Rt-1990-369
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-03-13 |
| Publisert: | Rt-1990-369 (91-90) |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Arrest |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 105 K/1990, jnr 46/1990 |
| Parter: | A (advokat Dag Brathole) mot Sparebanken Østfold (advokat Thorer Ytterbøl). |
| Forfatter: | Holmøy, Halvorsen, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §245, Dekningsloven (1984) §2-5, §3-9, Dekningsloven (1984), Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §384, §403, §404, §151, §244, §248, §251, §252, §253, §255, §3-10, §64, Bilansvarslova (1961) §4, Bilansvarslova (1961), Skadeserstatningsloven (1969), §3-3, §3-6 |
A ble alvorlig skadet i en trafikkulykke 30. mars 1982 og han ble uføretrygdet. UNI Forsikring erkjente erstatningsansvar, men da det var uenighet om erstatningsutmålingen reiste A søksmål mot UNI Forsikring.
Basert på forventningen om erstatning bestemte A seg for å oppføre en enebolig i X kommune. Han kom i kontakt med Sparebanken Østfold, og fikk innvilget byggelån og etterhvert flere lån med sikkerhet i eiendommen. Det var meningen lånene skulle innfris når erstatning ble utbetalt.
Ved brev 31. mai 1989 til Sparebanken Østfold ga A beskjed om at han ikke maktet å betjene gjelden og at han derfor måtte fraflytte huset. Han hadde skaffet seg en annen bolig nær Kristiansund som var vesentlig rimeligere. Han foreslo at Sparebanken Østfold skulle overta huset og slette all gjeld. Omforenet resterstatningsbeløp på kr 1.162.125,- ble utbetalt av UNI Forsikring 9. juni 1989, etter at partene var kommet til enighet 19. mai samme år. Av dette beløp tilkom kr 1.005.210,- A.
Det er på det rene at Sparebanken Østfold når huset er solgt vil ha et krav på kr 400.000,- til kr 500.000,- mot A. Sparebanken Østfold fryktet at As adferd ville forspille eller i vesentlig grad vanskeliggjøre fullbyrdelsen av kravet, og ved begjæring 12. juni 1989 til Sarpsborg namsrett ble det fremsatt krav om arrest i det erstatningsbeløp A ventet å få utbetalt fra UNI Forsikring.
Sarpsborg namsrett avsa 28. juni 1989 beslutning hvor det ble gitt arrest i formuesgoder tilhørende A begrenset oppad til kr 950.000,-. A begjærte muntlig forhandlinger om arrestens lovlighet. Han hadde 22. juni 1989 søkt fylkesmannen i Møre og Romsdal om beslagsfrihet for erstatningsbeløpet på kr 1.005.210,-, og fylkesmannen samtykket 20. juli 1989 i at erstatningen ble gjort beslagsfri også etter utbetaling, jf dekningsloven §3-9. En del av pengene ble anvendt til kjøp av ny bolig som er anskaffet med tillitsmannens samtykke, jf dekningsloven §3-6, og det er ting-lyst beslagsforbud i eiendommen i medhold av dekningsloven §3-3. Videre ble kr 327.000,- innsatt på konto i Postsparebanken.
Sarpsborg namsrett avsa 11. september 1989 kjennelse med slik slutning:
"1. Sarpsborg namsretts beslutning om arrest i formuesgoder tilhørende A stadfestes, dog slik at arresten begrenses til As bankinnskudd, derunder innskudd i Postsparebanken.
2. A tilpliktes å betale Sparebanken Østfold sakens omkostninger med kr. 9.030.- nitusenogtrettikroner 00/100. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen."
Ved namsforretning 18. september 1989 ble det ikke funnet noe å ta arrest i, da bankinnskudd i Postsparebanken og andre påståtte bankinnskudd ble ansett beslagsfrie.
A påkjærte namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett som 22. desember 1989 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse skal A betale Sparebanken Østfold saksomkostninger for lagmannsretten med 5.000 - femtusen - kroner."
Lagmannsretten kom til at Sparebank Østfold hadde sannsynliggjort både arrestkrav og arrestgrunn, og at adgangen til arrest burde stå åpen for det tilfelle at vedtaket om beslagsfrihet skulle bli omgjort. Lagmannsretten la til grunn at det var en så klar forutsetning mellom partene at en del av erstatningen skulle gå til dekning av lånene at dette rettslig sett måtte anses avtalt.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjæremålet er begrunnet i at lagmannsretten har tolket tvangsfullbyrdelsesloven §245 feil. Det vises til at vedtaket om beslagsfrihet er påklaget til Justisdepartementet, der det ennå ikke foreligger noen avgjørelse. I tiden frem til Justisdepartementets avgjørelse er Sparebanken Østfold sikret gjennom reglene i dekningsloven 3. kapittel. Dersom Justisdepartementet stadfester Fylkesmannens vedtak om beslagsfrihet, vil arrestbeslutningen mot A være uten rettsvirkning, idet det i henhold til dekningsloven §3-9 ikke kan tas beslag i de aktuelle aktiva. Det forhold at A har søkt om og fått beslagsfrihet i medhold av dekningsloven §3-9 gir i seg selv intet grunnlag for å hevde at han vil vanskeliggjøre eller umuliggjøre en inndrivelse av kravet fra Sparebanken Østfolds side. Avgjørelsen om å ta arrest fremtrer etter dette som så vel unødvendig som ubegrunnet. Kjennelsen om arrest bygger etter dette på en uriktig forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §245.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. A tilkjennes saksomkostninger for namsretten, lagmannsretten og for Høyesterett."
Sparebanken Østfold gjør i tilsvaret gjeldende at kjæremålet må avvises da det gjelder bevisbedømmelsen, jf tvistemålsloven §404. Subsidiært hevdes det at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en korrekt fortolkning av tvangsfullbyrdelsesloven §245. Forutsetningen om at erstatningen skulle brukes til å nedbetale lånene var klar. Det er en begrunnet frykt for at A vil opptre illojalt dersom Justisdepartementet omgjør Fylkesmannens beslutning om beslagsfrihet.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt:
Kjæremålet avvises.
Subsidiært:
1. Eidsivating lagmannsretts kjennelse av 22. desember 1989 stadfestes.
2. A tilpliktes å erstatte Sparebanken Østfold v/styrets formann sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål. Kjæremålsadgangen, og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse, er da undergitt de begrensninger som følger av tvistemålsloven §404. Utvalget kan i denne sak bare prøve om det foreligger feil ved saksbehandlingen i lagmannsretten, jf tvistemålsloven §404 nr 2, eller feil ved lovtolkingen, jf §404 nr 3. Kjæremålet er angitt å rette seg mot lagmannsrettens tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §245 som hevdes å være uriktig. Det er erkjent at sparebanken har sannsynliggjort sitt krav, jf tvangsfullbyrdelsesloven §248 første ledd, men bestrides at banken har sannsynliggjort en arrestgrunn, jf §245 første ledd. I denne forbindelse skal bemerkes at kjæremålsutvalget ikke kan prøve den konkrete lovanvendelse - subsumsjonen. Heller ikke kan det kjæres med den begrunnelse at lagmannsretten har foretatt en uriktig bevisbedømmelse.
I sin kjennelse av 11. september 1989 har namsretten - ut fra en konkret vurdering av skyldnerens handlemåte - funnet at hans adferd gir grunn til å frykte for at fullbyrdelsen vil bli forspilt eller i vesentlig grad vanskeliggjort dersom banken ikke får arrest i skyldnerens gods, og at kravet om at det må være utvist en slik særlig adferd som angitt i tvangsfullbyrdelsesloven §245 første ledd, er oppfylt. Namsretten presiserer at dette gjelder "også når man ser bort fra at A har søkt og foreløpig oppnådd fylkesmannens vedtak om beslagsfrihet for erstatningsbeløpet". Lagmannsretten har tiltrådt namsrettens begrunnelse med følgende tilleggsbemerkninger:
"Det må legges til grunn at det var en så klar forutsetning mellom A og banken at han skulle bruke en del av erstatningen til dekning av lånene, at man rettslig sett må anse dette som avtalt mellom partene.
Dekningsloven er ikke til hinder for at man gjør slik avtale på forhånd, og transporterklæring er ikke nødvendig med mindre man frykter illojaitet og avtalebrudd. Den ovenfor refererte kritikk mot banken er grunnløs.
Det følger av det som er sagt at banken har sannsynliggjort både arrestkrav og arrestgrunn. Riktignok er det for tiden ikke adgang til å ta arrest i det beslagsfrie erstatningsbeløp, men hvis vedtaket om beslagsfrihet blir omgjort, bør adgangen stå åpen. Med denne bemerkning blir namsrettens kjennelse å stadfeste ........."
Lagmannsretten legger her til grunn at A må ansees å ha avtalt med banken at en del av erstatningen skulle brukes til å dekke hans låneforpliktelser, og at søknaden om beslagsfrihet på denne bakgrunn må sees som en slik særlig adferd som tvangsfullbyrdelsesloven §245 krever for at arrest kan besluttes. Dette er feil lovtolking. §3-10 i skadeserstatningsloven av 13. juni 1969 nr 26 forbyr frivillige disposisjoner fra skyldnerens side over erstatningskrav for personskade så lenge kravet ikke er godkjent eller rettskraftig avgjort. Det er på det rene at kravet ikke var godkjent da A forhandlet med banken om lån. På dette tidspunkt var banken derfor avskåret fra å ta utlegg i erstatningskravet etter §2-5 bokstav f i dekningsloven av 8. juni 1984 nr 59 og dermed avskåret fra å ta arrest i samme, se tvangsfullbyrdelsesloven §64 jf §251. - At kravet her er rettet mot et forsikringsselskap, fratar det ikke karakteren av krav på erstatning for personskade, idet forsikringsselskapet i medhold av §4 i bilansvarsloven av 3 februar 1961 har et direkte erstatningsansvar overfor skadelidte. - Kjæremålsutvalget tilføyer at den omstendighet at skyldneren benytter seg av sin lovbestemte rett etter kapittel 3 i dekningsloven til å søke om beslagsfrihet for den utbetalte erstatning for legemskaden i medhold av loven §3-9 jf §2-5 bokstav f, ikke i seg selv er en slik særlig adferd som tvangsfullbyrdelsesloven §245 krever.
Kjennelsesgrunnene er uklare for så vidt lagmannsretten slutter seg til namsrettens begrunnelse med de tilleggsbemerkninger det er redegjort for ovenfor. Da kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §404, hindrer dette en prøvelse av kjæremålet, se tvistemålsloven §384 annet ledd nr 5 jf §403 annet ledd.
Kjæremålsutvalget må av eget tiltak vurdere hvorvidt det er adgang til å beslutte arrest etter at skyldneren har sendt søknad til fylkesmannen om beslagsfrihet for utbetalt skadeserstatning etter dekningsloven §3-9. Dersom denne bestemmelse stenger for arrest i skyldnerens gods generelt sett, må saken avvises fra namsretten.
Etter tvangsfullbyrdelsesloven §252, sammenholdt med §253 og reglene om utlegg i loven kapitel 7, er det namsretten som bestemmer om en arrestbegjæring skal tas til følge, mens det er namsmannen som utfører forretningen og bestemmer hva det skal tas arrest i. Overensstemmende med dette skal kjennelsens slutning, når arrest besluttes og det ikke gjelder arrest i skip etter spesialregelen i §245 annet ledd, bare gå ut på at arrest tillates tatt i skyldnerens gods uten nærmere spesifikasjon. Deretter sendes arrestbeslutningen til namsmannen til iverksettelse av arresten. Under namsmannens behandling av saken vil det vise seg om skyldneren har formuesgoder som det kan tas arrest i. Dekningsloven §3-9 bestemmer bare at beslag som er tatt i utbetalt erstatning for legemskade, ikke kan fullbyrdes i tidsrommet etter at anmodning om beslagsfrihet er fremsatt og inntil den er avgjort. - Dette må som tidligere påpekt, også gjelde arrest, jf tvangsfullbyrdelsesloven §151. - Men loven gir ikke noe forbud mot å beslutte arrest generelt "i skyldnerens gods" jf tvangsfullbyrdelsesloven §244, dersom vilkårene for dette er tilstede etter §245 første ledd jf §248. Namsmannen må så når han har mottatt beslutningen til iverksettelse, påse at arrest ikke gis i strid med dekningsloven regler. Det vises til Rt-1981-1211. Dersom det ikke finnes gods å ta arrest i, vil arrestbeslutningen ikke kunne iverksettes og eventuelt med tiden miste sin gyldighet etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven §255. Det er imidlertid feil tolking av tvangsfullbyrdelsesloven §64 jf §251 jf dekningsloven §3-9 når lagmannsretten har stadfestet pkt 1 i slutningen i namsrettens kjennelse, hvor det nettopp er gitt arrest i de midler det er søkt beslagsfrihet for. Reelt sett vil adgangen til å beslutte arrest i skyldnerens gods ha den virkning at det rettskraftig kan avgjøres om arrestbegjæringen skal tas til følge, slik at den kan iverksettes dersom beslutningen om beslagsfrihet skulle bli opphevet eller andre formuesgoder bli tilgjengelige i løpet av det tidsrom arrestbeslutningen beholder sin gyldighet.
Etter dette må lagmannsrettens kjennelse oppheves på grunn av feil lovtolking og mangelfulle kjennelsesgrunner og hjemvises til ny behandling for lagmannsretten.
Kjæremålet har ført frem, men kjæremålsutvalget finner at avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet i medhold av tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum jf §180 annet ledd bør utstå til den kjennelse som avslutter arrestsaken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Lagmannsrettens kjennelse oppheves, og saken hjemvises til ny behandling i lagmannsretten.
2. Avgjørelsen av saksomkostningsspørsmålet utstår til den kjennelse som avslutter arrestsaken.