Rt-1987-1278
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-10-15 |
| Publisert: | Rt-1987-1278 (360-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 409 K/1987, jnr 228/1987: |
| Parter: | - - -fix v/A og B (advokat Trygve Undem) mot C (advokat Per Jan Selmer). |
| Forfatter: | Christiansen, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §245, §246 |
- - -fix v/A og B begjærte den 4. mai 1987 arrest for deres krav på kr 93.658,10 med 18% rente mot C i netto salgssum av salg av eiendommen - - - vei 8 i X.
X namsrett avsa den 8. mai 1987 beslutning med slik slutning:
"De saksøktes begjæring om arrest av 4. mai 87 for krav stor kr. 93.658,10 pluss renter og omkostninger i nettosalgssum av salget i - - - vn 8, 0000 X tas ikke til følge."
- - -fix og B påkjærte beslutningen til lagmannsretten. Gulating lagmannsrett avsa 20. august 1987 kjennelse med slik slutning:
"1. Namsretten beslutning stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler - - -fix v/A og B, en for begge og begge for en, 1.500 - ettusenfemhundre - kroner til C innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av kjennelsen."
Saksforholdet for øvrig fremgår av lagmannsrettens kjennelse.
- - -fix v/A og B har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er angitt å gjelde lagmannsrettens lovtolking, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Det gjøres gjeldende at lagmannsretten har lagt til grunn en feil forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §245 når det stilles krav om en viss adferd fra skyldnerens side og at dette også må gjelde overfor det alternativ at fullbyrdelse skal måtte skje i utlandet. De kjærende parter hevder at det ikke kreves noen særlig adferd i den betydning som namsretten og lagmannsretten har lagt til grunn. Det vises til Jon Skeie: Den Norske Civilprosess, 1935 utgaven, side 740-742. De kjærende parter anfører at den adferd som er utvist fra motparten i form av flytting til utlandet, kombinert med salg av påtenkt boligeiendom i Norge, gir grunn til å frykte også for at det nettoproveny som salget har innebåret vil bli overført til utlandet og dermed nødvendiggjøre tvangsfullbyrdelse av krav i utlandet.
De kjærende parter har videre anført at avgjørelsen i Rt-1970-960 ikke er sammenfallende med foreliggende tilfelle slik som lagmannsretten har lagt til grunn. I følge de kjærende parter gjaldt avgjørelsen i 1970 et tilfelle hvor vedkommende hadde bodd i utlandet i mange år, mens situasjonen i nærværende sak er at en person flytter ut av landet og blir gjenstand for krav om arrest i tilknytning til selve utflyttingen. Det påpekes at selve denne situasjon også sannsynliggjør at arresten etter en tid vil måtte foretas nettopp i utlandet.
De kjærende parter har også gjort gjeldende at det må være en misforståelse når lagmannsretten har lagt til grunn at uttrykket adferd må "være ment å omfatte handlinger eller unnlatelser som går på økonomiske verdier og reduserer en kreditors mulighet for å få dekning av et eventuelt krav." Etter de kjærende parters skjønn kan bestemmelsen ikke forstås slik at det kun er selve overføringen av penger, eller forsøk på overføring av pengene sam skal kunne være arrestgrunnlag i et tilfelle som dette. Det er muligheten for overføring til utlandet av nettoprovenyet av salg av motpartens boligeiendom i X som søkes forhindret. Det hevdes videre at den lovforståelse som lagmannsretten har lagt til grunn er uforenlig med tvangsfullbyrdelsesloven §246 og ville gjort bestemmelsen umulig å praktisere. Det vises i den forbindelse til Skeie l. c. 742, litra B. De kjærende parter mener det er klare forskjeller alt etter hvilke alternativ i tvangsfullbyrdelsesloven §245 det er tale om å anvende. Etter deres mening kan det ikke opereres med strenge krav for alternativet fullbyrdelse i utlandet. De kjærende parter kan ikke se at bestemmelsen gir anledning til en nærmere skjønnssmessig vurdering av vanskelighetsgraden i tilknytning til tvangsinndrivelse i utlandet, avhengig av hvilket land det er tale om. Det vises til slutt til at det er tatt ut stevning for X byrett på vegne av begge de kjærende parter.
Det bestrides at kjæremålet må bli å avvise på grunn av manglende rettslig interesse.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
"Gulating lagmannsretts avgjørelse av 20. august 1987 i kjæremålsak 77/1987 oppheves og hjemvises til ny behandling. De kjærende parter tilkjennes sakens omkostninger for kjæremålsutvalget."
C har i tilsvar prinsipalt gjort gjeldende at kjæremålet må avvises, idet de kjærende parter ikke har rettslig interesse i en eventuell arrest. Det anføres at det ikke eksisterer noen netto salgssum av salget av kjæremotpartens tidligere boligeiendom i X, og at hun i det hele tatt ikke har noen økonomiske midler i Norge. Det er reist fullbyrdelsessøksmål overfor kjæremålsmotparten og hun har akseptert X som verneting i saken.
Subsidiært påstås kjæremålet forkastet, idet Gulating lagmannsretts lovtolkning hevdes å være riktig.
Kjæremålsmotparten har i sitt tilsvar lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Kjæremålet avvises og de kjærende parter tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger med kr. 1.000,-
Subsidiært:
Kjæremålet forkastes og de kjærende parter tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger med kr. 1.000,-"
I prosesskrift av 8. oktober har kjæremotparten ytterligere utdypet sine anførsler, bl a om bakgrunnen for at hun har flyttet tilbake til sitt hjemland Danmark. Hun krever i prosesskriftet kr 2. 000 i saksomkostninger for utvalget.
Høyesteretts kjæremålsutvalg kan ikke se at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §245 uriktig, jf tvistemålsloven §404 nr 3.
Som anført av lagmannsretten følger det av avgjørelsen i Rt-1970-960 at arrest alltid må begrunnes i en viss atferd fra skyldnerens side, og at dette vilkår også gjelder overfor det alternativ at fullbyrdelsen ellers må skje i utlandet. Utvalget er enig med lagmannsretten i at det forhold at kjæremålsmotparten etter å ha hatt sitt arbeid i X, har gått over i annen stilling i København og har meldt utflytting dit hvor hennes mann bor og har bodd, ikke oppfyller kravet til slik særlig atferd som nevnt.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og den kjærende part ilegges saksomkostninger for utvalget med kr 2.000.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler
- - -fix v/A og B en for begge og begge for en 2.000 - totusen - kroner til C innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Riktig utskrift: