Rt-1932-725
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1932-06-18 |
| Publisert: | Rt-1932-725 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 80/1 B s.a. |
| Parter: | Anton Jonassen (advokat Puntervold) mot landbruksdepartementet (overrettssakfører Jakob A. Rivertz til prøve). |
| Forfatter: | Schjelderup, Aars, Motzfeldt, Andersen, Scheel, Breien, Backer |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Schjelderup: Ved Oslo byretts dom av 22 januar 1930 blev Landbruksdepartementet frifunnet for Anton Jonassens tiltale og sakens omkostninger ophevet.
Anton Jonassen har paaanket saken til Høiesterett, hvor han har nedlagt saadan paastand: «Appellanten tilkjennes hos
Side:726
innstevnte erstatning efter skjønn paa innstevntes bekostning med renter og saksomkostninger for det tap appellanten har lidt som følge av den overinvasjon av rein paa Fosen-distriktets omraade, som i 1913 blev tillatt, med derav følgende utbeitning».
Landbruksdepartementet har paastaatt byrettens dom stadfestet og appellanten tilpliktet at betale staten ved Landbruksdepartementet saksomkostninger for Høiesterett.
Om sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henviser jeg til byrettens domsbegrunnelse. Jeg nevner ogsaa at Landbruksdepartementet hverken for byretten eller her for Høiesterett har villet gjøre gjeldende at ansvaret for den omprosederte administrative avgjørelse i tilfelle skulde paahvile ikke staten, men vedkommende embedsmann personlig.
Jeg er kommet til samme resultat som byretten, hvis begrunnelse jeg i alt vesentlig kan tiltrede. Om hjemmelen for fylkesmannens avgjørelse skal jeg ytterligere tilføie: Da flyttlappenes rett eller adgang til renbeite og den nærmere ordning herav mellem dem selv innbyrdes blev regulert ved lappeloven av 1883, idet distriksinndeling blev innført, blev det i §7 paalagt lapp, som vil flytte fra et distrikt til et annet, at melde dette for hjemstedets lensmann, idet han ogsaa skal angi antallet av de ren han vil føre med sig, og hvorhen han vil flytte. Det samme gjelder efter lappeloven av 1897 §5 ogsaa ved flytning fra et distrikt til et annet. Og sistnevnte lovs §9 bestemmer videre, at fylkesmannen kan nekte en lapp at flytte sine ren til et annet distrikt, «naar han finner at der i nevnte distrikter eller omraader allerede er et større antall ren enn rummet med rimelighet tillater». Jeg nevner ogsaa at fylkesmannen, naar han finner at der i et distrikt er for mange ren, har adgang til at henvise en lapp - og da fortrinsvis den som har hatt renbeite der i koflest tid - til et annet distrikt (loven av 1883 §7, jfr. loven av 1897 §5). Likeledes kan han under samme forutsetning paalegge lappene i et distrikt at forminske antallet av sine ren i forhold til hvad hver av dem eier (lov av 1897 §10). Som det vil fremgaa av disse bestemmelser er det altsaa paa grunnlag av renbeiteforholdene overlatt fylkesmannen at treffe en rekke rent skjønnsmessige avgjørelser, som har betydning for de forskjellige distrikters lapper innbyrdes. Men selv om man efter de senere fremkomne oplysninger skulde finne at det under de i denne sak foreliggende faktiske forhold vilde ha vært det rimeligste, om fylkesmannen vinteren 1913 hadde nektet Namdals-lappene at flytte sine ren over til Fosen-distriktet, saa har appellanten heller ikke for Høiesterett kunnet anføre noget som skulde tyde paa, at fylkesmannens avgjørelse skulde kunne betegnes som uforsvarlig og medføre erstatningsansvar.
Dom:
Byrettens dom stadfestes. I saksomkostninger for Høiesterett betaler Anton Jonassen til Landbruksdepartementet kr. 600.
Dommer Aars: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Motzfeldt og Andersen: Likesaa.
Side:727
Ekstraordinær dommer høiesterettsjustitiarius Scheel: Jeg er ogsaa kommet til samme resultat som byretten og finner det tilstrekkelig at henholde mig til dennes begrunnelse.
Ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Breien: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Backer: Likesaa.
Av byrettens dom:
Under 17 juni 1922 innsendte lapp Anton Jonassen paa vegne av reneierne i Fosen distrikt et andragende til Landbruksdepartementet om erstatning av det offentlige for skade som paastodes tilføiet deres rendrift ved at Namdalslapper var blitt tillatt at flytte med sine ren til Fosendistriktet. Andragendet blev ved kgl. res. av 23 mai 1924 ikke innvilget. Anton Jonassen har derefter saksøkt Landbruksdepartementet. - - -
Citanten har i det vesentlige anført følgende: Fra gammel tid av har Fosen-halvøen vært tilholdssted for rensdrifter, og distriktet er ved kgl. res. av 10 juli 1894 avgrenset mot tilstøtende distrikter. I dette distrikt har tidligere vært ca. 1200 a 1300 rensdyr aar om annet. For ikke saa mange aar tilbake har det imidlertid tross stadige protester fra derboende reneiere til stadighet skjedd innflytning av Namdals-familier. - - - I 1913 fikk Namdals-lappene fylkesmannens tillatelse til at beite med ca. 2000 ren i Fosen-distriktet Det blev imidlertid overført dertil ca. 2.300, og det samlede renantall paa halvøen blev derved ca. 4500 stykker, idet antallet av de innen Fosen-distriktet boende lappers ren da var vokset til 2200. Ved denne invasjon var hele distriktet praktisk talt utbeitet.
- - - Som følge av omhandlede invasjon har Fosen-lappene lidt et upaaregnelig og meget betydelig tap som maa medføre erstatningsplikt for det offentlige. De til Fosen-distriktet først ankomne lappefamilier har visstnok ikke okkupert eller erhvervet nogen enerett til at utnytte distriktets renbeitestrekninger. Derimot maa de ha et naturlig krav paa, at der ikke fra lapper som er henvist til andre lappedistrikter sendes flere ren inn paa feltet enn dette efter sakkyndig vurdering kan taale, (ca. 2500 ren). - - -
Administrasjonen har ikke efter innstevntes mening ved at tillate Namdals-lappene at beite i Fosen som skjedd begaatt noget rettslig inngrep i Fosen-lappenes rettigheter. Der er foretatt en skjønnsmessig fordeling av de hjelpemidler som staar til raadighet for at berge renen fra sultedød og reneierne for tap. Fosenhalvøen har gjennem tidene vært en sikker nødhavn i vintertiden, naar der inntraff beitenød - speik - paa de indre fjell. Fosen-lappene har ingen eiendomsrett til nogen del av beitestrekningene og heller ikke har de ved alders tids bruk eller hevd erhvervet sig nogen eksklusiv bruksrett. Lappene utøver en avgiftsfri bruksrett over statens og privates eiendommer, det maa være det grunnleggende synspunkt ved bedømmelsen av de bestemmelser i lappeloven som saksøkeren søker at bygge sin paastand paa.
Førstvoterende skal bemerke: Om de faktiske forhold som danner grunnlaget for saksøkerens krav er der i det vesentlige enighet mellem partene, likesom der efter det foreliggende maa ansees paa det rene, at saksøkeren har lidt skade ved innflytning av Namdals-lapper i Fosendistriktet i de paagjeldende aar. Det spørsmaal som foreligger til avgjørelse blir da alene om der blev begaatt et rettsstridig og for staten erstatningspliktende inngrep i saksøkerens velerhvervede rettigheter ved den stedfunne innflytning av Namdals-lapper i Fosen-distriktet. - - -
Side:728
Saksøkeren har pekt paa at det baade av premissene til lappeloven av 1883 og av lovens §6 fremgaar, at i og med at en ordnet distriktsinndeling er innført skal ogsaa de forskjellige lapper søke at holde sig innenfor et visst distrikt med sine ren. At der med den distriktsinndeling hvortil loven av 1883 gir adgang skulde være etablert nogen saadan eksklusiv rett til renbeitning, som av saksøkeren paastaatt, kan imidlertid ikke medgis. Lappelovgivningen gir tvertimot myndighetene en vidtstrakt adgang til ved regulering og forføininger at gripe inn og fordele renbelegget over de forskjellige distrikter. Naar lappeloven av 1883 gir adgang til at iandele «de Strækninger i hvilke Lapperne søge Beite for sine Ren i Distrikter», maa det antas, at hensikten med en saadan iandeling omtrent utelukkende var at faa etablert fellesansvar for lappene likeoverfor de skadelidende fastboende. Bestemmelsene i lovens §6 kan saaledes kun bli at opfatte som en del av de restriksjoner som loven opstiller for administrasjonen ved dennes fastsettelse av renbeitedistriktenes grenser.
Adgang til renbeitning maa vel nærmest betraktes som bygget paa en fra gammel tid bestaaende almindelig nyttesrest over fremmed grunn, regulert i visse retninger ved den nyere lovgivning og kan saaledes vel ikke være en egentlig rett for nogen.
Som av saksøkeren erkjent hadde de lapper som opholdt sig i Fosendistriktet ingen enerett til rendrift der. De maatte uten krav paa erstatning finne sig i at andre lapper tilflyttet distriktet og slog sig ned der med sin rendrift. Men naar forholdet er dette, finnes det ikke rimelig, at den omstendighet at lapper fra et annet distrikt en kortere tid opholder sig i distriktet skal begrunne erstatningsansvar. At den av fylkesmannen i 1913 meddelte tillatelse for Namdals-lappene til at overflytte ren til Fosendistriktet var uheldig og har voldt saksøkeren økonomisk tap, finnes efter det foreliggende ikke tvilsomt En medvirkende aarsak til det uheldige resultat av overflytningen maa ogsaa antas at ha vært, at vedkommende lappefoged ikke har kunnet avse tid til at foreta den begjærte nærmere undersøkelse av beiteforholdet i distriktet Fordelingen av beiteomraadet er imidlertid efter loven helt overlatt fylkesmannens diskresjonære skjønn, og der er under saken ikke fremkommet nogen anførsel som berettiger til den antagelse, at ikke baade fylkesmannen og lappefogden har handlet efter beste skjønn og overbevisning og innenfor sin kompetanse.
Noget rettslig grunnlag for saksøkerens erstatningskrav finnes saaledes ikke at foreligge, hvorfor innstevnte maa bli at frifinne. - - -
F. A. Krogh. L. Ustvedt. And. Færden.