Rt-1989-188
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-02 |
| Publisert: | Rt-1989-188 (45-89) |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 48 K/1989, jnr 322/1988 |
| Parter: | Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens (advokat Johan Hjort) Våpensamling mot 1) Ivar Ingebrigtsen (advokat Magne Halmrast) 2) Berit Nørholmen 3) Kirsten Ingebrigtsen. |
| Forfatter: | Røstad, Philipson, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §404, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §248, §262, §268, §2 |
Ved testament datert 25. juli 1952 bestemte arkitekt Eugen Nielsen blant annet:
A. Testamentseksekutor påser at våbensamlingen på boets bekostning nedpakkes på forsvarlig måte og lagres på forsvarlig måte. Testamentseksekutor har den fornødne sakkyndige hjelp dertil.
Når Hærmuseet har fått anskaffet seg tilstrekkelig brukbare lokaler til opphengning av samlingen i forbinnelse med Hærmuseets egne lokaler, overdras Hærmuseet min våbensamling,- undtatt de orientalske våben. Betingelsen er at samlingen holdes samlet og opphenges med angivelse av at det er en gave fra meg. Testamentseksekutor avgjør med binnende virkning når tidspunktet og betingelsene er tilstede for overdragelsen.....
B. De orientalske våben i min samling skjenkes til Etnografisk museum på samme måte og under samme betingelse som nevnt med hensyn til våbensamlingen skjenket til Hærmuseet....
Arkitekt Eugen Nielsen døde 10. juli 1963. Ved forlik datert 24. mai 1965 i Eugen Nielsens testamentsfullbyrderbo ble det med testamentsfullbyrderens tilslutning bestemt:
De i arkitekt Nielsens testamente av 25. juli 1952 under punktene A. og B. nevnte våpensamlinger, overdras en stiftelse som skal bære navnet: "Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens våpensamling". Statutter for denne stiftelse er utarbeidet av testamentsfullbyrderen og vedtas herved av samtlige som undertegner nærværende forliksoverenskomst og gjøres til en del av denne overenskomst.
Stiftelsen får utbetalt seg av boet kr. 20.000 - tyvetusen kroner.
Stiftelsen ble opprettet fordi såvel Hærmuseet som Etnografisk museum avslo å motta den testamentariske gaven. I henhold til statuttene består styret av den forhenværende testamentsfullbyrder og to av Eugen Nielsens slektninger.
I §5 i statuttene heter det blant annet: "...Stiftelsens styre kan ved enstemmig beslutning om nødvendig overdra våpensamlingene til en dertil egnet institusjon, som er villig til å oppfylle formålet i §3 - (bevare våpnene samlet og tilgjengelige for almenheten) -. Lar dette seg ikke gjennomføre, bestemmer styret ved enstemmig beslutning hvorledes det skal forholdes med stiftelsens eiendeler...." I begjæring 15. februar 1988 til Oslo namsrett krevet Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen midlertidig forføyning for at stiftelsen skulle tilpliktes å holde våpensamlingene samlet og forbys å disponere rettslig over disse som ved salg og utførsel. Det ble også krevet at våpensamlingene skulle settes ut av stiftelsens besittelse.
Ivar Ingebrigtsen og Berit Nørholmen er henholdsvis nevø og niese av Eugen Nielsen og søsken til styreformannen i stiftelsen, Rolf Ingebrigtsen. Kirsten Ingebrigtsen er enke etter Morten Ingebrigtsen som var en av hovedarvingene etter testamentet og styremedlem i stiftelsen.
Oslo namsrett imøtekom begjæringen 25. februar 1988. Etter krav fra Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens våpensamling ble det holdt etterfølgende muntlig forhandling om forføyningens lovlighet. Oslo namsrett avsa deretter 14. juli 1988 kjennelse med slik slutning:
1. Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling v/styrets formann forbys fortsatt å føre våpensamlingen eller deler av denne ut av Norge.
2. Videre forbys Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling v/styrets formann fortsatt å disponere rettslig over våpensamlingen eller deler av denne.
3. Den midlertidige forføyning skal gjelde inntil saken er endelig avgjort ved minnelig ordning eller dom.
4. Den midlertidige forføyning gjøres betinget av at den opprinnelig stilte garanti på kr. 50.000,- opprettholdes, og at Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen i tillegg in solidum stiller sikkerhet i form av bankgaranti med en samlet sum av 100.000 - etthundretusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse, for eventuell skadeserstatning til Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling.
5. Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling ved styrets formann tilpliktes å betale 12.000 - tolvtusen - kroner i saksomkostninger til Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.
Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 7. oktober 1988 avsa kjennelse med slik slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes med følgende endringer og tillegg: a) I kjennelsens punkt 2 gjøres den endring at uttrykket "v/styrets formann" erstattes med betegnelsen "v/styret". b) I kjennelsens punkt 4 gjøres den endring at garantiene som tidligere er stilt, økes til kr. 300.000 - trehundretusen - kroner innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse. c) Det settes en frist på 14 dager regnet fra det tidspunkt forliksrådet måtte ha henvist saken til retten med å ta ut stevning i saken, dog slik at fristen i intet tilfelle løper ut før 1 - en - måned er gått fra forkynnelsen av denne kjennelse. Overholdes ikke fristen faller forføyningene bort.
3. Saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.
Om det nærmere saksforhold vises til namsrettens og lagmannsrettens kjennelsesgrunner.
Stiftelsen Arkitekt Eugen Nielsens Våpensamling har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling. Stiftelsen gjør blant annet gjeldende at lagmannsretten verken har behandlet eller avgjort spørsmålet om rettslig interesse i forbindelse med begjæringen. Et sentralt spørsmål i saken har vært om de parter som har begjært midlertidig forføyning har rettslig interesse. Den kjærende part har i begge instanser prosedert på at rettslig interesse ikke foreligger. Til tross for dette har lagmannsretten hverken behandlet eller avgjort dette spørsmål.
Rettslig interesse gjelder som prosessforutsetning også i saker om midlertidig forføyning og retten har ikke diskresjonær adgang til å unnlate å ta stilling til om en prosessforutsetning som nevnt foreligger. Rett nok ble det ikke nedlagt formell påstand om avvisning, men det kan ikke ha noen betydning i og med at retten i tilfelle skal avvise saken av eget tiltak.
Stiftelsen har nedlagt slik påstand:
1. Lagmannsrettens kjennelse av 7. oktober 1988 oppheves og hjemvises til ny behandling.
2. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger med kr. 2.800,- pluss rettens gebyr.
Ivar Ingebrigtsen, Berit Nørholmen og Kirsten Ingebrigtsen har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at de under behandlingen i namsrett og lagmannsrett søkte å klargjøre at "rettslig interesse" forelå. Lagmannsretten burde tatt standpunkt til spørsmålet, men feilen ved ikke å gjøre dette, bør ikke lede til at lagmannsrettens kjennelse oppheves.
Kjæremålsmotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremålsmotpartene tilkjennes saksomkostninger.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at det her gjelder et videre kjæremål, hvor utvalgets kompetanse er begrenset overensstemmende med tvistemålsloven §404.
Den kjærende part gjør gjeldende at det foreligger en saksbehandlingsfeil ved lagmannsrettens behandling og avgjørelse, idet det ikke er tatt standpunkt til om de parter som har begjært midlertidig forføyning - kjæremotpartene - har rettslig interesse i saken. Spørsmålet om det foreligger saksbehandlingsfeil kan utvalget prøve, jf tvistemålsloven §404 nr 2.
Lagmannsretten uttaler på side 18 i kjennelsen: "Spørsmålet om kjæremålsmotpartene har rettslig interesse i saken er en prosessforutsetning, som hvis den ikke er til stede, må lede til at saken avvises, eventuelt ex officio. Det må derfor under enhver omstendighet tas stilling til dette spørsmålet når den underliggende tvist bringes inn for de alminnelige domstoler med krav om dom, jfr. tvistemålsloven §54. I det foreliggende tilfelle er spørsmålet om kjæremålsmotpartene har rettslig interesse i saken trukket inn i forbindelse med en begjæring om midlertidig forføyning før sak med krav på dom er reist. Lagmannsretten finner spørsmålet om kjæremålsmotpartene har rettslig interesse i saken for tvilsomt og antar at det bør behandles og avgjøres i forbindelse med at den underliggende tvist bringes inn for retten med krav om dom. Forøvrig antas spørsmålet å måtte vurderes som en del av spørsmålet om kravet som er begjært sikret, er sannsynliggjort, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §262, jfr. §268, jfr. §248 første ledd.
Tvilen som foreligger med hensyn til spørsmålet om kjæremålsmotpartene har rettslig interesse i saken, underbygger ytterligere namsrettens standpunkt om at kravet ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort, og lagmannsretten slutter seg til namsretten på dette punkt. Lagmannsretten er enig med namsretten i at forføyningsgrunnen er sannsynliggjort." Utvalget må etter dette legge til grunn at lagmannsretten ikke har tatt standpunkt til om de parter som har begjært midlertidig forføyning, har rettslig interesse i saken. At det foreligger rettslig interesse er et vilkår for at saken kan fremmes. Dersom retten finner at det ikke foreligger slik interesse, skal saken avvises, jf tvangsfullbyrdelsesloven §2 jf tvistemålsloven §54. Utvalget legger til grunn at rettslig interesse må foreligge også i saker hvor det kreves midlertidig forføyning i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven §248 annet ledd, og at den nevnte bestemmelse ikke innebærer noe unntak fra kravet om at det må foreligge rettslig interesse.
Lagmannsrettens kjennelse må derfor oppheves. Den kjærende part har nedlagt påstand om saksomkostninger. Etter omstendighetene tilkjennes ikke saksomkostninger for utvalget.
Kjennelsen er enstemmig.