Rt-1930-1193

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1930-10-04
Publisert:	Rt-1930-1193
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 71/2 s.a.
Parter:	Tranøy kommune (advokat Thinn) mot Tromsøysund Sparebank (overrettssakfører Haaland til prøve).
Forfatter:	Bade, Grette, Bonnevie, Alten, Andersen, Nygaard, Dahl
Lovhenvisninger:	LOV-1928-06-22, Skatteloven (1911) §117, Skatteloven (1911), Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §232, §34, LOV-1923-12-07-§4, LOV-1923-12-07-3-§4, LOV-1923-12-07-3, LOV-1923-12-07, LOV-1928-06-22-18-§2, LOV-1928-06-22-18-§3, LOV-1928-06-22-18

Dommer Bade: Angaaende saksforholdet i denne sak henviser jeg til premissene for Trondhjems overretts dom av 23 mai 1927, ved hvilken 2 av Tromsøysund Sparebank hos Tranøy kommune avholdte eksekusjonsforretninger blev stadfestet. Sakens omkostninger for overretten blev ophevet.

Denne dom er av Tranøy kommune paaanket til Høiesterett, hvor kommunen har nedlagt saadan paastand: «1. At overrettens dom underkjennes. 2. At de paaankede hos Tranøy kommune henholdsvis 1 august, 8 oktober og 11 oktober 1923 avholdte eksekusjoner for gjeld til Tromsøysund Sparebank opheves forsaavidt utlegg derunder er tatt i kommunens utestaaende fordringer paa skatt. 3. At Tranøy kommune hos Tromsøysund Sparebank tilkjennes sakens omkostninger for begge retter.»

Innstevnte Tromsøysund Sparebank har paastaatt overrettens dom stadfestet og sig tilkjent saksomkostninger for Høiesterett. Som nytt for Høiesterett er bl.a. fremlagt flere budgetter og regnskaper for Tranøy kommune.

Kommunen har oprettholde sin for byretten fremsatte innsigelse at dens inngaatte garantiforpliktelse er uforbindende, fordi den mangler kgl. approbasjon. Jeg er imidlertid enig med overretten i at spørsmaalet angaaende garantiens gyldighet ikke kan prøves av Høiesterett, fordi vedkommende kommisjonsforlik er upaaanket, kfr. forlikslovens §68 og §74.

Hvad angaar sakens hovedspørsmaal, om eksekusjon kan gjøres i kommunens skatterestansen, har jeg vært i adskillig tvil. Jeg er dog kommet til samme resultat som overretten og kan i vesentlige dele tiltre den begrunnelse, som er gitt av overretten i denne sak og i den samtidig paadømte parallellsak mellem Tranøy kommune og Skjervøy Sparebank.

Efter avsigelsen av disse dommer har man faatt Høiesteretts dom av 19 august 1927, inntatt i Rt-1927-529, hvor det er avgjort at en kommune kan tas under konkursbehandling efter begjæring av en kreditor; men da skulde det saaledes heller intet være til hinder for at almindelig eksekusjon ogsaa skulde kunne gjøres hos en kommune. Det fremgaar ogsaa uttrykkelig av voteringen i nevnte høiesterettssak, at saadan adgang til eksekusjon forutsattes at være tilstede, se likeledes tvangsfullbyrdelseslovens §34 og §232 samt lov av 7 desember 1923 §4. Senere er adgangen til eksekusjon i en kommunes eiendeler blitt stengt, nemlig ved lov nr. 18 av 22 juni 1928 inneholdende særlige bestemmelser om kommuners gjeldsforpliktelser, se sammes §2. Her di eier det sig imidlertid om eksekusjoner avholdt i 1923. Om enn adgangen til eksekusjon den gang stod aapen var den dog ikke ubegrenset. Det maa saaledes være klart at eksekusjon maatte

Side:1194

være utelukket i eiendeler som var nødvendige til løsning av kommunens opgave som offentligrettslig institusjon, kfr. voteringen i nevnte høiesterettssak for konkurstilfelle.

Tranøy kommune gjør da ogsaa her gjeldende at disse skatter maa ansees som dens offentligrettslige aktiva, hvori utlegg ikke kan tas, da de utlignes for at tjene kommunens offentligrettslige opgaver. Justisdepartementet sees ogsaa i en skrivelse av 19 juni 1925 at ha uttalt at det antar, at det ikke er adgang til at ta eksekusjon i skattekrav. Hertil skal bemerkes at det visstnok er saa, at skatter utlignes av en kommune i dens egenskap av offentligrettslig institusjon, og at beskatningsretten kun kan utøves av kommunen selv; men jeg er enig med overretten i at dette ikke utelukker, at utlegg kan tas i utlignede skatter. Efter sin art er disse kun utestaaende pengefordringer. Der er forsaavidt ingen forskjell mellem dem og andre krav, som kommunen maatte ha. Noget annet er at særlige bestemmelser er knyttet til innfordring m.v. av skattekrav. Men dette antas ikke i heromhandlede henseende at kunne faa nogen avgjørende betydning. Heller ikke kan det legges vekt paa at skatter har særlige konkursprivilegier, idet dette ogsaa er tilfellet med andre krav. Hvad dernest angaar skattenes anvendelse er det jo saa, at disse ikke alene tjener til løsning av en kommunes offentligrettslige formaal, men ogsaa til dens privatrettslige. Hvor litet rimelig det vilde være ved avgjørelsen av heromhandlede spørsmaal kun at se hen til det førstnevnte formaal for skattenes anvendelse vil særlig frede frem like overfor de store kommuner, hvor budgettenes størrelse og dermed ogsaa skattenes utligning kan være meget avhengig av de privatøkonomiske opgaver, som kommunen har gaatt i gang med.

Der er videre fra kommunens side gjort gjeldende at skattekrav er av en særegen natur knyttet utelukkende til kommunen som rettighetshaver. Den slags krav kan derfor ikke avhendes, og som følge derav kan heller ikke eksekusjon tas deri. Efter min mening kan man dog ikke uten særlige lovregler si at skattekrav overhodet ikke kan overdras, og en saadan bestemmelse fikk man først ved loven av 22 juni 1928 §3. Jeg kan ikke se at det i og for sig kan være noget til hinder for at en kommune avhender et skattekrav. Men vedkommende kreditor maa selvfølgelig være bundet av de regler som loven har opstillet angaaende skatter, kfr. spesielt bestemmelsene i skattelovens 8 kapitel. Kommunen kan saaledes ikke overdra sin rett til utpantning til nogen annen. Jeg henviser iøvrig herom til hvad der er anført av overretten i parallellsaken. Vedkommende kreditor faar ved overdragelse av en kommunes skattekrav en rett, hvortil er knyttet forskjellige innskrenkninger. Men den omstendighet at kreditor ikke kan forføie helt ut over skattekravet kan ikke utelukke adgangen til eksekusjon med samme begrensede rett.

Kommunen har videre sterkt gjort gjeldende, at utlegget vilde lamme dens offentligrettslige virksomhet, saa den om eksekusjonen skulde oprettholdes ikke kunde utføre sine opgaver som offentligrettslig institusjon. Jeg er ogsaa for mitt vedkommende tilbøyelig til at anta - uten at jeg finner det nødvendig at avgjøre det -

Side:1195

at hvis forholdet var det, at kommunen nødvendigvis maatte ha de penger som var beslaglagt for at skjøtte de formaal, som den efter loven pliktet at sørge for, kunde ikke eksekusjonene oprettholdes. I Bergens overretts dom av 9 mai 1927, hvor der i motsetning til den paaankede dom fra Trondhjems overrett nektes krav paa utlegg i skatterestansen, fremholdes bl.a. som begrunnelse herfor, at den kommunale drift kunde komme til fullstendig at stanse, hvis en kommunes kreditor kunde legge beslag paa de forfalne skatter. Efter min mening maatte det dog kreves paavist i det konkrete tilfelle, at forholdet var av saadan art. Jeg kan dog ikke finne dette paavist i nærværende tilfelle. Det fremgaar saaledes av oplysningene, at der i regnskapsaaret 1923-1924, da der av de eksekverte skatterestansen av kommunen blev innkassert og forbrukt ca. 17.000 kroner, er medgaatt betydelige beløp til foranstaltninger, som kommunen ikke efter loven var pliktig til at gaa i gang med. Nevnes kan ogsaa at det til renter og avdrag av laan i samme aar sees anvendt ca. 9.000 kroner. Det synes dog naturlig at de andre kreditorer fikk vente til eksekusjonshaverne hadde faatt sitt tilkommende.

Jeg er efter det anførte blitt staaende ved at de paaankede eksekusjonsforretninger maa godkjennes, naar der efter den daværende lovgivning ikke var noget forbud mot at ta eksekusjon i skattekrav. Mot utlegget i kommunens aktier er der ikke fremsatt nogen innsigelse for Høiesterett.

Jeg voterer efter dette for stadfestelse av overrettens dom. Saksomkostninger finner jeg ikke grunn til at tilkjenne.

Dom:

Overrettens dom stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Kst. dommer Grette: Med hensyn til spørsmaalet om adgangen til at prøve rettsgyldigheten av den garanti som er grunnlaget for sparebankens fordring paa Tranøy kommune er jeg enig med førstvoterende, og jeg kan forsaavidt henholde mig til hvad førstvoterende har uttalt.

Hvad derimot angaar hovedspørsmaalet i saken, spørsmaalet om der paa den tid da eksekusjonsforretningene blev holdt, var rettslig adgang til at ta utlegg i kommunens utestaaende skattefordringer, har jeg en annen opfatning enn førstvoterende.

Jeg er visstnok enig med førstvoterende i at spørsmaalet om der paa den tid det her gjelder overhodet var adgang til at holde eksekusjon hos en kommune, maa besvares derhen at saadan adgang stod aapen. Men det kan, som ogsaa førstvoterende har paapekt, ikke antas at denne adgang til eksekusjon har vært ubegrenset. I den rettslitteratur som foreligger hos oss om dette emne, har man, saavidt jeg kan se, uten støtte i uttrykkelige lovbestemmelser alltid vært enig om at anta, at naar det gjelder tvangsinndrivelse overfor stat eller kommune er der visse deler av statens og kommunens formue - det som man har kalt den «offentligrettslige» formue - som maa ansees saaledes knyttet til realisasjonen av de opgaver staten og kommunen har, at de som

Side:1196

uavhendelige ikke kan være gjenstand for eksekusjon. At den opfatning som saaledes er kommet til uttrykk i rettslitteraturen er den gjeldende rettsopfatning paa dette omraade, har man ogsaa gaatt ut fra under voteringen i den av førstvoterende nevnte høiesterettssak som er referert i Rt-1927-529.

Jeg kan saaledes ikke finne det tvilsomt at det ogsaa før spørsmaalet om adgang til at ta utlegg hos en kommune blev ordnet ved lov, var den gjeldende rettsregel at en ubegrenset adgang til saadan eksekusjon ikke stod aapen. Men det maa ganske visst erkjennes at det kan fremstille sig som tvilsomt, hvad man i mangel av uttrykkelige lovbestemmelser maatte regne som hørende til den del av kommunens formue som var undtatt fra utlegg.

Hvad kommunens skattefordringer angaar, er jeg imidlertid av den opfatning, at de offentligrettslige grunnsetninger som bestemmelsene om kommunenes beskatningsrett hviler paa, maa lede til at anta at skattefordringer ikke kan være gjenstand for eksekusjon. Skattene er de inntekter som er nødvendige for at kommunene skal kunne realisere ikke bare de opgaver som lovgivningen likefrem paalegger dem, men overhodet de opgaver i den offentlige forvaltning som kommunene har adgang til at overta. Og de hensyn som har vært bestemmende for den rettsopfatning jeg før har nevnt - at visse deler av en kommunes formue ikke kan være gjenstand for eksekusjon - maa da efter min mening være avgjørende for at en kommunes utestaaende fordringer paa skatt ikke kan stilles i klasse med privatrettslige krav, men maa henregnes til den saakalte offentligrettslige formue som er undtatt fra eksekusjon, uten at positiv lovhjemmel er nødvendig for at dette skal kunne antas. Hvad lovgivningens stilling til det foreliggende spørsmaal angaar, kan jeg forøvrig ikke se annet enn at skattelovgivningen i virkeligheten tydelig forutsetter at et skattekrav er knyttet til kommunen paa en saadan maate, at det overhodet ikke kan skilles fra kommunen, hverken gjennem overdragelse eller som følge av tvangsinndrivelse. For skattelovenes bestemmelser om inndrivelse av skattekrav er det aapenbart ganske fremmed at en kommune skulde kunne ansees berettiget til at transportere sine skattekrav. Og da eksekusjon i en kommunes skattefordringer tar sikte paa en realisasjon som vil overføre inndrivelsesretten til en annen enn kommunen, kan jeg ikke se annet enn at ogsaa en adgang til eksekusjon vil være uforenlig med skattelovgivningens forutsetninger. Av overrettens annenvoterende er riktignok den opfatning fremholdt, at en eksekusjon i skattefordringer vil kunne - tillegges virkning uten at dette behøver at medføre at inndrivelsesretten berøves kommunen. Jeg kan imidlertid for min del ikke finne at denne opfatning er begrunnet. Vil man først anerkjenne adgangen til at ta utlegg i en kommunes skattekrav, har man efter min mening ikke uten hjemmel i positive lovbestemmelser noget holdepunkt for at anta at utlegget skulde ha andre rettsvirkninger enn de vanlige.

Jeg er, som det fremgaar av det jeg har nevnt, av den opfatning at det paa grunn av skattekravets egen natur maa antas at

Side:1197

et saadant krav ikke kan være gjenstand for utlegg. Det er da unødvendig for mig at gaa inn paa det av førstvoterende berørte spørsmaal i hvilken utstrekning de av Tranøy kommune utlignede skatter kan antas at ha vært nødvendige for at herredets kommunale opgaver skulde kunne varetas paa forsvarlig maate. Jeg vil dog ikke undlate at nevne at en saadan vurdering som der her er spørsmaal om, efter min mening maa støte paa praktiske vanskeligheter av en saadan art at den overhodet ikke kan danne grunnlag for avgjørelsen av om en eksekusjon i en kommunes skattefordringer er rettsgyldig eller ikke.

Jeg er efter det jeg har anført kommet til det resultat at de paaankede eksekusjoner maa bli at opheve forsaavidt utlegg er tatt i kommunens utestaaende skattekrav. Da jeg imidlertid har grunn til at tro at min mening ikke deles av rettens flertall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Bonnevie: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende. Med hensyn til begrunnelsen henholder jeg mig i det vesentlige til den begrunnelse som er gitt av overrettens tredjevoterende, hr. justitiarius Tessem, og da særlig hans votum i den av førstvoterende nevnte parallellsak.

Dommer Alten: Jeg er enig med annenvoterende hr. dommer Grette.

Dommer Andersen: Som tredjevoterende hr. dommer Bonnevie.

Ekstraordinær dommer lagmann Nygaard: Likesaa.

Dommer Dahl: Enig med annenvoterende hr. dommer Grette.

Av overrettens dom i sak: Tranøy kommune mot Skjervøy Sparebank:

Tranøy kommune har ved stevning av 30 oktober 1923 innanket for overretten en eksekusjonsforretning som blev avholdt 1 august og kontinuert 8 og 11 oktober 1923. Ved forretningen 1 august er beregningssummen kr. 9.245,50 og der er tatt utlegg i 10 aktier i Troms fylkes Dskibsselskap, ansatt til en verdi av kr. 1.000 og skatterestansen for kr. 10.000. Ved kontinuasjonsforretningen paabegynt 8 oktober og avsluttet 11 s.m. er beregningssummen kr. 9.322,10 og de utlagte skatterestansen spesifisert med tilsammen kr. 12.001,65. - - -

Sakens sammenheng er følgende: Brødrene Sigvard og Alfred Simonsen fra Aa i Tranøy kjøpte i 1917 en motorkutter «Aaland» ved Skjærvøy skipsverft og søkte i den anledning Tranøy kommune om garanti for et laan paa kr. 15.000 i Skjærvøy Sparebank. Garantien blev gitt, laanet innvilget og utbetalt. I aarenes løp blev det nedbetalt til kr. 8.891. For laanet var utstedt gjeldsbrev (vekselobligasjon) som var paategnet endossement av Tranøy kommune. Gjeldsbrevet var forsynt med vanlig forliksfullmakt. I henhold til denne lot banken (innstevnte) avslutte kommisjonsforlik den 1 mars 1923, hvorved skyldnerne Alfred og Sigvard Simonsen og endossenten Tranøy kommune solidarisk blev forpliktet til under eksekusjons tvang at betale restbeløpet kr. 8.891. - - - I henhold til dette forlik er saa de paaankede eksekusjonsforretninger foretatt.

Under disse forretninger nedla ordføreren i Tranøy protest mot forretningens fremme. Han fremsatte følgende innsigelser: 1. Kommunens garantiforpliktelse er ikke vedtatt og approbert av rette vedkommende. Den

Side:1198

er kun vedtatt av formannskapet, men ikke av herredstyret. Dessuten mangler fylkets og kongelig approbasjon. 2. Videre mente han at utlegg ikke kunde tas i de aktiva hvori utlegg var begjært. - - -

Jeg antar det ufornødent her at gaa inn paa denne mere teoretiske drøftelse. Det faar være tilstrekkelig at bemerke at teorien nærmest synes at besvare spørsmaalet bekreftende, at rettspraksis har anerkjent adgangen tii eksekusjon hos staten og at lovgivningen maa antas at forutsette adgangen hertil ogsaa hos kommunen. Hvad teorien angaar henvises til Aschehougs Statsforfatningsret III side 381 og Gjelsviks Tingsret (2. utgave) side 31. Om praksis kan nevnes de hos Aschehoug citerte høiesterettsdomme (Rt-1868-739 og Rt-1875-145). Lov nr. 3 av 7 desember 1923 om kommuner som misligholder sine gjeldsforpliktelser synes i §4 utvetydig at forutsette adgangen til eksekusjon hos kommunen. Forøvrig kan ogsaa nevnes den nye tvangsfullbyrdelseslov av 13 august 1915 §34.

Spørsmaalet om adgangen til at ta utlegg i skatterestansen staar adskillig mere uklar. Der kan neppe sondres eftersom kommunens fordringer er av offentligrettslig art (skatter) eller av privatrettslig karakter (betaling for gass, elektrisk kraft); ti i kommunens kasse vil disse inntektsarter flyte sammen naar de kommunale bedrifter ikke er utskilt fra den øvrige kommuneforvaltning som selvstendige forretninger, og det er ikke overalt tilfelle. Det avgjørende spørsmaal synes at maatte være om det rettslige baand som eksekusjonen legger paa skatteinnkomstene, truer selve den virksomhet som lovgivningen har paalagt kommunen at utøve. I den foreliggende sak maa det ansees ufornødent at gaa nærmere inn paa dette meget uklare spørsmaal; ti det kan ikke antas uten avgjørende bevis at eksekusjon for en fordring paa ca. kr. 9.000 kan ha saa store virkninger selv overfor en liten landskommune. Forøvrig tror jeg at spørsmaalet i sin almindelighet maa finne sin løsning ved hjelp av administrasjonsloven av 7 desember 1923, idet det vil bli en plikt for de kommunale myndigheter at søke kommunen satt under administrasjon, i det øieblikk gjeldsforfølgningen mot den faar en saa omfattende karakter at den truer med at stanse kommunens lovbestemte funksjoner. Jeg kommer saaledes til den slutning at det i nærværende tilfelle ikke er paavist nogen omstendighet som skulde hindre innstevnte fra at ta utlegg i appellantens skatterestansen. - - - Ludv. Fjærli, kst.

- - - Jeg antar at der ikke er adgang til at ta utlegg i kommunens fordringer paa skatt. - - - Beichmann.

- - - Imidlertid er jeg tilbøyelig til at anta, at den omstendighet at beskatningsretten tilligger kommunen, ikke nødvendigvis medfører, at der ikke kan tas utlegg i utlignede skatter. Riktignok er forholdet at skattene skal tjene til at realisere formaal, som er kommunen paalagt ved lov, formaal av offentligrettslig art. Men derhos vil forholdet regelmessig være, at skattene ogsaa skal tjene til at dekke forpliktelser av privatrettslig art, saaledes renter og avdrag paa laan. Det vil imidlertid være praktisk uigjennemførlig at foreta en deling av skattene saaledes, at en del av disse henføres til offentligrettslige formaal og en del til privatrettslige. Og derhos er forholdet at en kommune vil ha den samme plikt til at dekke forpliktelser, som hviler paa frivillig overenskomst, som til at utrede utgiftene til skolevesen, politivesen, m.v. At utgifter av det sist nevnte slags i en eller annen henseende skulde være fortrinsberettiget, kan efter min mening ikke antas uten positive lovbestemmelser. Naar man som jeg mener at der er

Side:1199

adgang til at avholde eksekusjon hos kommuner, synes konsekvensen efter det foranførte at maatte bli, at der kan tas utlegg i skatterestansen. - - -

Efter min mening kan der heller ikke av gjeldende lovbestemmelser utledes, at skattene er saaledes knyttet til kommunen at de ikke skulde kunne avhendes. Hvad spesielt skatteloven angaar, viser dens regler om innfordring m.v., at kommunen er tilstaatt visse særrettigheter, saaledes retten til utpantning, en saadan rett vil kommunen ikke kunne overføre ved transport av en skattefordring. Paa den annen side er skatteyteren ogsaa gitt visse rettigheter, saaledes adgang til at deponere skatten i tilfelle av tvist og til at faa skatten nedsatt eller ettergitt. Saadanne rettigheter maa selvsagt en transporthaver respektere. At en transporthaver alene opnaar en mere eller mindre innskrenket rett, kan dog i og for sig ikke bevirke at transport er utelukket. Her at skille mellem skattefordringer og almindelige gjeldsfordringer synes ikke med føie at kunne gjøres. Men kan skattefordringer overdrages, synes man at maatte anta, at skattelovens bestemmelser ikke utelukker at skatterestansen beslaglegges ved eksekusjon.

Dernest har det vært reist den innvending, at eksekusjon i skatter i mere eller mindre grad vil lamme en kommunes virksomhet. Jeg kan imidlertid ikke tillegge dette hensyn saadan vekt at der ikke gjennem tvangsinndrivelse i form av eksekusjon i skatter skulde være adgang til at bringe en kommune til at opfylle sine forpliktelser. Forøvrig er forholdet at en kommunes evne til at utøve sin virksomhet ogsaa i andre tilfelle kan bli vesentlig innskrenket, saaledes hvor en kommune ikke kan opnaa laan til nødvendige foranstaltninger, som er paabudt ved lov, eller hvor den maa innstille sine betalinger paa grunn av manglende midler i kassen. Skulde fler paa grunn av eksekusjon i skatter eller av andre grunner opstaa nødstilstand i en kommune eller fare for saadan tilstand, maa det bli statens sak at gripe inn, enten ved at bringe administrasjonsloven i anvendelse eller ved at vedta nye lovbestemmelser. - - - Harald Tessem.

Tredjevoterendes votum har foranlediget mig til at opta det foreliggende spørsmaal om adgang til at ta utlegg i en kommunes utestaaende skattefordringer til fornyet overveielse. Jeg er herunder kommet til det resultat at de av mig i mitt foranstaaende votum fremholdte betraktninger strengt tatt ikke medfører mere enn at det mellem kommunen og vedkommende skatteyter bestaaende rettsforhold ikke kan forrykkes ved en saadan eksekusjon - at altsaa blandt annet skatteyteren ikke derved kan berøves nogen av de rettsmidler som loven tillegger ham, f.eks. til deposisjon av skatten i tilfelle av paastaatt dobbeltbeskatning eller til at holde sig til kommunen som motpart i tilfelle av process om skatten, og at kommunestyret tross eksekusjonene maa ha adgang til at ettergi eller nedsette skatten i henhold til landsskattelovens §117 første ledd, idet denne bestemmelse maa antas gitt i skatteyterens interesse. Jeg antar ogsaa, at inndrivelsen av skatten maa ansees forbeholdt kommunen, og at nogen rett til at inndrive den ikke ved eksekusjonen kan overgaa til vedkommende kreditor. Derimot innrømmer jeg at hensynet til skatteyteren og de om forholdet mellem denne og kommunen gjeldende regler ikke med nødvendighet tilsier, at der ikke ved eksekusjon kan paabindes kommunen det baand, at denne ikke kan disponere over de paa den eksekverte skattefordring innkomne pengebeløp, saa at altsaa disse naar de innkommer maa utbetales til vedkommende eksekusjonshaver inntil denne er fyldestgjort.

Side:1200

Med denne virkning maa der da kunne holdes eksekusjon i skattefordringer. I henhold hertil finner jeg derfor at kunne slutte mig til førstvoterendes konklusjon, idet jeg ikke legger mere deri enn at eksekusjon kan gjøres med nogen rettsvirkning, men ikke at rettsvirkningen er den samme som ved eksekusjon i en almindelig fordring.

Jeg er med tredjevoterende enig i at nogen rettslig innvending mot adgangen til eksekusjon ikke kan hentes fra den betraktning at kommunens virksomhet derved kunde lammes. Jeg kan ogsaa tiltrede hvad førstvoterende har anført med hensyn til den innvending at tilstrekkelige verdsettelser ikke skulde ha funnet sted, at beregningssummen ikke er riktig og at skatteboken ikke er overlevert. Beichmann.