Instans: Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato: 1988-01-12
Publisert: Rt-1988-86 (24-88)
Stikkord: Familierett
Sammendrag:
Saksgang: L.nr 14 K/1988, jnr 306/1987
Parter: X (advokat Anne Robberstad) mot Y (advokat Arne Gunnar Aas).
Forfatter: Skåre, Backer, Schei
Lovhenvisninger: Barneloven (1981) §46, Barneloven (1981)


I sak for Oslo byrett om blant annet foreldreansvar for datteren A født xx.xx.1980 inngikk X og Y 17. september 1985 slikt rettsforlik:

"1. X har alene foreldreansvaret for A.

2. Y skal ha vanlig samværsrett. Inntil videre skal samværsretten praktiseres som i dag, men trappes opp gradvis. Overnatting finner sted så snart A er motivert for det. Foreldrene er innstilt på å samarbeide om dette spørsmålet.

Psykolog Halvard Gabrielsen har erklært seg villig til på henvendelse fra partene å være behjelpelig med å løse eventuelle problemer som måtte oppstå.

Man tar sikte på at vanlig samværsordning er gjennomført i løpet av 1/2 år. - - -"

Ved stevning 18. november 1986 til Oslo byrett reiste X søksmål mot Y med påstand om at Y skulle nektes samværsrett med datteren. Hun begjærte samtidig midlertidig avgjørelse for at faren ikke skulle ha samværsrett med datteren så lenge saken varte.

Den 18. desember 1986 inngikk partene rettsforlik med virkning for tiden inntil hovedforhandlingen i saken, som forutsatte at Y skulle ha nærmere bestemt sæmværsrett med sin datter A. Samværene skulle finne sted hos eller i overvær av B, C eller D.

Oslo byrett avsa 10. juni 1987 dom med slik slutning:

"1. Y skal ha samvær med datteren A, født xx.xx.1980, annenhver lørdag mellom kl.0900 og kl.2000.

2. Saksomkostninger idømmes ikke."

Y anket dommen til lagmannsretten med påstand om at han skulle ha vanlig samværsrett med A. X motanket med påstand om at faren ikke skulle ha samværsrett med A, og begjærte samtidig foreløpig avgjørelse for at faren ikke skulle ha samværsrett så lenge saken varer.

Eidsivating lagmannsrett avsa 18. november 1987 kjennelse med slik slutning:

"Y skal ha samværsrett med datteren A, født xx.xx.1980, annenhver lørdag mellom kl. 09.00 og kl. 20.00 så lenge saken varer. Samværene skal finne sted i nærvær av B, C eller D."

Saksforholdet for øvrig går frem av byrettes dom og lagmannsrettens kjennelse.

X har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg, og gjør gjeldende at det vil være skadelig for A å skulle tvinges til samvær med sin far nå. Hun anfører at lagmannsretten legger til grunn at "det foreligger en rimelig risiko for at (seksuelle) overgrep har funnet sted", og bygger her på uttalelse fra A's behandler, klinisk psykolog Magnhild Kvamsdal Hope ved Nic Waals institutt. Etter at saken ble behandlet i Oslo byrett har Hope avgitt to nye uttalelser, som setter saken i en helt annen stilling enn for byretten. Hope synes nå ikke lenger å være i tvil om at seksuelle overgrep faktisk har funnet sted og hun understreker at fortsatt samvær med faren vil være helseskadelig for barnet. Hope har utdypet dette i en senere uttalelse, og mener at selv om det etter lagmannsrettens avgjørelse skal være andre til stede under samværet, kan dette ikke hindre eller dempe de psykiske belastningene samværet vil medføre for barnet. Moren anfører at etter at A nå i en periode har følt trygghet ved å slippe samværene med faren, har hun åpnet seg mer og mer og fortalt nye ting om det som har skjedd. Faren har tatt henne i skrittet ikke bare i forbindelse med vasking, men også i sengen. Han skal ha sagt til A at hvis hun forteller om dette til noen, vil hennes mor gå fra henne.

Den kjærende part har spurt E sosialkontor, der hun nå bor, om noen derfra eventuelt vil kunne medvirke ved en samværsordning, jf siste side i lagmannsrettens kjennelse. Sosialsjefen i E har foreløpig svart at man ikke er villig til dette, så lenge slikt påtvunget samvær må anses skadelig for barnet. Den kjærende part har lagt ned slik påstand:

"Så lenge saken varer, skal Y ikke ha samværsrett med A, født xx.xx.1980."

I uttalelse fra psykolog Hope 2. desember 1987 til morens prosessfullmektig, som er lagt frem i saken, heter det:

"Vedr. A, født xx.xx.1980.

A fortsetter ukentlige psykoterapitimer hos meg. I høst har hun selv gradvis, på eget initiativ mer og mer tatt opp forholdet til faren og vanskelige følelser overfor ham.

I førstningen har hun kommet fram med mye angst for hva faren kunne komme til å gjøre mot henne hvis hun fortalte meg hvordan hun har hatt det og hva hun fortsatt er redd for i forbindelse med ham. Nå f.t. er hun redd han plutselig skal komme å ta henne på skoleveien, når hun er på skolen eller når hun er hjemme der hun nå bor. Hun er og har vært redd han ville bli fryktelig sint hvis hun ikke adlød han, og hun har fortalt at han tidligere ikke ville la henne dra tilbake til moren når hun var på besøk hos han.

Som tidligere nevnt anser jeg klart hennes gardering med på-vaktholdning og taushet, som et forsvarsmønster hun har måttet ta i bruk for i hennes oppfatning å unngå en stor katastrofe. Dette har som tidligere nevnt skjedd på bekostning av konsentrasjon og lekeutfoldelse, d.v.s. det som er normalt i utviklingen hos et barn.

I symbollek har hun i høst gjentatte ganger lekt et tema om en grådig mannsfigur som trenger seg innpå barn og tar fra barn det som er deres. Jeg har vedvarende holdt opp for henne at voksne får skaffe seg det de trenger selv og ikke har rett til å ta fra barna. Etter en slik lekesekvens fortalte hun meg: at pappa ikke bare hadde tatt henne i tissen på badet, men også når hun lå i sengen under dynen. Hun virket overrasket og forskrekket når hun hadde sagt det, og la fort til: pappa har vært utsatt for en trafikkulykke så han er annerledes enn andre menn. Det er synd på han og han må ikke komme i fengsel.

Jeg er orientert om Lagmannsrettens kjennelse om at det skal være samvær mellom far og datter annenhver lørdag mellom kl. 0900 og 2000, og for at samvær skal finne sted i nærvær av farens mor, bror eller svigerinne. Jeg er også klar over at faren, som tidligere, på det sterkeste benekter at han på noe tidspunkt, eller på noen måte har forøvet slike overgrep mot datteren, og stiller seg uforstående til disse beskyldninger.

7 år gamle A har nå i terapi fortalt hendelser som hun har opplevd har vært hemmeligbelagt fra en av foreldrene. Terapi er et sted hvor vanskelige følelser og opplevelser kan hentes frem i trygge omgivelser, i beste fall lar de seg bearbeide. Skal det skje en god utvikling for barn trengs det beskyttelse og akseptering av barns opplevelser og følelser, for å motvirke en livslang personlighetsforstyrrelse. Den eneste forsvarlige grunn til samvær mellom far og datter på det nåværende tidspunkt måtte være at far fullt ut overfor barnet innrømmet sine overgrep og tok alt ansvar og skyld for det. Alt annet samvær på det nåværende tidspunkt anser jeg som meget helseskadelig for en 7-åring."

Videre har den kjærende part lagt frem en uttalelse fra E barnevernsnemnd, der det blant annet under henvisning til rapporten fra psykolog Hope konkluderes slik:

"Nemnda vil videre se saken slik at dersom barnet mot sin uttalt vilje tvinges til en besøksordning som for henne virker så angstfylt som beskrevet, vurderer nemnda faren for hennes psykiske helse, så stor at en inngripen etter BVL kan komme på tale.

Nemnda mener at besøksretten ikke må iverksettes på det nåværende tidspunkt."

Y viser til sine anførsler for lagmannsretten. Han reagerer på at det overfor både lagmannsretten og kjæremålsutvalget refereres nye angivelige uttalelser fra A om forholdet til hennes far uten at det presiseres når, hvordan og i hvilken sammenheng disse uttalelsene skal være kommet frem, slik at det ikke blir mulig for faren å imøtegå dette. Psykolog Hope synes etter hvert å spille en stadig mer aktiv rolle på morens side, der uttalelser utarbeides i rask rekkefølge med stadig nye opplysninger, uten at det i mellomtiden har vært noe samvær mellom far og datter. Y er i tvil om psykolog Hope ivaretar den nødvendige faglige uavhengighet i saken. Det er ikke overraskende at E sosialkontor vegrer seg mot å bistå med å gjennomføre samværsordningen når de bare har morens saksfremstilling å bygge på. En eventuell henvendelse til sosialkontoret burde fremmes av den behandlende domstol.

I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:

"1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 18. november 1987 stadfestes.

2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett med kr. 3.000,-."

Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det her dreier seg om kjæremål over lagmannsrettens foreløpige avgjørelse etter barneloven §46 om samværsrett så lenge saken varer. Kjæremålsutvalget har full kompetanse i saken.

Byretten avsa 10. juni 1987 dom i den samværsak som nå står for lagmannsretten som ankesak. For byretten foregikk det en meget grundig saksbehandling. Det var opnevnt to sakkyndige, som avga en erklæring av 14. april 1987. De møtte også under hovedforhandlingen. Som vitne møtte blant andre Magnhild Kvamsdal Hope, som siden desember 1986 har vært behandlende psykolog for A ved Nic Waals Institutt. Byretten konstaterer at A lever i en meget konfliktfylt situasjon. Når det gjelder spørsmålet om hun ønsker samvær med sin far, gir hun uttrykk for ulike holdninger alt etter hvor hun befinner seg. Hun synes å leve i to verdener - noe som ikke er uvanlig for skilsmissebarn. På grunnlag av de sakkyndiges uttalelse fant byretten at det ikke forelå bevis for seksulle overgrep fra farens side. Også psykolog Hope uttalte seg om det sistnevnte spørsmål, men var såvidt man skjønner noe mer usikker. På grunnlag av dette ga byretten dom for en begrenset samværsrett.

I senere uttalelser har psykolog Hope sterkere understreket de betenkelige sider ved en samværsrett, og hun synes i den ovenfor siterte uttalelse av 2 desember 1987 å forutsette at det har foregått seksulle overgrep.

Under den kommende ankeforhandling i lagmannsretten vil det bli dennes oppgave ut fra en bred bevisførsel i saken, som også omfatter nye bevis, å ta standpunkt til om det er avgjørende betenkeligheter ved at Y har samvær med sin datter.

Spørsmålet i den foreliggende kjæremålssak er om det mens saken verserer bør gjennomføres en samværsordning. Utvalget er kommet til at det hefter så mange usikkerhetsmomenter ved en slik midlertidig samværsordning, at det er best å se tiden an inntil lagmannsrettens dom uten noen samværsordning.

Den kjærende parts påstand vil således bli tatt til følge, men slik at det bare treffes bestemmelse om samværspørsmålet for tiden inntil lagmannsrettens dom.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Inntil lagmannsrettens dom skal Y ikke ha sæmværsrett med A, født xx.xx.1980.