Rt-1985-110
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-01-17 |
| Publisert: | Rt-1985-110 (46-85) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 17. januar 1985 i l.nr. 19 K/1985 |
| Parter: | Odd Berg (advokat Kjell M. Brygfjeld) mot Nymo Maskin A/S Mek. Verksted (h.r.advokat John Steen Holm). |
| Forfatter: | Christiansen, Holmøy, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §156 |
Ved Bodø byretts dom 7. november 1983 ble Nymo Maskin A/S Mek. Verksted under dissens frifunnet for Odd Bergs krav om at selskapets oppsigelse av ham skulle kjennes ugyldig. Selskapets krav om at Berg skulle fratre sin stilling mens saken ble behandlet, ble ikke tatt til følge. Saksomkostninger ble ikke tilkjent noen av partene.
Bergs prosessfullmektig vedtok forkynnelse av dommen 10. november 1983, og ankefristen gikk dermed ut 10. desember 1983, jfr. arbeidsmiljøloven §61C i.f.
I prosesskriv datert 7. januar innkommet til Bodø byrett 9. januar 1984 begjærte Odd Berg, som nå ble representert av en annen prosessfullmektig, oppreisning for oversittelse av ankefristen. Ankeerklæring datert 10. januar 1984 kom inn til byretten samme dag.
Bodø byrett ga ved kjennelse 25. januar 1984 i medhold av domstolsloven §153 første ledd Odd Berg oppreisning for oversittelse av ankefristen. Retten fant det unødvendig å høre den annen part før avgjørelsen ble truffet. Byretten bygget på at Berg først hadde fått utskrift av dommen 9. desember 1983 med melding om at fagforbundet og prosessfullmektigen hans i fellesskap frarådet anke i saken. Fristforsømmelsen måtte anses som uforsettlig fra Bergs side, og det forelå ikke særlig grunn til å laste ham for oversittelsen. Byretten fant at den tvil som var kommet til uttrykk ved at dommen var avsagt under dissens, var en særlig omstendighet som var tilstrekkelig til at oppreisning burde gis.
Nymo Maskin A/S Mek. Verksted påkjærte byrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett, som 9. november 1984 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Begjæringen om oppreisning forkastes. - - -»
For lagmannsretten gjorde selskapet gjeldende at det gikk frem av brev 2. februar 1984 fra Bergs tidligere prosessfullmektig til hans nåværende at Berg kjente ankefristens utløp, og at han dessuten kjente domsresultatet og sin opprinnelige prosessfullmektigs innstilling til ankespørsmålet i god tid før ankefristen utløp.
Lagmannsretten la til grunn at den hadde begrenset kompetanse i kjæremålssaken i samsvar med domstolloven §156 annet ledd. Lovens system måtte som utgangspunkt føre til at en avgjørelse om å gi oppreisning ikke kan angripes på det grunnlag at den bygger på uriktig faktum. Men dette kunne etter lagmannsrettens mening stille seg annerledes dersom et uriktig faktisk grunnlag for oppreisningsavgjørelsen skyldtes uriktige, eventuelt ufullstendige og dermed misvisende opplysninger fra den parten som begjærer oppreisning. Lagmannsretten fant at byrettens avgjørelse i dette tilfellet, i hvert fall når det gjaldt spørsmålet om fristoversittelsen var forsettlig, var et resultat av en uriktig faktisk fremstilling i oppreisningsbegjæringen. Lagmannsretten fant på bakgrunn av de opplysningene som forelå om Bergs kontakt med sin tidligere prosessfullmektig i den tiden ankefristen løp, at fristoversittelsen var forsettlig.
Odd Berg har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Prinsipalt gjør han gjeldende at lagmannsretten har gått ut over sin kompetanse etter domstolloven §156 annet ledd, ved at den har lagt til grunn et annet faktum enn Bodø byrett. Spørsmålet om det var lovlig adgang til å gi oppreisning må bedømmes ut fra samme faktum som byretten la til grunn, selv om det for byretten forelå misvisende eller uklare opplysninger. I hvert fall må dette gjelde så lenge byrettens opplysninger ikke var positivt uriktige. Det kan ikke være i samsvar med loven ordlyd og forutsetninger at lagmannsretten foretar en fullstendig bevisvurdering av omstendighetene rundt oppreisningsspørsmålet.
Subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten ikke skulle ha avgjort oppreisningsspørsmålet selv, men opphevet byrettens kjennelse og hjemvist saken til fortsatt behandling ved byretten. I dette tilfellet ville det ha vært av betydning med ytterligere bevisførsel for byretten om omstendighetene rundt oppreisningsspørsmålet.
Atter subsidiært gjøres det gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn en for streng forståelse av forsettskravet i domstolsloven §153. - - -
Nymo Maskin A/S Mek. Verksted har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er riktig, og det vises til lagmannsrettens begrunnelse.
Til den kjærende parts subsidiære påstand anføres det at ettersom byrettens avgjørelse i dette tilfellet ikke led av saksbehandlingsfeil, synes det etter tvistemålsloven §403 jfr. §392 riktig at lagmannsretten traff realitetsavgjørelse. Tvistemålsloven §388 gir under alle omstendigheter lagmannsretten adgang til selv å treffe avgjørelse.
Det anføres videre at med det faktum som er klarlagt for lagmannsretten, må det være klart at fristoversittelsen var forsettlig. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det gjelder her et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset av bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Spørsmålet i saken blir således om lagmannsretten har tolket domstolloven §156 annet ledd uriktig. Ifølge denne bestemmelse kan en gitt oppreisning bare angripes på det grunnlag «at der efter loven ikke er adgang til å gi oppreisning».
Lagmannsretten har i dette tilfelle omgjort byrettens avgjørelse om å gi oppreisning fordi oppreisningen er gitt på uriktige faktiske forutsetninger. Dette er imidlertid et spørsmål som lagmannsretten er avskåret fra å prøve, også når de uriktige, eventuelt ufullstendige og dermed misvisende opplysninger skyldes den part som begjærer oppreisning. Man viser særlig til den kjennelse av kjæremålsutvalget som er omtalt hos Walnum: Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg side 159.
Kjæremålet blir etter dette å ta til følge. Da saken gjelder et lovtolkingsspørsmål av prinsipiell interesse og det videre kan bebreides Odd Berg at spørsmålet er oppstått, finner utvalget at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for kjæremålsutvalget og for lagmannsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd.
Kjennelsen er enstemmig. - - -