Rt-1988-1188
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-11-04 |
| Publisert: | Rt-1988-1188 (395-88) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 130B/1988, nr 231/1986 |
| Parter: | Sara Hotel A/S (Advokat Reidar Vigen) mot 1. Tore Johan Olsen 2. Jørgen Nødsel 3. Wenche Tellefsen Tetoka 4. Jostein Staven (Advokat Thor-Erik Johansen - til prøve). |
| Forfatter: | Dolva, Røstad, Skåre, Gjølstad, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §66, Tvistemålsloven (1915) §180, §12, §60 |
Dommer Dolva: Tore Johan Olsen, Jørgen Nødsel, Wenche Tellefsen - nå Wenche Tellefsen Tetoka - og Jostein Staven ble den 18. oktober 1983 gitt avskjed fra sine stillinger i baren på Sara Hotel, Oslo.
Ved stevning av 2. januar 1984 anla de sak ved Oslo byrett med krav om at avskjeden skulle kjennes ugyldig og om erstatning. Oslo byrett avsa den 15. april 1985 dom med denne domsslutning:
1. Sara Hotel A/S v/styrets formann frifinnes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke.
De fire baransatte påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som ble satt med to arbeidslivskyndige meddommere, og som den 6. juni 1986 avsa dom med denne domsslutning:
1. Avskjedigelsene av Tore Johan Olsen, Jørgen Nødsel, Wenche Tellefsen og Jostein Staven kjennes ugyldige.
2. I medhold av arbeidsmiljøloven §66 nr. 4 annet punktum fastsettes at arbeidsforholdet skal opphøre 1. januar 1984.
3. I erstatning betaler Sara Hotel A/S 100.000,- -etthundretusen - kroner - til Tore Johan Olsen, 100.000,- - etthundretusen - kroner - til Jørgen Nødsel, 100.000,- - etthundretusen - kroner til Wenche Tellefsen og 100.000,- - etthundretusen - kroner til Jostein Staven innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
4. Sara Hotel A/S betaler 30.000 - trettitusen - kroner i saksomkostninger for byrett og lagmannsrett til Tore Johan Olsen, Jørgen Nødsel, Wenche Tellefsen og Jostein Staven v/advokat Nandrup Dahl innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Dommen ble avsagt under dissens, idet en juridisk dommer og en meddommer var enig i byrettens dom.
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter framgår av byrettens og lagmannsrettens dommer.
Sara Hotel A/S påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder ikke dommens pkt 2 om opphør av arbeidsforholdet. Denne del av dommen er således rettskraftig.
Det er holdt bevisopptak til bruk for Høyesterett ved Oslo byrett, hvor administrerende direktør Rolf Skodjereite, de fire ankemotpartene og 12 vitner har avgitt forklaringer. De har alle avgitt forklaring tidligere. Saken står bevismessig i samme stilling som for de tidligere retter. Ved prosesskrift av 29. april 1988 har ankemotpartenes prosessfullmektig angitt at anførslene fra ankemotpartenes side ville bli begrenset i forhold til tidligere.
Tvisten oppstod i forbindelse med innføringen av det databaserte kassaregistersystemet Remanco på Sara Hotel. Hotellet hadde i noen tid forberedt innføringen av systemet. Det var berammet opplæring av de baransatte torsdag 13. og fredag 14. oktober 1983, med sikte på at systemet skulle settes i gang mandag 16. oktober. Under opplæringen den 13. oktober reiste de baransatte en rekke spørsmål om forenklinger som instruktøren ikke hadde myndighet til å behandle. Det ble avtalt med instruktøren å utsette videre opplæring til neste dag, da den systemansvarlige ville være til stede. De baransatte var av den mening at bedriften ikke hadde oppfylt sin informasjonsog drøftelsesplikt i forbindelse med innføringen av systemet, og tillitsmannen for de baransatte, Tore Johan Olsen, tok fredag morgen kontakt med formannen i Hotel- og Restaurantarbeiderforbundet, Arne Løken, for å få råd om hvordan de skulle forholde seg. Senere på dagen var det kontakt mellom hotellets administrerende direktør, Rolf Skodjereite, og Arne Løken. Det er uenighet mellom partene om hva som ble resultatet av denne kontakten. De baransatte hevder at det da ble inngått en avtale om utsettelse av opplæringen inntil forbundsformannen Løken kom tilbake fra en reise ca torsdag 20. oktober, og at det da ville finne sted videre forhandlinger med hotellet. De baransatte var derfor ikke villige til å delta i videre opplæring i Remancosystemet. Dette standpunkt ble opprettholdt også etter at de fikk en skriftlig advarsel mandag 17. oktober, og de ble deretter meddelt avskjed den 18. oktober.
Den ankende part, Sara Hotel A/S, har anket over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Sara Hotel mener at lagmannsrettens flertall tar feil, når det legger til grunn at det fredag 14. oktober ble inngått en avtale mellom direktør Skodjereite og forbundsformann Arne Løken om utsettelse av opplæringen. Direktør Skjodjereite var hele tiden innstilt på at Remancosystemet som planlagt måtte innføres i baren på samme måte som i hotellets øvrige avdelinger, hvor det ikke var innvendinger mot innføringen av systemet. At han i samtalen med Løken reiste spørsmålet om andre ansatte kunne betjene kassaregisteret i en overgangsperiode, var bare for å få belyst en mulighet. På bakgrunn av det grundige forarbeid som var gjort, og den betydning innføringen av systemet hadde for hotellet, er det usannsynlig at hotellet ville gå med på en avtale av det innhold som ankemotpartene hevder. Konsulent Stordal i Hotel- og Restaurantforbundet, som er den eneste som overhørte samtalen mellom Skodjereite og Løken, bekrefter at det ikke ble inngått noen avtale. Eksistensen av avtalen ble ikke påberopt i de organisasjonsmessige forhandlinger umiddelbart etter avskjeden, men først i et prosessskrift over et halvt år senere og etter at søksmål var reist. Dette taler sterkt mot at det forelå noen slik avtale.
De baransatte hadde heller ikke rimelig grunn til å tro at det forelå en slik avtale. Den tillitsvalgte Tore Johan Olsen og barsjef Steck hadde konferert med forbundsformann Løken før denne hadde hatt kontakt med direktør Skjodjereite. De ble orientert om resultatet av kontakten av Skodjereite, som jo var av den bestemte oppfatning at det ikke var inngått noen slik avtale med Løken. Lagmannsrettens flertall tar derfor feil, når det er kommet til at Olsens og Stecks samtaler med Skodjereite og Løken gir rimelig grunnlag for deres oppfatning om at det forelå en avtale om utsettelse av opplæringen. Hotellet hadde gitt bred informasjon og gjort omfattende forberedelser med hensyn til innføring av nytt kassaregistersystem. Når de ansatte da - etter å ha fått en skriftlig advarsel fra hotellet med pålegg om å medvirke til igangsettelse av systemet - opprettholder sin nektelse, må dette anses å være et grovt pliktbrudd, som gir grunnlag for avskjed etter arbeidsmiljøloven §66 nr. 1. På dette stadium kunne ikke de ansatte hindre at systemet ble innført, og de måtte være klar over følgene av å opprettholde sin nektelse.
Begge parter er av den oppfatning at en uenighet om hotellet har overholdt sin informasjons- og drøftelsesplikt, ikke gir arbeidstakerne rett til å nekte å ta systemet i bruk. De baransatte har tidligere hevdet dette, men dette standpunkt opprettholdes ikke lenger. De hevder imidlertid at hotellet ikke har overholdt sin informasjons- og drøftelsesplikt, og at dette forhold er et moment, som trekker i retning av at det ble inngått en avtale om utsettelse. Etter hotellets syn er det ikke grunnlag for å hevde dette. Hotellet forberedte innføringen av systemet ved en rekke tiltak, blant annet ved å få utpekt en datatillitsmann og ved orientering overfor de tillitsvalgte. Samtlige baransatte ble orientert på barmøte 5 oktober og opplæring i samråd med de baransatte berammet til 13. og 14. oktober. Hotellet har derved oppfylt de plikter som følger av Hovedavtalen LO-NAF §9 pkt 3 bokstavene c og d, dataavtalen - tilleggsavtale II til Hovedavtalen - og arbeidsmiljøloven §12 nr. 3. Det var god mulighet til å ta spørsmål opp med hotellet tidligere dersom man mente opplegget var mangelfullt, men det skjedde ikke, og innføringen i de øvrige avdelingene foregikk uten innvendinger. Hotellet var dessuten villig til å drøfte tilpassinger i lys av de erfaringer som ble gjort underveis. Lagmannsrettens flertall har tatt feil når det legger til grunn at uenighet om drøftelsesplikt etter dataavtalen skal behandles etter Hovedavtalens §2 med opprettelse av forhandlingsprotokoll.
Det kan på denne bakgrunn ikke hevdes at forhold med tilknytning til informasjons- og drøftelsesplikten gir grunnlag for å slutte at det er inngått slik avtale som ankemotpartene mener.
Etter hotellets syn er det nærliggende å tro at de baransatte har bygget på den feilaktige oppfatning som forbundsformann Løken opprinnelig hadde, nemlig at brudd på bedriftens informasjons- og drøftelsesplikt ga de ansatte rett til å motsette seg å delta i opplæring før det var holdt drøftelser. Denne feiloppfatning må de selv bære følgene av, jf Høstsaken i ARD-1986-165, særlig side 188.
Det foreligger heller ikke saksbehandlingsfeil i forbindelse med avskjeden. Hotellet har således etterlevet plikten etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1 første ledd om å konferere med arbeidstakernes tillitsvalgte. Dette skjedde i møte med hovedtillitsmann Bjørgan og datatillitsmann Jandl søndag 16. oktober, hvor det ble oppsatt møtereferat som ble underskrevet. Lagmannsrettens flertall tar også feil når det hevder at de advarsler som ble gitt, bare var av formell karakter. Dette var et reelt skritt fra hotellets side for å få løst saken.
Subsidiært gjøres det gjeldende at det i hvert fall foreligger saklig grunnlag for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven §60 nr 1. I så fall har ankemotpartene krav på lønn i oppsigelsestiden.
Ved eventuell utmåling av erstatning etter arbeidsmiljøloven §66 nr 5 er partene enige om at det økonomiske tap for ankemotpartene utgjør kr 50.000 for alle. Etter den ankende parts mening er det her ikke grunnlag for å tilkjenne erstatning på billighetsgrunnlag.
Sara Hotel A/S har nedlagt denne påstand:
1. Prinsipalt: Sara Hotel A/S frifinnes.
Subsidiært: Det var saklig grunn for oppsigelse av Tore Johan Olsen, Jørgen Nødsel, Wenche Tellefsen Tetoka og Jostein Staven.
2. Sara Hotel A/S tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.
Ankemotpartene er i det vesentlige og i resultatet enig med lagmannsrettens flertall.
Det må legges til grunn at det fredag 14. oktober ble inngått en avtale mellom direktør Skodjereite og forbundsformann Løken om utsettelse av opplæringen. Dette støttes også av de baransattes opptreden etter at de hadde blitt orientert av Skodjereite om utfallet av kontakten med Løken. Det var da en lettet stemning, fordi man hadde unngått konfrontasjon. Barsjef Stecks brev 16. oktober til hotellets ledelse er tydelig uttrykk for dette. Under enhver omstendighet hadde de baransatte rimelig grunn til å tro at det var inngått en slik avtale, og de kan ikke bebreides for at de holdt seg til denne oppfatning.
Grunnen til at avtalen ikke er nevnt i de dokumenter som ble satt opp på organisasjonsplan umiddelbart etter avskjeden, må være at man i Hotel- og Restaurantarbeiderforbundet var av den oppfatning - som senere erkjennes å være feilaktig - at hotellets brudd på informasjons- og drøftelsesplikten ga tilstrekkelig grunnlag for å nekte å delta i videre opplæring før drøftelsene var holdt. Det hevdes imidlertid at avtalen ble påberopt under de muntlige forhandlinger.
Et viktig punkt er imidlertid at en avtale slik situasjonen forelå, var fornuftig begrunnet, fordi hotellet ikke hadde oppfylt sin informasjons- og drøftelsesplikt etter dataavtalen, særlig dens punkt 2. Heller ikke pliktene etter Hovedavtalens §9 pkt 3 eller arbeidsmiljøloven §12 nr 3 er oppfylt. I det foreliggende tilfelle er beslutningen om innføring av Remancosystemet truffet av konsernledelsen og meddelt de ansatte på en slik måte at disse ikke har fått tilstrekkelig mulighet til å gjøre sitt syn gjeldende. Praktisk sett var det først ved opplæringen 13. oktober at de baransatte ble gitt slik innsikt i systemet at de kunne påvirke utformingen av det. Opplæringen ble imidlertid ikke lagt opp slik at den hadde noe preg av medvirkning fra deres side. De forslag om endringer som de baransatte kom med, var konstruktive og saklige, og det er opplyst at 5 av de 7 endringsforslag som framgår av Stecks brev av 16 oktober senere er gjennomført.
Selv om retten skulle komme til at det ikke forelå noen avtale om utsettelse av opplæringen, er de baransattes forhold ikke av den art at vilkårene for avskjed foreligger. De baransatte kan ikke bebreides for at de holdt seg til den oppfatning som de hadde fått etter orienteringene fra Løken og Skodjereite. Også bedriftens forhold må tas med i vurderingen. Ved utøvelsen av styringsretten er det viktig at det gis klare signaler, og disse mangler her. Under enhver omstendighet må rimelighetshensyn tillegges betydelig vekt, jf Rt-1984-1058, særlig side 1067. Hotellet har heller ikke påvist at den beskjedne utsettelse som her var aktuell, ville medføre avgjørende ulemper.
Ankemotpartene er også enige i den kritikk lagmannsrettens flertall retter mot hotellets saksbehandling. Det forhold at dataavtalen inneholder regler om framgangsmåten ved tvisteløsning, burde manet til forsiktighet. Den måten de tillitsvalgte ble kontaktet på søndag 16 oktober før avskjed ble gitt, fyller heller ikke den funksjon drøftelser etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1 skal ha.
For så vidt gjelder erstatningens størrelse, bør lagmannsrettens avgjørelse bli stående.
Subsidiært - dersom Høyesterett skulle komme til at det forelå saklig grunn til oppsigelse - bør det også under denne forutsetning tilkjennes erstatning i tillegg til det økonomiske tap av lønn i oppsigelsestiden, jf den subsidiære påstand.
Ankemotpartene har nedlagt denne påstand:
1. Prinsipalt:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
Subsidiært:
Sara Hotel A/S tilpliktes å betale i erstatning - begrenset oppad - til Tore Johan Olsen kr. 50.000, til Jørgen Nødsel kr. 25.000, til Wenche Tellefsen Tetoka kr. 25.000 og til Jostein Staven kr. 50.000.
2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Det er imidlertid - slik jeg ser det - ikke nødvendig å ta stilling til om det direkte ble inngått en avtale om utsettelse av opplæringen i påvente av drøftelser, slik ankemotpartene hevder.
Selv om hotellet i lengre tid hadde tatt sikte på å innføre bedre kontrollrutiner ved hotellet - noe innføringen av Remancosystemet var en del av -, og det i denne sammenheng var truffet tiltak med oppnevning av datatillitsmann og informasjon til tillitsvalgte, må jeg legge til grunn at det først var ved opplæringen 13. oktober at de baransatte fikk tilstrekkelig konkret orientering til at de kunne vurdere hva innføringen av systemet ville bety for deres arbeidssituasjon. Jeg legger videre til grunn at de baransatte da framkom med saklige og konstruktive synspunkter og forslag, som det var ønskelig å få vurdert, og at de ansatte ikke kan bebreides for ikke å ha framkommet med dette tidligere. Det er opplyst at flere av forslagene senere er gjennomført. Denne bakgrunn er av betydning ved vurderingen av det videre forløp - uansett hvordan bedriftens forhold ligger an i relasjon til de omfattende regler om informasjons- og drøftelsesplikt som er påberopt i saken.
Partene har forskjellig syn på hva som kom ut av de kontakter som fant sted den påfølgende dag, fredag 14. oktober. Jeg legger imidlertid betydelig vekt på at de baransatte etter at den tillitsvalgte Tore Johan Olsen og barsjef Steck hadde konferert med forbundsformann Løken og senere fått orientering av direktør Skodjereite om resultatet av kontakten med Løken, klart har hatt den oppfatning at det var funnet en ordning, som innebar at videre opplæring skulle utstå til nærmere drøftelser kunne finne sted når Løken kom tilbake etter en ukes tid, ca 20. oktober. Den mulighet som Skodjereite hadde nevnt i samtalen med Løken - og som han fikk Løkens aksept av - nemlig at kassaregisteret kunne betjenes av andre ansatte i en overgangsperiode -, synes å ha blitt oppfattet som et vesentlig moment i denne forbindelse - uansett om Skodjereite hadde ment å binde seg til en slik ordning overfor Løken.
Jeg peker også på barsjef Stecks brev 16 oktober som gir inntrykk av at han mente det nå var etablert en ordning for å rydde av veien de oppståtte vanskeligheter, og hvor han peker på at Remancosystemet etter det presenterte opplegg var "ikke praktisk gjennomførlig", og foreslår 7 endringer og et tidsskjema for det videre opplegg.
Jeg er på denne bakgrunn enig med lagmannsrettens flertall i at de baransatte ikke kan bebreides for å ha holdt seg til den oppfatning de hadde fått av situasjonen. Dette gjelder også selv om hotellet hadde forlatt tanken om å sette inn andre til å betjene kassaregisteret og den 17. oktober forkastet forslagene fra Steck og ga skriftlige advarsler til de baransatte.
Partene er enige om at de baransatte ikke hadde rett til å motsette seg det pålegg som arbeidsgiveren ga om at systemet skulle tas i bruk. Nektelsen av å etterkomme dette pålegget representerte en uberettiget ordrenektelse. Dette er et sentralt moment ved vurderingen av om det forelå grovt pliktbrudd og dermed avskjedsgrunnlag. Dette kan imidlertid ikke alene være avgjørende. Det må tas hensyn til de ansattes og bedriftens forhold, og rimelighetshensyn vil komme inn.
Situasjonen slik den fortonte seg for de baransatte så sent som søndag 16 oktober, var at det forelå en forhandlingssituasjon på grunnlag av de forslag de hadde framsatt. Også hotellets daglige ledelse synes å ha vært innstilt på å finne en løsning, eventuelt ved midlertidige tiltak, til forbundsformann Løken kom tilbake. Det er uklart hvorfor ledelsen skjerpet sin holdning. Ihvertfall framtrådte de advarsler som ble gitt som uventete og ubegrunnete. Det var på det rene at drøftelser med forbundet ville kunne komme i gang etter få dager. Selv om hotellet hadde interesse i at Remancosystemet ble innført samtidig i hele hotellet, er det ikke påvist at en utsettelse for barens vedkommende ville medføre avgjørende ulemper for hotellet.
Jeg finner etter dette at det ikke foreligger grunnlag for avskjed av de baransatte etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1, og at avskjedsvedtakene derfor må kjennes ugyldige. Ankemotpartene har etter det saksforhold jeg bygger på heller ikke opptrådt slik at det forelå saklig grunnlag for oppsigelse.
Også vedrørende utmålingen av erstatning etter arbeidsmiljøloven §66 nr 5 er jeg enig med lagmannsrettens flertall.
Lagmannsrettens dom pkt 1 og 3 må etter dette stadfestes.
Anken har ikke ført fram, og den ankende part må pålegges å erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger for Høyesterett etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Beløpet settes overensstemmende med omkostningsoppgaven til kr 73.000, herunder for utlegg kr 3.000. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom - domsslutningens punkt 1, 3 og 4 - stadfestes.
2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Sara Hotel A/S til Tore Johan Olsen, Jørgen Nødsel, Wenche Tellefsen Tetoka og Jostein Staven i fellesskap 73.000 - syttitretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.