Rt-1990-1164
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-11-01 |
| Publisert: | Rt-1990-1164 (391-90) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Oppreisning, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 552 K/1990 |
| Parter: | Haugesund kommune m.fl. (5 parter) (advokat Pål Mitsem) mot Finn B. Nistad (advokat Karl Vikse). |
| Forfatter: | Aasland, Backer, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §146, §158, Tvistemålsloven (1915) §180, §154, §155, §156, §165, §404 |
I sak mellom Haugesund, Karmøy, Tysvær og Sveio kommuner samt Staten v/Finansdepartementet på den ene siden og Finn B. Nistad på den annen side ble Nistad ved dom i Haugesund byrett 6. oktober 1989 dømt til å betale skyldig skattetrekk på tilsammen 835.500 kroner til de fire kommunene.
Dommen ble forkynt for Nistads advokat Gullbrand Kjos 9. oktober 1989. Ankeerklæring og begjæring om oppreisning for fristforsømmelse ble sendt av Nistads nye advokat Karl Vikse til Haugesund byrett 22. februar 1990.
Haugesund byrett behandlet begjæringen om oppreisning og avsa kjennelse 18. mai 1990 med slik slutning:
"1. Oppreisningsbegjæringen avvises.- - -"
Byretten bygget på at Nistad hadde forsømt å sende inn anken som under hans fravær ble mottatt for videreforsendelse av hans sønn med advokat Vikses brev av 22. november 1989. Oversittelsen av ankefristen ble ansett forsettlig. Oppreisningsbegjæringen var dessuten innsendt for sent, jf. domstolsloven §154 første ledd.
Nistad påkjærte byrettens kjennelse til Gulating lagmannsrett. Det ble åpnet konkurs i Nistads bo 5. juli 1990 på grunnlag av det krav som er behandlet i dommen fra 6. oktober 1989. Gulating lagmannsrett fant at konkursåpningen ikke hindret behandling av kjæremålet, og avsa kjennelse 7. september 1990 med slik slutning:
"1. Oppreisning for oversittelse av ankefristen innvilges.- - -"
Lagmannsretten bygget sin avgjørelse på at verken Nistad eller hans sønn kunne lastes for at anken ikke var videresendt til retten. Under enhver omstendighet ble det ansett å foreligge særlige omstendigheter som talte for oppreisning. Fristen for å begjære oppreisning, jf. domstolsloven §165 domstolsloven §154 første ledd, ble ansett å løpe fra 22. januar 1990 da advokat Vikse fikk brev fra motpartenes prosessfullmektig. - - -
De fire kommunene og staten v/Finansdepartementet har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det er henvist til domstolsloven §156 annet ledd.
De kjærende parter har anført at når et skrift kommer bort i posten, løper det etter domstolsloven §146 tredje ledd en frist på en uke til å gjenta rettergangsskrittet. Dersom denne bestemmelsen kommer til anvendelse, er det ikke omtvistet at fristen er oversittet, og det er klart at oversittelsen er torsettlig.
Dersom det skal være tale om oppreisning, må dette gjelde for oversittelse av fristen i domstolsloven §146 tredje ledd. Etter domstolsloven §154 første ledd løper da en frist på en uke. Mot forsømmelse av denne frist gis ikke oppreisning.
De kjærende parter har også anført at spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten skulle vært avgjort etter domstolsloven §158 annet ledd. Det er ikke pastått at Haugesund kommune m.fl. har fremkalt forsømmelsen ved sitt forhold. Saksomkostninger skulle derfor ha vært tilkjent. - - -
Nistad har anført at lagmannsrettens kjennelse er konrekt. Ankeerklæringen ble ikke sendt fra advokat Vikse til Haugesund byrett direkte, men i Nistads fravær til Nistads sønn for videreforsendelse. Det er derfor på vanlig måte søkt om oppreisning for oversittelse av ankefristen. Prinsipalt blir det anført at domstolsloven §155 annet ledd sammenholdt med §154 første ledd fastsetter en frist på en måned for innsendelse av ankeerklæring. Denne frist er overholdt.
Subsidiært blir det anført at det for ikke rekommanderte sendinger eller rettergangsskritt som ikke er formidlet pr. telegram, gjelder en frist på en måned for gjentagelse av rettergangsskritt, jf. domstolsloven §146 tredje ledd annet punktum. - - -
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Det foreligger et videre kjæremål, der kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålslovens §404. Kompetansen er dessuten begrenset ved domstolsloven §156 annet ledd. Lagmannsrettens avgjørels kan bare angripes på det grunnlag at det etter loven ikke er adgang til å gi oppreisning. Man forstår den kjærende part slik at det hevdes at lagmannsretten har tolket domstolsloven §146 feil, og at denne bestemmelse er til hinder for at det i dette tilfelle gis oppreisning. Dette kan kjæremålsutvalget prøve. Derimot kan kjæremålsutvalget ikke prøve lagmannsrettens konkrete rettsanvendelse og dens bevisvurdering.
Fra Finn B. Nistads side ble det for lagmannsretten hevdet at hans advokat 22. november 1989 sendte ankeerklæring i saken mot de kjærende parter til Nistads sønn, som under sin fars fravær skulle ordne med at ankeerklæringen ble sendt videre til byretten når det var foretatt oppgjør med Nistads tidligere advokat. Ankefristen løp ut 9. desember 1989. Nistad hevdet at ankeerklæringen var kommet bort i posten mens den var underveis til sønnen, og at det derfor ikke ble gjort noe i tide. Først 22. januar 1990 fikk Nistads advokat vite at ankeerklæringen ikke var kommet til byretten. Oppreisningsbegjæring ble deretter fremsatt ved prosesskrift av 22. februar 1990, innenfor en måneds fristen etter domstolsloven §154 første ledd.
De kjærende parter hevder for kjæremålsutvalget at hvis ankeerklæringen var kommet bort i posten underveis til Nistads sønn, noe som ble bestridt for lagmannsretten, må det etter domstolslovens §146 tredje ledd gjelde en frist på en uke for å gjenta rettergangsskrittet. Etter domstolloven §154 første ledd måtte oppreisning mot oversittelse av denne frist vært begjært innen en uke, og når dette er forsømt, kan det ikke gis oppreisning.
Kjæremålsutvalget bemerker til dette at domstolsloven §146 tredje ledd gjelder skrifter som kommer bort i posten underveis til den endelige mottaker av skriftet, og ikke korrespondanse mellom en advokat og hans klient. Lagmannsrettens avgjørelse bygger således ikke på uriktig tolkning av denne bestemmelsen.
De kjærende parter har også angrepet lagmannsrettens omkostningsavgjørelse under henvisning til domstolsloven §158 annet ledd. Det må imidlertid antas at tvistemålsloven §180 går foran domstolsloven §158 annet ledd i kjæremålsinstansen, jf. Walnum: Avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg nr. 166 side 162 øverst.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Finn B. Nistad tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg med 1.200 kroner. - -