Rt-1991-236
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-08 |
| Publisert: | Rt-1991-236 (67-91) |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 35B/1991, nr 122/1989 |
| Parter: | A (Advokat Pål Kraby) mot Lørenskog kommune (Advokat Eva M Sibbern - til prøve). |
| Forfatter: | Hellesylt, Dolva, Rygg, Gjølstad, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §62, Arbeidsmiljøloven (1977) |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder arbeidstakers krav på erstatning som følge av uberettiget oppsigelse. A ble ansatt som avdelingssykepleier ved Finstad bolig- og servicesenter i Lørenskog kommune og tiltrådte 15. april 1985 med en prøvetid på seks måneder. Den 6. november s.å. ble hun oppsagt med tre måneders oppsigelsesfrist. Oppsigelsen var begrunnet med at hun viste manglende evne og vilje til å akseptere styrerens lederansvar. A var på dette tidspunkt sykmeldt. Da hun før oppsigelsesfristens utløp etter friskmelding den 2. januar 1986, vendte tilbake til arbeidet, ble hun avvist, og i brev dagen etter fra helse- og sosialsjefen suspendert fra stillingen. Vedtaket ble av formannskapet endret til tjenestefrihet med lønn.
A reiste sak for Asker og Bærum herredsrett som lokal arbeidsrett for å få kjent oppsigelsen ugyldig og for å få erstatning. Et krav fra kommunen om at hun skulle fratre stillingen under rettssaken, ble ikke tatt til følge, men hun var etter utestengingen blitt sykmeldt og ble friskmeldt først fra 1. juni 1988. Hun har senere ikke krevd å få tiltre stillingen.
Asker og Bærum herredsrett med meddommere avsa 22. desember 1986 dom med slik domsslutning:
"1. Oppsigelsen av A datert 6. november 1985 kjennes ugyldig.
2. A tilkjennes erstatning fra Lørenskog kommune med kr 115.000,- - kroneretthundreogfemtentusen -.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."
A anket dommen for så vidt gjaldt domsslutningens punkter 2 og 3. Kommunen motanket når det gjaldt punkt 2 - erstatningsfastsettelsen - som kommunen mente var for høy. At oppsigelsen var ugyldig var dermed rettskraftig fastslått ved herredsrettens dom.
Eidsivating lagmannsrett med to meddommere avsa 27. februar 1989 dom med denne domsslutning:
"1. Lørenskog kommune dømmes til å betale A 170.000,- - etthundreogsyttitusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
2. I saksomkostninger for herredsretten dømmes Lørenskog kommune til å betale A 65.305,- - sekstifemtusentrehundreogfem - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten."
Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser framgår av de nevnte dommer.
A har anket over lagmannsrettens dom. Anken gjelder erstatningsutmålingen. Kommunen har motanket.
For Høyesterett er opplyst at A er uføretrygdet fra 2. februar 1990. Hun krever nå erstatning for varig tap i ervervsevnen. Det foreligger endel nye dokumenter. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med forklaring av A og 24 vitner. Av vitnene har to tidligere ikke avgitt forklaring. Men det er bare gjort bruk av et fåtall av forklaringene under prosedyren for Høyesterett.
Den ankende part A' hovedanførsler kan i korthet gjengis slik:
A anfører at den tilkjente erstatning er alt for liten, og at hun dessuten skulle hatt erstatning for ikke-økonomisk tap. Kommunens handlemåte innebar i realiteten at hun ble avskjediget og dette må få betydning for den erstatning som utmåles. Herredsretten og lagmannsretten har uriktig lagt til grunn at hun har et vesentlig ansvar for de samarbeidsproblemer som ledet til oppsigelsen. Disse kunne for øvrig ha vært løst om arbeidsgiveren hadde grepet inn tidligere og på en profesjonell måte. Et visst medansvar erkjennes, men hun hadde sagt seg villig til å være med på å løse samarbeidsproblemene. Dette fikk hun ikke anledning til på grunn av oppsigelsen, som kom uventet på henne. Den brutale måte oppsigelsessaken ble gjennomført på ved utestengingen fra arbeidsstedet og suspensjon da hun i oppsigelsesperioden ble friskmeldt, medførte at hun på nytt ble sykmeldt og er blitt varig knekket. Det foreligger her årsakssammenheng. Hennes varige uførhet som arbeidstaker var ikke noen upåregnelig følge av kommunens handlemåte.
Ved erstatningsutmålingen og ved sin nektelse av å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk skade, har lagmannsretten lagt for liten vekt på kommunens hensynsløse opptreden ved den kontraktsstridige, lovstridige og reglementsstridige måte A ble behandlet på. Det forelå ikke grunner for oppsigelse, og langt mindre avskjedsgrunn. Dertil kommer at det nå er på det rene at hun ble påført varig tap av ervervsevnen. Alt dette gir grunnlag for en meget høy erstatning for lidt tap og for tap i framtidig erverv og dessuten for erstatning for ikke-økonomisk skade. Den ankende part har fremlagt en nærmere begrunnet beregning av sitt tap.
A har nedlagt denne påstand:
"1. A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.
2. A tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Ankemotparten, Lørenskog kommunes, hovedanførsler kan i korthet gjengis slik:
Kommunen er enig med lagmannsretten i at det ikke er grunn til å tilkjenne erstatning for ikke-økonomisk skade, men mener for øvrig at lagmannsretten har tilkjent for stor erstatning. Denne er i hovedsak utmålt som en løpende lønnsutbetaling og ikke på grunnlag av en sammensatt og skjønnsmessig helhetsvurdering etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Kommunen angrep ikke at oppsigelsen ble kjent ugyldig, og erkjenner at kommunens saksbehandling i forbindelse med oppsigelsen og suspensjonen ikke var mønstergyldig. Men det er tale om formelle feil mer enn feil som har vært av reell betydning.
Etter kommunens mening har den ankende part - slik herredsretten og lagmannsretten er kommet til - det vesentlige ansvar for de problemer som ledet til oppsigelsen. Det bestrides at oppsigelsen kunne ha kommet overraskende på den ankende part som gjennom møter med og rapporter fra kommunale organer hadde fått klare signaler om hvor alvorlig kommunen så på hennes forhold.
Det bestrides at det er en erstatningsrettslig relevant årsakssammenheng mellom oppsigelsen og suspensjonen og den ankende parts varige yrkesmessige uførhet. Årsakssammenhengen kan iallfall ikke strekkes utover sykdomsperioden som endte den 1. juni 1988 da den ankende part ble friskmeldt. Men også et så langt sykefravær er en upåregnelig følge av kommunens handlemåte.
Grunnlaget for erstatning for ikke-økonomisk skade må i tilfelle være at oppsigelsen er gjennomført på en særlig infamerende måte. Dette bestrides. I ettertid kan det nok reises kritikk mot suspensjonen, men kommunen var i en presset situasjon og mente suspensjonen var hjemlet i personalreglementet. I betraktning av dette og det den ankende part selv er å klandre, er det ikke grunnlag for å tilkjenne henne slik erstatning.
Lørenskog kommune har nedlagt slik påstand:
"1. Erstatningen fastsettes etter rettens skjønn.
2. Lørenskog kommune tilkjennes saksomkostninger for
Høyesterett.
3. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."
Jeg er kommet til at anken delvis må føre fram.
Saken gjelder krav på erstatning for den ugyldige oppsigelse av A som avdelingssykepleier. Hjemmelen for kravet er arbeidsmiljøloven §62 annet ledd som lyder slik:
"Er oppsigelsen usaklig, kan arbeidstakeren kreve erstatning. Erstatningen fastsettes til det beløp som retten under hensyn til det økonomiske tap, arbeidsgiverens og arbeidstakerens forhold og omstendighetene for øvrig finner rimelig."
Denne bestemmelsen hjemler både erstatning for lidt skade og billighetserstatning for ikke-økonomisk skade - selv om dette siste ikke går direkte fram av ordlyden. At bestemmelsen er slik å forstå framgår av forarbeidene hvor det også er forutsatt at erstatningen ikke skal være mindre enn tapet dersom arbeidstakeren ikke er særlig å bebreide, jf Ot prp nr 41 (1975-76) side 75. Partenes forhold i forbindelse med oppsigelsen vil således ha betydning både for utmålingen av erstatningen for økonomisk skade og for om det bør gis erstatning for ikke-økonomisk skade.
Når det gjelder bevisførselen omkring de forhold som dannet grunnlaget for oppsigelsen, har Høyesterett et dårligere grunnlag å bygge sin vurdering på enn herredsretten og lagmannsretten som har hørt parter og vitner direkte. Bevisførselen for Høyesterett gjennom bruk av bevisopptakene har dessuten vært meget begrenset i forhold til det store antall vitner som avga forklaring for lagmannsretten.
Det som er kommet fram for Høyesterett gir etter min mening ikke grunnlag for å fravike herredsrettens og lagmannsrettens vurdering av den ankende parts vesentlige ansvar for samarbeidsproblemene ved Finstad bolig- og servicesenter. Jeg tilføyer at jeg ikke med dette har tatt standpunkt til alle de nærmere enkeltheter i herredsrettens og lagmannsrettens vurderinger. Jeg er videre enig med herredsretten og lagmannsretten i at det er feil og svakheter ved kommunens håndtering av saken fram til oppsigelsen. Kommunen synes heller ikke å ha vært så profesjonell som ønskelig i sin behandling av konflikten på et tidlig tidspunkt da det ennå kunne være mulighet for å løse den konflikt mellom styreren og A som var i ferd med å låse seg. Her vil jeg også peke på at problemene oppstod mens A ennå var ansatt på prøve, noe som burde tilsi at arbeidsgiveren i prøvetiden var mer våken for problemer som kunne oppstå. For min vurdering av erstatningsansvaret har imidlertid de svakheter ved kommunens håndtering av saken som jeg her har omtalt mindre betydning.
Når det gjelder utmålingen av erstatningen, er jeg blitt stående ved at selv i betraktning av den ankende parts eget ansvar for de forhold som ledet til at hun ble oppsagt, må hun slik denne saken er blitt håndtert av kommunen ha krav på erstatning for det påregnelige tap og også erstatning for ikke-økonomisk skade. Kommunens uhjemlede utestenging av henne fra arbeidet og den måten dette skjedde på, måtte komme som et sjokk på A, og jeg antar at det er måten saken ble behandlet på, som er den vesentlige årsak til hennes økonomiske tap. Ved vurderingen av erstatningsspørsmålet finner jeg derfor at den vekt som kan legges på hennes forhold, må tre i bakgrunnen. Jeg peker i denne sammenheng på at kommunen, som stor arbeidsgiver med forventet profesjonell kompetanse ved behandling av slike saker som det her er tale om, må finne seg i en forholdsvis streng vurdering ved ukorrekt atferd.
Når det gjelder beregningen av tapet, finner jeg - som lagmannsretten - at fraværet fra hun ble utestengt fra arbeidet og fram til 1. juni 1988 må tilskrives den påkjenning gjennomføringen av oppsigelsen påførte henne, ved at hun uten forvarsel ble nektet å begynne i sitt arbeid igjen da hun i oppsigelsestiden vendte friskmeldt tilbake til arbeidsstedet. Denne behandling - i strid både med arbeidskontrakten og arbeidsmiljøloven - bør lede til at hun får full erstatning for dette tapet.
Jeg finner ikke grunnlag for å gi erstatning for lidt tap etter friskmeldingen ut over den måned lagmannsretten trakk inn ved erstatningsfastsettelsen, og da heller ikke for tap i fremtidig erverv. A var friskmeldt fra 1. juni 1988 og fram til 1. mars 1989 - altså i ni måneder - før hun igjen ble sykmeldt. Fra 2. februar 1990 er hun uføretrygdet. Uttalelser i legeerklæringer - om sammenhengen mellom oppsigelsessaken og A' varige yrkesmessige uførhet kan jeg i denne forbindelse ikke legge avgjørende vekt på. For det første synes den rent bevismessige begrunnelse for en slik sammenheng tvilsom. Og etter omstendighetene i denne saken finner jeg iallfall en slik følge for upåregnelig til å omfattes av erstatningsansvaret.
Omfanget av det lidte tap vil i noen grad bero på skjønn og jeg er blitt stående ved det beløp lagmannsretten har tilkjent.
Når det gjelder erstatning for ikke-økonomisk skade er jeg - som allerede nevnt - kommet til et annet resultat enn lagmannsretten. På grunn av utestengingen fra arbeidet, og den måte det ble gjennomført på mener jeg at A bør få et beløp som billighetserstatning, som jeg finner bør settes til kr 50 000,-.
Anken har delvis ført fram. Selv om A bare delvis har fått medhold i sitt krav på erstatning for lidt tap - og ikke for tap i framtidig erverv - antar jeg at hun bør få saksomkostninger også for lagmannsretten og for Høyesterett. Det er inngitt omkostningsoppgave. Samlet saksomkostningsbeløp for lagmannsretten og Høyesterett settes til kr 255.700,-.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens dom, domsslutningens punkt 1 og 2 stadfestes.
2. Lørenskog kommune dømmes til å betale A 50.000 - femtitusen - kroner i erstatning for ikke-økonomisk skade.
3. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett med 255.700 - tohundreogfemtifemtusensjuhundre - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.