Rt-1986-1149
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1986-10-14 |
| Publisert: | Rt-1986-1149 (408-86) |
| Stikkord: | Ransaking og beslag |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 14. oktober 1986 i l.nr. 1336/1986. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Skåre, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §192, §204, §205, §206 |
I påtegning 27. juni 1986 til Asker og Bærum forhørsrett begjærte Asker og Bærum politikammer under henvisning til straffeprosessloven §197 jfr. §192 første ledd at det ble avsagt kjennelse med tillatelse til ransaking av et låst jernskap som befinner seg på - - - landsfengsel og tilhører A. A er i påtegningen siktet for overtredelse av straffeloven §185 annet ledd «ved i perioden rundt 20. juni 1986, å ha anskaffet 2 falske britiske pass, til bruk for ham selv og B, i forbindelse med planlagt flukt gjennom Europa og til Afrika, eller å ha medvirket hertil».
I påtegningen het det videre:
«Når det gjelder krav om skjellig grunn til mistanke mot siktede, så vises det til at det er beslaglagt 2 falske pass hvor A's bilde er plassert i det ene passet. Dette passet er også underskrevet med et falskt navn. Politiet har ut i fra en foreløpig undersøkelse av håndskriften, grunn til å anta at A selv har underskrevet dette passet.
Når det gjelder det pengeskap som politiet er interessert i å ransake, så regner en med som mulig å finne ytterligere reisedokumenter. Det vises til at de pass som er beslaglagt, ikke kan brukes frem til Afrika og det er således grunn til å anta at det må foreligge ytterligere reisedokumenter.
Det vises også til at det er varetektsfengslet 2 personer i saken og at 2 andre også er siktet i forbindelse med fluktplanen. Politiet regner det også som mulig å finne dokumenter som kan belyse disse personers rolle i saken.»
Asker og Bærum forhørsrett avsa samme dag slik beslutning om ransaking:
«Retten finner at A med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. Videre antar retten at en ransaking av siktedes låste pengeskap på - - - Landsfengsel vil kunne føre til søking etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges. I henhold til straffeprosessloven §197 første ledd, jfr. §192 første ledd beslutter retten at ransaking skal kunne foretas av politiet av et låst pengeskap som befinner seg på - - - Landsfengsel og som tilhører A.»
Ransakingen ble etter det opplyste utsatt av forskjellige årsaker som hadde med ressursmangel hos politiet, avvikling av ferie m.v. å gjøre.
A ble 20. juni 1986 overført fra - - - til Y landsfengsel. A's låste jernskap (safe) ble stående på - - -.
Den 19. august 1986 ble det holdt rettsmøte i forhørsretten etter begjæring av A's forsvarer, advokat Arne Haugestad. Rettsmøtet behandlet spørsmålet om hvordan forhørsrettens ransakingsbeslutning av 27. juni 1986 skulle gjennomføres. Advokat Haugestad la ned slik påstand under rettsmøtet:
«1. At dokumentene i safen bringes til gjennomsyn til retten og at retten tar ut de dokumenter som gjelder det forhold siktelsen omfatter.
2. At politiet kjennes uberettiget til å fjerne skapet fra - - -. Gjennomgangen foretas på - - - og de dokumenter som gjelder siktelsen tas ut for beslag.»
Politiet mente det hadde primær kompetanse til å foreta beslaget i samsvar med straffeprosessloven regler, men la ikke ned noen formell påstand.
Forhørsretten avsa samme dag kjennelse med slik slutning:
«Ransaking/beslag av/i A's safe på - - - Landsfengsel gjennomføres av politi/påtalemyndighet overensstemmende med reglene i straffeprosessloven kap. 15 og 16, påtaleinstruksens §9-5 og mulige rundskriv Riksadvokaten måtte ha gitt om ransaking/beslag.
Advokat Haugestads påstander vedrørende gjennomføringen av beslaget tas ikke til følge.»
A påkjærte forhørsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett, som 11. september 1986 avsa kjennelse med slik slutning:
«Kjæremålet forkastes.»
Lagmannsretten fant at spørsmålet i saken er om siktedes forsvarer skal kunne være til stede når dokumentene i safen blir gjennomgått, og eventuelt i analogi med straffeprosessloven §205 tredje ledd kunne hindre innsyn før forhørsretten ved kjennelse har besluttet beslag.
Lagmannsretten fant at spørsmålet om siktedes forsvarer skal tillates å være til stede når dokumentene blir gjennomgått, er et spørsmål politiet får vurdere. Lagmannsretten forutsatte at slik tillatelse vurderes gitt dersom det ikke på noen måte kompliserer eller forsinker gjennomgåelsen, men at forsvareren under ingen omstendighet kan kreve at et dokument skal forelegges forhørsretten til vurdering før beslag foretas. Etter lagmannsrettens mening måtte det enten på forlangende bli en etterprøvelse ved forhørsretten i henhold til straffeprosessloven §208 eller også måtte det på påtalemyndighetens initiativ bli en forhåndsprøvelse i henhold til straffeprosessloven §205 annet ledd. Noen analogisk bruk av straffeprosessloven §205 tredje ledd kunne siktede etter lagmannsrettens mening ikke gjøre krav på, men det var i og for seg ikke noe til hinder for at politiet går fram på den måten som er beskrevet i §205 siste punktum dersom beslagsspørsmålet skulle bli forelagt forhørsretten etter §205 annet ledd.
Det vises ellers til forhørsrettens og lagmannsrettens avgjørelser.
A har ved sin forsvarer advokat Arne Haugestad påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har samtidig begjært at kjæremålet gis oppsettende virkning. Lagmannsretten har 19. september 1986 besluttet å gi kjæremålet oppsettende virkning.
I kjæremålet anføres under henvisning til straffeprosessloven §388 nr. 3 at lagmannsretten har tolket lovforskrifter uriktig. I prosesskriv 25. september 1986 som utdyper kjæremålserklæringen, anføres det:
«Lagmannsrettens egne premisser (side 4-5) gir inntrykk av at det vesentlige spørsmål i saken gjelder om forsvareren skal være tilstede i forbindelse med beslag. Lagmannsretten har her konsentrert seg om en tolkning av reglene om rett til tilstedeværelse, i stedet for å se på de klare begrensninger som følger av straffeprosessloven §204 og §205.
Dersom mitt kjæremål av 1. september 1986 til lagmannsretten forstås slik at det springende punkt gjelder spørsmålet om å være tilstede under beslagsforretning, så er dette i så fall mangelfullt uttrykt i kjæremålet. Det vesentlige er selvfølgelig hvorledes politiet skal forholde seg til det materielle innhold i straffeprosessloven §204 og §205. Forsvarerens tilstedeværelse er et praktisk spørsmål. Uten å være tilstede, kan jeg fortsatt klart formulere begrensningene i innsynsrett, fordi jeg i det vesentlige kjenner det materialet som befinner seg i safen, og fordi prinsippene for begrensningen i innsyn følger av loven bestemmelser. Hovedsaken er at politiet må akseptere at §204 også begrenser rett til innsyn, selv om jeg utvilsomt er av den oppfatning at det mest hensiktsmessige er om reglene i §204 og §205 praktiseres med forsvareren tilstede, tilsvarende med situasjonen f.eks. med beslag i et redaksjonslokale, jfr. bilag 11 til kjæremål av 1. september 1986.
Med det utgangspunkt lagmannsretten har tatt, har den samtidig avstått fra å drøfte de viktige materielle regler i §204 og §205. I steden har retten konsentrert seg om forsvarerens tilstedeværelse, noe som tross alt er et sekundært spørsmål, selv om det praktisk sett kan være viktig.
Lagmannsrettens avvisning av siktedes rett til å påberope fremgangsmåten i §205 siste punktum, er i strid med det som er anført i bilag 11 til kjæremålet til lagmannsretten. Det gir liten mening dersom denne regel kun gir anvisning på en rett fra politiets side til å forelegge materialet for forhørsretten. Den praktiske betydning av bestemmelsen oppstår dersom politiet blir møtt med en protest fra siktede. Det er ikke politiet, men siktede, som har en interesse å beskytte. Lagmannsrettens fortolkning gjør anvendelsen av regelen kun til et spørsmål om hva politiet finner praktisk, d.v.s. regelen definerer en rettighet for politi og påtalemyndighet. Dette er i uttalt strid med hvorledes §205 skal fortolkes i tilfellet av ransaking i et redaksjonslokale, og det må desto mer være i strid med hvorledes bestemmelsen skal fortolkes dersom det foreligger et rent bevisforbud.
Lagmannsretten avstår dernest fra overhodet å drøfte rimeligheten av en fortolkning som gir en betinget adgang til å nekte vitneforklaring, jfr. §205, et sterkere vern enn et direkte bevisforbud, jfr. §204.
For øvrig peker jeg på at det som er anført i Ot. prop. nr. 35 side 177, første spalte, siste avsnitt, gjelder spørsmålet om innsyn for å vurdere om det er adgang til å foreta beslag ut fra hva som kan tjene som bevis, d.v.s. om materialet ligger innenfor rammen for den ransaking retten har akseptert. Uttalelsene i Ot. prop. nr. 35 gjelder ikke for det tilfellet at det foreligger et rent bevisforbud etter straffeprosessloven §204.
Endelig peker jeg på politiets egen oppfatning av formålet med gjennomgåelsen av dokumentene. Dette formål fremgår av politiets tilsvar til lagmannsretten av 5. september, et tilsvar som jeg først ble gjort kjent med etter lagmannsrettens kjennelse. Det vises her bl.a. til side 3, første avsnitt, hvor det er anført:
«Det kan jo heller ikke utelukkes at det finnes andre dokumenter eller annet materiale som gir grunnlag for beslag. Disse vurderingene må nødvendigvis politi og påtalemyndighet gjøre selv og ikke A's forsvarer.»
Det er etter dette på det rene at politiet ikke anser at dokumentenes opprinnelse og bakgrunnen gir noen begrensning i adgangen til beslag. Dersom dette synspunkt blir lagt til grunn, innebærer det i realiteten at retten til fri kommunikasjon mellom tiltalte og forsvarer i henhold til straffeprosessloven §204 bringes til opphør. For ordens skyld understreker jeg at det meg bekjent ikke i dokumentene foreligger noe som helst som kan ha betydning for A's rømningsplaner i kommunikasjon mellom ham og hans tidligere og senere forsvarere. Det vesentlige spørsmål er likevel om politiet med utgangspunkt i de antatte rømningsplaner, kan skaffe seg fullstendig innsyn i denne kommunikasjon, og da samtidig på et utvidet og generelt grunnlag også når det gjelder andre spørsmål, slik politiet forutsetter. Det må være tilstrekkelig for å sikre politiets berettigede behov for ransaking at forhørsretten bringes inn i h.h.t. §205 dersom det er tvil om beslagsadgangen. Det som er anført foran er supplerende synspunkter. I hovedsak viser jeg til mitt kjæremål til lagmannsretten av 1. september som mer fullstendig og dokumentert gjengir den kjærende parts anførsler også overfor Høyesterett.»
I kjæremålserklæringen til lagmannsretten, som det er vist til, gjorde A's forsvarer blant annet rede for den spesielle ordningen som ble etablert på - - - etter korrespondanse med fengselsmyndighetene og Justisdepartementet, som førte til at A fikk oppbevare sine dokumenter i den låste safen på - - -. Ordningen bygget blant annet på prinsippet om fri og ukontrollert kommunikasjon mellom klient og forsvarer. Ordningen innebar selvsagt ikke at A fikk noe «fribrev» i forhold til loven regler om ransaking og beslag, og det ble akseptert at den nye siktelsen gir grunnlag for ransaking. Men det ble gjort gjeldende at ransakingen måtte gjennomføres slik at det ble tatt hensyn til den etablerte ordningen.
Videre gjorde forsvareren rede for de dokumenter som finnes i safen. Det gjelder blant annet A's korrespondanse med og bakgrunnsnotater for tidligere forsvarer, notater A etter det opplyste har foretatt på anmodning av og på grunnlag av samtaler med sin psykiater, og A's samtalenotater med sine forsvarere i forbindelse med høyesterettssaken og gjenopptakelsesbegjæringen. Safen inneholder også materiale A har utarbeidet til bruk for forsvarerne etter instruksjon fra dem, karakterisert i kjæremålserklæringen som rene forsvarernotater med sikte på bruk i retten. Forsvareren oppgav også at safen antakelig inneholder A's helt personlige nedtegnelser om hvorledes han har opplevd saken.
I denne forbindelse ble det anført at det kun kan være blant A's personlige notater man eventuelt kan finne opplysninger om de forhold siktelsen gjelder, og at alt øvrig materiale skriver seg fra tiden før de forhold den nye siktelsen gjelder.
Når det gjelder de juridiske anførslene i kjæremålet til lagmannsretten, vises til lagmannsrettens premisser og utvalgets bemerkninger.
I kjæremålserklæringen til Høyesteretts kjæremålsutvalg er det lagt ned slik påstand:
«Eidsivating lagmannsretts kjennelse i kjæremålssak nr. 704/1986 oppheves.»
Påtalemyndigheten er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsutvalgets kompetanse er undergitt de begrensninger som følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet gjelder tolking av lovforskrifter, jfr. §388 nr. 3.
Asker og Bærum forhørsrett avsa den 27. juni 1986 beslutning om ransaking av «et låst pengeskap som befinner seg på - - - landsfengsel og som tilhører A». Hjemmel for ransakingen er straffeprosessloven §192. Etter denne bestemmelse kan det foretas ransaking av «bolig, rom eller oppbevaringssted» med det formål å «søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges». Bestemmelsen hjemler undersøkelser på de steder som er nevnt. Ved vurderingen av om politiet kan ta hånd om det som finnes ved ransakingen, må det sees hen til bestemmelsene om beslag.
Hvis det er grunn til å anta at det i en større dokumentsamling som finnes på ransakingsstedet, er dokumenter som er av betydning som bevis, men det er vanskelig å finne frem til disse dokumenter på stedet, må av praktiske grunner de deler av samlingen som er aktuelle, kunne beslaglegges for nærmere undersøkelse. Men det vil ikke være hjemmel for å ta med deler av samlingen som etter den undersøkelse som praktisk kan gjøres på stedet, ikke er av betydning som bevis. Det må også sees hen til den begrensning i beslagsadgangen som følger av straffeprosessloven §204 og §205.
Det er en uriktig lovforståelse når det synes å være lagt til grunn at politiet som ledd i selve ransakingen og uten undersøkelse eller vurdering av forholdet til beslagsreglene kan overta besittelsen av alle dokumenter som finnes på ransakingsstedet.
Det følger av §204 i straffeprosessloven av 1981 at det ikke kan tas beslag i dokumenter eller annet hvis innhold et vitne kan nekte å forklare seg om etter §117, §118, §119, §120, §121, §124, §125, og som besittes enten av den som kan nekte å forklare seg, «eller av den som har rettslig interesse i hemmelighold». Dokumenter som nevnt kan således heller ikke beslaglegges når de befinner seg hos siktede. Denne siste bestemmelse er ny i straffeprosessloven av 1981. I straffeprosesslovkomiteens innstilling sies på side 253 at denne regel må være selvsagt når det gjelder brev fra forsvarer, og at komiteen er blitt stående ved at regelen bør gjelde ellers også. «Således bør siktede også risikofritt kunne brevveksle med sin lege . . .»
På den annen side er §218 i straffeprosessloven av 1887 om at heller ikke andre papirer enn postforsendelser og telegrammer kan åpnes og gjennomses av andre enn dommeren i et rettsvitnes nærvær utelatt i den nye lov. Bestemmelsen er sløyfet ut fra rent praktiske hensyn, jfr. straffeprosesslovkomiteens innstilling side 256. Det heter her videre:
«Ved ransaking må politiet kunne undersøke papirer i den utstrekning det er nødvendig for å skaffe grunnlag for skjønnet over hvilke papirer som bør beslaglegges (jfr. Kommenteret Rpl., note 4 til §760), og i så fall er det ikke til å unngå at politiet også kan komme til å gjennomse papirer som det ikke er adgang til å beslaglegge. Det vesentligste vil således i alle tilfelle måtte være loven begrensning av beslagsadgangen.»
Det vil vanskelig kunne unngås at politiet ved et slikt gjennomsyn kan bli kjent med deler av innholdet i korrespondanse med f.eks. forsvarer. Den praktiske løsning man her har valgt, kommer således på tvers av de hensyn som ellers er søkt ivaretatt. Det er ikke gått inn på spørsmålet om hvorledes det bør forholdes dersom den som har dokumentene i sin besittelse, allerede før ransakingen er påbegynt, eller under ransakingen hevder at bestemte dokumenter eller deler av en samling dokumenter går inn under bestemmelsens §204 første ledd.
Etter straffeprosessloven §208 kan enhver som rammes av et beslag, straks kreve brakt inn for retten spørsmålet om det skal opprettholdes. Dersom den som besitter dokumentene allerede, før eller under ransakingen gjør det klart at han, når det gjelder bestemte dokumenter, vil kreve forhørsrettens avgjørelse av forholdet til §204, er det etter kjæremålsutvalgets syn ikke tilstrekkelig grunn til at politiet skal gjennomgå disse dokumenter før forhørsrettens avgjørelse er innhentet. Det vil nok kunne oppstå noe merarbeid ved at forhørsretten kan få oversendt til gjennomgåelse dokumenter som politiet ikke under noen omstendighet ville ha beslaglagt. På den annen side vil en vurdering fra politiets side fordre en grundig gjennomgåelse som nettopp kan føre til at også opplysninger i dokumenter som omfattes av §204 blir sett.
Etter straffeprosessloven §205 tredje ledd, kan dokumenter som besitteren ikke plikter å forklare seg om uten etter særskilt pålegg fra retten, ikke beslaglegges uten rettens kjennelse. Ved straffeprosessloven ikrafttredelseslov av 14. juni 1983 ble det tilføyet et nytt siste punktum §205 tredje ledd. Det anføres i Ot. prp. nr. 53 (1983-84) side 63:
«Konsekvensen av disse reglene blir at når politiet under ransaking av et redaksjonslokale ønsker å beslaglegge et dokument som avisen hevder har et innhold som avisens medarbeidere er fritatt forklaringsplikt om etter §125, vil ikke politiet ha adgang til å gjennomgå dokumentet på stedet. Men politiet vil ha rett til å ta dokumentet med seg med sikte på å få rettens avgjørelse om dokumentet kan beslaglegges. Dermed blir det opp til retten å avgjøre om politiet skal få innsyn i det omstridte dokumentet.»
Det er nærliggende å forstå det slik at når besitteren utpeker bestemte dokumenter og hevder at de er av den art som omhandlet i §205 tredje ledd, kan politiet ikke gjennomgå dokumentene. Også i disse tilfelle kan man få den ulempe at forhørsretten må gjennomgå dokumenter som politiet etter en nærmere vurdering ikke ville ha beslaglagt fordi de manglet bevisverdi. Dette praktiske hensyn er her ikke funnet avgjørende. Den fremgangsmåte det er gitt anvisning på, når det gjelder dokumenter som besitteren hevder ikke kan beslaglegges uten rettens beslutning, bør også anvendes når det gjelder dokumenter som besitteren under henvisning til §204 hevder at det overhodet ikke er adgang til å beslaglegge. De reelle grunner som tilsier at forhørsrettens avgjørelse avventes, er i alle fall ikke mindre sterke i dette tilfelle.
Kjæremålsutvalget finner således at straffeprosessloven §192 sammenholdt med §204 og §208 må forstås slik at dokumenter som besitteren før eller under ransakingen hevder er unntatt fra beslag etter §204, ikke kan gjennomgås. Hvis politiet antar at de ikke omfattes av bestemmelsen og kan ha et innhold som kan gi grunnlag for beslag, må de sendes forhørsretten til avgjørelse av beslagsspørsmålet.
Etter straffeprosessloven §200 første ledd skal ransakingsbeslutningen leses opp eller fremvises før ransaking foretas. Etter annet ledd er det likevel ikke noen forutsetning at besitteren er til stede ved ransaking av et «oppbevaringssted». Når det er gjort gjeldende at oppbevaringsstedet inneholder dokumenter som omfattes av §204, og som kan utpekes av besitteren, må det imidlertid følge av de hensyn som skal ivaretas ved denne bestemmelsen, at han gis anledning til å være til stede hvis ikke tungtveiende hensyn taler mot.
Kjæremålsutvalget finner at forhørsrettens kjennelse om fremgangsmåten ved ransakingen og lagmannsrettens kjennelse må oppheves på grunn av uriktig tolking av lovbestemmelser.
Kjennelsen er enstemmig. - - -