Rt-1931-450
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1931-05-05 |
| Publisert: | Rt-1931-450 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 174/1 s.a. |
| Parter: | Arnold Wik (advokat Ernil Stang) mot Ingeborg Røberg Weiseth og Ole Weiseth (advokat Einar Dahl, beskikket). |
| Forfatter: | Rivertz, Bang, Andersen, Næss, Lie, Aars, justitiarius Berg |
| Lovhenvisninger: | Uektebarnloven (1915) §37, Uektebarnloven (1915) |
Ved Oslo byretts dom av 9 februar 1929 blev saaledes kjent for rett: «Innstevnte Arnold Wik bør betale til citantene Ingeborg Røberg Weiseth og Ole Weiseth kr. 1140 med 4 av hundre i aarlig rente derav fra 21 september 1926 til betaling skjer. Sakens
Side:451
omkostninger opheves». Dommen er avsagt under dissens, idet byrettens førstvoterende stemte for innstevntes frifinnelse under ophevelse av sakens omkostninger.
Arnold Wik, som har erholdt appellbevilling og bevilling til fritagelse for rettsgebyrer, har inn anket byrettsdommen for Høiesterett med saadan paastand: «At appellanten frifinnes, og at de innstevnte inn solidum tilpliktes at betale det offentlige erstatning for rettsgebyrene i Høiesterett og appellanten erstatning for sakens omkostninger i byretten og Højesterett».
De innstevnte Ingeborg Røberg Weiseth og Ole Weiseth, som har erholdt bevilling til fri sakførsel, har ved den for dem beskikkede sakfører, høiesterettsadvokat Einar Dahl nedlagt saadan paastand: «At appellanten tilpliktes at betale til Ingeborg Røberg Weiseth og Ole Weiseth kr. 1656 med 4 pct. rente fra 21 september 1926. At appellanten tilpliktes at betale det offentlige sakens omkostninger for Høiesterett som om saken ikke hadde vært beneficert. At jeg tilkjennes salær for sakens utførelse.»
Angaaende sakens gjenstand og nærmere omstendigheter henvises til byrettens domsgrunner.
Appellanten har samtykket i at innstevnte har forandret paastanden fra kr. 1440 til kr. 1656, hvilket beløp fremkommer naar underholdningsbidraget for tiden fra 1 april 1923 til 1. april 1926 beregnes til kr. 1296 (36 maaneder à kr. 36) istedenfor det under byrettssaken feilaktig utregne de beløp kr. 1080.
Som nytt for Høiesterett er fremlagt en uttalelse fra Utenriksdepartementet, datert 28 januar 1930, gaaende ut paa at departementet ingen formening tør ha om, hvorvidt de amerikanske myndigheters kontroll med innvandringen langs grensen mellem Alaska og Kanada, paa den tid da Leif Wik blev nektet innreisetillatelse til Alaska, var mindre effektiv, saaledes at vedkommende tross nektelsen vil de hatt nogen mulighet for at komme inn i Alaska over Kanada. Videre er fremlagt et brev fra Ellen Wick og Chris. Wick, datert 12 februar 1930, hvori oplyses at Leif Wik kom til deres hjem Petersburg i Alaska fra Seattle i Washington omkring midten av januar 1925 og opholdt sig der i ca. 2 1/2 maaned, og at han et par uker senere reiste fra Petersburg uten at de senere har hørt noget fra ham.
Høiesterett kommer til samme resultat som byrettens førstvoterende, hvis begrunnelse man i det vesentlige tiltrer. For garantistene kunde det ikke være likegyldig enten Leif Wik fikk innreisetillatelse til Alaska av de amerikanske myndigheter eller han uten saadan tillatelse innsnek sig i landet med risiko for at bli utvist derfra. Naar vilkaaret for garantien, nemlig at Leif Wik fikk innreisetillatelse til Alaska, ikke blev opfylt, var garantien dermed bortfalt. At garantistene ikke tok sin erklæring tilbake, gav ikke myndighetene berettiget grunn til at tro, at de vedstod garantien ogsaa for det tilfelle, at Leif Wik fikk anledning til at utvandre til et annet land enn Alaska.
Appellanten vil saaledes bli at frifinne. Sakens omkostninger finnes efter omstendighetene at burde opheves for begge retter. Den opnevnte sakfører har utført sitt hverv forsvarlig.
Side:452
Dom:
Arnold Wik frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke. Salæret til den beskikkede sakfører, høiesterettsadvokat Einar Dahl fastsettes til kr. 400.
Av byrettens dom:
Den 19 juli 1922 utstdte redaksjonssekretær Arnold Wik, postassistent Thyra Wik, kontorist Gunnar Wik og telefonistinne Ragnhild Wik følgende erklæring: «I anledning av at vaar bror Leif Wik av Trondheim søker om politipass for at reise til sine slektninger, Ellen og Chris. Wick, Petersburg, Alaska, for at ta fast ophold, garanterer vi in solidum, at opfostringsbidragene for hans to barn, avlet utenfor ekteskap - - - skal bli punktlig betalt under forutsetning av, at hans andragende om innreisetillatelse blir innvilget av de amerikanske myndigheter. Garantistenes økonomiske ansvar treder i kraft 4 maaneder efter Leif Wiks ankomst til bestemmelsesstedet og gjelder, saafremt han ikke kan fremlegge attestert lægeattest, som godtgjør, at han under sykdom ikke er istand til at erlegge opfostringsbidragene til rette tid.»
Leif Wik fikk ikke innreisetillatelse til Amerika. Derimot fikk han den 26 september 1922 pass for at emigrere via U. S. A. til Kanada, hvorhos han under 3 oktober n. e. av det amerikanske generalkonsulat i Oslo fikk transittvisum til Montreal via New York. Wik reiste derefter ut av landet, og er hans opholdssted nu ukjent.
Ingeborg Røberg, som nu er gift med stasjonsbetjent Weiseth, paastaar, at redaksjonssekretær Arnold Wik er ansvarlig for de hittil forfalne bidrag til hennes barn baade i henhold til erklæringen og i henhold til §37 i lov nr. 3 av 10 april 1915, hvorefter den, der hjelper en ut av landet, som efter loven ikke har rett til at reise, er ansvarlig for de forpliktelser, der paahviler denne, saafremt han kjente forpliktelsene eller handlet grov uaktsomhet. - - -
Innstevnte gjør gjeldende, at garantierklæringen er gjort avhengig av, at Leif Wik fikk innvilget sitt andragende om innreisetillatelse til Petersburg, Alaska, U. S. A., og dessuten at han i det tilfelle kom til at bli boende hos sine slektninger der. - - - Garantierklæringen bortfalt, baade fordi de amerikanske myndigheter nektet innreisetillatelse, og fordi Wik ikke kom til Petersburg i Alaska, men til Kanada. - - -
Førstvoterende skal bemerke: Jeg finner, at garantierklæringen i det foreliggende tilfelle maa fortolkes efter sin ordlyd. Da ansvar efter erklæringen er gjort avhengig av, at innreisetillatelse til Amerika blev innvilget av de amerikanske myndigheter, maa ansvaret være bortfalt, naar det er paa det rene, at innreisetillatelse blev nektet. Det er mulig, at det forholder sig som av citantene under procedyren anført, at det var ved hjelp av garantierklæringen, at det lykkedes Leif Wik at komme ut av landet. Men dette kan efter min mening ikke begrunne ansvar for innstevnte hverken i henhold til erklæringen eller i henhold til §37 i lov nr. 3 av 10 april 1915, idet innstevnte ikke har medvirket til, at erklæringen blev godtatt av vedkommende myndighet ved at utstede pass for Leif Wik, uaktet forutsetningen for saadan godtagelse ikke lenger var tilstede. Ifølge tingsvidnet er det paa det rene, at der blev skaffet Leif Wik reisepenger ved hjelp av et laan stort kr. 800 i Trondheim Haandverk- og Industribank med Leif Wiks mor, fru Marie Wik, som laantager og med lærer Peter
Side:453
Øveraas og fru Cecilie Dahl som kausjonister. Nogen direkte befatning med laanet har innstevnte saaledes ikke hatt. Renter og avdrag er blitt betalt av fru Marle Wik. Det er vel ikke utelukket, at denne betaling helt eller delvis kan være blitt erlagt av de midler, som innstevnte har tilstillet sin mor til livsophotd, men jeg finner det ikke godtgjort - som paastaatt under procedyren - at det ber foreligger det rene proformaverk, eller at innstevnte ved at understøtte sin mor som nevnt har vært med paa at hjelpe Leif Wik ut av landet paa en saadan maate, at han blir ansvarlig i henhold til omhandlede lovbestemmelse. - - - Theodor Petersen.
Efter de oplysninger, som er gitt av politimesteren i Trondheim i den fremlagte skrivelse av 28 november 1927, antar jeg, at citantene bør gis medhold. Politimesteren oplyser, at Leif Wik visstnok i august 1922 blev nektet visum via New York til De Forenede Stater, men 3 oktober s. a fikk han transittvisum via New York til Montreal i Kanada, og den almindelige rute til Alaska gikk over Montreal og Vancouver. Vedkommende amerikanske myndigheter gjorde dengang erfaringsmessig ingen vanskeligheter ved innreise til Statene via Kanada, og politimesteren erklærer, at Leif Wik dengang utvilsomt paa den nevnte maate kunde ha naadd frem til sine slektninger 4. Alaska. Dette var forutsetningen, da passet av 26 september 1922 blev utstedt, og politimesteren har heller ingen grunn til at tro annet, enn at det ogsaa var familiens forutsetning, idet han anfører, at Leif Wik ellers hadde søkt og faatt pass for utenriks sjøfart. I skrivelsen oplyses videre, at Leif Wik den 1 august 1924 rømte fra et norsk dampskib i Seattle like i nærheten av Vancouver, samt at han i mars 1926 fremdeles var i Amerika og nevnte i brever, at han aktet at reise til Alaska. - - - Efter det anførte mener jeg, at forutsetningene for garantien er opfylt, da det maa ansees at være likegyldig for garantistene, enten deres bror fikk adgang til at komme til Alaska direkte fra Statene eller gjennem Kanada.
Forøvrig mener jeg, at garantistene i hvert fall har hjulpet Leif Wik ut av landet ved at utstede garantierklæringen, som bevirket, at utvandringstillatelse blev gitt Naar garantistene ikke tok sin erklæring tilbake, efter at Leif Wik hadde faatt innreisetillatelse til Kanada med derav følgende faktisk adgang til at komme til Alaska, maatte de forstaa, at det var i henhold til garantien, at broren fikk reise fra landet, og innstevnte maa derfor være ansvarlig efter lov av 10 april 1915 nr. 3 §37 II. - - -
S. Schjøtt.
- - - Selv om innstevnte saa en viss betryggelse for sin garanti deri, at barnefaren kom til sine slektninger i Amerika, hvad der - saaledes som jeg leser garantien - dog ikke i denne er satt som nogen uttrykkelig betingelse, saa maatte innstevnte dog forstaa, at det var, fordi barnefaren forlot landet, og fordi de norske myndigheter derved mistet enhver kontroll med ham, at garantien blev forlangt, og at det var derfor, den blev stillet. I hvert fall maa innstevnte være bundet ved garantien, naar han lar myndighetene beholde denne, efter at det var paa det rene, at barnefaren ikke kunde komme til sine slektninger, og innstevnte maatte vite, at det var paa denne garanti, myndighetene lot ham forlate landet - - -
Otto Wærness