Rt-1989-604

Instans:	Høyesteretts kjæremålsutvalg
Dato:	1989-05-19
Publisert:	Rt-1989-604 (177-89)
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr 256 K/1989
Parter:	East Import A/S (Helge Elvebakk), Helge Elvebakk mot Lagmann Lars Sollesnes, Lagdommer Helge Lillebø, Lagdommer Arvid M Pedersen (advokat Ole Bjørn Støle).
Forfatter:	Christiansen, Aasland, Halvorsen
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §200, §201, Tvistemålsloven (1915) §435, §436, §438, §44, §77, §216, §166, §179, §374, §437, §458, §75, Tvistemålsloven (1915), LOV-1962-03-09-1

East Import A/S og Helge Elvebakk har under henvisning til tvistemålsloven §435 nr 2, jf §436 og §438 ved stevning av 13. desember 1988 anlagt sak for Høyesterett som første instans mot 3 dommere ved Gulating lagmannsrett - lagmann Lars Sollesnes og lagdommerne Helge Lillebø og Arvid M Pedersen - og fremmet krav mot dem for rettsstridig forhold i tjenesten. Helge Elvebakk opptrer som prosessfullmektig for aksjeselskapet.

Bakgrunnen for dette søksmål er i stevningen angitt å være denne: Ved stevning til Bergen byrett av 20. november 1984 anla Torgrim Rustad sak mot East Import A/S og nedla under hovedforhandlingen påstand om å bli tilkjent kr 16.438,80 med renter og omkostninger.

I dette søksmål avsa byretten den 12. september 1986 uteblivelsesdom med slik domsslutning: "East Import A/S dømmes til innen 2 - to - uker å betale til Torgrim Rustad kr 16.438,80 - sekstentusenfirehundreogtrettiåtte 80/100 - med tillegg av 15 % rente p.a. fra 20. november 1984 til betaling skjer.

East Import A/S betaler saksomkostninger til Torgrim Rustad med kr 10.285,- - titusentohundreogåttifemkroner -." Det ble begjært oppfriskning, og byrettens dom i fortsettelses saken har denne domsslutning:

1. Bergen byretts uteblivelsesdom av 12. september 1986 oppheves.

2. East Import A/S frifinnes.

3. East Import A/S betaler saksomkostninger til Torgrim Rustad med kr 17.285, - syttentusentohundreogåttifemkroner, heri inkludert kr 10.285,- titusentohundreogåttifemkroner som ble ilagt ved uteblivelsesdommen av 12. september 1986.

East Import A/S erklærte kjæremål over omkostningsavgjørelsen. Dette ble avgjort av lagmannsretten ved kjennelse av 25. november 1987. Slutningen lyder slik: "Byrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.

East Import A/S betaler saksomkostninger for lagmannsretten til Torgrim Rustad med 1.000, - ett tusen kroner - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse." Det ble fra East Import A/S erklært videre kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Dets kjennelse, som er datert 21. april 1988, har slik slutning:

1 Punkt 3 i domsslutningen i Bergen byretts dom av 11. september 1987 oppheves, og saksomkostningsspørsmålet hjemvises til byretten til fortsatt behandling.

2 Avgjørelsen om saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg i anledning av kjæremålet utsettes i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.

Kjæremålsutvalget fant at lagmannsretten hadde begått en feil i saksbehandlingen ved ikke å ta stilling til en anførsel fra den kjærende part.

Ved behandlingen av kjæremålssaken for lagmannsretten deltok de tre dommerne som nå er saksøkt for Høyesterett.

Bergen byrett avsa den 17. november 1988 uteblivelsesdom som har slik domsslutning:

1. Byrettens dom av 11. september 1987 pkt. 3 stadfestes.

2. East Import A/S betaler kr. 3.000 - kronertretusen - i saksomkostninger.

Det er under saksforberedelsen for Høyesterett opplyst at det overfor denne dom er begjært oppfriskning.

Under samtlige faser av saken opptrådte Helge Elvebakk som prosessfullmektig for East Import A/S.

Av saksøkernes påstand i stevningen i nærværende sak går det frem hvilke krav som er reist. Påstanden lyder: "Lagmann Sollesnes, lagdommer Lillebø, lagdommer Pedersen ilegges in solidum de økte omkostninger etter domstolsloven §201 med kr. 3.500,- og som de dømmes til å betale East Import A/S ved/Helge Elvebakk.

De tre saksøkte, lagmann Sollesnes, lagdommer Lillebø, lagdommer Pedersen ilegges hver en rettergangsbot etter domstolsloven §200 stor kr.10.000,-, og som de dømmes til å betale til statskassen.

Lagmann Sollesnes, lagdommer Lillebø, lagdommer Pedersen ilegges og/eller dømmes in solidum til å betale East Import A/S v/Helge Elvebakk en erstatning stor kr 250.000,- eller begrenset oppad til denne sum, forøvrig avpasset etter Høyesteretts skjønn.

Lagmann Sollesnes, lagdommer Lillebø, lagdommer Pedersen, dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til East Import A/S ved/Helge Elvebakk."

I sitt tilsvar har de saksøkte lagt ned slik påstand:

"Prinsipalt: Saken avvises.

Subsidiært : De saksøkte frifinnes.

I begge tilfeller: De saksøkte tilkjennes saksomkostninger av saksøkerne." I brev til partene av 7. mars 1989 har forberedende dommer for Høyesterett bedt om partenes uttalelse om en rekke prosessuelle spørsmål som reiser seg i saken. Det heter i brevet: "Det er under den saksforberedelse som hittil har funnet sted, reist en rekke spørsmål som det bør treffes en avgjørelse om før en eventuell hovedforhandling finner sted i Høyesterett.

1 Saksøkerne har påstått at de saksøkte skal dømmes til å betale erstatning etter domstolsloven §200, og hevder at det i tvistemålsloven §436, jf §435 nr 2 om rettsstridig forhold i tjenesten, jfr også §438, er hjemmel for å reise et slikt krav.

De saksøkte har påstått dette krav avvist. Spørsmålet synes her å være om det på dette punkt hefter prosessuelle mangler ved søksmålet, eller om saksøkerne har krav på dom for sin pretensjon om rettsstridig forhold med derav flytende erstatningsplikt.

2 Saksøkerne har påstått seg tilkjent erstatning etter domstolsloven §201. Også dette krav har de saksøkte påstått avvist. Spørsmålet synes her å være om de prosessuelle vilkår foreligger for å fremme dette krav, og om dette i tilfelle kan skje ved særskilt søksmål.

3 Saksøkerne krever de saksøkte ilagt bot etter domstolsloven §200. Spørsmålet er her om kravet om straff kan fremmes gjennom en sivil sak i kumulasjon med et erstatningskrav etter tvistemålsloven §435 nr 2.

4 Helge Elvebakk er ført opp som part ved siden av East Import A/S som var eneste part i den saken som danner grunnlaget for dette søksmål. Helge Elvebakk fremmer således et krav som refererer seg til et annet rettssubjekt. Hans begrunnelse for å opptre som part i saken synes å være at han er den største aksjonæren i East Import A/S. Spørsmålet er om Helge Elvebakk må avvises som part eller som hjelpeintervenient på grunn av manglende rettslig interesse.

5 Helge Elvebakk opptrer som prosessfullmektig for East Import A/S. Etter tvistemålsloven §44 kan en som tar del i styrelsen av en parts anliggender, ikke opptre som prosessfullmektig under hovedforhandling for Høyesterett. Det kan reises spørsmål om denne regel gjelder også i de tilfelle hvor Høyesterett behandler en sak etter førsteinstansreglene. Kommer bestemmelsen til anvendelse, må East Import A/S engasjere en advokat til å representere seg under en eventuell hovedforhandling.

6 Det synes å være uenighet mellom partene om en bevisførsel i saken skal være umiddelbar eller om man skal følge den fremgangsmåte som er foreskrevet i tvistemålsloven §374 annet ledd. De saksøkte har erklært at det for deres vedkommende ikke er aktuelt å tilby partsforklaringer. Det spørsmål det er pekt på, har derfor bare aktualitet dersom East Import A/S krever parts- eller vitneavhør." I prosesskrift til Høyesterett av 11. mars 1989 fremkom Helge Elvebakk med en uttalelse som foranlediget at forberedende dommer i brev av 15. mars 1989 uttalte: "Av Helge Elvebakks prosesskrift av 2 ds dok nr 7, går det frem at han henviser til tvistemålsloven §75. Dette kan innebære at han mener seg berettiget til i alle fall å opptre som hjelpeintervenient for East Import A/S. Også spørsmålet om rett til dette bør avgjøres før en hovedforhandling. Da betingelsen rettslig interesse i relasjon til §75 er av relativ art, bes De uttale Dem om Deres parter godtar at Helge Elvebakk opptrer som hjelpeintervenient eller om det på dette punkt hevdes at den tilstrekkelige rettslige interesse ikke er til stede." Saksøkerne såvel som de saksøkte har uttalt seg om de sprøsmål som slik er reist av forberedende dommer.

Under henvisning til tvistemålsloven §374 siste ledd har forberedende dommer forelagt spørsmålet for Høyesteretts kjæremålsutvalg.

Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:

De spørsmål forberedende dommer har forelagt utvalget til avgjørelse, hører etter sin art ikke til hovedforhandligen eller pådømmelsen. Det er spørsmål som det preliminært bør tas stilling til.

East Import A/S og Helge Elvebakk har hevdet at det hører under Høyesterett og ikke under kjæremålsutvalget å treffe avgjørelse om spørsmålene. Saksøkerne viser i denne forbindelse til at saken etter tvistemålsloven §438 skal behandles etter førsteinstansreglene, mens §374 finnes i loven ankekapittel.

Kjæremålsutvalget finner at det etter loven er kompetent til å ta stilling til de spørsmål som er forelagt. For det første knytter kompetanseregelen i tvistemålsloven §374 siste ledd seg til den generelle regel om saksforberedelsen i loven §166. Dermed fremgår det av §438 annet ledd at saksbehandlingen i Høyesterett i en sak av denne art foregår etter reglene i kapitlene 22, 23 og 24 "så langt de passer". I dette ligger etter utvalgets oppfatning at førsteinstansreglene må suppleres med og i noen grad korrigeres ved de regler som ellers gjelder for høyesterettsbehandlingen. Man må ha for øye at Høyesterett i dette tilfellet skal avgjøre en sak såvel i første som i siste instans. Reglene om behandlingen i Høyesterett av ankesaker må derfor i en viss utstrekning komme til anvendelse. Det er ingen grunn til at spørsmålene skal måtte behandles av Høyesterett under en hovedforhandling. Noe annet er det at Høyesterett under hovedforhandlingen kan komme til et annet resultat enn kjæremålsutvalget forsåvidt angår spørsmål som gjennom denne kjennelse ikke blir rettskraftig avgjort.

Kjæremålsutvalget går etter dette over til å behandle de spørsmål som er forelagt, og tar stilling til dem i den rekkefølge de er oppstillet av forberedende dommer.

Ad 1

East Import A/S og Helge Elvebakk har under henvisning til domstolsloven §200 fremmet et erstatningskrav mot de tre dommerne i lagmannsretten. Det er saksøkernes pretensjon at de saksøkte er erstatningspliktige i anledning av rettsstridig forhold i tjenesten. Dette krav må fremmes til realitetsavgjørelse dersom de prosessuelle vilkår for dette er til stede. De særvilkår som gjelder for slike krav, går frem av tvistemålsloven kapittel 30. Det sies i §435 at reglene i kapitlet gjelder for blant annet søksmål mot tjenestemenn for rettsstridig forhold i tjenesten. Etter §436 kan erstatningskrav som bygges på rettsstridig forhold ved en rettslig avgjørelse, ikke reises sålenge denne ikke er opphevet.

Saksøkerne har gjort gjeldende at disse vilkår i dette tilfellet er oppfyldt, mens de saksøkte har anført at det ikke om de spørsmål som ble behandlet ved lagmannsrettens kjennelse av 25. november 1987 foreligger en endelig avgjørelse.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må det krav som grunnes på domstolsloven §200, fremmes til hovedforhandling. Det har sin riktighet at saksomkostningsspørsmålet i den sivile saken som ligger til grunn for søksmålet, ikke er endelig avgjort. dommernes side er begått gjennom den feilaktige behandling av den kjæremålssaken, som ble avgjort ved kjennelse av 25. november 1987. Det er med endelig virkning avgjort at denne avgjørelse var beheftet med prosessuelle feil som måtte lede til at den ble opphevet.

Ad 2

Saksøkerne krever videre erstatning etter domstolsloven §201. Også på dette punkt har de saksøkte forlangt avvisning.

Kjæremålsutvalget viser til det som er uttalt om det krav som grunnes på domstolsloven §200.

Det er således ikke grunnlag for avvisning. Utvalget vil imidlertid føye til at man ikke finner grunn til å ta stilling til om det punkt i påstanden som nå behandles, kan betegnes som et selvstendig krav eller om det dreier seg om en post i et samlet erstatningskrav.

Man peker på at krav som bygges på bestemmelsene i domstolsloven §200 og §201, kan fremmes gjennom selvstendig søksmål, jf loven §216.

Ad 3

Det er fra saksøkerne nedlagt påstand om at de saksøkte med hjemmel i domstolsloven §200 skal straffes med bøter. Saksøkerne er av den oppfatning at dette krav kan fremmes av dem gjennom et søksmål av den art som her foreligger. De saksøkte har også på dette punkt lagt ned påstand om avvisning.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må straffekravet avvises. Det tilkommer ikke saksøkerne, og må, dersom det ikke avgjøres i forbindelse med den saken det har tilknytning til, fremmes av påtalemyndigheten i straffeprosessuelle former, sml domstolsloven §216 annet ledd.

Ad 4

I stevningen er Helge Elvebakk ført opp som saksøker ved siden av East Import A/S. Saksøkerne hevder at Helge Elvebakk må gis stilling som part i saken da han har en rettslig interesse knyttet til avgjørelsen. De saksøkte gjør gjeldende at Helge Elvebakk må avvises som part da hans interesse i søksmålet utelukkende er av økonomisk art.

Kjæremålsutvalget finner at Helge Elvebakk ikke fyller de rettslige vilkår for å kunne opptre som personlig part i saken.

Den foreliggende tvist har sitt utspring i den saken Torgrim Rustad anla mot East Import A/S, og som lagmannsrettens kjennelse av 25. november 1987 og Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 21. april 1988 knytter seg til. I den tvisten var Helge Elvebakk ikke part. Han gjør derfor i den foreliggende sak gjeldende krav som tilkommer et annet rettssubjekt. Ett vilkår for at Helge Elvebakk her kan opptre som part, er da at han likevel har en rettslig interesse i avgjørelsen.

Etter kjæremålsutvalgets oppfatning foreligger det ikke på Helge Elvebakks hånd en slik interesse. Hans stilling som stor aksjonær i selskapet gir ham utelukkende en økonomisk interesse i søksmålet. Heller ikke den omstendighet at han står som garantist for selskapets gjeld, begrunner en rettslig interesse for ham.

Helge Elvebakk har imidlertid gjort gjeldende at dommerne i lagmannsretten mener å skade ham personlig ved å ødelegge arbeidsplassene ved East Import A/S. Utvalget kan ikke se at denne anførsel er egnet til å etablere en rettslig interesse som det ellers ikke er grunnlag for.

Som det går frem av den forberedende dommers brev av 15. mars 1989, er det også reist spørsmål om Helge Elvebakk kan opptre som hjelpeintervenient for East Import A/S dersom han blir avvist som part. Med den begrunnelse at han er aksjeeier i selskapet, hevder Helge Elvebakk at han har en slik rettslig interesse i at selskapet vinner saken at han kan opptre som intervenient til støtte for det.

De saksøkte har bestridt retten til hjelpeintervensjon, jf tvistemålsloven §77.

Da Helge Elvebakks interesse er av økonomisk art og avledet av aksjeselskapets rettsstilling, må han etter kjæremålsutvalgets oppfatning avvises som hjelpeintervenient når det fra den annen side nedlegges påstand om dette.

Ad 5

Helge Elvebakk forlanger å få opptre som prosessfullmektig for East Import A/S under hovedforhandlingen for Høyesterett. Det er hans oppfatning at det er bestemmelsene i tvistemålsloven §44 annet ledd som her kommer til anvendelse, da saken skal behandles etter førsteinstansreglene. Fra de saksøktes side er det gjort gjeldende at det er §44 første ledd som regulerer spørsmålet.

Kjæremålsutvalget viser til det som innledningsvis under dets bemerkninger er sagt om forståelsen av tvistemålsloven §438. Høyesterett skal avgjøre den foreliggende sak som første og siste instans. Hensett til denne situasjon må etter utvalgets oppfatning det lovmotiv som ligger til grunn for bestemmelsen i tvistemålsloven §44 første ledd, tillegges utslagsgivende vekt. Som prosessfullmektig for East Import A/S under hovedforhandlingen for Høyesterett kan etter dette bare brukes en advokat som har tillatelse til å være advokat for Høyesterett. Møter partene med annen prosessfullmektig, er det å anse som uteblivelse, jf Rt-1930-1020.

Ad 6

Det er uenighet mellom partene om bevisførselen under hovedforhandlingen skal foregå umiddelbart for den dømmende rett eller om man i dette tilfellet skal gå frem som foreskrevet i tvistemålsloven §374.

Kjæremålsutvalget bemerker at det etter tvistemålsloven synes noe uklart hvordan dette spørsmål skal løses.

Utgangspunktet er tvistemålsloven §438. I første ledd bestemmes at nærværende søksmål hører under Høyesterett som første instans. I annet ledd heter det så: "Saksbehandlingen foregår etter reglene i kap 22, 23 og 24 så langt de passer". De nevnte kapitler omhandler henholdsvis stevning og saksforberedelse, hovedforhandlingen og uteblivelsesdom og oppfriskning for herreds- og byrett, det vil si også reglene om umiddelbar bevisførsel. Spørsmålet blir imidlertid hva som ligger i reservasjonen "så langt det passer" sett på bakgrunn av bestemmelsen i tvistemålsloven §374 om at parter og vitner ikke avhøres direkte for Høyesterett.

Tvistemålsloven §438 fikk sin nåværende ordlyd ved lov av 9 mars 1962 nr 1. Bestemmelsen om at saker mot et medlem av Høyesterett eller lagmannsrett hører under Høyesterett, sto tidligere i tvistemålsloven §437 første ledd. Her het det videre: "Saksbehandlingen foregaar efter de regler, som gjælder for lagmandsretten i første instans, saa langt de passer".

Forarbeidene til loven av 1962 - hvor den drøftede lovbestemmelse fikk en endret formulering - kan ikke ses å inneholde noe av interesse for det saksbehandlingsspørsmål som er reist, se særlig bemerkningene i Ot.prp. nr 26 for 1961 - 62 side 7.

Derimot inneholder forarbeidene til den tidligere §437 uttalelser som forutsatte at saksbehandlingen for Høyesterett skulle bygge på umiddelbar bevisførsel.

Det opprinnelige utkast til denne bestemmelse finnes i §458 i utkastet til ny tvistemålslov i Ot.prp. nr 1 for 1910. Det het i paragrafen blant annet: "Saksbehandlingen foregaar efter de for lagmandsretten i første instans gjældende regler, forsaavidt dertil er anledning". Etter lovutkastet skulle saksbehandlingen for lagmannsretten være muntlig og umiddelbar. I Odelstingsproposisjonen heter det på 255 første spalte til nevnte §458 blant annet: "Hvad angaar saksbehandlingen i Høiesteret, naar denne behandler saken i første instans, maa ogsaa de ellers gjældende regler om behandlingen i første instans komme til anvendelse, saaledes med hensyn til saksforberedelse, vidneførsel m.v.". I Ot.prp. nr 10 for 1913 fikk så lovbestemmelsen den ordlyd som ble tvistemålsloven tidligere §437, uten at det kan ses at det omhandlede saksbehandlingsspørsmål senere er drøftet i lovforarbeidene.

Kjæremålsutvalget finner på denne bakgrunn at også den nåværende tvistemålslovs §438 annet ledd bør forstås slik at det skal være umiddelbar bevisførsel for Høyesterett i saker som der skal undergis behandling i første instans. Man finner også at reelle hensyn taler for en slik forståelse. For ordens skyld tilføyes at man ikke kan se at spørsmålet er drøftet i teorien.

I medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum utsettes avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

Kjennelsen er enstemmig.