Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1988-09-27
Publisert: Rt-1988-933 (313-88)
Stikkord: Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang: L.nr 111B/1988, nr 82/1987
Parter: O Mustad & Søn A/S (Advokat Gunnar Sørlie - til prøve) mot Oslo kommune (Kommuneadvokaten ved advokat Ragnhild Dæhlin).
Forfatter: Dolva, Holmøy, Gjølstad, Christiansen. Mindretall: Skåre
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976)


Dommer Dolva: Saken gjelder tvist om O. Mustad & Søn A/S - heretter kalt Mustad - har krav mot Oslo kommune på levering av erstatningskraft for vannrettigheter som tidligere tillå Kjelsås Bruk.

Det ansvarlige selskap O. Mustad & Søn hadde siden 1884 eid Kjelsås Bruk, som lå ved utløpet av Maridalsvannet. Til eiendommen hørte et utnyttbart vannfall på ca 3 meter og medlemsskap i Akerselvens Brugseierforening. For å sikre byens vannforsyning førte Oslo kommune i 1940-årene omfattende forhandlinger med Akerselvens Brugseierforening om overtagelse av rettigheter i Maridalsvassdraget og Akerselva. I 1947 ble det inngått en overenskomst - heretter kalt hovedoverenskomsten - mellom Oslo kommune på den ene siden og «Akerselvens Brugseierforening og brukene» på den annen side. Hovedoverenskomsten ble supplert av en tilleggsoverenskomst av desember 1951 mellom Oslo kommune og brukene ved Akerselva. Avtaleverket la grunnlaget for kommunens overtagelse av brukenes rettigheter mot et vederlag som for det vesentlige bestod av at «Oslo kommune leverer brukene» en viss mengde erstatningskraft på rimelige vilkår, hovedoverenskomstens pkt 6 og 7. For tre bruk, herunder Kjelsås Bruk, ble kraftmengden ikke fastsatt i hovedoverenskomsten, og det ble forutsatt «særskilte forhandlinger» med disse.

I april 1952 inngikk Oslo kommune og O. Mustad & Søn (Kjelsås Bruk) en særoverenskomst, hvoretter "Overdragelsen av de rettigheter som er nevnt i hovedoverenskomsten, skjer mot at kommunen for Kjelsås Bruks vannrett i Akerselva etter Kjelsås Bruks valg a. betaler en engangserstatning, eller b. leverer elektrisk kraft til en pris som tilsvarer kraftprisen ved utbygging av Kjelsås Bruks vannfall i Akerselva.

Erstatningen og kraftprisen skulle etter særoverenskomsten fastsettes ved voldgift. Voldgiftsdom om dette ble avsagt 30 desember 1953. Før Mustad bestemte seg for hvilket alternativ selskapet ville velge, tok selskapet opp spørsmålet om erstatningskraften etter alternativ b kunne leveres ved selskapets fabrikk i Sverresgt 4 i Oslo. I brev av 16. mars 1954 samtykket teknisk rådmann i det. Ved skjøte av 22. november 1956 ble Kjelsås Bruks vann- og fallrettigheter overført til Oslo kommune mot at kommunen påtok seg å levere erstatningskraft som fastsatt i overenskomstene og voldgiftsdommen.

Erstatningskraften ble levert til Mustads fabrikk i Sverresgate fram til selskapet flyttet virksomheten til Lilleaker i 1967/68. Mustads virksomhet på Kjelsås hadde da vært nedlagt siden 1960/61, og lokalene der leiet bort til andre industribedrifter. Den 5. august 1970 dannet innehaverne av det ansvarlige selskap O. Mustad & Søn et aksjeselskap - O. Mustad & Søn A/S - som ifølge kjøpekontrakt av samme dag overtok de faste eiendommer og rettigheter m v tilhørende O. Mustad & Søn. Enkelte eiendommer ble holdt utenfor overdragelsen, blant annet Sverresgt 4 og gnr 72 bnr 2 og 17, Kjelsås Bruk. Gnr 72 bnr 2 og 17 ble senere samme år overdratt til Aftenposten og deretter ervervet av Oslo kommune i kraft av forkjøpsrett.

Etter flyttingen til Lilleaker ba Mustad om å få overført leveringen av erstatningskraft fra Sverresgate til Lilleaker. Dette ble imidlertid ikke gjennomført. Mustad ble først klar over dette i 1980, og tok spørsmålet opp med Oslo Lysverker. I brev av 24 juni 1980 bekreftet Oslo Lysverker at erstatningskraften skulle leveres på Lilleaker "på samme måte som for Sverresgate 4", foruten at selskapet ville bli godskrevet det beløp som Mustad hadde betalt for mye etter 1. juli 1968. Beløpet ble senere overført med kr 217 175,18. I 1981 inntok imidlertid Oslo kommune det standpunkt at det utbetalte beløp skulle tilbakebetales og at videre avregning av erstatningskraft skulle stoppes.

Ved stevning av 14. juni 1982 reiste O. Mustad & Søn A/S søksmål mot Oslo kommune med påstand om fortsatt levering av erstatningskraft, subsidiært erstatning. Oslo kommune reiste motsøksmål med påstand om tilbakebetaling av det utbetalte beløp og om fastsettelsesdom for at retten til erstatningskraft var bortfalt.

Oslo byrett avsa den 26. november 1984 kjennelse og dom med denne slutning:

I hovedsøksmålet:

1. Oslo kommune frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I motsøksmålet:

1. Saken fremmes forsåvidt angår Oslo kommunes påstand om at retten til erstatningskraft er opphørt.

2. Oslo kommunes forpliktelser etter skjøtet av 22. november 1956 til å levere O. Mustad & Søn (Kjelsås Bruk) erstatningskraft er bortfalt.

3. O. Mustad & Søn A/S frifinnes for Oslo kommunes krav om tilbakebetaling av kr 217.175,18 - kronertohundreogsyttentusenetthundreogsyttifem 18/100 -.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

O. Mustad & Søn A/S påanket byrettens dom i hovedsøksmålet og pkt 2 i motsøksmålet. Det subsidiære krav på erstatning ble ikke opprettholdt. Oslo kommune motanket når det gjaldt tilbakebetalingskravet.

Eidsivating lagmannsrett avsa den 1. desember 1986 dom med denne domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes så langt den er påanket/ motanket.

2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.

Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens 2-1.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten og lagmannsretten viser jeg til byrettens og lagmannsrettens avgjørelser.

O. Mustad & Søn A/S har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder som for lagmannsretten dommen i hovedsøksmålet og pkt 2 i dommen i motsøksmålet. Oslo kommune motanket over avgjørelsen vedrørende tilbakebetalingskravet, men Høyesteretts kjæremålsutvalg nektet anken fremmet til Høyesterett, slik at dette spørsmål er rettskraftig avgjort.

Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av to vitner, som begge har avgitt forklaring tidligere. Det er for Høyesterett framlagt en del nye dokumenter, særlig vedrørende forhandlingene forut for inngåelsen av hovedoverenskomsten. Jeg kommer tilbake til dem i den utstrekning det er nødvendig. Selv om saken for så vidt er noe bedre belyst enn for de tidligere retter, står den etter mitt syn i det vesentlige i samme stilling som tidligere.

Den ankende part, O. Mustad & Søn A/S, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Selv om det legges til grunn at avtaleverket for de øvrige bruk knytter retten til erstatningskraft til eiendommene, gjelder dette ikke for Kjelsås Bruk. Lagmannsrettens flertall tar her feil, idet det legger avgjørende vekt på situasjonen ved voldgiftsdommen. Man må imidlertid ta hensyn til den senere korrespondansen med kommunen. Mustads rett til erstatningskraft oppstod først ved det senere valg av alternativ b etter voldgiftsdommen. Ved teknisk rådmanns samtykke til levering av erstatningskraften i Sverresgate mistet kraftretten sin eventuelle tilknytning til Kjelsås Bruk, og samtykket må innebære at Mustads rett til erstatningskraft ikke er betinget av at selskapet driver virksomhet på Kjelsås eller at det er eier av eiendommen. Det bestrides at teknisk rådmann ikke hadde kompetanse, eventuelt legitimasjon, til å binde kommunen til dette.

Mustads rett til erstatningskraft følger således ikke av hovedoverenskomsten, jf særlig dens pkt 6, hvor tre bruk, herunder Kjelsås Bruk, ikke er medtatt i den tabellen som angir hvilken kraftmengde de enkelte bruk skal ha, og hvor det presiseres at det forutsettes særskilte forhandlinger med disse tre. Ved tolkingen av avtaleverket for så vidt gjelder Kjelsås Bruk er det viktig å være klar over Kjelsås Bruks særstilling. Selv om det ikke foreligger fulle opplysninger om forhandlingene med de særskilte bruk, framgår det at Kjelsås Bruk gikk inn for at kraftretten ikke skulle være bundet til eiendommen. Dette framgår av brev 23. februar 1945 fra Oslo kommunes forhandlingsutvalg til Akerselvens Brugseierforening, hvor det om Kjelsås Bruk anføres at: «Innløsningssummen kan utbetales kontant eller omregnes til et kvantum elektrisk kraft levert ved en av Mustads fabrikker.» Dette er nytt for Høyesterett, og det er det eneste sted under forhandlingene forut for hovedoverenskomsten hvor leveringsstedet for Mustads erstatningskraft omtales særskilt.

Mustad bestrider at spørsmålet om kraftrettens eventuelle tilknytning til den faste eiendom kan løses ut fra grunnbyrdebebetraktninger. Det er intet i selve retten som tilsier at den skal anses som en reell rett i motsetning til en personlig rett. Retten er stiftet ved avtale, slik at slutninger ut fra ekspropriasjonstilfellene ikke er avgjørende.

Subsidiært, dersom retten til erstatningskraft anses som opprinnelig knyttet til eiendommen Kjelsås Bruk, må denne bindingen være bortfalt ved teknisk rådmanns samtykke til levering av kraften i Sverresgate. I hvert fall ble retten skilt fra eiendommen ved det senere salg av gnr 72 bnr 2 og 17 til Aftenposten/Oslo kommune.

Det bestrides at omdanningen av det tidligere ansvarlige selskap til aksjeselskap har betydning for saken. Det er reelt det samme selskap som fortsetter i en annen form, men med de samme eiere. Det er ikke grunnlag for å hevde at retten til erstatningskraft er en strengt personlig rett.

Oslo Lysverkers samtykke til overføring av leveringen av erstatningskraft fra Sverresgate til Lilleaker påberopes ikke som et selvstendig grunnlag for kraftretten. Samtykket påberopes bare som grunnlag for overføring av kraftretten under forutsetning av at den ikke er knyttet til Kjelsås Bruk. En slik overføring påfører ikke Oslo kommune økte byrder, og kan ikke nektes uten saklig grunn. Oslo Lysverker hadde klart kompetanse, eventuelt legitimasjon, til å forplikte kommunen til dette.

O. Mustad & Søn A/S har nedlagt slik påstand:

"I hovedsøksmålet:

Oslo kommune er forpliktet til å levere erstatningskraft til O. Mustad & Søn A/S på Lilleaker i henhold til de vilkår som fremgår av tidligere overenskomster. For tiden fra 1. januar 1981 skal O. Mustad & Søn A/S ved etteravregning stilles som om erstatningskraft hadde vært levert, og herunder skal selskapet godskrives rente etter morarenteloven.

I motsøksmålet:

O. Mustad & Søn A/S frifinnes for påstanden om at Oslo kommunes forpliktelse etter skjøtet av 22. november 1956 til å levere O. Mustad & Søn (Kjelsås Bruk) erstatningskraft er bortfalt.

I begge søksmål:

O. Mustad & Søn A/S tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett."

Ankemotparten, Oslo kommune, er enig med lagmannsrettens flertall i resultatet og i det vesentlige i dets begrunnelse. Kommunen har særlig anført følgende:

Mustads rett til erstatningskraft var knyttet til eiendommen Kjelsås Bruk og kunne ikke skilles fra den. Retten må anses som en reell grunnbyrde på de utskilte vannrettighetene, selv om den rettslige karakteristikk ikke er avgjørende. O. Mustad & Søn A/S har aldri eid eiendommen Kjelsås Bruk, og kan allerede av den grunn ikke gjøre retten gjeldende. Kraftretten må imidlertid anses bortfalt allerede da industrivirksomheten opphørte på Kjelsås Bruk, og under enhver omstendighet ved overdragelsen av eiendommen til Aftenposten/Oslo kommune. Hvilket av disse opphørstidspunkter som er det rette, har ikke praktisk betydning i saken.

Det bestrides at Mustads rett til erstatningskraft først oppstod ved selskapets valg av alternativ b etter voldgiftsdommen av 1953. Mustad var med i forhandlingene hele tiden, og var omfattet av bestemmelsene i hoved- og tilleggsoverenskomsten, som selskapet har undertegnet. Det gjenstående spørsmål om prisfastsettelsen ble løst ved bestemmelsene om voldgift i særoverenskomsten, som for øvrig viser til hovedog tilleggsoverenskomstene. Leveringsvilkårene i hovedoverenskomsten har derfor hele tiden også omfattet Mustad.

Det framgår klart av voldgiftsdommen av 1953 at Mustad ikke har rettslig krav på å få erstatningskraften levert annet sted i Oslo-området enn ved Kjelsås Bruk. Teknisk rådmanns samtykke til levering i Sverresgate er basert på velvillighet og kan ikke anses å ha endret rettens karakter. Mustads standpunkt innebærer i realiteten at kraftretten vil være en fritt omsettelig rettighet. Det har imidlertid formodningen mot seg at kommunen etter det klare standpunkt som ble inntatt for voldgiftsretten, umiddelbart skulle snu om og endre rettens karakter, slik at den ble vesentlig mer tyngende for kommunen.

Det var ikke grunnlag for å sette Kjelsås Bruk i en særstilling i forhold til de øvrige brukene. Både avtaleverkets enkelte bestemmelser, sammenlikning med hva som gjelder ved ekspropriasjon og det som er vanlig avtalepraksis, støtter kommunens standpunkt om at kraftretten var knyttet til eiendommen.

Subsidiært dersom teknisk rådmann med sitt samtykke i 1954 hadde ment å endre kraftretten slik den ankende part hevder, mener kommunen at han verken hadde kompetanse eller legitimasjon til å binde kommunen på denne måten.

Atter subsidiært hevdes det at dersom kraftretten skulle anses løsrevet fra tilknytningen til Kjelsås Bruk, må retten anses som en personlig rett, som ikke kan overføres til et nytt aksjeselskap. O. Mustad & Søn A/S har for øvrig aldri hatt noen tilknytning verken til Sverresgate eller Kjelsås Bruk.

Det foreligger heller ikke noe gyldig samtykke til overføring av kraftretten fra Sverresgate til Lilleaker. Oslo Lysverker, som bare administrerte leveringen av erstatningskraft, hadde verken kompetanse eller legitimasjon til å binde kommunen til dette.

Oslo kommune har nedlagt slik påstand:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten og lagmannsrettens flertall og kan i det vesentlige slutte meg til deres begrunnelse.

Jeg nevner innledningsvis at det for Høyesterett synes å være enighet om at kraftretten for de øvrige bruk - hvorav de fleste på avtaletidspunktet selv utnyttet sine fallrettigheter til kraftproduksjon - var knyttet til vedkommende faste eiendom. Jeg er enig i dette, og mener at det framgår av pkt 6 i hovedoverenskomsten av 1947, som fastsetter at "Oslo kommune leverer brukene" erstatningskraft, og som i siste avsnitt regulerer brukenes adgang til videresalg av kraften, slik:

"For brukene skal det være adgang til å selge strøm til tredjemann på brukets egen grunn eller til bruk som er - eller har vært - umiddelbar nabo i samme utstrekning som dette ville være mulig om kraften som tidligere var - eller kunne vært - produsert fra brukets vannkraftanlegg..."

Forhandlingene synes å ha vært basert på en slik forutsetning fra starten av, idet det første forslag til overenskomst som er framlagt i saken - et forslag datert 30. juni 1941 utarbeidet av Akerselvens Brugseierforening - har i det vesentlige tilsvarende innhold.

Jeg er enig med kommunen i at denne binding til eiendommene er begrunnet, idet erstatningskraftleveransen skal kompensere for brukenes egen mulighet til kraftproduksjon, som jo nødvendigvis måtte skje ved elva.

Det er imidlertid ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om retten har karakter av en grunnbyrde på de utskilte vannrettighetene eller om den er betinget av fortsatt industrivirksomhet på eiendommen. Det er opplyst at dette siste er gjenstand for tvist vedrørende en annen av erstatningskraftrettighetene.

Mustads krav bygger på at selskapets kraftrett står i en særstilling i forhold til de andre kraftrettene. Jeg kan ikke se at dette har tilstrekkelig grunnlag i det som foreligger om avtaleverket. Dersom Mustads kraftrett skulle kunne utøves uavhengig - uten tilknytning til Kjelsås Bruk - ville det være en betydelig fordel for Mustad i forhold til de øvrige bruk. Jeg er enig med kommunen i at det har formodningen mot seg at kommunen skulle gå med på dette.

Partene er uenige om i hvilken utstrekning Mustad omfattes av bestemmelsene i hoved- og tilleggsoverenskomsten. Fra Mustads side er det blant annet vist til at spørsmålet ikke er avgjort ved Mustads underskrift på overenskomstene, idet selskapet jo var medlem av brukseierforeningen og måtte underskrive i denne egenskap. Jeg må imidlertid legge til grunn at det var forutsatt at hovedoverenskomstens generelle bestemmelser skulle legges til grunn for de særskilte forhandlinger med de enkelte bruk. Jeg anser det klart at Mustad - under forutsetning av at selskapet valgte alternativet erstatningskraft - senest ved inngåelsen av særoverenskomsten i 1952 ble bundet av de alminnelige bestemmelsene i hoved- og tilleggsoverenskomsten, herunder om leveringssted m v. Dette følger dels av de direkte henvisningene i særoverenskomsten, men også av avtaleforholdet sett i sammenheng. Ved inngåelsen av særoverenskomsten var de nødvendige forhandlinger mellom partene for så vidt ført til en avslutning. Mustad var bundet til å overdra sine vannrettigheter mot å få kommunens motytelse, som etter særoverenskomsten skulle fastsettes av voldgiftsretten i to alternativer. Ytterligere vilkår kunne selskapet etter dette tidspunkt ikke stille.

Fra Mustads side har man til støtte for sitt standpunkt lagt særlig vekt på den uttalelsen i brev 23. februar 1945 fra Oslo kommunes forhandlingsutvalg, som er sitert i Mustads anførsler. Jeg kan ikke se at uttalelsen om levering "ved en av Mustads fabrikker" kan tillegges avgjørende vekt. Uttalelsen har ikke blitt fulgt opp på bindende måte. Jeg viser om dette til det som skjedde i forbindelse med voldgiftsdommen av 1953. Fra Mustads side ble det under påberopelse av muntlige drøftelser med kommunens vedkommende hevdet at erstatningskraften skulle leveres på et sted i Oslo-området etter selskapets valg. Kommunen imøtegikk dette, og voldgiftsretten la til grunn at Mustad etter overenskomsten ikke hadde rettslig krav på å få kraften levert andre steder enn på Kjelsås Bruk. Voldgiftsretten bemerket likevel at:

"Etter det som er opplyst har det under forhandlinger før voldgiftssaken vært stillet i utsikt fra kommunens side, at Oslo kommune kunne være villig til å levere O. Mustad & Søn elektrisk kraft ifølge de foreliggende overenskomster på annet sted innen Oslo-området."

Spørsmålet blir da hvilken endring teknisk rådmanns samtykke i brev av 16. mars 1954 innebar i forhold til det som følger av overenskomstene. At samtykket i hvert fall innebar den endring av rettsforholdet mellom partene at erstatningskraften skulle leveres i Sverresgate, framgår direkte av ordlyden og er ikke omtvistet. Om samtykket også innebar at bindingen til Kjelsås Bruk for øvrig opphørte, må avgjøres ved en tolking av samtykket sett på bakgrunn av forholdet mellom partene.

På den ene side ble det ikke i samtykket tatt noe uttrykkelig forbehold om fortsatt tilknytning til Kjelsås Bruk. Det er heller ikke noe som særpreger Mustads bedrift i Sverresgate framfor andre produksjonssteder i Oslo-området. For Oslo Lysverker vil leveringen av erstatningskraft like godt kunne skje andre steder, eksempelvis på Lilleaker. Eventuelle utgifter til installasjoner må dekkes av bedriften.

På den annen side må det legges vekt på at den henvendelse fra Mustad om å få kraften levert i Sverresgate og de senere kontakter som ledet fram til teknisk rådmanns samtykke av 16. mars 1954, fant sted kort etter voldgiftsdommen, slik at begge parter må ha vært på det rene med at samtykket berodde på velvillighet fra kommunen. Dette taler for at samtykket ikke tolkes videre enn det rekker etter sin ordlyd, og at man ikke legger inn i samtykket en så vidt vesentlig endring, som at tilknytningen til Kjelsås Bruk derved var definitivt brutt. At kommunen hadde interesse av å gi innrømmelser for å påvirke Mustads valg mellom engangserstatning og levering av erstatningskraft, kan jeg ikke se. Dersom tilknytningen til Kjelsås Bruk skulle anses bortfalt, ville det innebære en klar fordel for Mustad i forhold til de øvrige brukene, og det var intet ved Mustads stilling som skulle tilsi det - snarere tvert om, idet de øvrige avga allerede utbygde fall. I det hele legger jeg vekt på at Mustads kraftrett inngår i et samlet avtalekompleks, hvor bindingen til eiendommene slik jeg ser det, er et sentralt vilkår, og hvor det gjør seg motforestillinger gjeldende mot å innrømme en part fordeler framfor de øvrige. Jeg antar etter dette at samtykket fra teknisk rådmann ikke kan tolkes slik at det innebærer mer enn det direkte sier etter ordlyden. Mustads kraftrett måtte da anses fortsatt å ha beholdt sin tilknytning til Kjelsås Bruk selv om leveringsstedet ble endret.

Dette innebærer videre at kraftretten nå er bortfalt, uten at jeg behøver å gå nærmere inn på hvilket av de tidspunkter som kommunen har pekt på, som er avgjørende. Hvordan spørsmålet hadde blitt løst, dersom det hadde vært reist i 1954 eller på senere tidspunkter, er det idag ikke mulig å svare på. Det forhold at erstatningskraftretten etter hovedoverenskomstens pkt 6 nest siste avsnitt "ikke skal være tidsbegrenset eller gjenstand for oppsiing", er ikke til hinder for at retten kan falle bort etter sitt eget innhold. Det er opplyst at leveringen av erstatningskraft til bedriften Knud Graah A/S - som i likhet med Kjelsås Bruk ikke hadde eget kraftverk - opphørte, da bedriften ble nedlagt. Enkelte andre bedrifter har etter særskilte forhandlinger i forbindelse med overdragelse av eiendommene til kommunen fått en innløsningssum for kraftretten.

Jeg presiserer at Mustad ikke påberoper Oslo Lysverkers samtykke av 1980 til overføring av leveringen til Lilleaker, som selvstendig grunnlag for kraftretten. Etter det resultat jeg har kommet til behøver jeg heller ikke gå inn på partenes anførsler om teknisk rådmanns og Oslo Lysverkers kompetanse og legitimasjon.

Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes så langt den er påanket.

Anken har ikke ført fram. Etter hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd finner jeg at den ankende part må erstatte ankemotpartens saksomkostninger for Høyesterett. Disse settes overensstemmende med omkostningsoppgaven til kr 80.000. Jeg finner ikke grunn til å endre byrettens og lagmannsrettens omkostningsavgjørelser.

Jeg stemmer etter dette for følgende dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler O. Mustad & Søn A/S til Oslo kommune 80.000 -åttitusenkroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Skåre: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg legger avgjørende vekt på det tilsagn om levering av kraft i Sverresgate 4 som ble gitt av teknisk rådmann. Dette tilsagn må imidlertid ses i sammenheng med hovedoverenskomsten og betydningen av denne avtalen for Mustad. Jeg skal derfor først si litt om denne avtalen.

Som påpekt av førstvoterende sier hovedoverenskomsten i pkt 6 at kraften leveres "brukene". Jeg er enig med førstvoterende i at dette må oppfattes som en bestemmelse om leveringsstedet. Dette bekreftes for øvrig av en etterfølgende bestemmelse om at "brukene" kunne selge kraften videre på brukets egen grunn eller til naboer i den utstrekning dette ville ha vært mulig om kraften var blitt produsert ved eget kraftanlegg. Jeg kan imidlertid ikke se at disse bestemmelser sier noe avgjørende om rettens innhold. Kommunen hevder at det er tale om en rett som falt bort ved nedleggelse av den virksomhet som ble drevet på eiendommen, og at den ihvertfall ikke kunne skilles fra denne. Men selv om retten skulle anses å ligge til eiendommen, kan det på den annen side reises spørsmål om dette er avgjørende ved nedlegging eller flytting av bedriftens virksomhet. Ordlyden i hovedoverenskomsten gir etter min mening ingen klare bidrag til løsningen av disse spørsmål. Særskilt påpeker jeg at det ikke er klart hva som ligger i uttrykket "bruk". Noen steder i avtalen synes uttrykket å kunne være brukt som synonym for de aksjeselskaper m v som eiet vedkommende eiendommer og rettigheter.

Det er ikke grunn for meg til å gå nærmere inn på forståelsen av hovedoverenskomsten. Mitt poeng er at de spørsmål jeg har nevnt foran ikke kan ses direkte løst i ordlyden. Det som er lagt fram fra forhandlingene mellom kommunen og brukseierforeningen gir etter min mening ikke noen avgjørende holdepunkter for forståelsen.

Når det gjelder sammenhengen mellom hovedoverenskomsten og særoverenskomstene er jeg i utgangspunktet enig med førstvoterende: Hovedoverenskomsten fastsatte de generelle normer eller forutsetninger for forhandlinger med de enkelte erstatningsberettigede, og særforhandlingene skulle bygge på disse. Det var for eksempel klart at for så vidt Mustad skulle få erstatningskraft, skulle det være i henhold til bestemmelsene om indeksregulering i hovedoverenskomsten.

For Mustad var imidlertid situasjonen noe særegen. For det første hadde bedriften ikke eget kraftverk. For det annet - og det er etter mitt skjønn mer vesentlig - var driften på Kjelsås under nedtrapping. Dermed oppsto et spørsmål som så vidt skjønnes ikke hadde vært aktuelt for noen av bedriftene, og som aktualiserte spørsmålet om hva det innebar når det i hovedoverenskomsten var sagt at kraften skulle leveres "bruket".

Det er på denne bakgrunn man må se anmodningen fra Mustads prosessfullmektig under saksforberedelsen av voldgiftssaken, om at eventuell erstatningskraft skulle leveres "på det sted Mustad & Søn ønsker det innen Oslo." Det ble imidlertid også sagt at det som ble anført ikke måtte oppfattes slik at bedriften ikke hadde bruk for kraften på Kjelsås.

Som nevnt av førstvoterende la voldgiftsretten til grunn at Mustad ikke hadde rett til å kreve kraften levert på et annet sted enn Kjelsås. Dette spørsmål lå vel for øvrig utenfor det voldgiftsretten skulle ta standpunkt til, og noen rettslig bindende avgjørelse forelå under enhver omstendighet ikke.

Jeg har nevnt dette fordi det etter min mening danner bakgrunnen for Mustads henvendelse til teknisk rådmann: Det var under utvikling en situasjon som var særegen for Mustad og som gjorde det naturlig å reise spørsmålet om levering på Kjelsås var et naturlig og rimelig alternativ her. Dette har betydning både for forståelsen av rådmannens tilsagn om uttak av erstatningskraft i Sverresgate 4, og for spørsmålet om hans kompetanse eller eventuelt legitimasjon til å binde kommunen.

Når det gjelder forståelsen av rådmannens tilsagn, hevder kommunen at det bare gjaldt så lenge det faktisk ble drevet industrivirksomhet på Kjelsås og at virkningen av det ihvertfall bortfalt da eiendommen på Kjelsås ble solgt. På bakgrunn av den spesielle situasjon Mustad var i kan jeg ikke se at noe av dette er rimelige tolkingsalternativer. Mustad ville ha klargjort premissene for valget mellom engangserstatning og erstatningskraft, og hovedpoenget i henvendelsen må ha vært et ønske selskapet hadde om å få eventuell erstatningskraft levert til bedriften. Dette må teknisk rådmann etter min mening ha vært innforstått med. Han bekrefter i en intern påtegning at det under de muntlige forhandlinger med Mustad ble uttalt at "kommunen ville se velvillig på spørsmålet om levering av erstatningskraften til Mustads fabrikk i Sverresgate 4", og må ha vært kjent med den faktiske problemstilling.

Både i Mustads henvendelse og i rådmannens utsagn er det forutsatt levering til Sverresgate 4, men det fremgår av det jeg allerede har sagt at det ikke heri kan ligge at tilsagnet forutsatte opprettholdelse av drift der. For kommunen måtte det være likegyldig om kraften ble levert der eller et annet og nytt driftssted. Jeg nevner i denne forbindelse at Mustad selv bekostet anleggsutgiftene.

Førstvoterende legger vekt på at rådmannens tilsagn representerte en "velvillighet". Jeg kan ikke tillegge dette vekt ved tolkingen. For Mustads vedkommende var det spørsmål om å få et samtykke som ikke bare ville være motiverende for valget mellom de to alternativer etter voldgiftsskjønnet, men som også måtte ha betydning for de senere disposisjoner på Kjelsås og i Sverresgate 4. Den omstendighet at kommunen ikke var forpliktet til å si ja, kan ikke tilsi en innskrenkende tolking.

Når det gjelder spørsmålet om rådmannen hadde kompetanse til å gi det tilsagn som ble gitt, peker jeg først på at rådmannen - til tross for inngående kjennskap til hele avtalekomplekset - må ha ansett det naturlig og rimelig å gi samtykke. Han synes ikke å ha vært i tvil om sin egen kompetanse. Det er omtvistet i saken om en slik kompetanse kunne forenes med de alminnelige regler om Oslo kommunes administrasjon, men det kan også reises spørsmål om det ikke hadde utviklet seg synspunkter med hensyn til kompetanse for rådmannen ut over det reglene gir uttrykk for.

Dette finner jeg ikke grunn til å ta standpunkt til fordi kommunen under enhver omstendighet må være bundet. Mustad må med full grunn ha gått ut fra at rådmannens tilsagn var bindende, og jeg finner det ikke rimelig at en eventuell kompetanseover skridelse her skal gå ut over bedriften.

Omdannelsen av det tidligere ansvarlige selskap til aksjeselskap kan utvilsomt ikke føre til at retten falt bort.

Da jeg etter domskonferansen vet at jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.