Rt-1986-484
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1986-05-12 |
| Publisert: | Rt-1986-484 (165-86) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 12. mai 1986 i forbindelse med l.nr. 69/1986 på s. Rt-1986-494. |
| Parter: | Statsadvokatene Lasse Qvigstad og Tor-Aksel Busch, aktorer mot A (forsvarere advokatene Arne Haugestad og Alf Nordhus). |
| Forfatter: | Holmøy, Michelsen, Christiansen, Aasland, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §90, Straffeprosessloven (1887) §193, Straffeprosessloven (1981) §142, Domstolloven (1915) §108 |
Dommer Holmøy: I straffesak mot A, født xx.xx.1942, har domfelte ved sine forsvarere fremsatt inhabilitetsinnsigelse mot to av de oppnevnte sakkyndige, ambassadør Thore Boye og generalmajor Bjørn Egge. Det fremholdes at det foreligger særlige omstendigheter som er skikket til å svekke tilliten til deres uhildethet, og at de derfor er inhabile etter straffeprosessloven av 1887 §193 første ledd, jfr. tilsvarende bestemmelse i den nye straffeprosesslovs §142 første ledd, begge sammenholdt med domstolsloven §108.
Det gjøres også gjeldende at det var en saksbehandlingsfeil at Boye og Egge fungerte som sakkyndige for lagmannsretten, og at denne feil må ha hatt betydning for lagmannsrettens domsresultat.
Jeg finner det hensiktsmessig først å gi en oversikt over de beslutninger om oppnevning av sakkyndige som foreligger i saken. I denne forbindelse vil jeg også gå inn på forhold som har tilknytning til oppnevningene, uten at jeg tar sikte på å gi noen fullstendig redegjørelse.
Under etterforskningen oppnevnte Oslo forhørsrett ved beslutning av 19. mars 1984 følgende sakkyndige: 1) Professor Finn Seyersted, 2) ambassadør Thore Boye, 3) ambassadør Frithjof Jacobsen og 4) generalmajor Bjørn Egge.
Forut for oppnevningen var det kontakt om personvalget mellom påtalemyndigheten og domfeltes daværende forsvarer, advokat Ulf Underland. Etter det som er opplyst, foreslo påtalemyndigheten Boye og Egge. Advokat Underland foreslo Seyersted, et forslag som påtalemyndigheten sluttet seg til. Advokat Underland uttalte for øvrig i et brev til riksadvokaten av 6. mars 1984 at han ikke hadde noe å bemerke til at Egge og Seyersted fungerte, men bad om at Jacobsen ble oppnevnt istedenfor Boye. Dette begrunnes slik:
«Når jeg måtte motsette meg at ambassadør Boye oppnevnes som sakkyndig har dette sammenheng med at Boye har deltatt aktivt i den sikkerhetspolitiske debatt, bl.a. om spørsmålet om såkalte atomvåpenfri soner. I pressens omtale av A's sak er det bl.a. fremkommet spekulasjoner omkring hans rolle nettopp i denne debatt, bl.a. som «påvirkningsagent» for et bestemt syn i sone-spørsmålet. Selv om det er uklart for meg om spørsmål av denne art vil kunne komme opp i en eventuell straffesak, vil den siktede kunne oppfatte Boye som en som i utgangspunktet ikke vil ha den i forhold til ham nødvendige uhildethet som sakkyndig.»
Riksadvokaten svarte til dette at de sakkyndiges oppdrag ville bli å vurdere enkelte dokumenters innhold, og at Boye ikke kunne anses inhabil av den grunn som advokat Underland hadde fremholdt. Etter forslag fra riksadvokaten ble så Jacobsen oppnevnt i tillegg til Boye og de to øvrige som var foreslått. I forhørsrettens begrunnelse er anført at siktede og hans forsvarer hadde hatt anledning til å uttale seg.
De sakkyndiges mandat var ifølge forhørsrettens beslutning å
«vurdere om innholdet i eller opplysningen fra dokumenter i saken bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor annen stat.
Såvidt mulig bør også farene og skadene ved åpenbaring av slike hemmeligheter også vurderes.»
Eidsivating lagmannsrett oppnevnte den 25. februar 1985 - den første dag under hovedforhandlingen - de samme fire sakkyndige. Ifølge lagmannsrettens rettsbok hadde forsvarerne ikke noe å bemerke til oppnevning av disse fire, som da var foreslått av aktor, men de begjærte i tillegg oppnevnt direktør ved Nansenstiftelsen Willy Østreng, professor Martin H. Sæter og forsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt John Kristen Skogan. Aktor motsatte seg på det daværende tidspunkt at flere sakkyndige ble oppnevnt, og lagmannsretten tok ikke forsvarernes begjæring til følge.
Ifølge lagmannsrettens rettsbok for 4. mars 1985 ble det på forsvarernes begjæring protokollert blant annet at de sakkyndiges mandat etter Oslo forhørsretts beslutning av 19. mars 1984 ikke var dekkende for de kriterier som måtte være oppfylt for fellelse etter straffeloven §90 og §91. Dette var ifølge et tidligere protokollat av 26. februar 1985 fra forsvarerne også blitt anført i forbindelse med oppnevningen i lagmannsretten. Forsvarerne bad presisert
«at de sakkyndige i forhold til de dokumenter tiltalebeslutningen omfatter også om mulig må vurdere
1. - Hvor utbredt kunnskapene i det aktuelle dokument er,
2. - Om opplysningene er tilgjengelige fra andre kilder
3. - Hvilke direkte og indirekte slutninger en fremmed stat vil kunne trekke av opplysningene.»
I lagmannsrettens rettsbok for 5. mars 1985 er det tatt inn en redegjørelse for behandlingen av de spørsmål vedrørende de sakkyndiges mandat som var tatt opp i protokollasjonene fra 26. februar og 4. mars. Lagmannsretten konkluderer her slik:
«De sakkyndige har gjentatt i retten i dag at de er rede for å avgi uttalelse om de forhold forsvarerne spesielt har trukket frem i punktene 1 til 3 foran.
Lagmannsretten ber under henvisning til foranstående de sakkyndige vurdere de nevnte spørsmål i den utstrekning dette ikke allerede er gjort. På de punkter hvor det foreligger ulike oppfatninger eller opplysninger om når et dokument eventuelt kan være overlevert, bes de sakkyndige vurdere hvilken betydning tidsforskyvningen har i forhold til spørsmålet om dokumentet/opplysningen er av en slik art at det bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet.»
Det tilføyes for ordens skyld at også det siste punkt gikk inn i forsvarernes begjæring om presisering av mandatet.
Etter begjæring av aktor oppnevnte lagmannsretten den 7. mars 1985 Willy Østreng og John Kristen Skogan som ytterligere sakkyndige. I samsvar med sitt tidligere forslag begjærte forsvarerne også oppnevnt Martin H. Sæter. Retten fant, etter å ha gått igjennom erfaringsbakgrunnen for de fire tidligere oppnevnte og de to nye, at det ikke var behov for flere sakkyndige for å få saken betryggende opplyst.
Under forberedelsen av ankesaken for Høyesterett anførte de nye forsvarerne at Boye og Egge var inhabile som sakkyndige. De begjærte oppnevnt, foruten Skogan og Østreng, Martin H. Sæter som tidligere foreslått, og dessuten direktør Frank Barnaby. Sistnevnte er britisk statsborger og direktør ved det svenske institutt for fredsforskning. Under henvisning til Høyesteretts kompetanse hevdet påtalemyndigheten prinsipalt at det ikke burde oppnevnes sakkyndige for Høyesterett, subsidiært at de tidligere sakkyndige burde oppnevnes for Høyesterett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg oppnevnte den 15. november 1985 de samme seks sakkyndige for Høyesterett som var oppnevnt av lagmannsretten. Om den inhabilitetsinnsigelse som var reist mot Boye og Egge uttalte kjæremålsutvalget:
«Utvalget har merket seg at det i anken hevdes at Boye og Egge var inhabile. Dette er et spørsmål som Høyesterett i tilfelle må ta standpunkt til. Utvalget kommer nærmere tilbake til det i avsnitt III nedenfor og innskrenker seg til å bemerke at en ugrunnet inhabilitetsinnsigelse ikke kan avskjære at de oppnevnes.»
Det senere avsnitt i sine premisser som kjæremålsutvalget her viser til, gjelder samtykke til bevisopptak for Høyesterett. Forsvarerne hadde bedt om samtykke til bevisopptak av Boye og Egge for å få belyst inhabilitetsspørsmålet. Kjæremålsutvalget nektet samtykke til dette og uttalte blant annet:
«Da utvalget ikke selv kan prøve om det foreligger en saksbehandlingsfeil, går utvalget ikke nærmere inn på partenes argumentasjon på dette punkt.
Utvalget bemerker at det som hittil har vært anført fra forsvarernes side ikke synes å kunne underbygge en inhabilitetsinnsigelse. Utvalget peker også på at det av forsvarerne for lagmannsretten ikke ble reist innsigelse mot de sakkyndiges habilitet. Avgjørende for utvalget har vært at et bevisopptak verken synes nødvendig eller hensiktsmessig for å sikre Høyesterett tilstrekkelig grunnlag til å prøve saksbehandlingsanken. . . . »
For Høyesterett har spørsmålet om inhabilitet for ambassadør Thore Boye og generalmajor Bjørn Egge vært gjenstand for en omfattende prosedyre.
Domfelte har ved den ene av sine forsvarere, advokat Alf Nordhus, i det vesentlige gjort gjeldende:
Allerede for forhørsretten ble det av domfeltes daværende forsvarer reist innsigelse mot oppnevning av Boye på det grunnlag at han hadde deltatt aktivt i den sikkerhetspolitiske debatt. Den nærmere begrunnelse som den gang ble gitt av forsvareren, kan tyde på at han ikke var fullt orientert om hvilken spesiell karakter Boyes innlegg hadde hatt. I debatten hadde også Egge deltatt. Dette måtte påtalemyndigheten ha vært klar over. Det var all grunn for påtalemyndigheten til å vise den største omhyggelighet ved forslag til valg av sakkyndige. Det manglet heller ikke på personer. Det var da påfallende at påtalemyndigheten foreslo Boye og Egge, nettopp de to som ofte hadde deltatt i den offentlige sikkerhetspolitiske debatt med helt ensidige og fastlåste synspunkter.
Man måtte også ha vært klar over at det i saken ville bli reist det sentrale spørsmål i et demokrati som gjelder hemmelighold av opplysninger.
Det gjøres på denne bakgrunn gjeldende at valget av sakkyndige kom skjevt ut ved den første oppnevning.
Etter forsvarerens vurdering er det ikke riktig, slik det har vært hevdet, at lagmannsretten har fulgt de sakkyndige Skogan og Østreng på de punkter det er uenighet mellom de sakkyndige.
Etter å ha gjennomgått teori og rettspraksis vedrørende domstolsloven §108, fremholder forsvareren at vekten må legges på en vurdering av om vedkommende kan anses som upartisk. Dette beror på et skjønn. Det kreves ikke direkte bevis for partiskhet; det er tilstrekkelig at det foreligger særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. Det skal ikke skje en vurdering av personer, men av objektive omstendigheter. I alminnelighet vil det være omstendigheter knyttet til den konkrete sak, men det må også føre til inhabilitet når det - som her - sannsynliggjøres at vedkommende har standpunkter til hovedspørsmål i saken. I rettspraksis har det etter forsvarerens mening vært stilt strenge krav.
Det fremholdes at også A's politiske oppfatninger og sterke engasjement på flere sentrale områder må tillegges vekt ved inhabilitetsvurderingen. Under sin gjennomgang av A's personlige data har forsvareren blant annet pekt på at A var pressesekretær i Arbeiderbevegelsens Informasjonskomité mot norsk medlemskap i EF, hans engasjement for fredsbevegelsen, og hans motstand mot atomvåpen og kamp for atomfrie soner. Dette er klart i strid med de holdninger man finner hos Boye og Egge. Det vises også til at A var en av redaktørene for boken «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk» fra 1980, som ble sterkt kritisert.
Hva spesielt angår Boyes inhabilitet, vises det blant annet til fire fremlagte artikler han har skrevet i Aftenposten i 1983 og 1984. Det fremholdes at man her finner en ensidig polemisk propaganda mot fredsbevegelsen, nedrustning og kampen mot atomvåpen. Det er brukt en harselerende og nedsettende form overfor andres standpunkter. Dels inneholder artiklene gale eller misvisende opplysninger om historiske forhold.
Fra forsvarets side påberopes videre en uttalelse fra Boye i rettsmøte i lagmannsretten 5. mars 1985 i tilknytning til den presisering av mandatet som ble gitt etter anmodning fra forsvarerne. Ifølge A's ankeerklæring uttalte Boye at han ikke kunne se at en sakkyndig vurdering i henhold til et utvidet mandat som begjært av forsvarerne, ville medføre noen endring i de sakkyndiges konklusjoner. Dette hevdes å være en forhåndskonklusjon fra Boyes side uten at han hadde satt seg inn i det relevante materiale. Uttalelsen førte til en sterk reaksjon i pressen, og var etter forsvarerens mening foranledningen til at påtalemyndigheten begjærte Skogan og Østreng oppnevnt som sakkyndige.
Videre påberopes en uttalelse som Boye gav til Morgenbladet i september 1984 om at det var «pølsevev når det påstås at A ikke har hatt adgang til viktige dokumenter».
Forsvareren har fremholdt at Høyesteretts integritet står i fare dersom Boye godtas som sakkyndig.
Hva spesielt angår Egges inhabilitet, gjøres det gjeldende at han gjennom en årrekke har vært den mest brukte agitator for synspunkter om sikkerhetspolitikk som er helt på kollisjonskurs med de synspunkter som A har stått for. Egge har vært brukt, og latt seg bruke, som en spydspiss i kampen mot disse synspunkter. Han har en sympatisk måte å skrive på, men har avslørt helt forenklede og sementerte standpunkter.
Dette har også fått uttrykk i en bred omtale i Morgenbladet av boken «Atomvåpen og usikkerhetspolitikk».
Som et mer spesielt forhold påberopes at Egge i 1962 fremsatte beskyldninger mot to fremtredende representanter for Sosialistisk Folkeparti for å være betalte agenter for Sovjet. I 1981 uttalte han på sviktende grunnlag at en kampanje i Nederland mot nøytronvåpen var betalt av den sovjetiske ambassade i Haag.
Endelig har forsvareren pekt på uttalelser fra en anonym kilde om at Egge har brutt sin taushetsplikt ved å gi opplysninger om de sakkyndiges rapport til Bergens Tidende. Påtalemyndigheten burde gjort mer for å avklare dette spørsmål, blant annet ved å foranledige rettslige avhør av vedkommende journalister.
Fra forsvarets side er det nedlagt påstand om at Boye og Egge entlediges som sakkyndige. For øvrig er det vist til den påstand som vil bli nedlagt om opphevelse av lagmannsrettens dom på grunn av saksbehandlingsfeil.
Aktor, statsadvokat Qvigstad, har imøtegått forsvarernes anførsler, og har herunder i det vesentlige gjort gjeldende:
At de to sakkyndige Boye og Egge har andre holdninger enn A til sikkerhetspolitiske og andre politiske spørsmål, kan åpenbart ikke føre til inhabilitet. Man har sett mange forsøk på en politisering av A-saken. Når man nå fremhever A's holdninger, må man ha for øye hva A er dømt for. Det er videre viktig å være oppmerksom på hva som er de sakkyndiges mandat. De sakkyndiges har ikke vurdert A's politiske holdninger.
Aktor peker på at inhabilitetsregelen for sakkyndige i straffeprosessloven §193 første ledd er noe mindre streng enn regelen for dommere i domstolsloven §108. Men dette er ikke noe vesentlig punkt i denne sak. Etter teori og rettspraksis må det for å konstatere inhabilitet etter domstolsloven §108 kreves påviselige og særegne omstendigheter som gjelder forholdet til den konkrete sak. Slike omstendigheter foreligger ikke, verken for Boye eller Egge.
Verken de to sakkyndiges holdninger til sikkerhetspolitiske spørsmål eller det forhold at de har skrevet i avisene m.v. kan medføre inhabilitet.
Aktor tar avstand fra forsvarerens uttalelse om at påtalemyndigheten burde ha hindret at Boye og Egge ble oppnevnt. Påtalemyndigheten har ikke full oversikt over avispolemikk om sikkerhetspolitiske spørsmål. Det som skjedde forut for oppnevningen, var at partene fremsatte forslag. For lagmannsretten var det enighet om de fire som først ble oppnevnt. Når påtalemyndigheten opprinnelig motsatte seg begjæringen fra forsvarerne for lagmannsretten om oppnevning av ytterligere sakkyndige, skyldtes det først og fremst at begjæringen kom noen få dager forut for hovedforhandlingen. At påtalemyndigheten senere begjærte oppnevnt Skogan og Østreng, hadde sin grunn i at de sakkyndige hadde fått økte oppgaver. I ettertid kan det nok imidlertid sies at man burde sluttet seg til forsvarernes begjæring tidligere.
Aktor er uenig med forsvarerne i at lagmannsretten ikke har bygget på vurderingene fra Skogan og Østreng på de punkter der det er uenighet mellom de sakkyndige.
Den påberopte uttalelse fra Boye i tilknytning til presiseringen av de sakkyndiges mandat er blitt utlagt på en måte som det ikke er dekning for. Uttalelsen må ses på bakgrunn av at de sakkyndige allerede ved vurderingen av hvilke opplysninger som burde holdes hemmelig, hadde måttet se hen til hva som var alminnelig kjent eller tilgjengelig.
Boyes uttalelse i Morgenbladet om «pølsevev» må ses på bakgrunn av at det var reist spørsmål om A hadde hatt adgang til viktige opplysninger. Dette skulle være selvsagt etter de stillinger han har hatt.
Aktor tar sterkt avstand fra uttalelsen om at Høyesteretts integritet står i fare hvis Boye godtas som sakkyndig.
Hva spesielt gjelder Egges forhold, har aktor referert en skriftlig redegjørelse fra ham der han imøtegår en del kritikk og misforståelser i presseartikler m.v. Han har her også gitt en forklaring på de beskyldninger han fremsatte i 1962. Affæren endte med at han gjennom en advokat gav en uforbeholden unnskyldning til de to personer det gjaldt. For så vidt angår uttalelsen om sovjetisk bidrag til anti-nøytron-våpenkampanjen i Nederland, opplyser Egge at han bygget på en seriøs kilde, nemlig avisen Herald Tribune.
Aktor tar bestemt avstand fra beskyldningene mot Egge for brudd på taushetsplikt. Etter det som nå foreligger, er det ikke grunnlag for disse beskyldninger.
Jeg finner at domfeltes krav om at ambassadør Thore Boye og generalmajor Bjørn Egge skal fratre som sakkyndige for Høyesterett, ikke kan tas til følge. Spørsmålet om det innebærer en saksbehandlingsfeil at de tjenestegjorde som sakkyndige for lagmannsretten, faller i prinsippet utenfor hva Høyesterett skal ta standpunkt til i denne kjennelse, og jeg går derfor ikke særskilt inn på dette spørsmål.
Jeg peker på at saken reiser to prinsipielle spørsmål. Det må tas standpunkt til om Boye og Egge er inhabile og således utelukket fra å tjenestegjøre som sakkyndige etter straffeprosessloven av 1887 §193, jfr. domstolsloven §108. Selv om det ikke er grunnlag for inhabilitet, må det imidlertid vurderes om de bør fungere som sakkyndige.
Jeg nevner for ordens skyld at Høyesterett kan vurdere disse spørsmål selv om Boye og Egge er oppnevnt som sakkyndige av Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Det rettslige grunnlag for inhabilitetsinnsigelsen er som nevnt straffeprosessloven av 1887 §193 jfr. domstolsloven §108. Inhabilitetsspørsmålet skal i denne sak avgjøres etter den gamle straffeprosesslov, jfr. §2 i ikrafttredelsesloven av 14. juni 1985 nr. 77 til den nye lov. Det har imidlertid ingen praktisk betydning om den gamle eller nye lov anvendes i dette tilfelle, idet den nye straffeprosesslovs §142 første ledd reelt svarer til §193 første ledd i loven av 1887. For ordens skyld nevnes at det i den nye lovs §142 annet ledd er tilføyd en uttrykkelig bestemmelse om at det som regel heller ikke bør oppnevnes sakkyndige som står i avhengighetsforhold til hverandre. Dette prinsipp har ingen anvendelse i den foreliggende sak og er heller ikke påberopt.
Avgjørende for inhabilitetsspørsmålet er om det foreligger særegne omstendigheter som er skikket til å svekke tilliten til de to sakkyndiges uhildethet, jfr. domstolsloven §108, som gjelder inhabilitetet for dommere og lagrettemedlemmer. Straffeprosessloven §193 om inhabilitet for sakkyndige viser til denne bestemmelse, men har et noe modifisert innhold, idet den går ut på at oppnevning under de nevnte omstendigheter ikke bør skje når det kan unngås. Jeg går ikke nærmere inn på forskjellen, som jeg finner er uten betydning i denne sak.
Generelt - både i forhold til Boye og Egge - vil jeg fremheve at det ikke kan medføre inhabilitet som sakkyndige at de har standpunkter og holdninger i sikkerhetspolitiske spørsmål som sterkt avviker fra hva A står for. Det kan heller ikke ha noen betydning for inhabilitetsspørsmålet at de har gjort sine standpunkter offentlig kjent ved innlegg i avisene m.v., og at de har hevdet sine synspunkter fast og konsekvent. Om man - som anført i denne sak - vil mene at de har vært ensidige i sin argumentasjon og vært fastlåst i sine synspunkter, kan dette ikke være tilstrekkelig til å begrunne inhabilitet.
Jeg mener at det i denne forbindelse heller ikke kan legges vekt på at A har markert seg ved sitt politiske engasjement på flere områder, også i andre spørsmål enn sikkerhetspolitikk, og at han har inntatt standpunkter som muligens ikke deles av de sakkyndige.
Til nærmere begrunnelse for dette fremhever jeg først at det de sakkyndige skal vurdere etter sitt mandat, er om konkrete dokumenter eller opplysninger bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet overfor en annen stat. De skal så vidt mulig også vurdere farene og skadene ved åpenbaring av dokumentene. Jeg viser til mandatet etter forhørsrettens beslutning som jeg tidligere har gjengitt. Ifølge lagmannsrettens protokollasjon er de særskilt bedt om å vurdere hvor utbredte kunnskapene i de aktuelle dokumenter er, om opplysningene er tilgjengelige fra andre kilder og hvilke direkte og indirekte slutninger en fremmed stat vil kunne trekke av opplysningene. Mandatet er utformet på bakgrunn av kriteriene i straffeloven §90, og det er riktig som anført av forsvareren, at de sakkyndiges oppgaver vil innebære skjønnsmessige vurderinger. At de sakkyndige har bestemte holdninger til sikkerhetspolitiske spørsmål, kan ikke gi grunnlag for inhabilitet i forhold til de vurderinger det her er tale om. Jeg tilføyer at de sakkyndiges standpunkter her må spesifiseres og begrunnes, og at det er retten som etter en samlet vurdering av det som fremkommer i saken, må ta standpunkt til karakteren av de dokumenter og opplysninger det gjelder.
Ved den konkrete anvendelse av regelen i domstolsloven §108 og i forbindelse med innvendingene mot oppnevningen av Boye og Egge, må man videre etter min mening ha for øye det i og for seg selvfølgelige forhold at de som oppnevnes som sakkyndige, nettopp oppnevnes fordi de på grunn av sine kunnskaper og erfaringer har spesielle forutsetninger for å vurdere de spørsmål det er tale om. Det vil være naturlig at de sakkyndige har standpunkter til sentrale og omtvistede spørsmål innen det aktuelle område og har gjort sine standpunkter kjent utad. Når det er tale om et så viktig område som vår alminnelige sikkerhetspolitikk, må det således anses som naturlig at personer som har en spesiell innsikt, deltar i den offentlige debatt og forfekter sine synspunkter. Den alminnelige debatt om slike spørsmål vil lett få et agitatorisk preg. De som på denne måte har deltatt i debatten, kan ikke av den grunn anses inhabile til å vurdere om konkrete dokumenter eller opplysninger faller inn under kriteriene i straffeloven §90, selv om de har markert andre holdninger enn domfelte.
Hva spesielt angår ambassadør Thore Boye, er inhabilitetsinnsigelsen bygget på hans artikler i avisene - det er særlig vist til fire artikler i Aftenposten i 1983 og 1984. Videre er det vist til en uttalelse i lagmannsretten den 5. mars 1985 i tilknytning til presiseringen eller utvidelsen av de sakkyndiges mandat, og en uttalelse til Morgenbladet i september 1984.
For så vidt angår avisartiklene, viser jeg til hva jeg generelt har gitt uttrykk for. Jeg vil imidlertid tilføye at disse artikler, foruten å ha en polemisk form, også inneholder uttalelser som lett kan oppfattes som mer generelt nedsettende og harselerende overfor personer og grupper med en annen innstilling. Hensett blant annet til hva som er de sakkyndiges mandat, mener jeg imidlertid at dette forhold ikke kan føre til at Boye er inhabil.
Boyes uttalelse i lagmannsretten den 5. mars 1985 gikk ifølge A's ankeerklæring ut på at han ikke kunne se at «en sakkyndig vurdering i henhold til et utvidet mandat som begjært av forsvarerne ville medføre noen endring av de sakkyndiges konklusjoner». Uttalelsen er ikke gjengitt i lagmannsrettens rettsbok, men det er ikke bestridt at Boye har uttalt seg som nevnt.
Så vidt jeg kan se, er det ikke dekning for den betydning forsvarerne har tillagt denne uttalelse. Det synes å være brukt løsrevet fra sin sammenheng. Som jeg allerede har nevnt, falt uttalelsen i forbindelse med behandlingen i lagmannsretten av den presisering eller utvidelse av de sakkyndiges mandat som ble begjært av forsvarerne. Jeg tar ikke standpunkt til om det var tale om en presisering eller en utvidelse av mandatet. I saken har begge uttrykk vært brukt. Vesentlig for vurderingen av Boyes uttalelse er det imidlertid hvordan de sakkyndige selv hadde oppfattet sitt mandat, slik det opprinnelig var formulert.
Ifølge lagmannsrettens rettsbok var det omstridt om en utvidelse eller presisering som foreslått av forsvarerne, var nødvendig. Fra påtalemyndighetens side ble det således hevdet at de sakkyndiges mandat slik det opprinnelig var formulert, var dekkende og at de sakkyndige hadde belyst de spørsmål som forsvarerne hadde reist. De sakkyndige Boye og Jacobsen uttalte seg begge om forsvarernes begjæring. I forbindelse med forsvarernes protokollerte uttalelse om tilsvarende spørsmål av 26. februar uttalte Boye at de sakkyndige i sine utredninger og rapporter mente å ha vurdert og tatt standpunkt til de spørsmål som var reist, og at de var rede til å gjøre nærmere greie for spørsmålene under hovedforhandlingen. I rettsmøte 5. mars pekte Boye blant annet på at de sakkyndige i en delutredning hadde uttalt at de stod til disposisjon hvis det ble ønsket vurdering av andre dokumenter i hjemmebeslaget enn de som var nevnt i utredningen eller av andre spesifikke dokumenter fra andre kilder. Jacobsen presiserte i samme rettsmøte at de sakkyndige under sine vurderinger
«har tenkt på om opplysninger i dokumenter har vært tilgjengelige fra andre kilder, f.eks. fra forskningssentra eller gjennom forlydender i tidsskrifter og aviser. Hvis de sakkyndige kom til at så var tilfelle eller hvis de ikke kom til klarhet i dette spørsmålet, har de vurdert om dokumentet har hatt et innhold som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet.»
At lagmannsretten i sin protokollasjon har brukt formen «tenkt på» kan ikke ses som uttrykk for at de sakkyndige ikke egentlig har vurdert spørsmålene. Etter det som er protokollert fra lagmannsrettens behandling, finner jeg det ikke tvilsomt at de sakkyndige hadde oppfattet sitt mandat i samsvar med den presisering eller utvidelse som var foreslått av forsvarerne, og lagt denne til grunn for sine vurderinger. En uttalelse fra Boye om at deres vurderinger i henhold til et «utvidet» mandat som begjært av forsvarerne, etter hans mening ikke ville føre til noen endring i deres konklusjoner, synes da å være en konsekvens av den oppfatning av mandatet de hadde lagt til grunn.
Etter dette finner jeg at en slik uttalelse fra Boye som her er behandlet, ikke kan få noen betydning for vurderingen av inhabilitetspørsmålet.
Boyes uttalelse til Morgenbladet 6. september 1984 om at det var «pølsevev» at A ikke hadde hatt adgang til viktige dokumenter, er prinsipielt en uttalelse om bevisspørsmålet i saken som falt utenfor de sakkyndiges mandat. Hensett blant annet til at uttalelsen er svar på et spørsmål, at svaret må være innlysende riktig, og som med det helt generelle og upresise innhold spørsmålet har, heller ikke er omstridt, kan jeg ikke se at den har noen betydning for vurderingen av Boyes inhabilitet.
Forsvarerens anførsel om at Høyesteretts integritet står i fare dersom Boye godtas som sakkyndig, ser jeg bort fra.
Hva spesielt angår generalmajor Bjørn Egges inhabilitet, skal jeg bemerke:
For så vidt angår Egges artikler og foredrag om sikkerhetspolitiske spørsmål, viser jeg til de generelle vurderinger jeg har gitt uttrykk for. Egges artikler og foredrag er holdt i en nøktern og saklig tone, og jeg kan ikke se at det er noen spesielle forhold ved disse som kan gi grunnlag for å anse ham inhabil som sakkyndig.
Jeg kan således ikke finne at det kan få noen betydning for vurderingen av inhabilitetsspørsmålet at Egge har gitt en omfattende og kritisk anmeldelse av den bok som A var medredaktør for.
Som grunnlag for at Egge skulle være inhabil, har forsvarerne videre vist til visse beskyldninger som Egge fremsatte i 1962 mot to fremtredende representanter for Sosialistisk Folkeparti, og uttalelser om en anti-nøytronvåpenkampanje i Nederland. Det er endelig pekt på anonyme uttalelser om at Egge har brutt sin taushetsplikt.
Uttalelsen fra 1962 gikk ut på at de to politikere skulle ha mottatt betaling fra Moskva. Jeg skal her innskrenke meg til å bemerke at uttalelsen er over 23 år gammel, og at Egge i sin tid gav en uforbeholden unnskyldning gjennom sin advokat. Etter dette finner jeg at uttalelsen ikke kan tillegges noen betydning for vurderingen av om Egge er inhabil som sakkyndig i denne sak. Egge har for Høyesterett gitt en skriftlig redegjørelse blant annet om bakgrunnen for denne uttalelse, en redegjørelse som jeg her ikke finner grunn til å gå inn på. Det samme gjelder den presseomtale saken har fått.
Til Egges uttalelse om at en nederlandsk anti-nøytron våpenkampanje var betalt av Sovjet, har Egge selv gitt den forklaring at han har bygget på en uttalelse i avisen Herald Tribune angivelig fra kampanjens leder. Denne har dementert uttalelsen. Jeg går ikke inn på dette forhold, som etter min mening ikke har noen vekt ved inhabilitetsvurderingen.
De anonyme uttalelser om brudd på taushetsplikt fra Egges side går ut på at han skulle ha gitt opplysninger til Bergens Tidende om innholdet av de sakkyndiges rapport. Etter det som er opplyst for Høyesterett, kan jeg ikke se at det er noen holdepunkter for en slik beskyldning.
Som nevnt må det også vurderes om abassadør Boye og generalmajor Egge bør være sakkyndige for Høyesterett, selv om de ikke er inhabile.
Jeg vil i denne forbindelse peke på de etter min mening helt uomtvistelige faglige kvalifikasjoner som Boye og Egge har til å vurdere de spørsmål som omfattes av de sakkyndiges mandat. Jeg mener videre at det bør være de samme sakkyndige for Høyesterett som for lagmannsretten med mindre sterke grunner taler for noe annet. Det fremgår av det jeg allerede har sagt at jeg mener dette ikke er tilfellet. Jeg vil også peke på at det i alt er seks sakkyndige i saken.
Under henvisning til forsvarernes prosedyre vil jeg til slutt bemerke at det etter min mening ikke er grunnlag for noen kritikk mot påtalemyndigheten i forbindelse med oppnevningen av de sakkyndige.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Begjæringen om at ambassadør Thore Boye og generalmajor Bjørn Egge skal fratre som sakkyndige, tas ikke til følge.
Dommer Michelsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Christiansen, Aasland og justitiarius Sandene: Likeså.