Rt-1932-790

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1932-08-24
Publisert:	Rt-1932-790
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 5/2 s.a.
Parter:	Fana kommune (overrettssakfører Otto Roll, til prøve) mot skibsreder Jacob Kjøde (advokat Einar Christensen).
Forfatter:	Alten, Dahl, Evensen, Andersen, Næss, Breien, Christiansen
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §26, §34, Bygningsloven (1924) §40, §33

Dommer Alten: I anledning av avstaaelse av grunn til et veianlegg har Fana kommune begjært ekspropriasjonstakst med hjemmel i lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924. Under overskjønnet blev det 28 oktober 1929 avsagt en kjennelse med saadan slutning: «Under ekspropriasjonen, som fastslaaes at skje med hjemmel i bygningsloven av 22 februar 1924, legges til grunn den forutsetning, at grunn langs veien der optas av skjæring, fylling, skraaning og grøft og lignende, forblir den oprinnelige grunneiers eiendom med rett for eksproprianten til adgang til saadanne foranstaltningers anbringelse og med rett for denne til adkomst til fornødne reparasjoner og lignende. Erstatning for gjerde fastsettes som en erstatning en gang for alle pr. løpende meter til grunneieren, der selv vil ha at sørge for opsettelse og vedlikehold. Erstatningen at erlegge ved gjerdets opførelse».

Derefter avgav overskjønnsretten sitt skjønn med saalydende slutning: «Den ekspropriatus takstnummer 8, skibsreder Jacob Kjøde, tilkommende ulempeerstatning fastsettes til kr. 400. For gjerdets opsettese og vedlikehold fastsettes den ham tilkommende erstatning til kr. 4 pr. løpende meter. I erstatning for utlegg til juridisk assistanse tilkjennes saksøkte kr. 125, der alt utredes av eksproprianten Fana kommune».

Kjennelsen og overskjønnet blev av Jacob Kjøde paaanket til Bergens overrett, hvis dom blev avsagt 8 juni 1931 med følgende domsslutning: «Det paaankede overskjønn opheves. Ved den i saken omhandlede ekspropriasjon paa Jacob Kjødes eiendom blir den forutsetning at legge til grunn, at grunn langs veien, der optas av grøfter, skraaninger og fyllinger m.v. av kommunen eksproprieres til eiendom. Erstatning for gjerde fastsettes som en erstatning en gang for alle pr. løpende meter til grunneieren, der selv vil ha at sørge for opsettelse og vedlikehold. Erstatningen at erlegge ved gjerdets opførelse. Saksomkostningene for overretten opheves».

Side:791

Fana kommune har med samtykke av Kjæremaalsutvalget paaanket dommen paa grunn av rettsanvendelsen, idet kommunen mener at overretten feilaktig har antatt at grunn til grøfter m.v. skal erhverves til eiendom. Kommunen har nedlagt saadan paastand: «Overrettens dom opheves, det paaankede overskjønn med kjennelse stadfestes og kommunen tilkjennes omkostninger for overretten og Høiesterett».

Jacob Kjøde har erklært motanke, fordi han mener at overretten med urette har forkastet hans innsigelse med hensyn til erstatningen for opsetning og vedlikehold av gjerde. Hans paastand lyder saa: «Godtgjørelse for anbringelse av gjerde, ved overskjønnet ansatt til kr. 4 pr. løpende meter, henvises til nytt skjønn, hvorunder erstatning ogsaa blir at tilkjenne for utgiftene ved og arbeidet med fremtidig vedlikehold. Iøvrig: Overrettens dom stadfestes og at der tilkjennes ham omkostninger av motparten for overretten og Høiesterett».

Om sakens nærmere sammenheng henviser jeg til fremstillingen i overrettens dom.

Jeg er kommet til et annet resultat enn overretten.

I motsetning til overretten antar jeg at der ved Fana herredsstyres beslutninger av 26 april 1923 og 17 februar 1927 angaaende regulering av trafikkveier i strøket Fjøsanger-Skjold av Fana bygningsdistrikt, hvilke beslutninger i henhold til kgl. res. av 23 november 1923 er approbert av Arbeidsdepartementet 21 mars 1927, maa sies at være fastsatt en regulerings- eller byplan av den art som bygningsloven om handler, selv om planen ikke omfatter nogen fullstendig regulering. Denne opfatning stemmer ogsaa med en for Høiesterett fremlagt uttalelse fra Arbeidsdepartementet. Til gjennemførelse av planen er der da adgang for kommunen til at iverksette ekspropriasjon i henhold til bygningslovens §40 flg.

Det kan være noget tvilsomt om bygningslovens ekspropriasjonsbestemmelser skal antas at trede istedenfor ekspropriasjonsbestemmelsene i veiloven, eller om de gjelder ved siden av disse, men dette spørsmaal finner jeg det unødvendig at avgjøre, da kommunen ogsaa i siste fall maa ha adgang til at kreve ekspropriasjonen fremmet i henhold til bygningslovens regler. Naar jeg saaledes antar at ekspropriasjonen med rette er fremmet efter bygningsl ovens §40 flg., maa jeg ogsaa være enig med overskjønnsretten i at kommunen ikke plikter at erhverve til eiendom mere enn selve veibanen. Jeg kan forsaavidt i det vesentlige tiltrede den begrunnelse som overskjønnsretten har gitt i sin kjennelse, og jeg henviser dessuten til en høiesterettsdom i Rt-1926-745.

Hvad Jacob Kjødes motanke angaar er jeg enig med overretten.

Mitt resultat blir saaledes stadfestelse av overskjønnet og den derunder avsagte kjennelse. Saksomkostninger for overretten og Høiesterett finner jeg efter omstendighetene ikke grunn til at ilegge.

Dom:

Det paaankede overskjønn med kjennelse stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:792

Dommer Dahl: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Evensen, Andersen, Næss, ekstraordinær dommer høiesterettsdommer Breien og dommer Christiansen: Likesaa.

Av overskjønnsrettens kjennelse:

Ved kongelige resolusjoner av 29 september 1916 og 14 juni 1918 er landets almindelige bygningslov gjort gjeldende for gnr 12 Fantoft i Fana. Der er for skjønnsretten forevist kart med derpaa avsatt regulering av trafikkveier i strøket Fjøsanger-Skjold i Fana bygningsdistrikt, approbert av Arbeidsdepartementet 21 mars 1927. Veien qu. inngaar under denne regulering. Retten antar under henvisning hertil at nærværende ekspropriasjonsforretning som av eksproprianten hevdet har sin hjemmel i lov om bygningsvesenet av 22 februar 1924 §40. Bygningsloven inneholder ingen bestemmelse svarende eksempelvis til veilovens (L. 21 juni 1912) §34, der forutsetter at der maa eksproprieres grunn utenfor veien til anbringelse av gjerde, eller nogen annen bestemmelse som gir ekspropriatus rett til at kreve, som han in casu har gjort, at der eksproprieres til eiendom ogsaa hvor kommunen kun i nogen grad maa legge beslag paa grunn tilhørende ekspropriatus. Der maa derfor gaaes ut fra den almindelige ekspropriasjonsregel, at en ekspropriant ikke behøver, endog om ekspropriatus krever det, at ekspropriere utover hvad han selv finner nødvendig for sitt øiemed. Eksproprianten finner derfor ikke at kunne tilpliktes at ekspropriere utenfor reguleringslinjen annet enn rett for sig til anbringelse av skjæring, fylling, skraaning, grøft og lignende, med adgang for sig til nødvendig reparasjonsarbeide og annet, som en raadighet (servitutt) over saksøktes eiendom langs reguleringslinjen, mens grunnen her forblir saksøktes eiendom. Det er imidlertid en selvfølge at ekspropriatus blir at tilkjenne og at yde full erstatning for den raadighet eksproprianten paa denne maate faar over hans eiendom.

Med hensyn til gjerde langs veien bemerkes at retten ikke antar at kunne tilplikte eksproprianten at opføre gjerde, hvor som in casu gjerdet skal opføres paa ekspropriatus egen grunn. Det er imidlertid givet at ekspropriatus maa bli at tilkjenne erstatning for opførelse og vedlikehold av gjerde hvor saadant er nødvendig. - - -

Av overrettens dom:

- - - Forsaavidt angaar spørsmaalet om kommunens plikt til at ekspropriere til eiendom utenfor selve veilegemet, kommer overretten til et annet resultat enn overskjønnsretten.

Det hevdes av kommunen, at da heromhandlede veianlegg helt ligger i et strøk, som er undergift bygningslovens bestemmelser, er det disse og ikke veilovens bestemmelser, der faar anvendelse. Efter sine ord gjelder imidlertid veiloven foruten veier paa landet ogsaa for ladesteder, der ikke har eget kommunestyre, og efter den ved veilovenes givelse gjeldende bygningslovgivning var denne som nu gjeldende for alle ladesteder. Det forutsettes altsaa i vei loven, at det er distrikter, hvor begge lover vil gjelde ved siden av hinannen. Naar da veiloven gjelder ved siden av bygningsloven i ladesteder, der ikke har eget kommunestyre, kan det ikke finnes

Side:793

tvilsomt, at det samme er tilfellet i bygningsdistrikter paa landet, i ethvert fall naar bygningsdistriktet som her ikke danner en egen bygningskommune. Overskjønnsretten sees at ha lagt avgjørende vekt paa, at ekspropriasjonen foretas med hjemmel av bygningsloven. Hvor to lover gjelder ved siden av hinannen, kan imidlertid deres virkning ikke avhenge av, at partene paaberoper sig kun en av dem.

Efter det anførte antas veiloven i det foreliggende tilfelle at maatte finne anvendelse, forsaavidt dens bestemmelser ikke kommer i strid med bygningslovens, idet denne lov som den mere spesielle i saa fall vil bli at gi fortrinnet. Nogen saadan strid mellem de to lover finnes i det foreliggende tilfelle ikke at foreligge. Der er i prosedyren reist spørsmaal om, hvorvidt et gjerde, anbragt overensstemmende med veiloven, vil komme til at staa utenfor reguleringslinjen. Der antas imidlertid i heromhandlede strøk ikke at være fastsatt nogen reguleringslinje i bygningslovens forstand. Nogen reguleringsplan eller byplan er ikke vedtatt Det hele er, at arbeidsdepartementet den 21 mars 1927 har approbert Fana herredsstyres beslutning av 26 april 1923 og 17 februar 1927 om regulering av trafikkveier i heromhandlede strøk. Om det skulde forholde sig saa, at der paa det av departementet approberte kart kun har vært avlagt selve veilegemet, saa vil dog selve veikanten ikke mere kunne kalles reguleringslinje enn den linje, som fremkommer, naar gjerde opsettes overensstemmende med veilovens §34.

Efter vei loven antas kommunen forpliktet til at ekspropriere til eiendom grunn til grøfter og skraaninger. Lovens §26 viser, at kommunen har adgang hertil, og naar denne paragraf sammenholdes med §34, første ledd, kan det ikke være tvilsomt, at kommunen plikter at ekspropriere til eiendom. Første post i Kjødes paastand vil efter det anførte være at ta til følge.

Forsaavidt Kjøde anker over, at plikten til at opføre og vedlikeholde gjerde er paalagt ham, bemerkes, at skjønnets avgjørelse forsaavidt finnes hjemlet i veilovens §33. Kjøde bestrider ikke, at gjerde er nødvendig. - - - Kjøde gjør sluttelig gjeldende, at den ham tilkjente erstatning for opførelse og vedlikehold av gjerde, kr. 4 pr. meter, er saa lav, at overretten skulde kunne tilsidesette avgjørelsen forsaavidt. - - - Det er imidlertid klart, at denne oplysning ikke avgir bevis for, at overskjønnsrettens avgjørelse ikke beror paa et virkelig skjønn. - - - Da gjerdet efter overrettens dom vil bli at sette paa et annet sted enn ved overskjønnet forutsatt, vil der imidlertid ogsaa maatte avgis ny takst for heromhandlede posts vedkommende. - - -