Rt-1985-1066
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1985-10-04 |
| Publisert: | Rt-1985-1066 (366-85) |
| Stikkord: | Entrepriserett, Obligasjonsrett, Avtalerett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 4. oktober 1985 i l.nr. 148/1985 |
| Parter: | OMP-Norge A/S (Bygg Ran-Ko A/S) (Nils Moe) mot Karlsøy kommune (Jens Edvin Andreassen - til prøve). |
| Forfatter: | Langvand, Holmøy, Skåre, Christiansen, Blom |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Langvand: Entreprenørfirmaet Ran-Ko Oy, Oulu, Finland, heretter kalt Ran-Ko, gav 9. november 1978 anbud på bygging av Vannvåg skole i Karlsøy i Troms. I samsvar med innstilling fra en byggekomité i kommunen antok formannskapet Ran-Ko som hovedentreprenør, samt en del andre anbud for nærmere spesifiserte arbeider.
Formannskapets vedtak i møte 27. november 1978 hadde denne ordlyd:
«Samtlige anbud antaes i samsvar med byggekomitéens innstilling. Byggestart meddeles så snart kommunen har fått klarsignal og eller melding om at finansieringen er brakt i orden. Det forutsettes at det finske firma kan godkjennes i Norge og at firmaet kan stille med norsk eller svensktalende formann på byggeplassen.»
Formannskapet oppnevnte i samme møte et utvalg til å bringe klarhet i finansieringsspørsmålet og tidspunktet for byggestart. Da det våren og forsommeren 1979 viste seg umulig å finansiere et skolebygg som var i samsvar med de planer som lå til grunn for anbudene, og det dessuten viste seg vanskelig for Ran-Ko å få nødvendig autorisasjon, anså kommunen seg ikke forpliktet til å oppføre skolen med Ran-Ko som hovedentreprenør. Etter ny anbudsinnbydelse, som forutsatte enklere og billigere løsninger, ble skolen bygd av en annen entreprenør som totalentreprise.
Ran-Ko reiste søksmål mot Karlsøy kommune med krav om erstatning for kontraktsbrudd. Lyngen herredsrett avsa 24. februar 1982 dom med slik domsslutning:
«Saksøkte Karlsøy kommune frifinnes.
Firma Rakennus Ra-Ko OY dømmes til innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynning å betale saksomkostninger til Karlsøy kommune med kr. 12000,- - tolvtusen - kroner.»
Ran-Ko er senere gått inn i et annet finsk byggefirma og har opprettet avdeling i Norge under firmanavnet OMP-Norge A/S (Bygg Ran-Ko A/S).
Ran-Ko påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, som 5. mars 1984 avsa dom med slik domsslutning:
«1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at det ikke tilkjennes saksomkostninger.
2. OMP-NORGE A/S (Bygg Ran-Ko A/S) betaler til Karlsøy kommune kr. 23577,- - kronertjuetretusenfemhundreogsyttisju 00/100 - i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Ran-Ko har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt opprinnelig både rettsanvendelsen, bevisbedømmelsen og saksbehandlingen, men Ran-Kos prosessfullmektig har under ankeforhandlingen for Høyesterett frafalt saksbehandlingsanken.
Ran-Ko har for Høyesterett i det vesentlige fremholdt det samme som for lagmannsretten: Det fremgår ikke av generalutskriften av formannskapets møtebok at vedtaket i møtet 27. november 1978 om å anta Ran-Kos anbud var betinget av at kommunen var i stand til å finansiere skolebygget etter det da foreliggende opplegg. Når kommunen ville fravike det vanlige prinsipp om at finansieringen er byggherrens risiko, måtte den ta et klart forbehold om dette. Formannskapets vedtak av 27. november 1978 sier etter en naturlig forståelse ikke mer enn at byggestart foreløpig måtte utstå. Ran-Ko har i denne sammenheng vist til at det fremgår av vitneforklaringer som er gitt av kommunens folk, at det heller ikke for formannskapets medlemmer stod klart hva som lå i vedtaket på dette punkt. På denne bakgrunn kan det ikke bebreides entreprenøren at han ikke oppfattet den påståtte suspensive betingelse, som da ikke kan frita kommunen fra virkningen av at anbudet var antatt.
Heller ikke kommunens anførsel om at antakelsen av anbudet måtte anses bortfalt fordi entreprenøren ikke i tide sørget for å få nødvendig autorisasjon, kan etter forholdene føre frem.
Etter Ran-Kos mening kan kommunen ikke gjøre gjeldende som selvstendig innsigelse at vedtakelsen av anbudet krevde fylkeskommunens samtykke etter kommunestyreloven §59 nr. 3.
Det prinsipale erstatningskrav som fremsettes av Ran-Ko gjelder den positive kontraktsinteresse, idet de påberopte grunner for å frita kommunen for følgene av at det antatte anbud ble satt til side, ikke kan føre frem. Subsidiært kreves det erstatning for den negative kontraktsinteresse. Kravet er dels begrunnet med uaktsomhet fra den arkitekt kommunen benyttet, dels med at kommunen, selv om den fritas fra å stå ved antakelsen av anbudet, bør svare for de utgifter Ran-Ko er påført som følge av at kommunens forbehold ikke var så klare som de burde være.
Ran-Ko har nedlagt denne påstand:
«1. Karlsøy kommune v/ordføreren dømmes til å betale OMP A/S (Bygg Ran-Ko A/S) erstatning begrenset oppad til kr. 440000,- med 15% rente f.o.m. 1. desember 1980 og til betaling skjer.
2. Karlsøy kommune v/ordføreren dømmes til å betale sakens omkostninger til OMP A/S (Bygg Ran-Ko A/S) for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Karlsøy kommune har i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten:
Det er kommunens utgangspunkt at det ikke forelå noen bindende kontrakt med Ran-Ko. Som grunnlag for dette standpunkt anføres det prinsipalt at formannskapets vedtak om å anta Ran-Kos og sideentreprenørenes anbud var suspensivt betinget av at det lot seg gjøre å finansiere skolebygget slik det da var planlagt. Det er etter gjeldende rett klart at en byggherre er berettiget til å ta et slikt forbehold. Anbyderen har i så fall på sin side rett til å trekke anbudet tilbake, men det gjorde ikke Ran-Ko. Formuleringen av finansieringsforbeholdet kunne nok ha vært mer dekkende, men det er tilstrekkelig på bakgrunn av den økonomiske situasjon som forelå og som fremgår av vedtaket. Det var ut fra nye beregninger klarlagt en betydelig differanse mellom de kostnader byggeplanen ville medføre og de midler som stod til rådighet. Når dette tas i betraktning, gir det liten mening å hevde at antakelsen av anbudet ikke var suspensivt betinget av at de nødvendige midler kunne skaffes.
Det fremgår også av vitneforklaringer fra folk som representerte kommunen ved behandlingen av anbudene, at de anså det som en klar forutsetning at kommunen ikke skulle være bundet dersom restfinansieringen ikke lot seg ordne. Ran-Ko ble underrettet om antakelsen av anbudet ved at det ble oversendt en gjenpart av formannskapets vedtak. Finansieringsforbeholdet må også anses bekreftet på et møte hos kommunens arkitekt 6. desember 1979. Kommunens standpunkt kom dessuten frem ved at den daværende ordfører ved senere henvendelser fra Ran-Ko gjorde det klart at noen entreprisekontrakt ikke ville bli underskrevet så lenge finansieringsspørsmålet ikke var løst. Et brev av 3. januar 1979 fra skolesjefen hvor det bekreftes at Ran-Ko hadde fått hovedentreprisen, kan ikke tas til inntekt for et annet syn på betydningen av den manglende finansiering. Brevet er utelukkende skrevet til bruk for Ran-Kos søknad om autorisasjon.
Dersom det først legges til grunn at det forelå et finansieringsforbehold, anser kommunen det godtgjort at betingelsene for å gjøre forbeholdet gjeldende var til stede.
Kommunen gjør subsidiært gjeldende at den også var berettiget til å si seg løst fra sine forpliktelser overfor Ran-Ko fordi entreprenøren ikke i tide hadde fått slik autorisasjon som forutsatt i formannskapets vedtak om å anta anbudet.
Som atter subsidiært frifinnelsesgrunnlag gjør kommunen endelig gjeldende at kommunestyreloven §59 første ledd nr. 3 må føre til at kommunen ikke uten fylkesmannens samtykke kunne anta et anbud som gjorde det nødvendig å oppta lån.
Så vel de to påberopte forbehold som innsigelsen ut fra kommunestyreloven §59 må lede til frifinnelse av kommunen for Ran-Kos krav om erstatning for den positive kontraktsinteresse. Når det gjelder kravet om erstatning for den negative kontaktsinteresse i forbindelse med forbeholdene, er det kommunens standpunkt at kravet forutsetter at kommunen kan bebreides for uaktsomhet, og slik uaktsomhet foreligger ikke. Dersom kommunen fritas fra å stå ved antakelsen av Ran-Kos anbud fordi antakelsen mangler fylkesmannens samtykke, aksepterer kommunen kravet om erstatning for utgifter som er påløpt for Ran-Ko etter antakelsen av anbudet.
Kommunen har nedlagt slik påstand:
«1. Karlsøy kommune frifinnes.
2. OMP-Norge A/S (Bygg Ran-Ko A/S) dømmes til å betale til Karlsøy kommune saksomkostninger for alle instanser.»
Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett er avhørt to partsrepresentanter og sju vitner, hvorav ett er nytt. Det er fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å gå nærmere inn på. For Høyesterett har det ikke vært tvist om erstatningsbeløpenes størrelse. For øvrig står saken i samme stilling som for lagmannsretten.
Jeg er kommet til samme resultat som de tidligere instanser og kan på vesentlige punkter tiltre lagmannsrettens begrunnelse.
Som lagmannsretten finner jeg at formannskapets vedtak av 27. november 1978 om å anta Ran-Kos anbud ble gjort med det forbehold at kommunen maktet å finansiere skolebygget slik det da var planlagt. Det er riktignok så at dette forbeholdet, som bryter med den alminnelige regel om at finansieringen er byggherrens risiko, er mindre heldig formulert, noe som også er innrømmet fra kommunens side. Når jeg allikevel finner det tilstrekkelig klart, er det fordi de øvrige opplysninger i saken taler for å anse det som et suspensivt vilkår fra kommunens side at finansieringen lot seg ordne. Det fremgår av vedtaket at det måtte skaffes til veie et meget betydelig beløp - mer enn 4,5 millioner kroner - for at bygget skulle kunne oppføres i samsvar med anbudet. Formannskapet oppnevnte i samme møte en komité for å «bringe klarhet i finansieringsspørsmålet og tidspunkt for byggestart». Jeg er enig med lagmannsretten i at det må ha vært klart for Ran-Kos representanter at restfinansieringen kunne by på alvorlige problemer. For øvrig vises til lagmannsrettens bevisvurdering, som jeg er enig i. Ut fra det som forelå, hadde Ran-Ko iallfall all oppfordring til å spørre kommunen hvorledes formannskapsvedtaket var å forstå, og i tilfelle til å protestere mot finansieringsforbeholdet. Når dette ikke ble gjort, må Ran-Ko som anbyder anses for å ha godtatt kommunens suspensive betingelse. Kommunen var da ikke forpliktet til å stå ved antakelsen av anbudet når det viste seg at det ikke var mulig å finansiere en utbygging i samsvar med anbudet. Når det gjelder spørsmålet om kommunen gjorde tilstrekkelige anstrengelser for å få finansieringen ordnet, viser jeg til at så vel fylkesmannen som skoledirektøren frarådet at kommunen påtok seg økte kapitalutgifter ved ytterligere opptak av lån i forbindelse med byggingen av skolen, samt til det negative resultat av de forhandlinger kommunen førte for å skaffe de manglende midler. Jeg anser det med det som her er nevnt godtgjort at det suspensive vilkår angående finansieringen ikke lot seg oppfylle.
Etter det resultat jeg er kommet til når det gjelder finansieringsforbeholdet, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på autorisasjonsspørsmålet, men bemerker at Ran-Ko selv hadde all oppfordring til å undersøke denne side av saken. Det er heller ikke nødvendig å gå inn på kommunens anførsel angående kommunestyreloven §59.
Når kommunen kunne si seg ubundet av antakelsen av Ran-Kos anbud fordi finansieringen ikke lot seg ordne, har Ran-Ko ikke krav på erstatning for den positive kontraktsinteresse. Jeg kan heller ikke se at kommunens forhold gir grunnlag for Ran-Kos krav om å få den negative kontraktsinteresse erstattet, og kan også på dette punkt i det alt vesentlige slutte meg til lagmannsrettens vurdering.
Anken har ikke ført frem, og jeg finner at Ran-Ko bør betale saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Derimot finner jeg at Ran-Ko hadde rimelig grunn til å få saken for herredsretten og lagmannsretten, og at saksomkostninger for disse instanser ikke bør tilkjennes. Ankemotpartens prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave. Saksomkostningene for Høyesterett settes til kr. 40000, hvorav kr. 9983,50 gjelder utgifter.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.
3. I saksomkostninger for Høyesterett betaler OMP-Norge A/S (Bygg Ran-Ko A/S) til Karlsøy kommune 40000 - førti tusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Skåre, kst. dommer Christiansen og dommer Blom: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Halvard Lind Hansen, Bård Gaarder og ekstraordinær lagdommer Håvard Nesheim): - - -
Lagmannsrettens bemerkninger:
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan på de vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse.
Lagmannsretten er således enig med herredsretten i at Karlsøy formannsskap anbudsvedtak av 20. november 1978 inneholder et finansieringsforbehold som gjør at bindende avtale mellom partene ikke kom i stand dersom restfinansieringen av byggearbeidet ikke lot seg ordne. Lagmannsretten mener på samme måte som herredsretten at det ikke kan være naturlig å fortolke den omhandlede passus i vedtaket bare som en meddelelse om tidspunktet for byggestart. En slik forståelse må ha som forutsetning at det ville være en kurant sak for kommunen å løse spørsmålet om restfinansiering etter korrigert omkostningsoverslag. Det fremgår av vedtaket at det her dreiet seg om et beløp på tilsammen kr. 4560000,- som på grunnlag av ny finansieringsplan ble forutsatt skaffet til veie ved økt statstilskott kr. 1000000,- og resten ved banklån. Det ble i samme møte oppnevnt et utvalg for å «bringe klarhet i finansieringsspørsmålet og tidspunkt for byggestart». Når en tar i betraktning at den del som kommunen ikke hadde sikret restfinansiering for, utgjør innpå halvparten av totalkostnadene ved skolebygget, synes det etter lagmannsrettens oppfatning å måtte ligge klart i dagen at man her sto overfor et finansieringsproblem som måtte løses før kommunen kunne binde seg til å gjennomføre en anbudsavtale. En må kunne gå ut fra at de som på kommunens side var engasjert i byggeprosjektet, har næret håp om å oppnå de nødvendige tilskott og lån, men det må være langt igjen til å anta at de har regnet med at finansieringen kunne ordnes og at det derfor bare var et tidsspørsmål når arbeidet kunne igangsettes. De tre som var med i finansieringsutvalget, nemlig daværende ordfører Klemetsen, skolesjef Bjørkli og byggekomitéformann Sigmund Hansen, har da også i sine vitneforklaringer for retten gitt uttrykk for at de anså finansieringsspørsmålet for meget vanskelig.
Etter lagmannsrettens oppfatning må den ankende part ved sine daværende representanter ha vært klar over restfinansieringens betydning for inngåelse av en endelig bindende avtale. For det første gjennom de opplysninger som fremgår av tilsendt utskrift av formannsskapsvedtaket, og dernest gjennom den orientering som fra kommunens side ble gitt på fellesmøtet som ble arrangert av arkitekt Wilhelmsen 6. desember 1978. Det foreligger ikke noen protokoll fra dette møtet, men ifølge vitneuttalelser fra begge sider ble finansieringsspørsmålet og byggestart diskutert. Lagmannsretten anser det lite trolig at det fra kommunens side på dette møtet eller i den etterfølgende tid ble gitt så optimistiske uttalelser med hensyn til muligheten for en snarlig løsning av finansieringsspørsmålet, at den ankende part ble forledet til å tro at det forelå en bindende avtale uavhengig av om finansieringen lot seg ordne. Slik lagmannsretten ser det må den ankende part ha vært klar over at kommunens anbudsvedtakelse ble betinget av finansieringsspørsmålet, men har valgt å gå inn på denne betingelse og å holde fast ved anbudet en viss tid. Det må være på det rene at også kommunen var interessert i å holde fast ved anbudet inntil finansieringsproblemet var avklaret. Man kan se det slik at det på begge sider lå en viss avtaleforpliktelse i dette, slik at anbudet og anbudsvedtakelsen ville ha vært forpliktende dersom finansieringen hadde latt seg ordne innen rimelig tid. Dersom finansieringsforutsetningene ikke lot seg innfri, ville avtaleforholdet falle bort. Lagmannsretten kan ikke se at en objektiv kontraktsfortolkning vil være til hinder for et slikt resultat i dette tilfellet. Et avgjørende fortolkningsmoment må her være størrelsen av den oppståtte investeringssvikt og muligheten for å skaffe midlene til veie. I dette tilfellet forelå det et betydelig udekket gap, og kommunen hadde ingen tilsagn om økte lån og tilskott. I en slik situasjon ville det være ganske uansvarlig av kommunen å inngå bindende avtale om gjennomføring av byggearbeidene før finansieringsspørsmålet var nærmere avklaret. Lagmannsretten kan ikke se at det rettsgyldig var noe til hinder for at kommunen kunne ta et slikt finansieringsforbehold, selv om det ikke var tatt inn noe om dette i anbudsdokumentene. En annen sak er om kommunen kan sies å ha handlet erstatningsbetingende uansvarlig når den gikk ut med en ny anbudsinnbydelse etter at den første anbudsrunden hadde vist en betydelig svikt i forhold til det opprinnelige kostnadsoverslaget på kr. 6000000,-. Det er fra den ankende parts side ikke prosedert på et slikt ansvarsgrunnlag, og lagmannsretten antar at en slik anførsel ikke vil kunne føre frem, idet den ankende part ikke har protestert mot finansieringsforbeholdet etter anbudsvedtakelsen. Som påpekt av herredsretten kunne den ankende part straks ha protestert mot forbeholdet og sagt fra at han ikke anså seg bundet av anbudet. Firmaet har imidlertid ikke vært interessert i dette og må etter lagmannsrettens syn ha sett seg tjent med å ta risikoen på at finansieringen ville la seg ordne og at byggearbeidet ville la seg gjennomføre. At den ankende parts firma traff forberedelser til å sette igang byggearbeider, kan lagmannsretten ikke anse som noe avgjørende bevis for at partene har ment at det forelå en anbudsavtale. Arbeid og utlegg i den forbindelse må etter lagmannsrettens bevisvurdering sees på som en forretningsmessig risiko som den ankende part tok etter at han ble kjent med kommunens finansieringsproblem og det forbeholdet som i den anledning var tatt. Lagmannsretten kan heller ikke se at den ankende parts anførsel om at partene i tiden etter årskiftet 1978/79 var i forhandlinger og anbudsdiskusjoner, kan understøtte det syn at partene anså seg avtalebundet. Det er vist til at det i samråd med kommunens arkitekt ble foretatt beregninger på massekorreksjoner og at den ankende part i brev av 16. febrauar 1979 tilbød kommunen delvis forskuttering av byggearbeidene. Lagmannsretten mener at arbeidet med massekorreksjoner hører til de arbeidsforberedelser som den ankende parts firma måtte legge opp til for å stå klar i tilfelle av at kommunens finansieringsopplegg lot seg ordne, mens finansieringstilbudet i større utstrekning kan ansees som en bekreftelse på innforståelsen med finansieringsforbeholdet enn som en videreforhandling om en inngått avtale. Videre må det legges vekt på vitneprov fra daværende ordfører Klemetsen om at han ved flere anledninger som svar på anmodning fra den ankende parts firmarepresentanter om realitetsforhandlinger og kontraktsunderskrift, meddelte at alt dette var avhengig av at restfinansieringen lot seg ordne. Som et resultat av denne holdningen avslo ordføreren å delta med representanter fra den ankende parts firma i en befaring og konferanse på Vannvåg i begynnelsen av februar 1979. Disse opplysninger om kommunens holdning til avtaleinngåelse, må for øvrig etter lagmannsrettens mening sammenholdes med erkjennelser fra den ankende parts side om at firmaets representanter ble holdt orientert fra kommunens side om arbeidet med å ordne finansieringen og om resultatet av forhandlingene med myndigheter og institusjoner i Oslo i slutten av januar 1979.
Det er enighet om at det i utgangspunktet er byggherren som har risikoen for at et anbudsprosjekt kan finansieres. Lagmannsretten er imidlertid enig med ankemotparten i at unntak må gjøres i det tilfellet som her foreligger, hvor anbyderen har vært kjent med finansieringssvikten og har vært innforstått med at det ble tatt finansieringsforbehold. I en slik situasjon kan byggherren heller ikke ansees forpliktet til å foreta vesentlige reduksjoner i byggeprosjektet ved å gjøre besparende endringer. Lagmannsretten er således enig med ankemotparten i at kommunen ikke kunne være forpliktet overfor den ankende parts firma til å fullføre skolebygget etter de foreliggende planer, men uten svømmebasseng. Selv om en slik løsning var diskutert, viste det seg at alternativet møtte så sterk motstand i skolekretsen at det ikke lot seg gjennomføre. Lagmannsretten gir ankemotparten medhold i at kommunen i denne situasjon og etter at det var klarlagt at den opprinnelige utbyggingsplan var for kostbar og ikke lot seg finansiere med de bestemmende myndigheters bistand, måtte velge en billigere utbygging basert på enklere tekniske løsninger og billigere materialvalg. Det var dette som ble resultatet etter møtet 31. mai 1979 med fylkesmannen, ordføreren og representanter for elevenes foreldre, hvor det ifølge protokollen sies at romprogrammet og svømmebassenget skal beholdes, men det skal legges til grunn nye planløsninger og lyses ut nytt anbud. Forut for dette var det i kommunestyremøte 9. mai 1979 vedtatt at kommunen skulle innhente utredning og tilbud på skolebygget fra firmaet Block Watne. I dette møtet forelå det en utredning fra tremannsutvalget som konkluderte med at byggeprosjektet i sin nåværende form ikke lot seg finansiere. Representanter fra den ankende parts firma var til stede og ble således informert om stillingen. I Karlsøy kommunestyres møte 29. juni 1979 ble det så vedtatt at Vannvåg skole ikke skulle bygges etter de planer som lå til grunn for formannsskapets vedtak om anbudsantakelse og at det skulle utarbeides ny planløsning for skolen på fritt grunnlag med samme romprogram og innenfor en mulig omkostningsramme. Det ble deretter foretatt en ny anbudsrunde og som påpekt av herredsretten ble det endelige resultatet at til tross for at skolen ble bygget to år etter den opprinnelige planen, ble den ca 1000000,- billigere enn etter den første planløsning. Lagmannsretten gir på samme måte som herredsretten ankemotparten medhold i at det på tidspunktet for de endrede byggeplaner var helt klart at det ikke lot seg gjøre å gjennomføre den opprinnelige utbygging basert på den kostnadsplan som lå til grunn for anbudsvedtakelsen. Lagmannsretten er videre enig med ankemotparten i at finansieringsforbeholdet dermed trådte i kraft og at forutsetningene for noen avtale med den ankende parts firma falt bort.
Lagmannsretten finner således på samme måte som herredsretten at den manglende finansieringsmulighet må føre til at kommunen sto ubundet og hadde rett til å anse seg løst fra det betingende avtalesamarbeidet med den ankende parts firma. Det kan derfor ikke bygges noe erstatningskrav fra den ankende parts side på kommunens forhold for så vidt. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er grunnlag for å holde kommunen erstatningsansvarlig for at finansieringsforbeholdet var uklart utformet og at kommunen for øvrig villedet den ankende parts firma ved å gi uttrykk for at restfinansieringen ville la seg ordne. Som nevnt foran finner lagmannsretten det ikke godtgjort at det fra kommunens side i tiden etter anbudsvedtaket ble gitt uttalelser som ga den ankende parts representanter grunn til å tro at finansieringsforbeholdet ikke var reelt. Ellers kan lagmannsretten være enig i at forbeholdet om restfinansiering i vedtaket burde ha vært klarere utformet, men lagmannsretten kan ikke anse det godtgjort at den ankende parts firma av den grunn ikke oppfattet hva som lå i forbeholdet. Under enhver omstendighet må den ankende parts firma ansees å ha blitt informert senere om finansieringsproblemets betydning for inngåelse av endelig avtale og har da valgt å holde fast ved sitt anbud.
Lagmannsretten finner det av hensyn til utfallet i saken ikke nødvendig å gå nærmere inn på autorisasjonsspørsmålet. Lagmannsretten bemerker dog at kommunen neppe hadde grunnlag for å kunne heve en avtale som ellers måtte være bindende i begynnelsen av februar 1979 ut fra Industridepartementets brev. Det kan ikke være riktig at den ankende parts firma ikke ville kunne få tillatelse til å utføre arbeidet. Det må ansees på det rene at firmaet hadde adgang til å søke dispensasjon fra autorisasjonskravet, og det viste seg da også senere at dispensasjonen ble gitt for annet tilsvarende arbeid i Norge. Dersom finansieringen hadde latt seg ordne, synes det tvilsomt om autorisasjonsspørsmålet alene ville ha gitt kommunen rett til å gå fra avtaleforholdet. Den ankende parts firma må antas å ha hatt krav på å få en rommelig frist til å ordne med godkjennelse, noe som sannsynligvis ville ha lykkes . - - -