Rt-1991-328
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1991-03-07 |
| Publisert: | Rt-1991-328 (86-91) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Oppreisning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 119 K/1991 jnr 47/1991 |
| Parter: | K/S A/S Southern Surveyor (Advokat Øystein Elgan) mot Den norske Bank A/S (Advokat Erik J Sandene). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §153, §156, Tvistemålsloven (1915) §179, §362, §404 |
Den norske Creditbank (nå Den norske Bank A/S) gikk ved stevning av 14. oktober 1988 til Sunnhordland herredsrett til søksmål mot tre saksøkte: K/S A/S Southern Surveyor, Arne Eidesvik og Jama Invest, Eidesvik & Nesse. Det ble prinsipalt lagt ned påstand om at K/S A/S Southern Surveyor skulle dømmes til å betale kr 3.562.329,- til Den norske Creditbank, subsidiært at Arne Eidesvik og Jama Invest, Eidesvik & Nesse in solidum skulle dømmes til å betale samme beløp.
Herredsretten avsa 24. oktober 1989 dom med slik domsslutning:
"I hovedsøksmålet:
1. K/S A/S Southern Surveyor, 5443 Bømlo frifinnes.
2. Arne Eidesvik, 5443 Bømlo og Jama Invest, Eidesvik og Nesse, dømmes til in solidum å betale til Den norske Creditbank, 3.562.329,- kronertremillionerfemhundreogsekstitotusentrehundreogtjueni 00/100 - med tillegg av 18 % rente p.a. fra 2. september 1987 og til betaling skjer.
3. Saksomkostninger blir ikke tilkjent.
I motsøksmålet:
1. Innestående på sperret konto i Sparebanken Vest, herunder renter, frigis til fordel for K/S A/S Southern Surveyor.
2. Saksomkostninger blir ikke tilkjent."
Jama Invest, Eidesvik & Nesse og Arne Eidesvik påanket dommen ved ankeerklæring 15. oktober 1990 til Gulating lagmannsrett for så vidt gjaldt domsslutningens punkt 2 og 3 i hovedsøksmålet. Den norske Creditbank erklærte i anketilsvaret av 14. februar 1990 aksessorisk motanke overfor K/S A/S Southern Surveyor for så vidt gjaldt domsslutningens punkt 1 og 3 i hovedsøksmålet og punkt 1 og 2 i motsøksmålet. Fristen for selvstendig anke var utløpt da tilsvaret ble avgitt, og Den norske Creditbank begjærte samtidig oppreisning for det tilfellet at det ikke skulle være adgang til aksessorisk motanke overfor en part som ikke selv hadde anket. Lagmannsretten, som tok stilling til om motanken var rettidig, avsa 16. mai 1990 kjennelse med slik slutning:
"Anken overfor K/S A/S Southern Surveyor er for sent fremsatt."
Den norske Creditbank påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg som 13. september 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Motanken avvises.
2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Den norske Bank A/S til K/S A/S Southern Surveyor 800 - åttehundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Begrunnelsen for avgjørelsen var at det i denne sak ikke var grunnlag for en analogisk anvendelse av tvistemålsloven §362, som etter sin ordlyd bare gjelder overfor den part som anker, og ikke i forhold til andre parter i samme sak.
Etter dette tok herredsretten oppreisningsbegjæringen til behandling, og avsa 5. november 1990 kjennelse med slik slutning:
"DNB blir gitt oppreisning for oversittelse av ankefristen ovenfor saksøkte nr. 1 K/S A/S Southern Surveyor i sak nr. 83/1988 A."
K/S A/S Southern Surveyor påkjærte kjennelsen til lagmannsretten som 18. desember 1990 avsa kjennelse med slik slutning:
"1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålsloven §179."
K/S A/S Southern Surveyor har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Kjennelsen er påkjært i medhold av tvistemålsloven §404 nr 3. Det hevdes at lagmannsretten har tolket uttrykket "forsettlig" i domstolsloven §153 første ledd feil. Lagmannsretten har lagt til grunn at Den norske Bank A/S har vært klar over ankefristens utløp, og at det på bakgrunn av dette foreligger en bevisst fristoversittelse. Lagmannsretten har innfortolket i domstolsloven §153 at en i tillegg til bevisst fristoversittelse, også må ha innsett konsekvensene av fristoversittelsen, for at oversittelsen skal være forsettlig. Dette er en feil forståelse av forsettsbegrepet i domstolsloven §153 idet det ikke kan kreves at forsettet også skal omfatte de rettslige konsekvenser av en fristoversittelse. Det er vist til Rt-1990-808.
I kjæremålserklæringen er det lagt ned slik påstand:
"1. Prinsipalt.
Oppreisning gis ikke.
2. Subsidiært.
Gulating lagmannsretts kjennelse oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling.
3. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Den norske Bank A/S har i tilsvaret gjort gjeldende at lagmannsretten har tolket domstolsloven §153 riktig, og banken har lagt ned slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av Tvistemålsloven §179."
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker:
Lagmannsrettens prøvelse var begrenset til spørsmålet om det etter loven var adgang til å gi oppreisning, jf domstolsloven §156 annet ledd. Kjæremålsutvalgets prøvelse av lagmannsrettens avgjørelse er begrenset til spørsmålet om lagmannsretten har tolket loven riktig, jf tvistemålsloven §404 nr 3. Det er spørsmål om tolking av forsettsbegrepet i domstolsloven §153 første ledd. Etter den nevnte bestemmelse kan oppreisning ikke gis når vedkommende forsettlig har forsømt en frist.
Lagmannsrettens rettsanvendelse og lovtolking fremgår av følgende uttalelse i kjennelsen:
"DnB antas å ha vært klar over ankefristens utløp. Når det ikke ble inngitt anke mot K/S A/S Southern Surveyor i tide, kan det for så vidt sies å foreligge bevisst fristoverskridelse. For at forsømmelsen i loven forstand skal være forsettlig, antar likevel lagmannsretten at det ikke er tilstrekkelig at DnB hadde kjennskap til ankefristens utløp. Det må også kreves at DnB innså at det ikke kunne benyttes rettsmidler mot herredsrettens dom dersom fristen ikke ble overholdt. I dette tilfellet har DnB basert seg på at adgangen til aksessorisk motanke ville være til stede, slik at det - selv om ankefristen ble overskredet - ville være mulig å fremme et krav overfor
K/S A/S Southern Surveyor for ankeinstansen. Selv om Høyesteretts kjæremålsutvalg - og lagmannsretten - er kommet til at det ikke er adgang til motanke i dette tilfellet, er omstendighetene i saken såvidt særegne at det etter en konkret vurdering ikke kan legges til grunn at DnB må ha forstått at dette ville bli følgen av en fristoverskridelse. Det pekes på at det er meget nær forbindelse mellom ankepartene og K/S A/S Southern Surveyor.
Etter ovenstående legger lagmannsretten til grunn at forsømmelsen ikke har vært forsettlig i den forstand at DnB, ved ikke å anke innen ankefristens utløp, har forstått at banken derved ble "avskaaret fra en proceshandling", jfr. uttrykksmåten i domstolloven §153 første ledd.
Det er således - slik lagmannsretten ser det - ikke i strid med loven når herredsretten har gitt oppreisning."
Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til kjennelsen i Rt-1990-808, som er trukket frem i kjæremålserklæringen. Saken gjaldt et tilfelle der vedkommende part forsettlig hadde forsømt en frist som var satt for å betale et ankegebyr, men uten å forstå at dette ville ha den konsekvens at anken ville bli ansett som ikke innkommet. Kjæremålsutvalget bygget på at oppreisning da ikke kunne gis etter domstolsloven §153 første ledd, og uttalte:
"Noe holdepunkt for å kreve at forsettet skal omfatte også de rettslige konsekvenser av fristoversittelsen gir hverken loven eller dens forarbeider, og det kan ikke sees å foreligge annet grunnlag for en slik forståelse av loven."
Kjæremålsutvalget antar at den foreliggende sak må løses på tilsvarende måte. Den norske Creditbank var klar over at ankefristen løp ut, men trodde feilaktig at det ved anke fra den annen side kunne motankes også i forhold til en part som selv ikke hadde anket.
Lagmannsrettens kjennelse blir etter dette å oppheve på grunn av feil lovtolkning. Da feilen også gjelder herredsrettens kjennelse, og det etter den bevisbedømmelse som er foretatt i de to lavere instanser etter loven ikke er adgang til å gi oppreisning, oppheves også herredsrettens kjennelse.
K/S A/S Southern Surveyor tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg med kr 4.000. For herredsretten var det ikke nedlagt påstand om saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Herredsrettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Den norske Bank til K/S A/S Southern Surveyor 4.000 - firetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.