Rt-1931-865

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-09-18
Publisert:	Rt-1931-865
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 30/2 s.a.
Parter:	1. Emil Tærud og 2. Hønefoss og Oplands Privatbank (advokat Schrøder) mot Jørgen E. Moe (advokat Sterri, beskikket). Varslet: Staten ved Justisdepartementet (regjeringsadvokaten).
Forfatter:	Lie, Bang, Rivertz, Evensen, Larssen, Næss, Bugge, Andersen, Broch, Motzfeldt, Boye, Klæstad, Hanssen, Christiansen, Bade, Paulsen, Alten, Schjelderup, Dahl, Backer, Berg
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Skjønnsprosessloven (1917) §67, §105, §107, Grunnloven (1814), Odelsloven (1821) §19, §24, Odelsloven (1821), Jernbaneloven (1848), Veiloven (1912) §28, Veiloven (1912), §62, Vassdragsreguleringsloven (1917) §6, Ekspropriasjonsloven (1918), LOV-1929-06-21-6

Dommer Lie: Ved dom avsagt den 3 november 1930 av den konstituerte sorenskriver i Ringerike med domsmenn blev nærværende sak avgjort saaledes: «Det paalegges saksøkte nr. 1) Emil Tærud at gi saksøkeren, Jørgen E. Moe, skjøte paa eiendommen Moe i Hole, gnr 1, bnr 1, av skyld mark 46,55, samt fravike denne. Saksøkeren plikter innenfor takstsummen kr. 94.300 at overta nedenstaaende obligasjoner: 1. Til Oplysningsvesenets fond, rest kr. 1600, tgl. 3 juli 1849 og 15 oktober 1927. 2. Til do. kr. 12.800, tgl. 15 mai 1881 og 15 oktober 1927. 3. Til do. kr. 10.000, tgl. 22 april 1895 og 15 oktober 1927. 4. Til Hønefoss og Oplands Privatbank, stor kr. 8000, tgl. 22 august 1904. 5. Til do. kr. 4000, tgl. 1 april 1912. 6. Til Gustav Skøien, kr. 10.000, tgl. 11 november 1913. 7. Til do. kr. 10.000, tgl. 16 juli 1915. 8. Til Hønefoss og Oplands Privatbank, kr. 20.000, tgl. 17 juli 1922. 9. Til do. kr. 10.000, tgl. 15 september 1923. 10. Til Gustav Skøien, kr. 18.000, tgl. 16 mai 1924. 11. Til Hønefoss og Oplands Privatbank kr. 14.000, tgl. 14 april 1925. 12. Til do. kr. 10.000, tgl. 15 desember 1926. Det paalegges saksøkte nr. 2) Hønefoss og Oplands Privatbank, at avlyse den del av pantegjelden i Moe som overstiger takstsummen kr. 94.300. Tiden for fravikelsen settes til første faredag - 14 april 1931. Saksomkostningene opheves.»

Emil Tærud og Hønefoss og Oplands Privatbank har erklært anke mot denne dom. Det anføres i ankeerklæringen som ankegrunn, at herredsretten har tatt feil, naar den har antatt at loven av 26 juni 1929 om ophevelse av skjønnslovens §67 kan finne anvendelse paa tilfeller, hvor - som i det foreliggende tilfelle - eiendommen er pantsatt av best odelsberettigede utover takstsummen før enn loven av 26 juni 1929 blev vedtatt - og salget til gaardens nuværende eier, med overtagelse av pantegjelden, ogsaa har funnet sted før vedtagelsen av den nye lov. Videre heter det at de ankende vil gjøre gjeldende: «A - særskilt for bankens vedkommende, som panthaver i gaarden Moe - at loven av 26 juni 1929, uansett dens mulige hensikt forsaavidt, ikke inneholder nogen bestemmelse, som hjemler krav om, at panthaveren i odelsløsningstilfelle skal opgi nogen del av sin pantesikkerhet og foranstalte tilsvarende avlysning av pantobligasjoner uten at faa sig dekket for det paagjeldende beløp. B - for begge de ankende - at loven av 26 juni 1929 for tilfelle av eldre panteheftelser og salg ikke er gitt som nogen ekspropriasjonslov, der à tout prix skal gjennemføres, eventuelt med rett for den forurettede til at erholde erstatning av statskassen, men kun er ment at skulle finne anvendelse i de her nevnte tilfeller, hvis den, uten erstatning til

Side:866

besidder og panthaver, kan sies at være i overensstemmelse med grunnloven. C - at loven, anvendt paa det foreliggende tilfelle, uten at de ankende tilkommer rett til erstatning av statskassen i anledning av det inngrep i deres rettssfære, som ophevelsen av odelslovens §24 (skjønnslovens §67) i forhold til den vilde innebære, er grunnlovsstridig, - nemlig i strid med grunnlovens bud i §97 om, at ingen lov maa gis tilbakevirkende kraft.»

De ankende har nedlagt saadan paastand: «1 - At herredsrettens dom av 3 november 1930 opheves. 2. At appellanten frifinnes for Jørgen E. Moes tiltale under nærværende sak. 3. At de in solidum tilkjennes saksomkostninger av Jørgen E. Moe ved herredsretten og ved Høiesterett.»

For den annen part, Jørgen E. Moe, som av det offentlige har faatt fri sakførsel med fritagelse for rettsgebyrer, er av den opnevnte sakfører nedlagt saadan paastand: «1. At herredsrettens dom stadfestes, dog saaledes at tiden for fravikelse settes til 14 april 1932. 2. At Emil Tærud og Hønefoss og Oplands Privatbank in solidum tilpliktes at betale det offentlige sakens omkostninger for Høiesterett. 3. At mitt salær som beskikket sakfører for J. E. Moe ansettes av Høiesterett til utredelse av statskassen.»

Staten, som har vært processvarslet, og som har møtt ved regjeringsadvokaten, har nedlagt saadan paastand: «At den paankede dom stadfestes. At der hos appellanten tilkjennes regjeringsadvokaten salær.»

Saksforholdet fremgaar av herredsrettens domsgrunner og ankeerklæringen. For Høiesterett er der fremlagt enkelte nye dokumenter, hvorav jeg nevner utskrift av en bevisoptagelse for Ringerikes herredsrett av 22 mai 1931.

Jeg kommer til samme resultat som herredsretten og tiltreder i vesentlige deler dens begrunnelse.

Den omstendighet som de ankende har fremhevet i ankeerklæringen under post A, tillegger jeg ikke nogen betydning. Panterettens innhold bestaar, som herredsretten har anført, i at panthaveren har adgang til gjennem pantet at søke dekning for sitt krav. I tilfelle av en tvangsauksjon over pantet eller en almindelig ekspropriasjon av dette og ikke mindre ved den tvangsløsning, som foregaar gjennem odelssøksmaal, utslettes panteretten for den del av kravet, som ikke maatte dekkes av hvad pantet utbringer, og panthaveren vil da uten positiv bestemmelse, som hjemler ham noget mere, være henvist til den fyldestgjørelse som innenfor rammen av dette utbringende faller paa ham. Derimot blir det et spørsmaal for sig om særlige omstendigheter kan begrunne noget krav paa erstatning for, at panteretten paa denne maate utslettes uten at gi panthaveren full fyldestgjørelse. Men dette har ikke noget at gjøre med den situasjon som ophevelsen av skjønnslovens §67 i og for sig fremkaller.

Med hensyn til de ankendes paaberopelse av at ophevelsen av skjønnslovens §67 i forhold til dem strider mot grunnlovens §97, skal jeg bemerke:

Naar en ekspropriasjonslov bestemmer hvad der skal ydes

Side:867

som vederlag for det som avstaaes, gis der ikke herved dem som ekspropriasjonen maatte komme til at bli fremmet mot, noget tilsagn som beskyttes av grunnlovens §97. Bestemmelsen har bare gyldighet innenfor sin egen ramme, nemlig ved erstatningsopgjør som faller under dens herredømme, altsaa bl.a. i tid. Men den skaper ikke nogen selvstendig rett for ekspropriater utover dette. Den inneholder nemlig ikke efter sitt formaal nogen regulering av de rettsforhold som ekspropriasjonen rammer. Derimot er den et ledd i reguleringen av det særlige rettsinstitutt som er gitt adgang til at opheve eller gjøre skaar i vedkommende rettsforhold. Og det er ikke mere enn en avledet følge herav, at der innenfor bestemmelsens egen ramme ogsaa trekkes grenser for ved kommende rettsforhold. Hvis lovgivningsmakten ophever eller forandrer bestemmelsen kan derfor ikke spørsmaalet bli, om den nye tilstand som herved inntreder, stiller ekspropriater ugunstigere enn før og fra denne side sett fyller det maal, som begrunner en krenkelse av grunnlovens §97. Men spørsmaalet maa bli, om den ordning som den nye tilstand bringer, uavhengig av den erstatningsordning som den avløser, i og for sig for nogen del kommer i strid med grunnlovsbestemmelser som trekker grenser for lovgivningsmaktens fastsettelse av erstatningsbestemmelser ved ekspropriasjon. Og forsaavidt kan det, naar det utelukkende dreier sig om en vurdering av hvad hensyn til økonomiske interesser for ekspropriatene krever, bare bli tale om bestemmelsen i grunnlovens §105 om betaling av full erstatning. Nogen annen begrensning av lovgivningsmaktens adgang til at gi de erstatningsbestemmelser den til enhver tid selv finner best, eksisterer ikke i saadanne forbindelser. Til anskueliggjørelse av stillingen nevner jeg som et eksempel at en bruker av fast eiendom, som i tilfelle av ekspropriasjon av eiendommen til jernbaneanlegg ved loven av 12 august 1848 §6, jfr. veiloven av 15 september 1851 §27, blev tilsagt 4 pct. i aarlig rente av erstatningssummen til eieren i sin brukstid, selv om han ikke hadde lidt noget tap, eller om hans tap var mindre, naturligvis ikke kunde motsette sig at den forandring, som blev gjort i denne ordning ved veiloven av 21 juni 1912 §28, og som gikk ut paa at brukeren skulde ha erstatning for sitt tap, det og intet annet, fikk anvendelse ogsaa overfor ham under den nye lovs herredømme. Et annet eksempel har man i vassdragsreguleringsloven av 14 desember 1917 §6, 3, som hjemler et tillegg av endog 25 pct. til det avstaattes fulle verdi. Det er klart at den slags særlige innrømmelser ikke tilgodeser de begunstigede i videre utstrekning enn bestemmelsene selv rekker.

I nærværende tilfelle foreligger ikke en almindelig ekspropriasjon, men en tvangsløsning gjennem odelssøksmaal, og skjønnslovens §67 er et ledd i en erstatningsordning for en saadan tvangsløsning. Det kan være spørsmaal om i hvilken utstrekning det er beføjet at anvende almindelige ekspropriasjonssynsmaater paa en odelsløsning, men efter mitt skjønn synes det ikke at kunne være nogen tvil om, at det i den henseende det her gjelder ikke kan være nogen grunn til at gjøre nogen forskjell til gunst for

Side:868

dem som tvangsforføiningen er rettet mot. Snarere skulde det ved en odelsløsning være saa meget sikrere at lovens ordning av dette av gammel pietet og av grunnlovens §107 hegnede institutt ikke kan ha nogen tendens til imotsetning til forholdet ved almindelig ekspropriasjon at gjøre aktuelle reguler inger av de enkelte ledd i erstatningsopgjøret til selvstendige rettsgoder for dem som odelsløsningen maatte rettes mot, med rettsvirkninger utover de aktuelle bestemmelsers egen ramme. Det er naturligvis saa sin sak, at en saa gammel regel som bestemmelsen i skjønnslovens §67 kan forlede folk til at innrette sig efter, at den fremdeles oprettholdes, men en saadan tillit maa jo staa for vedkommendes egen regning og risiko, naar bestemmelsen er av den art som jeg har pekt paa, altsaa nettop er noget som lovgivningsmakten naar som helst kan forandre. Det er bare lovgivningsmakten selv som avgjør, hvor langt der skal tas hensyn til den nevnte omstendighet.

Jeg gaar dernest over til spørsmaalet om en erstatningsordning uten en bestemmelse av det innhold som skjønnslovens §67 har, kan ansees at komme i strid med grunnlovens §105 i forhold til de ankende. Her skal jeg behandle særskilt forholdet overfor panthaveren og forholdet overfor eieren. Hvad forholdet overfor panthaveren angaar finner jeg det klart, at han maa nøie sig med den fyldestgjørelse som det aapnes adgang til innenfor rammen av hvad pantet utbringer, saa sant man kan legge til grunn at pantet ved odelsløsningen er satt i full omsetningsverdi. Spesielt vil jeg bemerke, at den omstendighet at han ved en odelsløsning likesom ved en tvangsauksjon eller ved en almindelig ekspropriasjon maa ta et opgjør straks og ikke har anledning til at benytte sig av sin lovlige adgang til at ta pantet til brukelighet, efter sikker rettsopfatning ikke kan hjemle ham noget krav paa erstatning. Spørsmaalet blir da bare om den foreliggende odelstakst kan ansees at gi uttrykk for eiendommens fulle omsetningsverdi. Efter de bestemmelser som gjelder om taksering ved odelsløsning skal eiendommen settes «i full verdi efter gangbar pris i egnen», og dette blir nøiaktig det samme som den verdi i handel og vandel, den omsetningsverdi som det i første rekke gjelder at fastsette ved almindelig ekspropriasjon. Det dreier sig her bare om forskjellige uttrykksmaater for det samme forhold. Der er den forskjell mellem odelsløsning og almindelig ekspropriasjon, at det ikke ved den første som ved den siste efter omstendighetene ogsaa kan tilkjennes erstatning for annet tap som voldes ekspropriatus ved avstaaelsen, f.eks. ved at han maa flytte eller omlegge en bedrift som han har drevet paa eiendommen, skaffe sig en ny eiendom eller lignende. Men saadanne ekstratillegg faar panthaveren ingen del i. Det som tilkommer ham er hvad der faller paa ham innenfor det surrogat som treder istedenfor eiendommen, altsaa innenfor det takstbeløp som representerer eiendom mens fulle omsetningsverdi. Den nevnte forskjell mellem odelsløsning og almindelig ekspropriasjon blir derfor i forhold til ham likegyldig. Det er gjort den innvending mot her at legge odelstaksten til grunn, at man ikke ved odelsløsning likesom ved almindelig ekspropriasjon

Side:869

har tilstrekkelig trygghet for, at taksten settes saa høi som loven krever. Jeg har imidlertid ikke kunnet overbevise mig om, at den omstendighet at utenomshensyn her leilighetsvis kan være tatt, berettiger til nogen skepsis overfor odelstakster i almindelighet, og heller ikke er det efter mitt skjønn noget som tyder paa, at taksten i det foreliggende tilfelle er satt lavere enn eiendommens fulle omsetningsverdi. Men forøvrig gjelder det jo ved en skjønnsinstitusjon i dette tilfelle ikke mindre enn i almindelighet, at domstolene ikke kan tilsidesette skjønnsresultatet, medmindre det oplyses at det hviler paa feilaktige rettslige forutsetninger eller faller utenfor grensene av et forsvarlig skjønn.

Hvad dernest forholdet til eieren angaar, mener jeg at det heller ikke her er noget grunnlag for at fastslaa, at det ved en odelsløsning uten en saadan bestemmelse som skjønrislovens §67 handles i strid med grunnlovens §105. Efter min opfatning skulde der, alle omstendigheter tatt i betraktning, ikke være nogen særlig grunn til her at gi eieren en annen stilling enn panthaveren. Naar en eier ved odelsløsning ikke faar godt gjort mere enn eiendommens fulle omsetningsverdi, altsaa ikke tap som ytterligere maatte forvoldes ham ved odelsløsningen, maa dette efter mitt skjønn sees som uttrykk for en avveining fra lovgivningsmaktens side av de kryssende hensyn som her melder sig til overveielse. Odelsinstituttet har en selvstendig beskyttelse i grunnlovens §107's bestemmelse om at odelsretten ikke maa opheves, og dens henvisning til en senere fastsettelse av «de nærmere betingelser, hvorunder den til størst nytte for staten og gavn for landalmuen skal vedblive». For at odelsretten skal bli virksom nok er det da, saavidt jeg forstaar, under krysningen av bestemmelsene i grunnlovens §107 og §105 funnet, at det maa være det riktigste ikke ved odelsløsning at tilstede eieren nogen erstatning for tap som han maatte forvoldes utover eiendom mens fulle omsetningsverdi, idet jeg her foreløbig ser bort fra den spesielle ordning i skjønnslovens §67. Denne løsning av kollisjonen stemmer ogsaa meget vel med, at eieren paa forhaand maatte regne med at han naar som helst kunde miste igjen den eiendom som han hadde erhvervet, og som andre hadde rett til at løse fra ham. Det er intet urimelig i at det under disse omstendigheter finnes best, at han selv bærer risikoen for de tap han saaledes maatte utsette sig for, saa lenge det ennu er uvisst om odelsretten kommer til at bli benyttet like overfor ham. Saavidt jeg vet er det heller ingen som nogensinne har falt paa, at denne odelslovens interesseavveining, altsaa innenfor den ramme som jeg her foreløbig har trukket, bringer ordningen i strid med grunnlovens §105.

Spørsmaalet maa derfor bli, om det bør bedømmes anderledes at man undlater at gi eieren erstatning for det særlige tap, som han maatte lide ved at han ved sitt kjøp av eiendommen har overtatt heftelser, som det viser sig ikke blir dekket av takstsummen ved den senere odelsløsning. Det er jo sikkert nok at bestemmelsene i skjønnslovens §67 meget ofte, antagelig i den overveiende rekke av tilfelle, ikke bare dekker tap som eieren maatte lide ved odelsløsningen,

Side:870

men gir ham en mere eller mindre ubegrunnet profitt. Imidlertid turde det jo være at man kunde se spørsmaalet anderledes, naar det bare dreiet sig om hvorvidt virkelig tap skulde godtgjøres. Efter mitt skjønn kan det ikke sies at stillingen paa grunn av det anførte bør bli en annen for eieren enn for panthaveren. Det vil visstnok være sjelden, særlig under de forhold som har bevirket ophevelsen av skjønnslovens §67, at den anledning som en eier maatte ha til at dekke igjen tap, som faar sitt uttrykk i at avstaaelsestaksten blir lavere enn kjøpesummen, er mere enn en rent teoretisk faktor. Men skulde det i det enkelte tilfelle være tale om et virkelig tap av denne art, er det ialfall ikke mere grunn til at holde eieren skadesløs i dette tilfelle, hvor kjøpesummen er avgjort ved overtagelse av heftelser, enn hvor eieren har kjøpt og betalt eiendommen kontant. Man staar her bare overfor to fullt likeverdige former, som det ikke er nogen grunn til at behandle forskjellig i den foreliggende forbindelse. Tapet staar i begge tilfelle paa linje med annet tap som eieren maatte lide ved odelstaksten utover eiendomsverdien og maa som dette bli gjenstand for lovgivningsmaktens vurdering av om det bør erstattes. Jeg gjør ogsaa opmerksom paa, at det ikke er for eierens skyld at skjønnslovens §67 har gitt panthaveren den særfordel som omhandles der. Det er en innrømmelse som formelt og reelt er gjort like overfor panthaveren selv; visstnok vil ogsaa eieren indirekte ha interesse av at panthaveren paa denne maate faar dekning av sin fordring, men det er jo aapenbart en refleksvirkning.

Til slutt er det et enkelt moment som jeg vil nevne, om jeg enn ikke behøver at benytte det som et selvstendig argument for min opfatning i dette punkt, og det er at ophevelsen av skjønnslovens §67 har sin tydelige lovgrunn i, at lovgivningsmakten har funnet den nødvendig for at oprettholde i rimelig utstrekning adgangen til overhodet at gjøre bruk av odelsretten i den vanskelige situasjon, som i de senere aar er fremkalt ved de sterke verdiomslag. Det er karakteristisk at man allerede meget tidlig, maaskje allerede ved emanasjonen av odelsloven og ialfall ikke lenge efter, var fullt opmerksom paa, at bestemmelsen i skjønnslovens §67, dengang odelslovens §24, efter omstendighetene vilde kunne være en fare for en effektiv anvendelse av odelsinstituttet. Det har da ogsaa senere fra tid til annen vist sig, at denne fare ikke har vært at undervurdere. Men det ligger aapent i dagen for alle at det nu, saaledes som forholdene er blitt efter verdenskrigen, har vist sig til fulle at faren er blitt realisert i en skjebnesvanger utstrekning. Det er en øiensynlig nødsforanstaltning, som efter de betraktninger som ligger til grunn, er satt i verk gjennem ophevelsen av skjønnslovens §67.

Saksomkostninger finner jeg efter tilfellets beskaffenhet, at der ikke er grunn til at tilkjenne hverken for herredsretten eller for Høiesterett. Den opnevnte sakfører, advokat Sterri, har utført sitt hverv forsvarlig. Jeg stemmer for saadan

Side:871

Dom:

Herredsrettens dom stadfestes. Saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett tilkjennes ikke. Salæret til den for Høiesterett opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Sterri, fastsettes til kr. 1500.

Dommer Bang: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg gaar ut fra som vor retts standpunkt ved fortolkningen av grunnlovens §97, at en ny lov ikke kan gjøre vesentlige inngrep i rettigheter i henhold til eldre kontrakter. Jeg henviser til Aschehoug: Norges offentlige rett, kapitel 60, særlig §34, og til Frede Castberg: Grunnlovens forbud mot at gi love tilbakevirkende kraft, særlig side 123. Jeg henviser ogsaa til Høiesteretts plentimsdommer i Rt-1927-1057 og Rt-1930-1408. Dette maa finne avendelse paa den kontraktsmessige panterett, som denne sak gjelder, saaledes at bankens panterett ikke ved lovendringen av 26 juni 1929 kan forringes med hensyn til pantefordringens beløp og heller ikke berøves nogen vesentlig del av de beføielser, som utgjør panterettens innhold. Jeg antar videre at det av debatten i Odelsting og Lagting og lovens forarbeider forøvrig kan utledes, at det ikke er lovens mening at det skal tilkomme en panthaver, som maatte bli skadelidende som følge av lovendringen, erstatning av staten.

Det er gjort gjeldende at odelsløsning er at likestille med ekspropriasjon, og at banken følgelig maa finne sig i at motta odelstakstbeløpet som den fulle opnaaelige dekning av pantet. Heri er jeg ikke enig. Jeg mener at det er en vesensforskjell mellem odelsløsning og ekspropriasjon. Som ekspropriat vilde eieren av Moe ikke alene ha krav paa gaardens verdi efter gangbar pris i egnen. Han vil være berettiget til erstatning for gaardens verdi, særlig for ham som bosted og næringssted. Hvis ekspropriasjonen foregaar under lavkonjunktur vil han, maa jeg anta, til like ha krav paa erstatning - i tilfelle - for sin chanse til at holde paa eiendommen til bedre tider. Den økede erstatning til eieren som ekspropriat vil efter min mening ogsaa komme panthaveren til gode. Dessuten vil eieren i ekspropriasjonstilfelle, som ogsaa av førstvoterende nevnt, ha krav paa erstatning for den bekostning som eiendommens fravikelse vil paa føre ham til flytning m.v. Jeg maa saaledes erklære mig enig med advokat Per Rygh, naar han i sin dokumenterte betenkning uttaler, at odelstakster og ekspropriasjonstakster tjener forskjellige formaal og hviler paa forskjellig rettsgrunnlag. Odelstaksten tilsikter ikke at gi eiendommens besidder full erstatning, men at fastsette en rimelig kjøpesum efter gangbar pris i egnen. Jeg er saaledes ikke enig med førstvoterende i hans syn paa odelstaksten i denne relasjon og dens virkning i forhold til panteretten. Men jeg gaar ut fra, at det ved lov kan gis adgang til ekspropriasjon av eldre panterett, hvorunder da panthaveren faar full erstatning efter ekspropriasjonsskjønn. Jeg skal ikke her uttale mig om, hvilke momenter maa komme i betraktning ved fastsettelsen av erstatningen.

Side:872

Jeg gaar videre. Om lovendringen av 26 juni 1929 gis anvendelse paa bankens panterett, vil den umiddelbare virkning være, at banken mister den særstilling som skjønnslovens §67 hjemlet, nemlig at odelsløseren maa overta pantegjelden ogsaa forsaavidt denne overstiger taksten. Jeg betrakter ikke denne særstilling som noget odelsloven vilkaarlig har tillagt den eldre panthaver, og som en ny lov kan opheve uten full erstatning. For mig faller det naturlig at anta, at odelsloven har funnet det urimelig eller utilstedelig at bringe en eldre panterett helt eller delvis til ophør paa grunnlag av en odelstakst.

Der er her for retten prosedert inngaaende om odelstaksters paalidelighet i almindelighet og den heromhandlede taksts i særdeleshet. Jeg skal ikke for mitt vedkommende innlate mig paa hvem av partene har rett i saa henseende, men vil citere nogen ord av Justisdepartementets foredrag i Ot. prp. nr. 46 for 1929 om forandringer i lovgivningen om odelsløsning: «Odelsretten skaper nemlig en ikke ubetydelig risiko for panthaveren; for det første fordi odelstakstene tildels er lavere enn eiendommen virkelige verdi, og for det annet fordi odelsløsning ofte skjer paa et for panthaveren særlig ugunstig tidspunkt, nemlig naar eiendomsprisene er uforholdsmessig lave.» Om enhver takst gjelder det imidlertid, at man ikke ubetinget kan regne med den som helt riktig. Den kan være for lav eller den kan være for høi. Man kan dessuten aldri være helt sikker paa at takstmennene har taksert helt objektivt og uten paavirkning av stemning og andre utenforliggende hensyn. For panthaveren vil det derfor betegne en risiko, at hans panteretts bestaaen gjøres avhengig av en takst, og da særlig en odelstakst, fordi det ikke er dens hensikt at sikre panthaveren full erstatning.

Forskjellen mellem den av kjøperen overtatte pantegjeld paa kr. 115.000, og odelstaksten er i det foreliggende ti felle noget over kr. 20.000, som banken vil miste panteretten for, hvis lovendringen bringes i anvendelse. Paa den annen side mener banken at ha god utsikt til at faa pantegjelden dekket, hvis Tærud beholder gaarden. Herom har bankens chef avgitt uttalelse under bevisoptagelsen 22 mai 1931. Det kan da efter min mening ikke være tvil om, at lovendringen av 1929 anvendt overfor bankens panterett vilde føre til et vesentlig inngrep.

Jeg har hittil vesentlig behandlet spørsmaalet om bankens rettsstilling i dens egenskap av panthaver. Hvad angaar E. Tærud som besidder av gaarden, bemerker jeg, at odelsløserens paastand overfor ham for herredsretten gikk ut paa skjøte paa gaarden mot overtagelse av pantegjeld for kr. 92.800. Der er ikke her for Høiesterett fremkommet noget som gir anledning til at anta, at kravet overfor E. Tærud er endret. Hvis Høiesteretts avgjørelse gaar Jørgen E. Moe imot med hensyn til den pantegjeld som skal overtas, maa resultatet bli frifinnelse ogsaa for Tæruds vedkommende. Jeg finner det for mitt vedkommende unødvendig at inngaa paa de spørsmaal, som ellers kan reise sig angaaende Tæruds stilling under odelsløsningen som besidder av odelsgodset.

Jeg voterer efter dette for de ankende parters frifinnelse. Med

Side:873

hensyn til saksomkostninger og den opnevnte sakførers utførelse av saken er jeg enig med førstvoterende.

Jeg voterer for saadan

Dom:

Emil Tærud og Hønefoss og Oplands Privatbank frifinnes. Saksomkostninger for herredsretten og Høiesterett tilkjennes ikke. Salæret til den for Høiesterett opnevnte sakfører, høiesterettsadvokat Sterri fastsettes til kr. 1500.

Dommer Rivertz: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Bang. For mig er det avgjørende, at jeg i motsetning til førstvoterende anser den særrett som skjønnsprocesslovens §67 tilsikrer panthavere, der utleder sin rett fra nærmeste odelsberettigede, for at være beskyttet av grunnloven, og at denne særrett ikke kan antas at bli erstattet ved den innløsningssum som fastsettes ved en odelstakst.

Dommer Evensen: Jeg er likeledes kommet til samme resultat som annenvoterende, men begrunner dette resultat ut fra mitt syn paa odelsbesidderens - Tæruds - rettsstilling.

Da Tærud i sin tid kjøpte eiendommen maatte han i henhold til den da gjeldende lov ha rett til at gaa ut fra, at en odelsløser ikke kunde ta eiendommen fra ham uten at tilsvare: 1) eiendommens omsetningsverdi fastsatt overensstemmende med skjønnslovens §62, 2) den takstsummen overstigende pantegjeld paaheftet av bedre odelsberettiget - skjønnslovens §67.

Hvad lovendringen av 26 juni 1929 gjør er ganske enkelt at frata besidderen den ene av disse erstatningsposter, idet den ophever odelsløserens plikt til at overta vedkommende pantegjeld uten samtidig at løse besidderen fra det personlige ansvar for denne.

Det stiller sig for mig litet tvilsomt at lovendringen forsaavidt maa antas at være i strid med grunnlovens §97. Jeg mener ikke hermed at lovgivningen overhodet skulde være uberettiget til at endre omhandlede erstatningsregler. Men vilde lovgivningen det gjøre, kunde den efter min mening ikke stille besidderen verre enn han vilde være stillet under en regulær ekspropriasjon av eiendommen. Ved en saadan vilde han i henhold til grunnlovens §105 hatt krav paa full erstatning fastsatt overensstemmende med almindelige ekspropriasjonserstatningsprinsipper. Lovendringen av 26 juni 1929 hjemler ham alene erstatning for eiendommens verdi efter gangbar pris i egnen - omsetningsverdien. En saadan verdiansettelse faller ikke eller behøver ialfall ikke at falle sammen med den erstatning en ekspropriat har krav paa, nemlig erstatning for det tap ekspropriattis paaføres. Jeg finner det ikke nødvendig at detaljere dette tapsspørsmaal nærmere. Jeg skal kun nevne det tap eller de ulemper som kan være forbundet med selve fravikelsen av eiendommen.

Dommer Larssen: Jeg er likeledes i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende. I tilknytning til det av ham anførte finner jeg at burde anføre enkelte betraktninger. Innholdet av odelslovens §24 og skjønnslovens §67, saaledes som jeg i denne

Side:874

forbindelse forstaar disse lovbud, er at de der nevnte panthavere var uberørt av odelsløsningen. Løsningen var rettet mot eieren. Like overfor de i disse lovbestemmelser nevnte panthavere var odelstaksten ikke bindende. Disse panthavere var med andre ord gitt en bedre prioritet enn odelsløseren. De blev staaende som før. Odelsløseren maatte overta disse pantheftelser helt ut, selv om taksten ikke dekket dem, (jfr. Ot. forhandlinger for 1921, 2nen del, side 364 og side 649: «svarer til pantesummen istedenfor den ved taksten bestemte løsningssum»). Jeg ser saaledes disse lovbestemmelsers innhold paa en noget annen maate enn førstvoterende, som leser bestemmelsene som kun inneholdende et ledd i etstatningsopgjøret. Efter min opfatning er lovbestemmelsen at se som uttrykk for at disse panteheftelser er stillet i en helt annen klasse enn de andre rettigheter i eiendommen, idet de er holdt helt utenfor odelsløsningstaksten. Den her omhandlede lovendring ser jeg derfor som rettet mot denne panteretts prioritet og derigjennem mot dens eksistens. Efter dette syn paa lovbestemmelsens innhold blir de av førstvoterende nevnte eksempler fra veiloven og vassdrags reguleringsloven uten betydning som paralleller.

Efter hensikten med ophevelsen av skjønnslovens §67 er det den gjeldende rett, at ogsaa disse panterettigheter er gjenstand for løsning gjennem odelstakst, saaledes at disse nu vil kunne utslettes ved taksten forsaavidt de ikke dekkes av denne. At dette kan medføre tap for dem er klart og fremgaar tydelig av nærværende sak. I tilslutning til annenvoterende mener jeg da, at disse panthavere, naar deres panterett er stiftet før denne lovforandring, ved grunnlovens §97 maa være beskyttet i den stilling, som de nu ifølge lovens regler helt siden odelsloven av 1821 har vært sikret. Det er i nærværende sak oplyst, at medkontrahentene ved sin avtale har tatt hensyn til den stilling, som lovbestemmelsen sikret vedkommende panthaver, og at avtalen er skjedd i tillit hertil.

De heromhandlede panthavere i henhold til kontrakter før loven er efter det anførte kun pliktige til at finne sig i at berøves denne deres gunstige rettsstilling mot full erstatning efter grunnlovens §105. At de kan innløses efter en lovhjemlet ekspropriasjon finner jeg ikke tvilsomt. Spørsmaalet blir da om odelstaksten er at se som en ekspropriasjonstakst, hvorved disse panthavere faar full erstatning. Jeg finner det herom tilstrekkelig at henvise til hvad der er fremholdt av annenvoterende og fjerdevoterende. Jeg skal alene tilføie at odelstakst ifølge loven fremmes mot eieren. Nogen særskilt takst overfor panthaverne er der ikke tale om. Disse er ifølge loven bundet ved den mot eieren avholdte takst. Gir taksten ikke eieren full erstatning kan den da efter lovens ordning ikke oprettholdes som bindende for den heromhandlede panthaver. Panteretten strekker sig saa langt som taksten gaar. Økonomisk er han forsaavidt avhengig av og maa derfor kunne forlange at taksten mot eieren fyldestgjør kravet til full erstatning for denne. Med annenvoterende er jeg enig i, at odelstaksten ved sin bestemmelse om gangbar pris ikke har samme øiemed som en ekspropriasjonstakst, naar denne skal fastsette godtgjørelsen som full erstatning for det tap som voldes ekspropriatus. Det blir saaledes

Side:875

ingen sikkerhet for at odelstaksten er fyldestgjørende som ekspropriasjonstakst.

Jeg bemerker at panthaveren ogsaa forøvrig berøres av lovforandringen, nemlig i sin stilling som fordringshaver for pantebeløpet. Mens han tidligere ved odelsløsning hadde alternativt krav mot eieren og odelsløsningsmannen, som ifølge loven var nødt til at overta hele pantebeløpet som personlig gjeld, vil efter lovendringen denne valgrett være tapt for den ved taksten udekkede del av pantefordringen. Pantekreditor vil forsaavidt bare ha den utløste eier at holde sig til. At lovforandringen paa samme maate ogsaa er til skade for den aktuelle eier, idet den lar ham bli sittende som eneskyldner for den ved taksten udekkede del av pantegjelden, mens de ophevede lovbestemmelser medfører at odelsløseren maatte inntrede som skyldner ogsaa for dette beløp, er innlysende.

Dommer Næss: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende paa samme maate som herr dommer Larssen.

Dommer Bugge: Som tredjevoterende herr dommer Rivertz, idet jeg ogsaa kan tiltrede femtevoterende herr dommer Larssens bemerkninger.

Dommer Andersen: Som herr dommer Bugge.

Dommer Broch: Jeg er kommet til samme resultat som annen voterende og tiltreder i det vesentlige den av fjerdevoterende herr dommer Evensen gitte begrunnelse, som for mig er tilstrekkelig.

Dommer Motzfeldt: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med annenvoterende, herr dommer Bang.

Dommer Boye: Som herr dommer Bugge.

Dommer Klæstad: Likesaa.

Dommer Hanssen: Som niendevoterende herr dommer Broch.

Dommer Christiansen: Som herr dommer Bugge.

Dommerne Bade, Paulsen og Alten: Likesaa.

Dommer Schjelderup: Som niendevoterende herr dommer Broch.

Dommer Dahl: Som herr dommer Bugge.

Dommer Backer: Likesaa.

Justitiarius Berg: Den lov, hvis grunnlovsmessighet Høiesterett har at prøve i denne sak, er, som av herr dommer Lie fremhevet, bygget paa at der knytter sig sterke samfundsinteresser til at en slekt kan faa tilbake den slektsgaard som er kommet paa fremmede hender. Denne samfundsinteresse, som ogsaa grunnloven i sin §107 har gitt uttrykk for, har lovgivningen ment er saa sterk, at den har funnet at burde utvide den ekspropriasjonsartede løsningsrett, som efter odelsloven tilkommer de odelsberettigede. Før loven av 1929 hadde odelslovens §24, eller senere skjønnslovens §67, begrenset odelsløsningsretten overfor visse av de panteheftelser som hvilte paa odelsgodset. Hvad loven av 1929 har gjort, er at utvide odelsløserens ekspropriasjonsartede rett til at omfatte ogsaa disse panteheftelser.

Jeg har forstaatt voteringen saa, at det innen Høiesterett er enighet om at grunnlovens §97 ikke er til hinder for at lovgivningen hadde utferdiget en ekspropriasjonslov, som gav adgang

Side:876

til at frigjøre odelseiendominen ogsaa for saadanne hefteiser, naar blott ekspropriatus, altsaa vedkommende panthaver, sikres saadan full erstatning som i grunnlovens §105 fastsatt. Det spørsmaal som derfor foreligger i denne sak er efter om loven av 1929 har gjennemført en ordning som sikrer vedkommende panthavere deres grunnlovfestede erstatningsrett. Og løsningen av dette spørsmaal avhenger igjen av, hvilke økonomiske interesser det er panthaveren kan kreve erstattet naar han tvinges til at opgi sin panterett.

Eksproprieres en eiendom i kraft av en vanlig ekspropriasjonslov, for eksempel til et jernbaneanlegg, vil panteretten, panthaverinteressen, tilgodesees ved at eksproprianten maa erstatte pantets omsetningsverdi i handel og vandel. Panteretten er en sikkerhetsrett, og sikkerhetsrettens verdi ligger i omsetningsverdien.

Mot erstatning av omsetningsverdien paa den tid ekspropriasjonen gjennemføres, maa panthaveren avstaa sin panterett, saaledes at han ikke kan gjøre gjeldende at han for sitt vedkommende ikke vilde ha realisert sin panterett paa den tid ekspropriasjonen fant sted, men vilde ha sett tiden an i paavente av stigende eiendomspriser.

Jeg er enig med herr dommer Lie i at disse for en vanlig ekspropriasjon av panteretten gjeldende regler ogsaa maa komme til anvendelse i det foreliggende tilfelle av odelsløsning. Jeg er enig med ham i at rettslig sett foreligger intet som gir grunn til at opstille andre regler for den ekspropriasjon av panterett som en odelsløser ved loven av 1929 har faatt adgang til.

Det har vært fremholdt, at ved odelslovens §24, senere skjønnslovens §67, har lovgivningen uttrykkelig tilsikret panthaveren en rett til at bli sittende med sin panterett urørt av odelsløsning. Derved skulde panthaveren ha erhvervet en grunnlovsbeskyttet rett til at motsette sig utløsning paa en efter panthaverens mening ugunstig tid. Og denne rett skulde representere en særskilt økonomisk verdi, som panthaveren i kraft av §105 hadde krav paa at faa erstattet i tilfelle den blir tatt fra ham.

Det er saa at den til 1929 gjeldende lovgivning hindret en odelsløser i at ekspropriere de panterettigheter som en bedre berettiget odelsmann hadde lagt paa odelsgodset. Men at dette til 1929 var den herskende rettstilstand, er, som av dommer Lie fremholdt, ikke det samme som at den panthaver som har erhvervet pant i en odelsgaard før 1929, har faatt av lovgivningen et tilsagn om at denne rettstilstand skal fortsette uforandret, saaledes at det ikke skulde være adgang til at ekspropriere bort hans panterett gjennem odelsløsning.

Borgerne maa alltid være forberedt paa at staten griper inn i deres rettssfære med nye ekspropriasjonslover, som tvinger dem til at avstaa verdier, som er erhvervet paa en tid da saadan ekspropriasjon var utelukket. Det vern de har i Grunnlovens §105, er uttømt med at de faar sig erstattet formuesgjenstandens verdi paa ekspropriasjonstiden.

Anvendt paa det foreliggende tilfelle vil vor gjeldende ekspropriasjonsretts regler føre til at odelsløseren - i og med at

Side:877

skjønnslovens §67 opheves - kan kreve odelsgodset frigjort for alle panteheftelser mot erstatning av panterettens verdi paa ekspropriasjonstiden. Dermed har han faatt ombyttet panteretten med dens verdi, og kravet i grunnlovens §105 er skjedd fyldest.

Hadde man istedenfor at opheve §67 gitt en ordinær ekspropriasjonslov, som f.eks. bestemmelsen i bankadministrasjonslovens §16, og hadde loven sagt at erstatningssummen til panthaveren blir at fastsette efter vanlige ekspropriasjonsregler og ved vanlig ekspropriasjonsskjønn over panterettens omsetningsverdi paa ekspropriasjonstiden, kan jeg ikke se at man var gaatt grunnlovens §105 for nær. At man i det foreliggende tilfelle har gitt den utvidede ekspropriasjonsrett ved at opheve et lovbud som avgrenset ekspropriasjonsretten, er efter min mening et spørsmaal om form, og ikke om realitet.

Det har vært fremholdt at en odelsløsningstakst ikke tilfredsstiller kravene i grunnlovens §105 til full erstatning. Den skulde med andre ord ikke være en virkelig ekspropriasjonstakst.

Jeg skal ikke uttale mig om hvordan stillingen vilde ha vært overfor eieren av en gaard om vi ingen odelslov hadde hatt, og odelsløsning saa var blitt innført ved en helt ny lov, som satte løsningssummen til gaardens verdi i handel og vandel, uten rett for eieren til at faa erstattet annet tap som efter vanlige ekspropriasjonsregler kreves erstattet, f.eks. tap ved flytning. Vi har her i det foreliggende tilfelle at gjøre med en saadan ny odelsløsningslov, som for at være grunnlovsmessig maa tilfredsstille kravene i grunnlovens §105. Men denne lov er ikke rettet mot eierinteressen, og spørsmaalene om omfanget av en eiers grunnlovfestede erstatningskrav kommer derfor ikke op i denne forbindelse. Loven er rettet mot panthaverens interesser. Men for panthaverinteressens vedkommende er, som nevnt, ved enhver ekspropriasjon erstatningskravet uttømt ved at panthaveren faar sig tilkjent panterettens omsetning paa ekspropriasjonstiden. Og denne omsetningsverdi er det som ogsaa skal fastsettes ved en odelstakst. Som ekspropriasjonsskjønn overfor panthaveren tilfredsstiller derfor efter min mening en odelstakst grunnlovens §105.

Det har vært nevnt, at odelstakster ikke alltid er saa paalitelige som en kunde ønske. Dette er en innvending som kan rettes mot alle slags skjønn, uten at selvfølgelig skjønnets karakter av et grunnlovsmessig sett lovlig skjønn derfor kan angripes.

Naar odelslovens §19, nu skjønnslovens §62, fastslaar at taksten skal gi uttrykk for eiendommens fulle verdi efter gangbar pris i egnen, saa har lovgivningen ikke dermed villet gi uttrykk for at det ved odelstakster skal bygges paa andre prinsipper for erstatningens beregning enn ved et vanlig ekspropriasjonsskjønn med hensyn til eiendommens verdi. Meningen har tvert om vært at gi skjønnsmennene et spesielt paalegg om at det som skulde takseres var eiendommens virkelige omsetningsverdi som odelsfri eiendom. Jeg henviser til Brandt: Tingsrett side 286, hvor det heter: «Den gamle uskikk at taksasjonsmennene forsettlig takserte godset under dets sanne verdi til fordel for den løsningsberettigede,

Side:878

er uttrykkelig forbudt i odelslovens §19, der befaler at godset skal settes «til full verdi efter gangbar pris i egnen».

Der har vært gjort gjeldende at hensynet til eieren av odelseiendommen maa føre til at den foreliggende takst kjennes grunnlovsstridig. Men det er ikke hensynet til kjøperen som har diktert bestemmelsen i odelslovens §24 og skjønnslovens §67. Lovgrunnen har, saavidt jeg kan se, utelukkende vært at verne om den panthaver som har faatt sin panterett av en bedre odelsberettiget. At en eier har forkjøpt sig, og har gitt mere for eiendommen enn den er verd efter lovlig odelstakst, er et forhold som lovbudet ikke har latt hensyn til. Har han kjøpt i tillit til at han kunde bli sittende med eiendommen i ly av panthaverens rett, kan det visselig være haardt for ham at gi gaarden fra sig for en kjøpesum som ikke dekker kjøpesummen og den pantegjeld han har overtatt. Men han har ingen av grunnlovens §97 beskyttet rett til at regne med at en mere omfattende ekspropriasjonslov ikke vil bli gitt i fremtiden, og han blir forsaavidt ikke verre stillet enn om det efter hans kjøp kommer en annen ny lov, som aapner adgang til ekspropriasjon til et eller annet uforutsett formaal, med den følge at han maa avstaa sin eiendom for en takstsum som ikke dekker hvad han har gitt for den, saaledes at han blir sittende som personlig debitor for den paa eiendommen hvilende pantegjeld. Den slags tap som følge av ekspropriasjon er en risiko som borgerne alltid maa løpe.

Med disse bemerkninger slutter jeg mig til det resultat som dommer Lie er kommet til, hvis begrunnelse jeg ogsaa i det vesentlige kan slutte mig til.

Jeg er enig med de øvrige voterende med hensyn til saksomkostninger og salæret til den opnevnte sakfører.

Av herredsrettens dom:

- - - Ved odelsovertakst avhjemlet 28 juli d.a. over gnr 1, bnr 1, Mo i Hole (med gjødsel, ovner, komfyrer og hesjematerialer av tre) blev eiendommen satt til kr. 94.300. - - - Saksøkeren akter at løse eiendommen efter denne takst. Hønefoss og Oplands Privatbank har pant i eiendommen til højere prioritet enn til takstsummen og er stevnet, fordi den del av dens pantegjeld som (sammen med foranstaaende prioriteter) overstiger takstsummen, ikke menes at pliktes overtatt av saksøkeren, jfr. lov nr. 1 av 26 juni 1929. - - -

Saksøkte, Emil Tærud, har kjøpt gaarden Mo av konkursboet til Engebret Moe. Denne er far til odelsløseren. Tærud tiltraadte eiendommen i oktober 1928. Kjøpesummen var kr. 115.000. Skjøte er utstedt 30 oktober og tinglyst 16 desember 1929. Engebret Moe hadde efterhvert pansatt eiendommen for omkring kr. 128.000. Partene i saken er imidlertid blitt forlikt om at sette panteheftelsene til kr. 115.000 - det beløp Tærud kjøpte eiendommen for. Det er paa det rene at saksøkte nr. 1 overfor saksøkte nr. 2 - banken - har stillet sikkerhet for opfyldelsen av sine forpliktelser i henhold til kjøpekontrakten. Nærmere oplysninger om den stillede sikkerhet foreligger ikke. Den del av pantegjelden som ikke dekkes ved taksten, utgjør kr. 20.700. - - -