Rt-1991-385
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-04-16 |
| Publisert: | Rt-1991-385 (137-91) |
| Stikkord: | Fiskerirett, Saksbehandling, Lovanvendelse, Straffutmåling, Inndragning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 52B/1991, snr 259/1990 |
| Parter: | Aktor: statsadvokat Bente B Roshauw mot A og B A/S (Forsvarer: advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Sinding-Larsen, Bugge, Tjomsland, Lund, Røstad |
| Lovhenvisninger: | Fiskekvalitetsloven (1959) §11, §2, Lov om regulering av fiskerideltagelsen (1972) §6, §8, Saltvannsfiskeloven (1983) §4, §53, §54, FOR-1986-07-01-1428-§13, FOR-1989-05-19-350-§1, FOR-1989-05-19-350-§5, Straffeloven (1902) §34, §35, §36, §63, Straffeprosessloven (1981) §362, §5 |
Dommer Sinding-Larsen: Politimesteren i Bodø utferdiget den 25. januar 1990 forelegg mot A. Post I i forelegget gjelder overtredelse av lov av 3. juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske m.v. §53, jf §4, og lov av 16. juni 1972 nr 57 om regulering av deltagelsen i fiske §6 og §8, jf forskrift om stopp i fisket etter torsk med konvensjonelle redskaper, unntatt juksafiske, nord for 62o N br av 19. mai 1989 med senere endringer, §1 og §5. Gjerningsbeskrivelsen var slik:
"i perioden 3.-27. oktober 1989 fisket han som skipper på autolinebåten M/S "X" i Barentshavet og på Røstbanken slik at han ved kontroll den 25. oktober 1989 i nevnte tidsrom totalt hadde fisket 92.881 kg fisk regnet i rund vekt hvorav 60.865 kg regnet i rund vekt var torsk."
Post II gjelder overtredelse av lov av 28. mai 1959 nr 12 om kvalitetskontroll med fiskevarer §11, jf §2 fjerde ledd, jf Fiskeridepartementets kvalitetsforskrift for fisk og fiskevarer av 1. juli 1986 nr 1428 §13, 4 a tredje ledd, ved at han i det tidsrom som er nevnt i post I, som skipper på M/S "X" unnlot å føre frysejournal.
Politimesteren utferdiget samme dag forelegg mot fartøyets reder, B A/S, om inndragning i medhold av saltvannsfiskeloven §54 av verdien av fangsten og delvis verdien av fartøyet "X" med utstyr. Forelegget viste til samme lov- og forskriftsbestemmelser som for A. Også gjerningsbeskrivelsene var de samme.
Foreleggene ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Ålesund byrett til pådømmelse. Byretten avsa den 12. september 1990 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.1936 dømmes for overtredelse av lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. §53, jfr. §4 og lov av 16. juni 1972 nr. 57 om regulering av deltagelsen i fiske §6 og §8, jfr. forskrift om stopp i fiske etter torsk med konvensjonelle redskap, unntatt juksafiske nord for 62o nord br. §1 til å betale en bot til statskassen stor kr 25.000,- - kronertjuefemtusen -, subsidiært hvis betaling ikke skjer en straff av fengsel i 15 - femten - dager.
2. A, født xx.xx.1936 frifinnes for forholdet omhandlet i pkt. I i forelegg av 25. januar 1990 utferdiget mot A forsåvidt det gjelder overtredelse av lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. §53, jfr. §4 og §5, og lov av 16. juni 1972 nr. 57 om regulering av deltagelsen i fiske §6 og §8, jfr. forskrift om stopp i fiske etter torsk med konvensjonelle redskap, unntatt juksafiske nord for 62° nord br. §5.
3. A, født xx.xx.1936 frifinnes for forholdet omhandlet i pkt. II i forelegg av 25. januar 1990 utferdiget mot A.
4. B AS v/styrets formann A dømmes til å tåle inndragning i samsvar med straffeloven §34, §35 og §36 med tilsammen kr 200.000,- - kronertohundretusen 00/100 -.
5. A og B AS v/styrets formann A tilpliktes å betale sakens omkostninger med kr 2.500,- - kronertotusenfemhundre -."
I forbindelse med domsslutningens post 4 peker jeg på at forelegget som jeg allerede har nevnt, bygget på saltvannsfiskeloven §54.
Dommen er avsagt under dissens idet rettens formann stemte for fellelse også når det gjaldt unnlatelsen av å føre frysejournal, foreleggets post II.
Når det gjelder post I, har byretten funnet det bevist at Holmeset i den første del av den periode som er angitt i forelegget, uaktsomt hadde overtrådt forbudet mot torskefiske i forskriftenes §1, mens han i den siste del av perioden hadde drevet fiske etter annen fisk uten å ha for stort innslag av torsk som bifangst. Byretten fant derfor at §5 ikke kom til anvendelse.
Flertallets begrunnelse for å frifinne for overtredelse av påbudet om å føre frysejournal, foreleggets post II, var at A ikke hadde kjent til bestemmelsen, og at rettsvillfarelsen var unnskyldelig.
Når det gjelder saksforholdet og As personlige forhold, viser jeg til byrettens dom.
A og B A/S har prinsipalt begjært lagmannsrettsbehandling og subsidiært påanket byrettens dom. Anken gjelder lovanvendelsen, saksbehandlingen - domsgrunnene - straffutmålingen og inndragningen. Om lovanvendelsen hevdes at det er lagt for liten vekt på at det også i den første del av perioden var domfeltes intensjon å fiske steinbit - ikke torsk -, og at det avgjørende for om bestemmelsene om bifangst skal anses overholdt, er sammensetningen av fangsten ved landing, ikke på kontrolltidspunktet som var 10 dager forut for den planlagte avslutning av fisket.
Dommen er påanket også av politimesteren i Bodø. Anken gjelder lovanvendelsen, straffutmålingen og inndragningen. Lovanvendelsesanken gjaldt opprinnelig både frifinnelsen etter fiskestoppforskriftenes §5 og frifinnelsen for unnlatelse av å føre frysejournal. Det første ankepunkt ble frafalt under ankeforhandlingen. Når det gjelder unnlatelsen av å føre frysejournal, hevdes at det ikke foreligger unnskyldelig rettsvillfarelse. Unnlatelsen av journalføring påberopes for Høyesterett ikke som grunnlag for inndragningskravet.
Både bot og inndragningsbeløp hevdes å være satt vesentlig for lavt. Det er i ankeerklæringen nedlagt påstand om at Høyesterett skal avsi ny dom.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har nektet lagmannsrettsbehandling, men henvist ankene til Høyesterett.
Jeg er kommet til at domfeltes anke ikke kan føre frem, og at påtalemyndighetens anke må tas til følge.
Jeg vil først peke på at tiltalens post I er uheldig utformet. Tiltalepunktet omfatter både overtredelse av forskriftenes §1 - forbudet mot fiske etter torsk - og §5 - bestemmelsen om at bifangst av torsk ved fiske etter annen fisk ikke må overstige 40 prosent. Hvis tanken var at §1 var overtrådt i en del av perioden og §5 i en annen, skulle det ha vært to tiltaleposter. Hvis det var tvil om hvilken bestemmelse som var overtrådt, burde tiltalen ha vært utformet med en prinsipal og en subsidiær tiltalepost. Det er imidlertid klart at tiltalen retter seg mot det fiske som var foretatt fra "X" i tiden 3 - 27 oktober 1989, og at dette fisket hevdes å ha vært i strid med forskriftenes §1 og/eller §5 i hele eller deler av perioden.
Fra 2. til 16. oktober 1989 foregikk fisket på Sørbakken sør for Bjørnøya. Byretten har funnet det bevist at fangsten, da fisket ble avsluttet der, besto av 80 prosent torsk. Byretten har videre funnet at Holmeset allerede etter et par dager burde ha forstått at fortsatt fangst på dette fiskefeltet hovedsaklig ville bestå av torsk.
Når fisket ble fortsatt til tross for at det i det vesentlige ble fanget torsk, foreligger "fiske etter torsk" uansett hva fiskerens intensjon måtte være. Formålet med bestemmelsen er å beskytte torskestammen, og dette formålet vil ikke bli nådd dersom det ikke legges avgjørende vekt på hva som faktisk blir fisket. Jeg er ikke enig med domfelte i at et slikt fiske, som må anses som et direkte torskefiske og dermed ulovlig, likevel må anses rettmessig dersom man senere i løpet av samme tur og før "landing" klarer å fange så meget annen fisk at innslaget av torsk totalt sett blir under 40 prosent.
Etter at "X" hadde forlatt Sørbakken, ble det fisket på Røstbanken, og her var innslaget av torsk under 40 prosent. Når den samlede fangsten ved kontroll likevel inneholdt ca 57 prosent torsk, skyldes dette fisket på Sørbakken. Dette må som nevnt henføres under forskriftenes §1 som direkte fiske etter torsk. Da kan ikke den samme fangst av torsk i en annen sammenheng anses som bifangst i relasjon til §5. Det er derfor etter mitt syn riktig at §5 ikke er brakt til anvendelse. Under ankeforhandlingen har også aktor sagt seg enig i dette. Siden det, slik tiltalebeslutningen er utformet, dreier seg om ett forhold, skal dette imidlertid ikke komme til uttrykk ved en frifinnelse.
Jeg er enig med byrettens mindretall i at frifinnelse etter tiltalens post II ikke kan grunnes på unnskyldelig rettsvillfarelse. Fører av fiskefartøy må sette seg inn i de regler som gjelder for fiske og for behandling av fangst. Det fremgår for øvrig av de premisser som er felles for flertall og mindretall, at A har erkjent at han burde ha visst at det skulle føres frysejournal.
Påtalemyndigheten har nedlagt påstand om at det skal avsies ny dom som også omfatter tiltalens post II. Jeg finner at vilkårene for dette er til stede, jf straffeprosessloven §362 annet ledd.
Det avgjørende ved straffutmålingen er overtredelsen av fiskeforbudet. Det må anses som en grov overtredelse at A fortsatte fisket i så lang tid etter at det hadde vist seg at det vesentlige av fangsten var torsk, og da fisket et betydelig kvantum. Det dreier seg om bestemmelser av stor betydning for bevaring av ressursgrunnlaget. Det er vanskelig å oppdage brudd på reglene, og det er også av denne grunn nødvendig å reagere strengt. Jeg finner at boten bør forhøyes til kr 50.000, subsidiært fengsel i 25 dager.
De grunner som taler for en streng straffereaksjon trekker i samme retning ved anvendelse av inndragningsbestemmelsen i saltvannsfiskeloven §54. Det må legges vekt på rederens interesser i det økonomiske resultat av fisket. Som utgangspunkt bør inndragningsbeløpet settes så høyt at det i alle fall ikke oppnås noen vinning ved den ulovlige virksomhet. Er forholdet forsettlig eller grovt uaktsomt, er det grunn til å gå høyere, noe det er adgang til i og med at også verdien av båt og redskap kan inndras.
Når det gjelder inndragning av fangst eller verdien av fangst, forstår jeg §54 slik at dersom den ulovlige fangst kan utskilles, er det bare denne som kan inndras, jf paragrafens siste punktum. I det foreliggende tilfelle er det vesentlige av fangsten, de frosne produkter, datostemplet slik at utskillelse kan skje. Det må derfor ses bort fra fangsten fra Røstbanken. Jeg antar at det også må ses bort fra den fangst som ble gjort på Sørbakken før det ennå hadde vist seg at man måtte regne med vesentlig å få torsk.
Jeg antar at en inndragning av kr 500.000 vil være passende.
Jeg finner å burde utforme en ny domskonklusjon som da også omfatter selve omkostningsavgjørelsen, som ikke skal vurderes av Høyesterett. Jeg stemmer for denne dom:
1. A, født xx.xx.1936 dømmes for overtredelse av lov av 3. juni 1983 nr 40 om saltvannsfiske m.v. §53, jf §4 og lov av 16. juni 1972 nr 57 om regulering av deltakelse i fiske §6 og §8, jf forskrifter av 19. mai 1989 med senere endringer §1, og for overtredelse av lov av 28. mai 1959 nr 12 om kvalitetskontroll av fiskevarer §11 jf §2, jf kvalitetsforskrift for fisk og fiskevarer av 1. juli 1986 §13, 4 a, tredje ledd, sammenholdt med straffeloven §63, første ledd til en bot på 50 000 - femtitusen - kroner, subsidiært 25 - tjuefem - dager fengsel.
2. B A/S ved styrets formann A dømmes til, i medhold av saltvannsfiskeloven §54 å tåle inndragning til fordel for statskassen med 500.000 - femhundretusen - kroner.
3. A og B A/S ved styrets formann A dømmes til solidarisk å betale erstatning for sakens omkostninger til staten med 2.500 - totusenfemhundre - kroner.
4. Domfeltes anke forkastes.
Dommer Bugge: Jeg er enig med førstvoterende, bortsett fra når det gjelder størrelsen av den inndragning som skal idømmes rederiet H.P. Holmeset A/S. Jeg er ikke uenig i at hensynet til å bevare fiskeressursene, og i denne forbindelse hensynet til allmennprevensjonen, kan tilsi at det reageres med følbare inndragningsbeløp i saker som gjelder overtredelse av fiskerilovgivningen. Det har også vært gjort i praksis, se eksempelvis avgjørelsen i Rt-1983-41. I denne saken foreligger det imidlertid sparsomme opplysninger om rederiets økonomiske stilling og dets evne til å utrede en inndragningssum av den størrelse førstvoterende går inn for. Det er heller ikke opplyst noe om hva nettoverdien av den ulovlige fangsten har vært, slik at man kan ha en mening om hva som har vært vinning for rederiet. Domstolene må etter min oppfatning ikke reagere slik i disse saker at man risikerer å slå et beskjedent, men levedyktig enkeltmannsforetak som det her synes å dreie seg om, økonomisk over ende. Den inndragning byretten har idømt, 200.000 kroner, er trolig intet lite beløp å utrede for rederiet. Jeg stemmer derfor for så vidt inndragningen angår, for at både påtalemyndighetens og rederiets anke forkastes.
Dommer Tjomsland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende dommer Sinding-Larsen.
Dommer Lund: Likeså.
Dommer Røstad: Likeså.