Rt-1987-1543
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-12-22 |
| Publisert: | Rt-1987-1543 (412-87) |
| Stikkord: | Heleri, Lovanvendelse, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 151B/1987, snr 185/87. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: statsadvokat Petter J Johnsen) mot A (Forsvarer: advokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Langvand, Holmøy, Hellesylt, Sandene, Smith |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §147, §260, §317, §320, Veitrafikkloven (1965) §24, §5, §318, §52, §53, §54, §62, §63, §, §10, §31, Straffeprosessloven (1981) §362 |
Kst dommer Smith: Oslo byrett avsa den 2. oktober 1987 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §260, første og fjerde ledd, §260, første og første ledd, §318 jfr. §317, §147, veitrafikkloven §31 jfr. §5 første ledd, §31, jfr. §24 første ledd, sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 120 -etthundreogtjue- dager, men slik at fullbyrdelse av straffen utstår forsåvidt gjelder 60 -seksti- dager med en prøvetid på 2 -to- år, jfr. straffeloven §52 nr. 1 og §53 nr. 1.
Til fradrag i den ubetingede del av straffen tilkommer han 5 -fem- dager for utholdt varetektsarrest.
A frifinnes for overtredelse av veitrafikkloven §31 jfr. §10, jfr. post VI i tiltalen av 2. april 1987."
Dommen er avsagt under dissens. En av meddommerne stemte for at straffen ble satt til fengsel i 90 dager, hvorav 45 dager ble gjort betinget med en prøvetid på 2 år.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Domfelte har påanket dommen. Anken gjelder lovanvendelsen og straffutmålingen. Det gjøres gjeldende at byretten har lagt en uriktig lovanvendelse til grunn ved å domfelle for heleri etter tilleggstiltalebeslutning av 1. september 1987. Det gjøres videre gjeldende at fengselsstraffen burde vært gjort betinget i sin helhet.
Etter min mening bør anken delvis tas til følge. Jeg behandler først anken over lovanvendelsen.
Det fremgår av byrettens domsgrunner at det om kvelden 9. mai 1987 kom noen kamerater til domfelte for å låne verktøy. Kameratene hadde stjålet fire motorsykler, som lå umontert i en Mercedes kassevogn. Domfelte forstod at både kassevognen og motorsyklene var stjålet. Han ville ikke låne bort verktøyet sitt, men sa seg villig til å bli med og montere syklene. Sammen med kameratene dro han til en annen kamerat for å låne verktøy, og domfelte kjørte da kassevognen. De dro så videre til Losby for å montere syklene. Deretter dro de tilbake til Furuset med de monterte syklene. Tiltalte kjørte også da kassevognen.
Byretten har funnet at dette forhold rammes av heleribestemmelsen i straffeloven §317, selv om domfelte bare var sjåfør sammen med kameratene som hadde stjålet bilen.
Domfelte hevder at dette må være uriktig lovanvendelse, idet hans handling ikke går inn under oppregningen i §317. Hans oppgave var å besørge bilen fraktet fra hans bopel, der han ble hentet, til et egnet sted for å foreta montering. Bakgrunnen for at han ble hentet, var at han var ønsket som kyndig på området til å skru sammen en av de motorsyklene som ble bortfraktet og som var pakket i kasser. Hans assistanse var ikke medvirkning til å skjule tingen, og hans eventuelle bistand i så måte skulle vært subsumert som overtredelse av straffeloven §320.
Jeg er kommet til at byrettens anvendelse av straffeloven heleribestemmelse i §317 er uriktig. Men jeg antar at byrettens domsgrunner gir tilstrekkelig grunnlag for at Høyesterett kan domfelle etter straffeloven §320 for det forhold denne tiltalebeslutningen omfatter.
Dommen omfatter ikke hans befatning med motorsyklene. Spørsmålet for Høyesterett gjelder bare kjøringen med den stjålne bilen. Høyesterett har i en tidligere avgjørelse i Rt-1950-342 antatt at det å frakte bort en stjålet gjenstand er å anse som etterfølgende bistand ifølge straffeloven §320 og ikke som heleri ifølge straffeloven §317. I det foreliggende tilfelle har domfelte foretatt en handling av liknende karakter. Han har riktignok, som byretten uttaler i sine domsgrunner, gjort "bruk" av vognen ved sin kjøring. Men det er etter min oppfatning ikke naturlig å anse hans begrensede kjøring som en handling hvor han "mottar" bilen til bruk. Jeg legger i denne sammenheng vekt på at kjøringen var et ledd i hans egen bistand med å montere syklene, at kjøringen ikke gikk ut over hva som fremstilte seg som naturlig i denne forbindelse, og at han dessuten ikke disponerte bilen på egen hånd idet kameratene var med under kjøringen.
Jeg mener imidlertid at domfelte ved sin handling har ytet slik bistand som straffeloven §320 setter forbud mot, til dem som hadde utført tyveriet. Både aktor og forsvarer har i Høyesterett uttalt seg om dette subsumsjonsspørsmålet. Jeg antar at vilkårene for å avsi ny dom, med forholdet henført under straffeloven §320, er til stede, jf straffeprosessloven §362 annet ledd.
Dernest tar jeg for meg anken over straffutmålingen. Det bemerkes i den forbindelse at subsumsjonsendringen ikke får betydning for mitt syn på straffutmålingen, idet denne endring ikke har noen innflytelse på det straffverdige i domfeltes handlemåte.
Domfelte gjør gjeldende at det, ved siden av de formildende omstendigheter byretten har fremholdt, bør legges vekt på at han ble ledet av mer hårde deltakere i ungdomsgjengen. Det hevdes at domfelte i dag er i fast arbeid og fullstendig har brutt med det tidligere miljøet. Domfelte er tidligere ustraffet, og han er bare 19 år gammel. Forholdene må også samlet sett regnes som mindre alvorlige. Flere av de straffbare handlingene, som er typisk ungdomskriminelle forgåelser knyttet til motorsykler og biler, ble begått for over et år siden da domfelte var langt mer umoden enn han er i dag.
Påtalemyndigheten gjør gjeldende at såvel individualpreventive som allmennpreventive grunner taler for en ubetinget straff. Aktor har for Høyesterett opplyst at domfelte 2. juli i år var innblandet i en kollisjon, der han ikke overholdt vikeplikten, og at han 24 november i år ble stoppet av politiet under kjøring av motorvogn uten fremdeles å ha gyldig førerkort.
Jeg mener at fengselsstraffen, i betraktning av domfeltes alder og i betraktning av at han ikke tidligere er domfelt, bør settes noe lavere enn byretten har gjort. På denne bakgrunn finner jeg at straffen passende kan settes ned til fengsel i 60 dager, og at 30 dager blir gjort betinget.
Etter disse endringer finner jeg det naturlig å utforme ny domskonklusjon.
Jeg stemmer for denne dom:
A, født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §260 første og fjerde ledd, §260 første og tredje ledd, §320 og §147, vegtrafikkloven §31 jf §5 første ledd og §31 jf §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 og §63 annet ledd, til en straff av fengsel i 60 - seksti - dager. Fullbyrdelsen av 30 - tretti - dager av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år. I den ubetingede del av straffen fragår 5 - fem - dager for varetektsfengsel.
A frifinnes for overtredelse av vegtrafikkloven §31 jf §10, jf post VI i tiltalen av 2. april 1987.
Riktig utskrift bekreftes: