Rt-1988-154
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1988-02-12 |
| Publisert: | Rt-1988-154 (38-88) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 15B/1988, snr 199/87. |
| Parter: | Påtalemyndigheten (Aktor: førstestatsadvokat Anstein Gjengedal) mot A (forsvarer: advokat Ole A Bachke jr). |
| Forfatter: | Schei, Philipson, Sinding-Larsen, Hellesylt, Michelsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §242, §257, §228, §233, §39, §62, Straffeprosessloven (1981) §359 |
Dommer Schei: Agder lagmannsrett avsa 5. oktober 1987 dom som for A hadde slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1938, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §242 annet ledd, jfr. første ledd, straffeloven §242 annet ledd og straffeloven §257, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 3 - tre - år med fradrag av 304 dager for utholdt varetektsfengsel.
2. Påtalemyndigheten bemyndiges til i sikringsøyemed å anvende overfor A de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-e, så lenge det er påkrevet, dog ikke utover 5 - fem - år uten rettens samtykke. - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -
4. Saksomkostninger ilegges ikke".
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.
A har anket lagmannsrettens dom. Anken gjelder lovanvendelsen for så vidt A er dømt for overtredelse av straffeloven §242 annet ledd i forhold til C. Det gjøres gjeldende at rettsformannens rettsbelæring er uriktig når den gir uttrykk for at domfelte hadde plikt til å dra omsorg for fornærmede fordi han hadde invitert ham til å overnatte hos seg. Forsvareren har blant annet vist til en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1985-1037. Utenfor anken er det for Høyesterett gjort gjeldende at denne rettsanvendelsesfeilen også må føre til opphevelse av domfellelsen etter straffeloven §242 annet ledd, jf tredje ledd, i forhold til B, jf straffeprosessloven §359 annet ledd nr 1. Videre er det anket over straffutmålingen og bemyndigelsen til å anvende sikring. Straffen er etter domfeltes mening blitt vesentlig for streng, og den står i et misforhold til den straff som i samme dom ble fastsatt for Arild Syverten. Han ble dømt til ett års fengsel, blant annet for overtredelse av straffeloven §242 annet ledd og straffeloven §228 første ledd.
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen og straffutmålingen må forkastes, men at anken over sikringsbemyndigelsen bør tas til følge.
Gjerningsbeskrivelsen i det spørsmålet til lagretten som gjaldt straffeloven §242 annet ledd - i forhold til C - lød: "ved natt til søndag 7. desember 1986 i Kristiansand, etter å ha latt C overnatte i campingvognen sin, var vitne til at D slo og/eller sparket C en eller flere ganger i hodet, og senere forlot C liggende hjelpeløs i bevisstløs/bevisstløslignende tilstand på marken under kjølige værforhold og sterkt påvirket av alkohol, inntil C ble funnet samme dag kl. 11.20 i sterkt forkommen tilstand?"
Lagretten svarte ja på spørsmålet og må ha lagt til grunn et faktum som fremgår av det. Når protokollatet fra rettsbelæringen sammenholdes med et slikt faktum, kan jeg ikke se at det gir uttrykk for noen uriktig forståelse av omsorgsplikten i straffeloven §242 annet ledd. I protokollatet heter det blant annet:
"I vårt tilfelle vet vi at tiltalte hadde invitert C til å overnatte hos seg. C lå da også og sov da D kom. Tiltalte må ha visst at fornærmede ikke hadde noe annet sted å gjøre av seg om han ikke fortsatt fikk overnatte i campingvognen.
Under disse omstendigheter må det være tilstrekkelig til å konstatere at tiltalte har hatt en omsorgsplikt for C, når han så at han lå sterkt beruset og bevisstløs på bakken utenfor campingvognen. Det vil i denne situasjon være rettsstridig opptreden av tiltalte å forlate C og overlate ham til sin skjebne".
Ut fra den beskrivelse som her er gitt og det faktum som for øvrig må legges til grunn, er jeg enig i at domfelte hadde en plikt til å dra omsorg for C, slik at han ikke ble liggende i hjelpeløs tilstand.
Utenom anken har forsvareren for Høyesterett som nevnt også tatt opp spørsmålet om lovanvendelsen er riktig for domfellelsen etter straffeloven §242 annet og tredje ledd - i forhold til B. Spørsmålet til lagretten er her snaut. Gjerningsbeskrivelsen er angitt slik: "ved natt til søndag 7. desember 1986 under Oddernesbroa i Kristiansand, å ha forlatt B liggende ute i bevisstløs eller bevisstløslignende tilstand?
5. Tillegsspørsmål Har den i 4. hovedspørsmål beskrevne handling hatt døden til følge?"
At gjerningsbeskrivelsen er snau, er ikke ensbetydende med at det på dette punkt foreligger noen feil lovanvendelse. Disse spørsmålene ble stilt som tilleggsspørsmål etter at lagretten hadde svart nei på et spørsmål etter straffeloven §233 første ledd - om A forsettlig hadde forvoldt Bs død. Det fremgår av rettsboken at rettsformannen ga en egen rettsbelæring om disse spørsmålene. Rettsbelæringen ble ikke krevet protokollert, og Høyesterett har derfor ikke noe grunnlag for å bygge på at ikke rettsformannen på en tilstrekkelig og korrekt måte utla de rettsspørsmål som her oppstod ved anvendelsen av straffeloven §242 annet og tredje ledd.
Også anken over straffutmålingen finner jeg må forkastes. Leif A er dømt for to overtredelser av straffeloven §242 annet ledd, for det ene tilfellet også tredje ledd. Sammen med den medtiltalte dro A B ut av campingvognen en desembernatt. Det var kaldt ute. B var tynt kledt. Hun var på det tidspunktet sterkt forkommen. Hun hadde vært bevisstløs i mange timer. Begge de domfelte hadde tidligere på kvelden vært inne på om de burde tilkalle lege til henne, men latt det være. Etter å ha etterlatt B ute, gikk A inn i campingvognen og tok fra vesken hennes penger, et armbåndsur og en ring. Hans opptreden hadde et sterkt kynisk preg.
Også C var forkommen - og tynt kledt - da han ble etterlatt utenfor campingvognen. Det har preg av et tilfelle at ikke også han døde. Han ble funnet neste formiddag av noen forbipasserende og han hadde, etter å ha blitt brakt til sykehus, en kroppstemperatur på 31 grader C.
Etter min mening er de forhold A er dømt for, så graverende at det ikke er noe misforhold mellom disse og straffen på 3 års fengsel som lagmannsretten har fastsatt.
Jeg er derimot kommet til at anken vedrørende sikringsbemyndigelsen bør tas til følge. A er tidligere i tidsrommet fra 1962 - 1984 straffedømt 22 ganger. De fleste av disse dommene gjelder vinningsforbrytelser, men fem av dommene gjelder også voldsanvendelse. Muligens med unntak for en dom for ran fra 1965, synes voldsanvendelsen ikke å ha vært grov. Noen opplysninger om volden utover det man kan slutte seg til av strafferegisteret, er dog ikke gitt. Den rettspsykiatriske erklæring inneholder noen bemerkninger om voldsbruk overfor tidligere ektefeller, samboer m.v. Opplysningene er imidlertid så vage, at jeg ikke finner å kunne tillegge dem vekt. Jeg nevner i denne forbindelse at Den rettsmedisinske kommisjon i forbindelse med opplysningene om voldsbruk har bemerket at "de sakkyndige ikke må sitere anonyme komparenter".
Når det må legges til grunn at domfelte ikke tidligere har vist noen utpreget voldelig atferd og dette sammenholdes med de forhold han nå dømmes for, kan jeg ikke se at sikringsbemyndigelse bør gis. Riktignok er domfellelsene etter straffeloven §242 annet og tredje ledd alvorlige, men domfelte er i sammenheng med disse forbrytelsene ikke kjent skyldig i å ha utøvet noen vold. Straffeloven §242 synes ikke i tidligere praksis å ha vært benyttet som grunnlag for sikringsbemyndigelse. Jeg peker også på, som et moment av en viss betydning, at straffeloven §242 ikke er med blant de straffebestemmelser som er regnet opp i straffeloven §39 nr 2.
Jeg stemmer for denne dom:
I byrettens dom gjøres den endring at bemyndigelsen for påtalemyndigheten til å anvende sikringsmidler går ut. For øvrig forkastes anken.
Til fradrag i den utmålte straff går 433 - firehundreogtrettitre - dager for varetektsfengsel.