Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1987-05-22
Publisert: Rt-1987-709 (187-87)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 695/1987
Parter:
Forfatter: Michelsen, Endresen, Halvorsen
Lovhenvisninger: Straffeprosessloven (1981) §102, §23, §264, FOR-1983-11-04-8584, Straffeloven (1902) §90, §141, §391, §392, Straffeprosesslov ikrafttredelseslov (1985)


I straffesak mot A avsa Eidsivating lagmannsrett den 20. juni 1985 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1942, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §90 tredje ledd, - - -

til en straff av fengsel i 20 - tyve - år med fradrag av 518 dager for utholdt varetektsarrest. - - -»

Domfelte anket saken til Høyesterett, men trakk under ankeforhandlingen sin anke tilbake.

Under hovedforhandlingen for lagmannsretten ble på grunn av sakens art en del rettsmøter holdt for lukkede dører, og av samme grunn er deler av dommen ikke offentliggjort. En rekke av dokumentene i saken er gradert.

Ved begjæring til Eidsivating lagmannsrett av 4. april 1986 krevde A saken gjenopptatt. Advokat Arne Haugestad er oppnevnt som offentlig forsvarer for domfelte under gjenopptakelsessaken.

I forbindelse med behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen begjærte advokat Haugestad blant annet at retten skulle treffe beslutning om sikkerhetsklarering av professor dr. juris Torstein Eckhoff, som er autorisert som hans fullmektig, og hans sekretær Ingrid Midtun Aas. Videre bad advokat Haugestad om at han skullle gis adgang til å spille av lydopptak som ble gjort under hovedforhandlingen i straffesaken mot A, i det omfang han fant at opptakene kunne ha spesiell betydning for begjæringen om gjenopptakelse.

Eidsivating lagmannsrett avsa 5. mars 1987 begrunnet beslutning som har slik slutning når det gjelder de spørsmål som er nevnt ovenfor:

«2. Begjæringen om sikkerhetsklarering av professor, dr. juris. Torstein Eckhoff og sekretær Ingrid Midtun avvises.

3. Forsvareren gis tilgang til avspilling av de deler av lydbånd opptatt av hovedforhandlingen i straffesaken mot A, som forsvareren ønsker.»

- - -

A har påkjært lagmannsrettens beslutning angående sikkerhetsklarering til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Statsadvokatene i Eidsivating har erklært kjæremål over avgjørelsen om avspilling av lydopptak.

A gjør gjeldende at lagmannsretten tar feil når den antar at den ikke har kompetanse til å avgjøre begjæringen om at advokat Haugestads fullmektig og sekretær skal autoriseres til å gis innsyn i graderte dokumenter.

Det anføres at kompetansen til å gi autorisasjon (jfr. sikkerhetsinstruksen av 17. mars 1972 §11) ikke trenger hjemmel i lov. Det dreier seg om en fritagelse fra et instruksbestemt forbud mot innsyn i visse dokumenter. Man befinner seg derfor utenfor det området hvor legalitetsprinsippet har anvendelse. Det er anført i Ot.prp. nr. 53 (1983-84) at lovhjemmel ikke en nødvendig. Det nevnes blant annet der at det kan være aktuelt å autorisere siktedes private forsvarer, og at dette kan skje uten lovhjemmel. Det er ikke sagt noe om hvem som har myndighet til å foreta slik autorisasjon.

For den sivile forvaltning er det gitt nærmere regler om hvem som er klarerings- og autorisasjonsmyndighet. De er inntatt i forskrift om personellsikkerhetstjenesten, som er gitt ved kgl.res. av 4. november 1983 §6 og §10. Etter disse bestemmelsene er hvert enkelt departement klarerings- og autorisasjonsmyndig innen sitt forvaltningsområde og kan delegere myndigheten til underordnede organer. Justisdepartementet har delegert slik myndighet til bl.a. riksadvokaten.

For domstolenes vedkommende ble det ved lov 14. juni 1985 nr. 71 om ikraftsetting og endring av den nye straffeprosesslov gitt regler om autorisasjon av dommere, lagrettemenn og meddommere. For forsvarere og sakkyndige i straffesaker er det imidlertid ikke bestemt i loven hvem som har autorisasjonsmyndighet, men i straffeprosessloven §102 annet ledd og §141 annet ledd er det gitt fullmakt for Kongen til å gi nærmere regler om dette. Slike bestemmelser er ikke gitt, og det har vært antatt at det følger av §102 første ledd at den rett som skal oppnevne offentlig forsvarer, også har kompetanse til å klarere og autorisere denne. Det vises til Ot.prp. nr. 53 for 1983-84 side 113-115 og Innst. O. nr. 72 for 1984-85 side 26-31.

Om den oppnevnte forsvarers fullmektig og sekretær finnes ingen bestemmelser om klarering og autorisasjon. Det ville etter forsvarerens oppfatning være lite tilfredsstillende om mangelen på formelle regler skulle være til hinder for at verserende straffesaker ble avviklet på en forsvarlig måte. En forsvarer kan ha behov for arbeidshjelp, og det gjelder i høy grad i en så stor og komplisert sak som denne. På den annen side er det betenkelig om et unødvendig stort antall personer blir gitt innsyn i graderte dokumenter, og det må således foretas en avveining.

Etter forsvarerens syn er to løsninger mulige. Det ene er at den domstol som saken står for, tar standpunkt til spørsmålet og gjennomfører klareringen og autorisasjonen hvis den finner begjæringen berettiget. Dette lar seg forsvare som en videreføring av den frie tolking av straffeprosessloven §102 som man allerede har slått inn på. Den andre muligheten er at vedkommende domstol avgjør om forsvarerens begjæring er berettiget, og, hvis den finner at den er det, anmoder en myndighet som har kompetanse etter forskriftene av 1983 om å foreta klarering og autorisasjon. En slik anmodning bør gå til Justisdepartementet.

Man kunne også tenke seg at den praktiske gjennomføringen av rettens beslutning ble foretatt av påtalemyndigheten. Men påtalemyndigheten har i denne gjenopptakelsessaken gitt uttrykk for at den ikke har kompetanse til å klarere og autorisere de nevnte personer, og viktige hensyn taler også for at klarering foretas av en instans som ikke opptrer som part i straffesaken.

I kjæremålet er det lagt ned en slik påstand:

« Punkt 2 i Eidsivating lagmannsretts beslutning av 5. mars 1987 oppheves, og saken hjemvises til lagmannsretten.»

Statsadvokatene i Eidsivating har henholdt seg til lagmannsrettens begrunnelse, og vist til det som tidligere er anført for lagmannsretten om spørsmålet.

Etter påtalemyndighetens oppfatning synes spørsmålet å kunne løses etter straffeprosessloven §264 tredje ledd. Påtalemyndigheten motsetter seg under enhver omstendighet at professor Eckhoff i egenskap av advokatfullmektig gis anledning til å gjøre seg kjent med det graderte materiale. Det er hjemmel for å nekte dette. Det vises til Ot.prp. 53 (1983-84) side 114 spalte 2 og side 115 spalte 1. Spredning av gradert informasjon må begrenses mest mulig, jfr. f.eks. §6 i sikkerhetsinstruksen.

Påtalemyndigheten kan ikke se at det er nærmere grunngitt hvilket behov som tilsier at to forsvarere på dette tidspunkt må gjøre seg kjent med den graderte delen av saken. Påtalemyndigheten minner om at det nå 1 år etter at gjenopptakelsesbegjæringen ble innlevert er advokat Haugestads sluttreplikk som avventes.

I et senere skriv fremhever advokat Haugestad at kjæremålet gjelder spørsmålet om lagmannsretten er kompetent til å avgjøre begjæringen om klarering og autorisasjon av hans fullmektig og sekretær. Dette spørsmålet er det ikke tatt standpunkt til i Ot.prp. nr. 53 (1983-84). Det fastholdes at kompetansen til å avgjøre om slik autorisasjon og klarering skal finne sted, må ligge hos den domstol som saken verserer for, når ikke annet er bestemt.

Behovet for å ha et faglig samarbeid med en høyt kvalifisert jurist i denne omfattende saken er etter forsvarerens mening selvinnlysende. Gjenopptakelsesbegjæringen gjelder bevisvurderingen og nødvendiggjør sikkerhetsklarering av professor Eckhoff.

Påtalemyndighetens anførsel om hensynet til fremdriften i saken er ikke relevant for spørsmålet om lagmannsrettens kompetanse. Det er også lagmannsretten som inntil nå har styrt fremdriften.

Det er for øvrig ikke riktig, som statsadvokaten hevder, at spørsmålet gjelder om det skal oppnevnes to forsvarere i saken.

Om bruken av lydopptakene viser statsadvokatene i sin kjæremålserklæring til at spørsmålet om å få høre på opptakene første gang ble reist av advokat Haugestad sommeren/høsten 1985. Begjæringen hadde forbindelse med det såkalte pengebeviset, og knyttet seg den gangen til forklaringer avgitt av de to polititjenestemennene som hadde foretatt ransaking i A's leilighet. Påtalemyndigheten motsatte seg at advokat Haugestad fikk høre på lydbåndopptakene, og spørsmålet ble ikke avgjort, da advokat Haugestad etter påtalemyndighetens mening reelt sett trakk begjæringen tilbake.

Påtalemyndighetens tilsvar til gjenopptakelsesbegjæringen ble avgitt 9. juli 1986. Det er nå forsvarerens sluttinnlegg som avventes. Først ved brev av 4. november 1986 til Eidsivating lagmannsrett reiste advokat Haugestad igjen spørsmålet om å få høre på lydbåndene. Også denne gangen var begjæringen knyttet til de to polititjenestemennenes forklaringer. I brev av 13. januar 1987 ble begjæringen utvidet til å gjelde «de deler av lydbåndene som forsvarerne finner kan ha spesiell betydning for begjæring om gjenopptagelse av straffesaken.»

Etter påtalemyndighetens syn må begjæringen forkastes. Opptakene må likestilles med rettens interne arbeidsdokumenter. Under enhver omstendighet må tillatelsen begrenses til å omfatte de opptakene som knytter seg til de to polititjenestemennenes forklaringer om det såkalte pengebeviset. En generell tillatelse til å høre opptak fra 50 dagers rettsforhandlinger vil innebære en vesentlig forsinkelse av saken. Advokat Haugestad har ikke, utenom det som gjelder pengebeviset, klargjort hva han ønsker å høre på. Han har heller ikke gjort rede for hva siktemålet for dette måtte være. En begjæring basert på at «her kan det være noe» eller liknende, er etter påtalemyndighetens syn altfor generell.

Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:

«Prinsipalt:

Advokat Haugestads begjæring om påhør av lydopptak fra hovedforhandling i Eidsivating lagmannsrett under straffesak mot A blir å forkaste.

Subsidiært:

Advokat Haugestads begjæring om påhør av lydopptak fra hovedforhandling i Eidsivating lagmannsrett under straffesak mot A tillates for så vidt gjelder opptak av forklaringer fra 2 polititjenestemenn om det såkalte pengebevis.»

Forsvareren har avgitt tilsvar til kjæremålet, og gjort gjeldende at lagmannsrettens beslutning er riktig. Det vises til lagmannsrettens premisser. Det innebærer ikke noen frafallelse av retten til å bruke opptakene som bevis i gjenopptakelsessaken, at advokat Haugestad av forskjellige grunner, som det gjøres rede for, ikke forfulgte spørsmålet om å få høre på lydbåndopptakene i forbindelse med anken til Høyesterett. Det er vel ikke i det hele tatt adgang til - slik statsadvokaten synes å forutsette - å frafalle med bindende virkning retten til bevisføring i en straffesak.

Det er uklart hva påtalemyndigheten sikter til med at «opptakene må likestilles med rettens interne arbeidsdokumenter». De kan ikke likestilles med private notater, og den omstendighet at opptakene først og fremst ble gjort av hensyn til lagmannsrettens egen saksbehandling, kan ikke være til hinder for at de benyttes i forbindelse med gjenopptakelsesbegjæringen. Det vises til den uttalelse fra førstelagmann Astri Rynning som er sitert i lagmannsrettens beslutning. Som fremholdt av lagmannsretten, er opptakenes betydning som bevis bestemmende for om de kan brukes. Det vises til Rt-1981-376.

For spørsmålet om gjenopptakelse kan opptakene få betydning som bevis i flere henseender. Det gjelder således for bedømmelsen av om noen av de polititjenestemennene som vitnet om ransakingen hos domfelte, har avgitt falske forklaring, jfr. straffeprosessloven §391 nr. 3, for vurderingen om hvilken betydning de nye bevis som er påberopt, har i forhold til dem som kom frem under saken, jfr. straffeprosessloven §391 nr. 3, og for den avgjørelse som §392 annet ledd forutsetter. Det er også nærliggende at opptakene kan ha betydning for hvilke opplysninger som ble gitt i lagmannsretten om de økonomiske spørsmål for øvrig, og hva som ble anført i forbindelse med opptaket på Forsvarets Høgskole. Eksempelvis nevnes at statsadvokaten i sitt tilsvar til gjenopptakelsesbegjæringen gjør gjeldene at viktige feil i dommen vedrørende de økonomiske spørsmål er rene skrivefeil.

Det er ikke meningen å høre på alt fra de 50 dagers forhandlinger, men bare på spesielle deler. Hva som vil bli påberopt som bevis, kan ikke spesifiseres før forsvareren har fått anledning til å høre på opptakene. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:

«Kjæremålet forkastes.»

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

I tilknytning til den gjenopptakelsesbegjæringen som A har fremmet for Eidsivating lagmannsrett, har retten måttet ta stilling til en rekke begjæringer som er satt frem av den oppnevnte forsvarer. I den kjennelsen som er påkjært til Høyesteretts kjæremålsutvalg, har lagmannsretten truffet avgjørelse om to av de spørsmål som var reist. I begge tilfeller dreier det seg således om beslutninger som lagmannsretten har truffet i første hånd, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har således full prøvelsesrett.

Under punkt 2 i slutningen i beslutningen har lagmannsretten avvist forsvarerens begjæring om at professor dr. juris Torstein Eckhoff og kontorsekretær Ingrid Midtun Aas skal sikkerhetsklareres og autoriseres i henhold til de sikkerhetsregler som er gjeldende. Kjæremålsutvalget behandler først denne delen av lagmannsrettens beslutning. I avvisningsformen ligger at lagmannsretten har funnet at det ikke hører under dens kompetanse å sikkerhetsklarere og autorisere personer som skal bistå den oppnevnte forsvarer under hans arbeid med saken og således få innsikt i sikkerhetsgraderte dokumenter og tilgang til slike opplysninger.

Kjæremålsutvalget finner ikke grunn til i denne sak å drøfte i hvilken utstrekning avgjørelser som treffes av domstolene i relasjon til spørsmålet om sikkerhetsklarering og autorisasjon, kan sies å være av administrativ art og således ikke gjenstand for kjæremål. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må kjæremål kunne benyttes i det foreliggende tilfellet da det gjelder et spørsmål om lagmannsrettens kompetanse, og - slik saken ligger an - om å anvende rettsregler på et faktum.

Det er i saken tale om sikkerhetsklarering og autorisasjon. I følge de gjeldende forskrifter om personellsikkerhetstjenesten av 4. november 1983 nr. 8585 er sikkerhetsklarering en avgjørelse om at en person etter forutgående personkontroll ansees sikkerhetsmessig skikket til å bli gitt adgang til dokumenter og opplysninger med angitt beskyttelsesgrad. En autorisasjon innebærer at en person etter forutgående sikkerhetsklarering kan gis adgang til dokumenter og opplysninger med angitt beskyttelsesgrad.

Det synes å ha vært en uklarhet om i hvilken egenskap den oppnevnte forsvarer har ønsket at professor Eckhoff skulle opptre i gjenopptakelsessaken. Forsvareren fremholdt først at han tok sikte på at professoren skulle bistå ham i egenskap av privatengasjert forsvarer. Senere er det påpekt at Torstein Eckhoff er autorisert som fullmektig hos advokat Haugestad, og at han som sådan skal arbeide med saken. Forsvareren har redegjort for hvorfor han har villet ha bistand av professoren i sitt arbeid som oppnevnt forsvarer. Som det går frem av lagmannsrettens beslutning, anfører advokaten at sakens omfang og vanskelighetsgrad nødvediggjør at han gis anledning til å drøfte den med en annen jurist, og da med en jurist med betydelige faglige kvalifikasjoner. I et innlegg til kjæremålsutvalget har forsvareren fremholdt at hans behov for å ha et faglig samarbeid med en høyt kvalifisert jurist i denne omfattende sak synes innlysende.

Ut fra dette finner kjæremålsutvalget å måtte legge til grunn i faktisk henseende at realiteten er at den oppnevnte forsvarer ønsker at to forsvarere skal kunne behandle saken, slik tilfellet var under hovedforhandlingen for lagmannsretten og ankeforhandlingen for Høyesterett.

Forsvarerens begjæring om klarering og autorisasjon av professor Eckhoff reiser to spørsmål. Det første er om det på dette stadium i gjenopptakelsessaken er behov for at to forsvarere skal få opptre. Først dersom dette spørsmål besvares bekreftende, vil man måtte ta stilling til om professoren skal klareres og autoriseres.

Når det første spørsmål skal avgjøres, vil det måtte sees hen til hvor langt man er kommet i gjenopptakelsessaken. Den oppnevnte forsvarer har levert en inngående gjenopptakelsesbegjæring, og det er fremkommet et tilsvar fra påtalemyndigheten. Forsvareren skal nå inngi en replikk til tilsvaret. Ut fra denne faktiske situasjon må behovet vurderes. Det spiller i denne relasjon også en rolle at forsvareren opptrådte under forberedelsen til ankeforhandlingen i Høyesterett og under denne og således har et inngående kjennskap til saken.

Hensynet til fremdriften i gjenopptakelsessaken må videre tillegges vekt. Et samarbeide om saken mellom den oppnevnte forsvarer og professor Eckhoff vil forutsette at fullmektigen setter seg inn i den store dokumentmengden.

Etter sikkerhetsforskriftene synes det også å være av betydning at bare få personer får adgang til graderte dokumenter og opplysninger i en sak.

Man kan enn videre reise spørsmålet om en oppnevnt forsvarer kan sies å ha et krav på at det stilles juridisk sakkyndighet til hans disposisjon. I denne forbindelse synes det nødvendighetskriterium som går frem av salærinstruksen for oppnevnte forsvarere, å kunne komme inn i bildet.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må i alle fall den siden ved forsvarerens begjæring som nå er omtalt, avgjøres av lagmannsretten som har forutsetninger for å ta stilling til de momenter som i denne forbindelse må tillegges vekt.

Da en forsvarer på ethvert trinn av saken vil måtte ha behov for kontorhjelp, stiller spørsmålet seg annerledes i relasjon til begjæringen om å få klarert og autorisert kontorsekretæren.

Det spørsmål som oppstår ved et bekreftende svar på det første, er om det er lagmannsretten eller et forvaltningsorgan som skal avgjøre om professoren og kontorsekretæren skal klareres og autoriseres.

Spørsmålet kan ikke sies å være løst direkte gjennom noen bestemmelse i straffeprosessloven. Etter loven §102 annet ledd kan det gis forskrifter om sikkerhetsvurdering. Slike bestemmelser er inntil nå ikke gitt.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning følger det av straffeprosessloven §102 første ledd sammenholdt med §264 tredje ledd at det er den dømmende rett som i forbindelse med spørsmålet om å oppnevne offentlig forsvarer må ta stilling til om vedkommende kan sikkerhetsklareres og autoriseres dersom dette er påkrevet i vedkommende sak. Denne forståelsen av bestemmelsene er fulgt i praksis.

Som en videreføring av denne tolking og anvendelse av loven synes den naturlige løsning å være at det er lagmannsretten som skal ta stilling til spørsmålet om sikkerhetsklarering og autorisasjon når det finnes behov for at en annen jurist skal arbeide og opptre ved den oppnevnte forsvarers side. Man peker også på at de to spørsmål som reiser seg i forbindelse med forsvarerens begjæring, må sies å ha nøye sammenheng.

Høyesteretts kjæremålsutvalg er etter dette kommet til at det i tilfelle er lagmannsretten som må ta stilling til om professor Eckhoff skal sikkerhetsklareres og autoriseres.

Det er tvilsomt om lagmannsretten også skal klarere og autorisere den oppnevnte forsvarers kontorpersonale. Spørsmålet synes å være av praktisk art, og det kan ikke rettes særlige innvendinger mot at også denne siden av forsvarerens begjæring avgjøres av lagmannsretten.

Lagmannsrettens avvisningsbeslutning blir etter dette å oppheve.

Kjæremålsutvalget går etter dette over til å behandle kjæremålet fra påtalemyndigheten over lagmannsrettens beslutning om å stille til forsvarerens disposisjon de lydbåndopptak som foreligger fra hovedforhanlingen for lagmannsretten.

Det er fra påtalemyndighetens side hevdet at opptakene som er gjort på foranledning av lagmannsretten og til bruk for den under arbeidet med avgjørelsen i saken, må sidestilles med de notater den dømmende retts medlemmer måtte gjøre under rettsforhandlingene. Sammenligningen med en dommers notater synes ikke treffende. Blant annet kan det pekes på at opptakene har en annen karakter og notoritet enn de nedtegnelser en dommer måtte finne å ville gjøre av forklaringer og innlegg som avleveres under et rettsmøte.

Den tankegang som ligger bak påtalemyndighetens anførsel, synes imidlertid å være at lydbåndopptak av forhandlingene under en hovedforhandling ikke er bevis i saken.

Etter straffeprosessloven §23 kan etter næremere regler som Kongen gir, forklaringer og andre deler av forhandlingene tas opp ved mekaniske midler. Slike regler er gitt ved kgl.res. av 15. november 1985. Bestemmelsene trådte i kraft den 1. januar 1986. Etter resolusjonens §6 kan det under hovedforhandling for lagmannsretten foretas lydbåndopptak av forhandlingene når retten finner grunn til det. Etter §3 som er gitt anvendelse også for lydbåndopptak som er foretatt under en hovedforhandling, har forsvareren samme rett til å få opptaket avspilt som til å gjøre seg kjent med saksdokumentene.

Forsvarerens begjæring kan etter dette ikke forkastes med den begrunnelse at lydbåndopptak fra forhandlingen under hovedforhandlingen ikke kan ansees som bevis i saken, og forsvareren må i utgangspunktet få anledning til å få båndene avspilt. Det kan etter kjæremålsutvalgets oppfatning ikke spille noen rolle at de regler som er nevnt, ikke var vedtatt på det tidspunkt da hovedforhandlingen for lagmannsretten ble avviklet.

Man kan heller ikke se at det kan hindre at forsvareren får avspilt båndene at de er opptatt utelukkende fra den hensikt at de skulle tjene som et hjelpemiddel for retten. Man vil i denne forbindelse nevne at forsvareren i et brev til kjæremålsutvalget har pekt på en kjennelse fra kjæremålsutvalget som er inntatt i Rt-1962-1012. Det ble i den saken godtatt at man ved avgjørelsen av en gjenopptakelsesbegjæring i en straffesak gjorde bruk av de notater lagmannen hadde gjort under hovedforhandlingen som ledet frem til dommen som rettsmidlet var rettet mot.

Man må imidlertid reise spørsmålet om forsvareren etter de regler som er gjort gjeldende, vil ha krav på uavkortet å få avspilt de lydbåndopptakene som er gjort.

Det følger etter kjæremålsutvalgets oppfatning en begrensning av §3 i den kongelige resolusjonen. Forsvareren har samme rett til å få avspilt lydopptaket som til å gjøre seg kjent med saksdokumentene. Av dette må det i alle fall følge at forsvareren ikke har krav på å få avspilt de deler av båndene hvor det er gjort opptak av prosedyreinnlegg.

Man kunne videre tenke seg at ytterligere en innskrenking måtte kunne gjøres i en gjenopptakelsessak. Kjæremålsutvalget behøver ikke drøfte hvilken rett en privatengasjert forsvarer som har fått i oppdrag av en domfelt å søke en straffesak gjenopptatt, måtte ha til å få avspilt lydbånd fra hovedforhandlingen. Det foreliggende spørsmål har adresse til en begjæring fra en oppnevnt forsvarer som har innlevert en gjenopptakelsesbegjæring. Man kunne tenke seg at forsvarerens rett til å få avspilt lydbåndene måtte relateres til og således begrenses av den gjenopptakelsesgrunn som konkret er gjort gjeldende.

Kjæremålsutvalget kan imidlertid ikke se at man med hjemmel i de forskriftene som er gitt, slik kan innskrenke forsvarerens adgang til lydbåndopptakene. En forsvarere som overveier om en dom skal påankes eller om det skal begjæres fornyet behandling, vil etter forskriftene ha tilgang til lydbåndene for å bringe på det rene om en rettsmiddelgrunn måtte foreligge. Det er da ikke grunnlag for å nekte en oppnevnt forsvarer i en gjenopptakelsessak adgang til å høre på lydbåndopptakene for å søke å kaste lys over de punkter i saken som gjenopptakelsesbegjæringen gjelder, og for å undersøke om andre gjenopptakelsesgrunner skulle kunne anføres.

Det følger av det som her er sagt at det må gjøres en endring i lagmannsrettens beslutning. Det er de deler av lydbåndene hvor bevisførselen er opptatt, forsvareren må få adgang til å spille av.

Man forutsetter at den praktiske gjennomføringen blir nærmere avtalt med lagmannsretten.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Lagmannsrettens avvisningsbeslutning oppheves.

2. Forsvareren gis adgang til å spille av de deler av lydbåndopptakene fra hovedforhandlingen hvor bevisførselen er tatt opp.