet at det ikke var åpenbart uholdbart å angripe forkjøpsrettens gyldighet prejudisielt under skjønnet og har tilkjent saksomkostninger. Utvalget kan ikke finne at lagmannsrettens avgjørelse er i strid med loven.

Lagmannsrettens kjennelse må etter dette bli å stadfeste.

Kjæremotparten har påstått seg tilkjent saksomkostninger for kjæremålsutvalget. Etter utfallet finner utvalget at kravet må tas til følge. Beløpet settes til 500 kroner.

Kjennelsen er enstemmig.»