Rt-1991-182
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-28 |
| Publisert: | Rt-1991-182 (53-91) |
| Stikkord: | Familierett, Farskapssak |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 86 K/1991, jnr 55/1991 |
| Parter: | Y (advokat Finn Kilde Evensen) mot X (advokat Marit Nervik) S. |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §6, Tvistemålsloven (1915) §404 |
Kjennelse :
Ved stevning av 30. mars 1988 til Z herredsrett reiste Y sak mot sin tidligere ektefelle X og hennes sønn S, født xx.xx.1969, med påstand om at han skulle kjennes ikke å være far til S. S ble født før Y og X giftet seg, og Y vedgikk den gang farskapet.
Herredsretten avsa 15. desember 1989 kjennelse med slik slutning:
"Saken avvises. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Y påkjærte herredsrettens kjennelse til Hålogaland lagmannsrett. Kjæremålet fra Y ble inngitt etter kjæremålsfristens utløp, men han fikk oppreisning for oversittelse av fristen, og lagmannsretten avsa 21. desember 1990 kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens avvisningskjennelse stadfestes.
2. Y betaler til X kr 2.000,- - totusen - i saksomkostninger for lagmannsretten innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det nærmere saksforhold og partenes anførsler fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser.
Y har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han har gjort gjeldende at lagmannsretten har anvendt den rettslige standard som foreligger i barneloven §6 tredje ledd feilaktig ved vurderingen av om det materielle farskapsspørsmål skal tillates prøvet. Han har vist til NOU 1977: 35 side 111 der det heter at utgangspunktet for fristen - det tidspunkt da saksøkeren ble kjent med opplysningene - er fleksibelt og at han må få anledning til å foreta nye undersøkelser for å få bekreftet de opplysninger han først får, før fristen begynner å løpe. Lagmannsrettens anvendelse av den rettslige standard passer ikke på en person som Y som på dette området er en høyst alminnelig person. Det er meget tung mental prosess å starte innsamling av nødvendige opplysninger som måtte foreligge for å kunne presentere et søksmål for domstolene. Det er ut fra sakens faktiske bakgrunn man må avgjøre om han etter barneloven §6 tredje ledd siste punktum, har brukt for lang tid til å inhente nødvendige opplysninger og deretter få fremmet søksmål i samråd med en advokat. Det er også vist til at X under saksforberedelsen har erkjent at han ikke er far til S. S har ikke latt høre fra seg under saken. Det foreligger en massiv overvekt av legitime interesser på hans hånd for å få seg fralagt farskapet. Det er vist til Eidsivating lagmannsrettretts kjennelse i sak nr 103/90, og det er nødvendig i størst mulig utstrekning å få fastlagt en entydig forståelse av denne rettslige standard.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Søksmålet tillates fremmet.
2. Y tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett."
X har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsrettens lovanvendelse er riktig. Lagmannsretten har vist stor velvillighet overfor Y ved at den har latt tremånedersfristen løpe fra 1987. Han har hele tiden vært klar over at han ikke var faren. De hadde planer om å gifte seg og de var enige om at han skulle påta seg farskapet. Faktum i den påberopte lagmannsrettskjennelse er forskjellig da den saken gjelder endring av farskap som følger av ekteskapet og ikke farskap som er vedgått. Når det gjelder henvisningen til forarbeidene har Y gitt et uriktig bilde av disse. På det daværende tidspunkt forutsatte lovgiveren at det var unødvendig med noen regel om oppreisning for oversittelse av fristen. Dette er ved utarbeidelsen av loven blitt endret, og det er ikke nå samme grunn til å være fleksibel ved fastsettelse av utgangspunktet for fristen når det kan gis oppreisning for fristforsømmelse.
I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Y tilpliktes å erstatte X sakens omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg."
S har ikke gitt tilsvar.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Kjæremålet gjelder lagmannsrettens avgjørelse av et kjæremål, og kjæremålsadgangen og kjæremålsutvalgets kompetanse er begrenset ved bestemmelsene i tvistemålsloven §404. Kjæremålet gjelder lovanvendelsen jf §404 nr 3. Etter denne bestemmelse kan kjæremålsutvalget prøve "tolkningen av en lovforskrift", mens det ligger utenfor utvalgets kompetanse å prøve den konkrete lovanvendelse.
Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsrettens avgjørelse bygger på en uriktig tolking av barneloven §6 tredje ledd. Lagmannsretten har etter en konkret vurdering av saksforholdet kommet til at den omstendighet at det er overveiende sannsynlig at den kjærende part ikke er barnets far, ikke kan anses som en særlig grunn etter §6 tredje ledd tredje punktum. Det er etter kjæremålsutvalgets syn riktig at det må bero på en konkret vurdering hvilken betydning denne omstendighet skal tillegges i forhold til fristbestemmelsen. Lagmannsrettens vurdering kan kjæremålsutvalget ikke overprøve i et videre kjæremål.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Motpartenes påstand om saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg må tas til følge. Omkostningene settes til 1.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Kjæremålet forkastes.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Y til X og S i fellesskap 1.500 - ettusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.