Rt-1990-587
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1990-05-23 |
| Publisert: | Rt-1990-587 (188-90) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 840/1990, jnr 498/1990. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Halvorsen, Philipson, Gjølstad |
| Lovhenvisninger: | Fotografiloven (1960) §15, §16, §17, Straffeprosessloven (1981) §413, Straffeloven (1902) §246, §247, §249, Tvistemålsloven (1915) §179, §388, §3, §402, §429, §440 |
Ved stevning til Oslo byrett 28. oktober 1988 i privat straffesak krevet A ved verge at redaktør B og journalist C skulle dømmes til straff etter rettens skjønn og videre at X A/S, redaktør B og journalist C skulle betale erstatning, oppreisning og vederlag begrenset oppad til kr. 2.000.000, samt saksomkostninger.
I tilsvaret nedla de saksøkte påstand om frifinnelse og tilkjenning av saksomkostninger. Samtidig bad de saksøkte under henvisning til straffeprosessloven §413 om at det ble pålagt saksøkeren å stille sikkerhet for mulig ansvar for saksomkostninger, begrenset oppad til kr 50.000.
Oslo byrett traffødt xx.xx.1990 beslutning om at A måtte stille sikkerhet for saksomkostningene begrenset oppad til kr 50.000 i form av selvskyldnergaranti fra norsk bank eller forsikringsselskap eller ved å deponere beløpet hos retten. Garantien skulle gjelde inntil rettskraftig dom i saken.
A påkjærte byrettens beslutning til Eidsivating lagmannsrett som 19. mars 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"Saken kan bare fremmes på det vilkår at A innen 1 -en- måned fra forkynnelsen av denne kjennelsen stiller sikkerhet med 50.000,- -femtitusen- kroner for eventuelle saksomkostninger hun måtte bli pålagt å betale de saksøkte."
Saksøkerens etternavn er bokstavert feil, idet riktig skrivemåte etter "Authorization Certificate" datert 19. juli 1989, er A for så vel saksøker som verge.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg på grunn av feil saksbehandling og feil tolkning av straffeprosessloven §413 idet hun i det vesentlige har anført:
Lagmannsretten har unnlatt å drøfte berettigelsen av kravet om vederlag/erstatning etter fotografiloven §15, jf §16. Det er meget sannsynlig at saksøkeren vil få medhold, i hvert fall i denne delen av søksmålet. I stedet har lagmannsretten gått inn på en realitetsdrøftelse av søksmålet i forhold til straffeloven §246 og §247, noe som ansees meget betenkelig ut fra hensynet til instansordningen i vårt rettssystem.
Straffeprosessloven §413 har lagmannsretten tolket feil når den har lagt avgjørende vekt på at saksøkeren er ubemidlet og utenlandsk.
A har nedlagt slik påstand:
"1. Kravet om sikkerhetsstillelse tas ikke til følge.
2. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg."
De saksøkte har tatt til motmæle i kjæremålet og vist til at kjæremålet gjelder den konkrete subsumpsjon og ikke tolking av en lovforskrift.
X A/S, B og C har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes. Spørsmålet om saksomkostninger i kjæremålssaken utsettes til avgjørelse i hovedsaken."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av kjæremål mot en beslutning truffet av byretten. Kjæremålsadgangen, og dermed også kjæremålsutvalgets kompetanse, er da undergitt de begrensninger som følger av straffeprosessloven §388. Kjæremålet er angitt å rette seg mot saksbehandlingen ved lagmannsretten og mot lagmannsrettens tolking av straffeprosessloven §413.
Lagmannsretten har begrunnet sin avgjørelse slik:
"Det følger av straffeprosessloven §413 at retten kan beslutte at saksøker i en privat straffesak skal stille sikkerhet for saksøktes omkostninger. I motivene til bestemmelsen er er det på side 352 i Komiteinnstillingen uttalt:
"Forutsetningen bør være at det fremstiller seg som en nærliggende mulighet at saksøkte vil bli ilagt saksomkostninger som det ikke er dekning for."
I dette tilfelle er saken reist på vegne av en 13 år gammel pike bosatt i Thailand, med krav om at redaktør B og journalist C i X skal dømmes til straff for overtredelse av straffeloven §246 og §247. Dessuten er nedlagt påstand om erstatning av X AS, redaktør B og journalist C.
Saksøkte har innrømmet at hun arbeider som prostituert ved en bordell i Thailand, og at det således i tilfelle er tale om sanne injurier. De saksøkte har påberopt seg straffeloven §249 nr. 2 som frifinnelsesgrunnlag. Lagmannsretten finner at det er en nærliggende mulighet for at saksøkte vil bli frifunnet ut fra denne bestemmelse. Lagmannsretten finner det klart at det forelå aktverdige grunner for de saksøkte til å trykke artikkelen med bilder, nemlig for å sette søkelyset på det forkastelige ved å utnyte barn til prostitusjon og i særdeleshet det at det er norske statsborgere som oppsøker slike steder hvor det foregår barneprostitusjon. Det som er spørsmålet er om beskyldningene er utilbørlige på grunn av form, måten de er fremsatt på eller av andre grunner. Piken er blitt uthengt som prostituert, men det har skjedd i en norsk avis fjernt fra det miljø piken oppholder seg. Offentliggjøring kan derfor overhodet ikke tenkes å få konsekvenser for henne. Det er i så måte karakteristisk at initiativet til søksmålet er kommet fra en norsk statsborger. Lagmannsretten finner at disse forhold vil være så tungtveiende i den skjønnsmessige vurdering som vil være avgjørende etter straffeloven §249 nr. 2, at det fremstiller seg som en nærliggende mulighet for at hun vil bli ilagt saksomkostninger.
Saksøker har innrømmet at hun ikke har midler til å betale eventuelle saksomkostninger hun måtte bli idømt. Lagmannsretten finner derfor at hun bør stille sikkerhet innenfor frist til 1 - en- måned etter forkynnelse av denne kjennelse."
Under gjengivelsen av As anførsler har lagmannsretten tatt med at hun har gjort gjeldende at: "det er feil at byretten ikke har foretatt en vurdering av om det er grunn til å tro at hun vil vinne saken eller noen del av den. Og det er temmelig åpenbart at hun i det minste vil være berettiget til vederlag og/eller erstatning etter fotografiloven §15, jfr. §16 og §17".
Utvalget kan ikke se at det er feil saksbehandling når lagmannsretten ikke spesielt har drøftet den del av det borgerlige rettskrav som gjelder vederlag/erstatning etter fotografiloven §15, jfr. §16 og §17. Saken er anlagt som privat straffesak. Det er nedlagt påstand om straff for overtredelse av straffeloven §246 og §247. I tillegg er det i medhold av straffeprosessloven §3 fremmet borgerlige rettskrav som saksøkeren hevder å ha mot saksøkte, se straffeprosessloven §429, jfr. §402.
Heller ikke kan det ses å være feil saksbehandling når lagmannsretten foretar en vurdering av hovedtrekkene i saken i forbindelse med spørsmålet om det bør bestemmes sikkerhetsstillelse i medhold av straffeprosessloven §413 for å tillate saken fremmet.
Når det gjelder tolkingen av straffeprosessloven §413, har lagmannsretten foretatt en slik vurdering som er forutsatt på side 352 spalte 1 i Straffeprosesslovkomiteens innstilling av juni 1969. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten her har tolket §413 feil. Den konkrete lovanvendelse - subsumsjonen - herunder den skjønnsmessige avgjørelse av om sikkerhet skal stilles, for hvilket beløp og på hvilken måte, kan utvalget ikke prøve.
Kjæremålet må etter dette forkastes.
Den frist for sikkerhetsstillelse som lagmannsretten har fastsatt, er utløpt under behandlingen av nærværende kjæremål. Ny frist må derfor settes, og utvalget finner at denne passende kan fastsettes til to uker etter forkynnelsen av denne kjennelse.
Kjæremålsmotparten har nedlagt påstand om at saksomkostningsspørsmålet i kjæremålsaken utsettes til avgjørelse i hovedsaken. Utvalget kan ikke se at det er noe i veien for dette. I medhold av straffeprosessloven §440 første ledd, jfr. tvistemålsloven §179 første ledd siste punktum utstår avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes, dog slik at fristen for sikkerhetsstillelse settes til 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
2. Avgjørelsen av spørsmålet om saksomkostninger for
Høyesteretts kjæremålsutvalg utsettes til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.