Rt-1988-796
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-08-18 |
| Publisert: | Rt-1988-796 (286-88) |
| Stikkord: | Fiskerirett, Lovanvendelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 94B/1988, snr 48/1988 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Erling O Lyngtveit mot 1. A 2. X (Forsvarer: advokat Kjell V Andorsen - til prøve). |
| Forfatter: | Backer, Dolva, Schweigaard Selmer, Røstad, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Saltvannsfiskeloven (1983) §1, §4, §53, Saltvannsfiskeloven (1983) |
Dommer Backer: Trondenes herredsrett, satt med fagkyndige meddommere oppnevnt i medhold av straffeprosessloven §277 annet ledd, avsa 8. oktober 1987 dom med slik domsslutning:
1. A, født xx.xx.1942, kjennes skyldig i overtredelse av lov om Norges økonomiske sone §8, jfr. §4, jfr. forskrift om utlendingers fiske og fangst i Norges økonomiske sone, §9, første og tredje ledd.
Utmåling av straff utsettes i medhold av straffeloven §52 nr. 1, med en prøvetid på 2 år, uten tilsyn.
Han frifinnes for tiltalen etter saltvannsfiskeloven §53, jfr. §1 og §4, jfr. forskrift om maskevidde, bifangst og minstemål m.v. §16, siste ledd.
2. Rederiet X frifinnes.
Den fellende del av dommen gjaldt det forhold at A som kaptein på tråleren Y fra DDR 4. april 1987 med for kort varsel hadde sendt pliktig melding til Fiskeridirektoratet om at tråleren ville gå inn i Norges økonomiske sone for der å fiske.
Den frifinnende del av dommen gjaldt for As vedkommende bestemmelser hvoretter det under trålfiske etter uer i den såkalte uerboksen i området ved Tromsøflaket er forbudt å ha mer enn 10% samlet bifangst av torsk, hyse og blåkveite i vekt av hvert trålhal, når det brukes trål med maskevidde under visse grenser ned til 100 mm.
Grunnlaget for tiltalen var på dette punkt:
Tråleren Y med reg. nr. - - - - - -, hvor A er kaptein, drev i periodene 16. mars - 24. mars 1987 og 4. april - 5. april 87 direkte fiske etter Sebastes Mentella (uer) med maskevidde målt til 126,2 mm i Norges økonomiske sone. I første fiskeperiode, 16. mars - 24. mars 1987, ble det gjort 30 trålhal, av disse gav 6 hal ingen fangst overhodet, mens det i de øvrige var mer enn 10% samlet bifangst av torsk, hyse og blåkveite. I de 24 halene som gav fangst, varierte mengden bifangst fra 14,3% til 90% (over 40% i snitt). I den siste fiskeperioden, 4. april - 5. april 1987, ble det gjort 2 hal hvor samlet bifangst av torsk, hyse og blåkveite utgjorde henholdsvis 14,3 og 85,7%.
Herredsretten fant at A rent faktisk hadde forholdt seg som beskrevet i tiltalen, men han ble frifunnet fordi retten fant at han ikke hadde handlet med forsett eller uaktsomhet, jfr. saltvannsfiskeloven av 3 juni 1983 nr 40 §53 første ledd.
Frifinnelsen av rederiet X gjaldt et krav på inndragning etter saltvannsfiskeloven §54. Kravet var rettet mot rederiet som eier av Y og begrunnet med at fartøyet var brukt ved As overtredelse av saltvannsfiskeloven.
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens dom.
Politimesteren i Z har påanket den frifinnende del av dommen i forhold til begge de tiltalte. Anken gjelder lovanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner. Det hevdes at herredsretten ved vurderingen av As forhold har lagt en for mild aktsomhetsnorm til grunn etter saltvannsfiskeloven §53. Ansees hans forhold straffbart, vil det være adgang til inndragning overfor rederiet.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge og den frifinnende del av dommen oppheves i forhold til begge de tiltalte.
Det faktiske hendelsesforløp fremgår av det ovenfor siterte grunnlag for tiltalen mot A. Tråleren Y ble inspisert av Kystvakten og oppbrakt i forbindelse med det siste trålhalet 5. april 1987. Opplysningene om alle trålhal finnes i fartøyets fangstdagbok og dekksdagbok. Det sier seg selv at også den som er aktsom, ikke alltid kan unngå å få for stor bifangst ved enkeltstående trålhal. I noen grad vil det være nødvendig å prøve seg frem. Praktiske anvisninger ved bruken av bestemmelsen om maksimum 10 % bifangst finnes i vedlegg 3 til protokollen for et møte i Bergen 2. juni 1987 mellom fiskerirepresentanter fra Norge og DDR. Etter at den gjeldende bestemmelse er referert, heter det her:
Bestemmelsen er likevel å forstå slik at et første trålhal med bifangst over 10% ikke vil medføre reaksjoner fra Kystvakten såfremt fartøyet ikke på forhånd kunne vite at slik bifangst over 10% ville inntreffe. Dersom fisket fortsetter på samme felt med bifangster over 10%, vil det reageres. For å unngå reaksjon må derfor fiskefartøy i slike tilfeller skifte til fangstfelt der det ikke er påregnelig at bifangsten vil være for stor før fisket fortsetter.
Kystvakten vil legge avgjørende vekt på at fartøy har forflyttet seg i distanse eller har gått på annen dybde fra det sted hvor første trålhal fant sted. Dersom dybde skiftes vil Kystvakten legge mindre vekt på forflytning i distanse. Hva som skal kreves av dybde- og distanseforflytning er meget vanskelig å si, da disse forholdene kan skifte. Dette er sesongavhengig, og kan også variere i løpet av døgnet.
Dersom et fartøy har vært borte fra et område med for høy innblanding av bifangst anbefales det at fartøyet først foretar et prøvehal i området. Dette prøvehalet bør da være av kort varighet. Dette bør presiseres i fangstdagboken.
Selv om møtet fant sted etter det forhold som denne sak gjelder, er det enighet om at uttalelsen gir uttrykk for hva som måtte være en naturlig fremgangsmåte også på det tidligere tidspunkt.
De krav til aktsomheten som må stilles, vil bero på en helhetsvurdering. Jeg er - i likhet med både tiltalte og påtalemyndigheten - enig med herredsretten når den uttaler at aktsomhetskravet kan formuleres som et spørsmål om tiltalte som en erfaren fisker og ut fra sin erfaring og sine kunnskaper har gjort det en med rimelighet kan kreve av ham for å unngå at bifangsten ble mer enn 10%.
Men jeg kan ikke se at herredsretten har fulgt dette opp ved sin vurdering av As forhold, bedømt både ved de enkelte trålhal og trålhalene samlet. Under det første oppholdet i Norges økonomiske sone forsatte A over en periode på 9 dager stadig å fiske til tross for at samtlige trålhal som ga fangst - tilsammen 24 - også ga for høy bifangst. For en stor del var det i samme område trålhalene foregikk, på kryss og tvers, og slik at tråleren stadig kom tilbake et sted hvor den hadde vært kort tid før. Som utgangspunkt er det vanskelig å se at ikke iallfall noen av trålhalene måtte karakteriseres som uaktsomme i forhold til bestemmelsen om bifangst.
Herredsrettens domsgrunner er i og for seg omfattende, men på enkelte punkter må de anses for å være mangelfulle og delvis motstridende. Etter min oppfatning har domsgrunnene likevel tilstrekkelige opplysninger til å konstatere at retten har lagt til grunn en uriktig rettsoppfatning.
Det er således ikke nok til frifinnelse at A på en lojal måte prøvde å finne rene uerforekomster, slik som herredsretten gir uttrykk for. Det er heller ikke avgjørende hva A positivt kunne vite mens fisket foregikk, men hva han burde regne med. For skyldspørsmålet kan det ikke spille noen rolle at A hadde en helt ny tråler, og forståelig nok gjerne ville ha god fangst.
Herredsretten har lagt til grunn at A hver gang foretok et tilstrekkelig skifte av felt i forbindelse med nytt trålhal etter at det tidligere hadde gitt for høy bifangst. I forbindelse med det fremlagte kart med de forskjellige trålhal inntegnet uttales det at de som ligger nærmest hverandre, i virkeligheten er foretatt med et par nautiske mils avstand. Jeg vil i denne sammenheng peke på at trålhalene stort sett foregikk på samme dybde og tidsmessig i nær tilknytning til hverandre. Under slike forhold vil en forflytning på et par nautiske mil klart ikke tilfredsstille kravene til skifte av felt. Jeg vil også peke på at samtlige trålhal gikk over 3-5 timer, som er normaltiden for trålhal. Ingen av dem kan karakteriseres som prøvehal ut fra de synspunkter som ligger til grunn for vedlegg 3 til møteprotokollen av 2. juni 1987, som jeg har gjengitt tidligere.
Etter dette er jeg kommet til at den frifinnende del av dommen må oppheves for As vedkommende. Dommen må da også oppheves for så vidt angår frifinnelsen av rederiet X, idet inndragningskravet er basert på den del av tiltalen som kaptein A ble frifunnet for, hvilket også herredsretten har uttalt.
Jeg stemmer for denne Kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt:
1. A er frifunnet for overtredelse av saltvannsfiskeloven §53, jf §1 og §4, sammenholdt med §16 siste ledd i forskrift om maskevidde, bifangst og minstemål m m i saltvannsfiske.
2. Rederiet X er frifunnet for inndragningskrav i medhold av saltvannsfiskeloven §54.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne Kjennelse: