Rt-1985-412
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1985-03-08 |
| Publisert: | Rt-1985-412 (98-85) |
| Stikkord: | Arbeidsrett, Arbeidsmiljøloven av 4, februar 1977 nr |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 8. mars 1985 i l.nr. 90 K/1985 |
| Parter: | Ragnhild Jaquesson (advokat Otto J. Bergh) mot La P'tite Cuisine, Chez Ben Joseph A/S (advokat Tor Kjærvik). |
| Forfatter: | Blom, Hellesylt, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977), Arbeidsmiljøloven (1977) §61 |
I sak om oppsigelse av arbeidsforhold avsa Oslo byrett 15. november 1984 kjennelse med slik slutning:
«1. Fru Ragnhild Jaquesson har rett til å bli i stillingen under behandlingen av oppsigelsestvisten. - - -»
La P'tite Cuisine, Chez Ben Joseph A/S påkjærte kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett som 18. januar 1985 avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Ragnhild Jaquesson skal fratre sin stilling ved La P'tite Cuisine under sakens behandling. - - -»
Lagmannsretten fant i motsetning til byretten at det var urimelig å opprettholde arbeidsforholdet under arbeidsrettssakens behandling, jfr. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd. - - -
Ragnhild Jaquesson har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Hun gjør gjeldende at betingelsene for fratredelse fra stillingen under sakens behandling ikke er til stede i dette tilfellet og begrunner dette nærmere. Subsidiært anfører hun at det var en feil av lagmannsretten ikke å fastsette frist for hennes fratredelse, jfr. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd i.f. En slik frist må ihvertfall korrespondere med den vanlige oppsigelsesfrist i arbeidsmiljøloven §58 nr. 2 dvs. minst tre måneder. - - -
Kjæremålsmotparten viser til bestemmelsene i tvistemålsloven §404 og gjør gjeldende at kjæremålet gjelder forhold som ikke kan prøves av kjæremålsutvalget.
Videre anfører kjæremålsmotparten at den kjærende part har mottatt en oppsigelse med oppsigelsesfrist på tre måneder som følger av loven. Det ble utbetalt lønn i oppsigelsestiden. Oppsigelsestiden er utløpt, og det kan derfor ikke være en feil fra lagmannsrettens side ikke å sette en ny frist for fratredelse idet fristen er gitt gjennom oppsigelsen. Under alle omstendigheter vil dette kunne ha betydning under hovedhandlingen vedrørende et erstatningsspørsmål dersom dette fortsatt er aktuelt. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og at kjæremålsadgangen og utvalgets kompetanse da er begrenset slik det fremgår av tvistemålsloven §404.
Den kjærende part hevder prinsipalt at «betingelsene for fratredelse fra stillingen under sakens behandling ikke er til stede». Dette begrunnes så nærmere i kjæremålserklæringen. Kjæremålet må her forstås slik at det retter seg mot lagmannsrettens bevisvurdering og anvendelsen av arbeidsmiljøloven bestemmelser på det foreliggende faktum. Verken bevisvurderingen eller den konkrete lovanvendelse kan imidlertid bringes inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg i et videre kjæremål. Det som kan påkjæres er begrenset til «tolkingen av en lovforskrift», jfr. tvistemålsloven §404 nr. 3. Utvalget kan ikke se at den kjærende part har formulert noe lovtolkingsspørsmål som lagmannsretten skulle ha løst på uriktig måte, og heller ikke at det er uttalelser i lagmannsrettens premisser som kan tyde på uriktig lovtolking.
Subsidiært gjør den kjærende part gjeldende at lagmannsretten har gjort feil i saksbehandlingen når den ikke har satt frist for hennes fratredelse fra stillingen, jfr. arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 annet ledd, siste punktum, og at en slik frist i alle fall «må korrespondere med den vanlige oppsigelsesfrist i arbeidsmiljøloven §58 nr. 2, dvs. minst 3 måneder».
Loven foreskriver at retten skal fastsette en frist for arbeidstakerens fratreden. Om dette heter det i Ot. prp. nr. 41 for 1975-76 på side 75, spalte 1:
«Det vil normalt være rimelig at arbeidstakeren får en frist for fratredelsen i tilfelle hvor retten beslutter dette. Retten skal fastsette denne fristen. Fristen bør neppe være kortere enn 14 dager, men retten står her i prinsippet fritt til å foreta en rimelighetsvurdering.»
Etter dette må retten ha en ganske vid adgang til ut fra rimelighetsbetraktninger å fastsette fratredelsestidspunktet. Men et tidspunkt for fratreden må fastsettes. Uten en slik fastsettelse vil det ikke være mulig å vite fra hvilket tidspunkt arbeidstakeren plikter å fratre. Da lagmannsretten ikke har fastsatt noe fratredelsestidspunkt og det heller ikke fremgår av kjennelsen at dette spørsmål har vært vurdert, må lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Utvalget har ikke funnet noen feil ved lagmannsrettens kjennelse for øvrig som kan prøves i medhold av tvistemålsloven §404, og opphevelsen skjer derfor bare fordi lagmannsretten ikke har vurdert spørsmålet om fratredelsestidspunkt.
Slik saken ligger an, finnes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke å burde tilkjennes.
Kjennelsen er enstemmig. - - -