RG-1978-505

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1978-02-24
Publisert:	RG-1978-505
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 24. februar 1978 i sak nr. 487/76
Parter:	A v/verge D (nå fru B) (advokat Sigurd M. Røang) mot Gjensidige Norsk Skadeforsikring (advokat Nils Otto Evenrud v/advokat Willy Nesset).
Forfatter:	Lagdommerne Jørgen Brøymer, Bjørn Skreiberg, Erling Slyngstad
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §4, §7, Tvistemålsloven (1915) §172, Forsikringsavtaleloven (1930) §24, Forsikringsavtaleloven (1930), Bilansvarslova (1961)

Den 11.7.1970 ble C påkjørt av personbil B-90319 på E 6 i Skjeberg. Han døde neste formiddag. C, født xx.xx.1951, hadde et halvt års tid hatt følge med D, født xx.xx.1953. D fikk den 20.12.1970 en datter, A. Hun oppga C som far til barnet. Farskapet er fastslått ved dom.

Den 16.9.1972 giftet D (nå fru B) seg med B, født xx.xx.1951. De fikk 29.12.1972 en datter. A har bodd sammen med sin mor, stefar og halvsøster.

B-90319 ble, da ulykken inntraff, kjørt av fru E. Det var hennes mann, E, som eide bilen. Bilen var ansvarsforsikret i Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening. Gjensidig Norsk Skadeforsikring er en fortsettelse av dette selskap.

Side:506

A v/sin mot fru B som verge og, far til C, reiste 6.8.1974 sak mot Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening ved stevning til Tune herredsrett. Herredsretten avsa 7.7.1976 dom i saken med denne domsslutning:

«1. Gjensidige Norsk Skadeforsikring frifinnes for det krav A v/verge fru B har fremsatt.

2. Gjensidige Norsk Skadeforsikring dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale til F kr. 2.768,24 - totusensyvhundreogsekstiåtte - kroner og 24 øre med 5 - fem - prosent årlig rente fra 20.7.1973 til betaling skjer og kr. 500,- - femhundrekroner i erstatning for saksomkostninger.»

Det vises til herredsrettens grunngiing.

A v/verge har anket og lagt ned slik påstand:

«1. Gjensidig Norsk Skadeforsikring dømmes til å betale A for tap av forsørger etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 200.000,- med 5 % rente fra 20/7-73 til betaling skjer.

2. Gjensidig Norsk Skadeforsikring dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

A ved verge hevder at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at A ikke har lidt noe økonomisk tap fordi hun blir forsørget av sin stefar, og derfor frifunnet selskapet. Hun har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:

Etter bilansvarslovens §4 hefter selskapet for skader selv når bilføreren ingen uaktsomhet har vist. Det foreligger ikke noe uaktsomt forhold fra C's side, som kan gi grunn til å reduserere erstatningen etter bilansvarslovens §7. Det er selskapet som har bevisbyrden for at slikt forhold i tilfelle foreligger. Noe bevis for dette er ikke ført. C var på ingen måte så beruset at det var av den grunn han falt overende i kjørebanen like før han ble påkjørt. Det kan om C's alkoholkonsum forut for ulykken og virkningene av dette vises til forklaringene fra hans tre kamerater og uttalelsene fra Statens Rettstoksikologiske Institutt. Sannsynlig er det at C snublet i kanten av kjørebanens asfaltdekke. Han hadde fra en tidligere ulykke et noe svakt syn, som kan forklare dette.

Det er på den andre siden atskillig som kan bebreides fru E. Hun var, da påkjørselen fant sted, helt ute i kjørefeltet for motgående trafikk i den venstre delen av kjørebanen sett i hennes egen kjøreretning. Dette var både uaktsomt og unødvendig. Varevognen, som fru E svingte til side for, sto helt utenfor vegens kjørebane. Det var også en feil at fru E skiftet fra fjernlys da hun nærmet seg den parkerte varebilen og i strid med trafikkreglenes §19. Som følge av dette oppdaget hun C først da denne var ca. 20 meter borte. Bremsespor er først avsatt 17 meter fra det sted påkjørselen må ha funnet sted. De har omlag samme lengde. C ble slept med E's bil omtrent 22 meter før han falt av. Forholdet viser at fru E må ha hatt stor fart da hun ikke har rukket å bremse før ca. 37 meter etter at hun så ham. Reaksjonstiden har vært påfallende lang - over 2 sekunder. De som reagerer så sent, må avpasse farten deretter. Under enhver omstendighet har farten vært for stor i forhold til den reduserte siktbarheten som skiftingen til nærlys førte med seg. Fru E har vist så stor

Side:507

uaktsomhet at det ikke vil være riktig å redusere erstatningen etter bilansvarslovens §7 selv om det skulle være noe å bebreide C.

Den omstendighet at A faktisk er blitt forsørget av B siden denne og A's mor giftet seg i 1972, kan ikke ha ført til at erstatningskravet er gått tapt. Det ville få underlige resultater dersom en faktisk forsørgelse skulle ha en slik virkning.

A's mor hadde kjent C i mange år og hadde fast følge med ham da han omkom. Hun hadde fortalt C at hun var blitt besvangret. De var enige om å gifte seg. En må legge til grunn at ekteskap ville blitt inngått dersom ulykken ikke hadde inntruffet. A's erstatning for tap av forsørger må beregnes på dette grunnlag.

Erstatningsberegningen må videre baseres på at A's mor og C ikke ville ha fått flere barn. Det er ikke grunnlag for å anta noe annet. Den omstendighet at moren har fått et barn med B, er irrelevant.

Erstatningsberegningen må videre baseres på at C's lønnsinntekter, som ville ha utgjort ca. kr. 20.800,- i 1970, dersom han hadde levd og vært i arbeid hele året, suksessivt ville ha steget i takt med stigningen i det alminnelige lønnsnivå til ca. kr. 58.000,- i 1977. Fra de årlige lønnsbeløp må trekkes skatt beregnet som for klasse 2. Av det gjenværende beløp må 2/3 antas å ha gått med til farens og morens særforbruk. Fra det beløp som således blir igjen til A, må trekkes barnepensjon og barnetrygd. Engangsstønad og overgangsstønad tilfaller moren og skal derfor ikke trekkes fra.

Beregnet på dette grunnlag vil A's tap i de syv år som er gått, avrundet utgjøre kr. 43.000,-. Av de kr. 200.000,- som selskapets ansvar er avgrenset til, vil det da bli igjen kr. 157.000,- til dekning av fremtidige tap.

Det kan, når det gjelder fremtidige tap, ikke være uriktig å ta omsyn til den inflatoriske stigning i lønninger og utgifter. Hensett til dette må A's tap i de kommende 11 år i neddiskontert stand antas å utgjøre minst kr. 157.000,-.

Gjensidige Norsk Skadeforsikring har tatt til motmæle og lagt ned slik påstand:

«Gjensidige Norsk Skadeforsikring frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Gjensidige Norsk Skadeforsikring har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige anført:

Det er ikke noen grunn til å bebreide fru E for hennes kjøring. Hun holdt etter sin forklaring for herredsretten en fart av ca. 60 km/t der fartsgrensen var 80 km/t. Den parkerte varebilen sto helt eller delvis ute i hennes eget kjørefelt. Det var en både forsvarlig og nødvendig manøver fra hennes side å legge seg ut til venstre. På forhånd var farten, etter det hun opplyste for herredsretten, satt ned fra 60 km/t til 50 km/t. Det var ikke galt av henne å skifte til nærlys, jfr. trafikkreglenes §19, nr. 2 annet ledd. Den lange reaksjonstiden kan forklares på den måten herredsretten har gjort. C ville ellers blitt påkjørt selv om reaksjonstiden hadde vært bare det halve. Den fart på 60 km/t som herredsretten mener fru E hadde ved påkjørselen, er for stor. Herredsretten tar feil fordi den regner med for høy

Side:508

friksjonskoeffisient. Nyere forskning har vist at friksjonskoeffisienten gjerne blir satt for høy. Det er regnet med 17 meter bremselengde. Men da de avsatte bremsespor ikke er like lange, måtte det riktige ha vært å bruke et middeltall mellom de to bremsesporene. Videre skulle avstanden mellom bilens hjulpar ha vært fratrukket. En kommer da ned i en friksjonskoeffisient på 0,4 mot regnet med av herredsretten 0,6. Regnet etter en friksjonskoeffisient på 0,4 vil farten ha vært 43-45 km/t. Bilen var så tung at den omstendighet at C ble slept med et stykke fremover, ikke kan ha hatt noen betydning. En må derfor legge til grunn at fru E ved påkjørslen hadde en fart på under de oppgitte 50 km/t. Denne fart var fullt forsvarlig under kjøring med nærlys. Det er den ankende part som har bevisbyrden for at fru E kjørte uaktsomt. Noe slikt bevis er ikke ført.

Den dominerende årsak til ulykken var at C lå i vegbanen. Dette forhold skyldes etter alt å dømme beruselse. Det er vanskelig å si hvor mange flasker C hadde drukket. Men etter kameratenes forklaringer må han ha vært beruset. Den omstendighet at han lå i vegbanen, tyder også på beruselse. Han var uvant med alkohol. Selv om forholdet skulle være at C snublet i kanten på asfaltdekket, har han opptrådt uaktsomt ved å begi seg ut i den sterkt beferdete vegen. Han hadde briller og burde ha sett E's bil og ventet til bilen hadde passert. Han måtte vite at han selv var vanskelig å se på grunn av de mørke klærne han hadde på.

Konklusjonen på dette må bli at C, beruset eller ikke beruset, viste en slik uaktsomhet at erstatning må falle bort etter bestemmelsene i bilansvarslovens §7. Uaktsomheten er så graverende at erstatning må falle bort selv om også fru E's forhold skulle bli ansett som uaktsomt. I hvert fall må erstatningen reduseres.

Selv om betingelsene for erstatning etter bilansvarslovens bestemmelser er tilstede, kan barnet ikke få noen erstatning fordi det ikke har lidt noe tap.

En eventuell erstatning kan ellers ikke baseres på at D (nå fru B) og C ville ha giftet seg. Dette er ikke sannsynlig. Det gikk fire måneder fra C fikk vite at D (nå fru B) var besvangret til ulykken inntraff uten at det var tatt noe skritt til forlovelse eller ekteskap. Dessuten ville et ekteskap som andre ekteskap kunne blitt oppløst.

Det bestrides at 1/3 av C's inntekt ville ha gått med til barnet. Motpartens beregning av erstatningskravet bygger ellers på at foreldrene ikke ville ha fått mer enn ett barn. Moren har nå to. Beregningen bygger også på at C i dag ville ha hatt en inntekt på kr. 58.000,-. Det er for meget. Det er ved beregningen av skatt bare minstefradrag og oppgjørsfradrag som er trukket fra i inntekten. Det må også gjøres andre fradrag. Det synes tvilsomt om det er riktig å regne med den skatteprosent som er brukt ved beregningen av skattefradraget. Beregningen er foretatt etter skatteklasse 2. Dette er neppe riktig. En kan ikke gå ut fra at moren ville blitt sittende hjemme særlig lenge uten å ta seg arbeid.

Det må regnes med den ekstra barnetrygden. Videre må det tas omsyn til engangsstønad og overgangsstønad, selv om dette er stønader som tilfaller moren.

Side:509

Det bestrides at erstatningen for fremtidig tap kan bygges på stigende lønnsinntekter. De årlige beløp må kapitaliseres ut fra en rentefot på 6 %. Det gir en kapitaliseringsfaktor på 0,6376.

Det er den ankende part som har bevisbyrden for at tap er lidt. Noe slikt bevis er ikke ført. Det er det motsatte som er tilfelle fordi B vil tjene mer enn C ville ha gjort. En har dessuten nå barnepensjonen å ta omsyn til. Det må være åpenbart at barnet ikke kan kreve dobbel forsørgelse. Skulle det være noen som har lidt økonomisk tap, må det være B.

Fru B har møtt og forklart seg for lagmannsretten. Det er hørt 7 vitner. Et av disse er nytt for lagmannsretten. Et av de øvrige forklarte seg som part for herredsretten. Dokumentasjonen går fram av rettsboken. Retten har foretatt åstedsbefaring sammen med prosessfullmektigene og 3., 4., 5., 6. og 7. vitne.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Om kvelden den 11.7.1970 var C sammen med tre kamerater rundt i - - - distriktet. De kjørte i VW varevogn og hadde en kasse hele pils med i bilen. C og to av kameratene hans, som var passasjerer, drakk av ølet. Ca. kl. 23,30 kom de kjørende på E 6 i retning X like nord for - - - stasjon. De stoppet her i munningen av en gårdsveg. To av kameratene, som satt bak i varevognen, gikk ut, krysset E 6, og gikk inn i skogen noe lengre fremme. C gikk ut noe senere enn de to andre. Han hadde lys til mellomblå skjorte, skjerf i halsen og mørk bukse. Han hadde med seg en flaske, som han holdt i hånden. Sjåføren (4. vitne), ble sittende i bilen. Han så C gå bak denne. Noe senere hørte sjåføren et smell, singling av glass og deretter skrik av bremser. C må ha vært omtrent tvers av vognen eller litt i forkant av denne da han ble påkjørt av personbilen. Han ble slept av denne ca. 22 meter fremover før han ble liggende i kjørebanen.

Av de 12 hele pils ølkassen inneholdt, var 3 flasker tilbake da ulykken hendte. Etter kameratenes forklaringer drakk C omtrent like meget som de to andre. Hensett til at C hadde en flaske i hånden da han gikk ut av bilen, kan det tenkes at han ikke drakk så meget som 3 hele flasker. Drikkingen foregikk i tiden mellom kl. 20 og kl. 23.30. På den tid ulykken hendte, må en del av alkoholen i det ølet han drakk, være forbrent. Det er sannsynlig at en del ennå ikke var absorbert i blodet. Etter kameratenes forklaringer var de og C ute av vognen på Y like før ulykken hendte. C var da lettere beruset, - han var «flirete», men gikk støtt.

E 6 har på stedet en omlag 6 meter bred kjørebane. Den er asfaltert. Vegen er flat, nærmest rettlinjet og oversiktlig flere hundre meter i begge retninger. Det er ingen bebyggelse langs vegen. Fartsgrensen er 80 km/t. Påkjørselen skjedde ca. kl. 23.30. Det var overskyet. Kjørebanen var tørr. Vegen var uten belysning.

Som herredsretten har nevnt, er forholdene på stedet noe endret siden ulykken fant sted. Det er lagt asfalt også utenfor kjørebanens sider. På tiden for ulykken var området mellom kjørebanen og

Side:510

veggrøften belagt med grus. Kanten på asfalten var skarpt avskåret mot grusen og ca. 4-5 cm. høy.

Der gårdsvegen munner ut i riksvegen (E 6), er gårdsvegens kanter avrundet. Avstanden mellom disse er anslått til ca. 7 meter. Det er god plass for en varevogn i munningen av gårdsvegen utenfor riksvegens kjørebane. Sjåføren og de to kameratene (4., 5. og 6. vitne) hevder at varevognen var parkert godt utenfor kjørebanen. E (7. vitne) som satt ved siden av sin kone i personbilen da ulykken hendte, hevder at varebilen sto ut i riksvegen. Det samme har fru E sagt i sin forklaring for politiet.

Lagmannsretten finner det etter det foreliggende bevist at varevognen sto utenfor riksvegens kjørebane. Det er etter lagmannsrettens mening ikke slik at en av de foreviste fotografier av åstedet kan utlede noe annet. Men varevognen sto inne på den delen av riksvegen som ligger utenfor kjørebanen. Det synes ikke usannsynlig at E og fru E i mørket har oppfattet denne delen av riksvegen som en del av kjørebanen. De kan ha oversett den hvite heltrukne linjen som også den gang markerte kjørebanens kant.

Også når det gjelder de lys varevognen sto med, er det motstridende forklaringer. Sjåføren mener han sto med parklys uten å bruke blinklyset. E har forklart at det blinket. Fru E har for politiet forklart at grunnen til at hun ble oppmerksom på den parkerte bilen, som sto med fronten i kjøreretningen, var at «bilens blinklys på venstre side blinket». Hun mente for øvrig at «dette lyset var noe svakt». Dessuten ble det etter forklaringen en gang blinket med et annet «rart lys».

Slik fru E har forklart seg for politiet, kan det etter lagmannsrettens mening ikke utelukkes at hun har forvekslet blink fra varebilens blinklys med glimt fra bilens refleksanordning.

Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å komme nærmere inn på hvilke lys varebilen sto med. Det er etter lagmannsrettens mening i og for seg ikke noen feil av en bilist å vike til side fra en annen bil, selv om denne står parkert ved siden av kjørebanen uten andre lys enn parkeringslyset. Den forsiktige bilist viker gjerne til side i slike tilfelle. For bedømmelsen av fru E's kjøring er derfor spørsmålet om det av andre grunner ikke var forsvarlig av henne å vike til side og om hun ellers kjørte som hun skulle. Også for bedømmelsen av C's forhold må varebilens lys ha liten eller ingen betydning.

Lagmannsretten kan ikke se at fru E hadde plikt til å skifte fra fjernlys på grunn av at det sto en motorvogn parkert utenfor kjørebanen. Bestemmelsene i trafikkreglenes §19 nr. 2, første ledd får etter lagmannsrettens mening ikke anvendelse i et slikt tilfelle. Dette må gjelde selv om det var grunn til å regne med at det var folk ute ved den parkerte bilen. Avgjørende når det gjelder lyset, må da være bestemmelsen i trafikkreglenes §19 nr. 1 om at det ikke må brukes så svakt lys at kjøreren ikke kan se andre vegfarende eller hindringer foran kjørtøyet på en avstand som er betryggende i forhold til farten. Muligheten for at personer fra den parkerte bilen kunne oppholde seg

Side:511

i kjørebanen burde i særlig grad tilsi at denne bestemmelse ble fulgt. Når det likevel ble blendet fra fjernlys, skulle farten på forhånd ha vært nedsatt så den var forsvarlig i forhold til den reduserte siktbarbeten. Dette må - uansett møting eller ikke - følge av den nettopp nevnte alminnelige bestemmelse i trafikkreglenes §19 nr. 1.

Etter det som er nevnt i herredsrettens dom, har fru E forklart i herredsretten at hun holdt en fart på 60 km/t, reduserte farten da hun nærmet seg den parkerte bilen, og fortsatte i en fart av 50 km/t. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at etter det som kan utledes av lensmannsbetjent Høgemos skisse m.v., må farten ha vært større. Men lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på hvor stor farten har vært. Uansett om fru E kjørte noen km/t mer eller mindre, må det være klart at den farten hun kjørte med, ikke var forsvarlig når hun skiftet fra fjernlys.

Det er ingen grunn til å tvile på fru E's forklaring for politiet og E's forklaring i retten om at C, da de oppdaget ham, nærmest lå i kjørebanen. Han sto, etter det E nærmere har forklart, med knærne og armene i vegen og med hodet og kroppen mot den parkerte bilen.

Når det gjelder stedet der C ble påkjørt, legger lagmannsretten lensmannsbetjent Høgemos skisse til grunn. Skissen, som er tegnet etter funn i kjørebanen, må være mer å stole på enn E's inntrykk av forholdene i mørket. Etter skissen må C ha vært så langt til venstre i kjørebanen at personbilen kunne ha passert til høyre for ham.

Som det går frem av foranstående, kan det nok rettes bebreidelser mot fru E for hennes kjøring. Særlig gjelder dette at hun skiftet fra fjernlys uten å sette ned farten i forhold til den reduserte siktbarbeten. På den andre siden kan anføres at forholdet med en person liggende i kjørebanen på et ganske ensomt sted, var eksepsjonelt. Da lagmannsretten etter sin vurdering av C's forhold er kommet til at det ikke blir spørsmål om å avkorte erstatningskravet etter bilansvarslovens §7, finner den det imidlertid ikke nødvendig å komme nærmere inn på dette.

C var, også etter det resultat lagmannsretten er kommet til, på ingen måte så beruset at han av den grunn lå og krøp i kjørebanen. Det sannsynlige er vel at han har vært på veg tilbake til varebilen, men har falt så kort tid før han ble påkjørt at han ikke har greidd å reise seg og komme seg unna. En mulighet er at han har vært over i grøften på vegens vestside for å gå inn i skogen, og snudd tilbake. Han kan så ha snublet i asfaltkanten på kjørebanen. Det er ikke noe grunnlag for å anta at han, som påvirket av alkohol, bevisst har opptrådt uforsiktig. En kan, som herredsretten har nevnt, ikke bygge på spekulasjoner. En må falle tilbake på at det er skadevolderens forsikringsselskap som må godtgjøre en viss kvalifisert uaktsomhet fra skadelidtes side. Dette er ikke gjort. Selskapet må da ha det fulle ansvar.

Lagmannsretten antar at erstatning for tap av forsørger må kunne kreves også av et barn som er født etter farens død, jfr. Rt-1967-735 flg.

Erstatningskravet bygger på den forutsetning at A's mor og C ville ha giftet seg. Moren har i lagmannsretten forklart at hun og C

Side:512

hadde fast følge. Hun anså seg som forlovet med ham. De hadde snakket om å gifte seg da hun var klar over at hun skulle ha barn. Lagmannsretten finner etter bevisførselen å burde legge til grunn at de ville ha gjort det.

Det er på det rene at A ingen midler har hatt. Hennes eksistens har, som for barn flest, helt ut vært avhengig av forsørgelse. I den utstrekning utgiftene til forsørgelsen ikke ville blitt dekket ved trygd o. 1., ville de ha falt på foreldrene. Utgiftene ville for største delen ha falt på faren. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at farens død innebar et for A ganske betydelig tap.

Som nevnt giftet A's mor seg i 1972 med B. Han har senere forsørget A sammen med moren og sitt eget barn. Noe krav på betaling for forsørgelsen har B av lett forståelige grunner ikke satt fram verken overfor moren eller overfor det offentlige. Så vidt lagmannsretten har forstått, vil dette uansett sakens utfall heller ikke bli gjort. Det kan for så vidt hevdes at A ikke har lidt noe tap ved at faren døde. Spørsmålet er derfor om den omstendighet at A faktisk blir forsørget av sin stefar, skal føre til at hennes rett til erstatning for tap av forsørger faller bort.

Når det gjelder dette spørsmål, er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten antar at erstatning kan kreves som om stefarens forsørgelse ikke har funnet sted.

Lagmannsretten mener å ha støtte for dette standpunkt i rettspraksis. Tap av forsørger er en meget vanlig tildragelse. Det er også meget vanlig at f. eks. besteforeldre hjelper en datter med utgiftene til hennes barn, når barnets forsørger faller bort. Også andre nære pårørende vil gjerne hjelpe. Ofte er hjelpen så omfattende at den har karakteren av forsørgelse. I det ganske store antall saker om erstatning for tap av forsørger som har vært behandlet av domstolene, har erstatningen, så vidt lagmannsretten kan se, aldri vært avslått eller redusert med den grunngiing at skadelidte er blitt underholdt av nære slektninger eller andre. Lagmannsretten ser dette som utslag av en festnet rettsoppfatning, som lagmannsretten antar må bli bestemmende for resultatet også i et tilfelle som det foreliggende. En annen løsning ville etter lagmannsrettens mening virke både underlig og støtende.

Et tilfelle der hjelp fra utenforstående ikke er tillagt betydning, er omhandlet i dom i Rt-1965-115 flg.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at det verken på grunn av utvist skyld eller omstendighetene for øvrig bør foretas noen reduksjon i den erstatning som tilkommer A.

Ved fastsettelsen av erstatningens størrelse er lagmannsretten henvist til å bygge på en rekke usikre faktorer. Dette gjelder både hvordan forholdene ville ha utviklet seg dersom C hadde levd, og hvorledes D's (nå fru B) stilling ville blitt som ugift mor.

C var, da ulykken inntraff, ansatt som sjåfør hos bakermester G. Han hadde i 1969 gjennomgått handelsskolens kveldskurs og skulle ha begynt som ekspeditør i en annen forretning etter ferien i 1970. Skadelidtes erstatningskrav er beregnet bl.a. på grunnlag av den lønn han ville ha oppnådd ved å fortsette hos G etter oppgave fra

Side:513

denne. Oppgaven er så vidt ses bygget på den til enhver tid gjeldende lønnstariff. Etter oppgaven ville C, om han hadde levd, i 1975 ha kommet opp i en årsinntekt på ca. kr. 50.000,-. Inntekten ville ha steget ytterligere ved tariffrevisjonene til ca. kr. 54.500,- i 1976 og til ca. kr. 58.000,- i 1977. Det foreligger for lagmannsretten ingen opplysninger som gir grunn til å anta at C ville ha tjent verken mer eller mindre enn den tariffestede lønn. Lagmannsretten finner derfor at skadelidtes erstatningskrav må anses beregnet på riktig grunnlag hva C's formodede lønnsinntekter angår.

Det er korrekt gjort fradrag i inntekten for skatt. Av den delen av inntekten som blir igjen når skatten er trukket fra, er to tredjedeler antatt gått med til mannens og hustruens særforbruk, mens en tredjedel er antatt brukt til barnets underhold.

Fru B var, da C omkom, omtrent 17 år og 5 måneder gammel. Da A ble født var hun omtrent 17 år og 10 måneder. Hun var uten arbeid og yrkeserfaring og også uten utdannelse. Lagmannsretten antar at hun ved arbeid utenfor hjemmet de første årene etter at hun hadde giftet seg med C, ikke ville ha tjent mer enn det ville ha kostet å leie husholderske. Lagmannsretten legger derfor til grunn at fru B i mange år ikke ville ha tatt seg arbeid utenfor hjemmet. I denne tiden ville C vært familiens eneforsørger. Når barnet nådde opp i skolepliktig alder, ville det vært rimelig at moren søkte å skaffe seg noen arbeidsinntekt. Hennes muligheter for å skaffe seg betalt arbeid ville så ha steget etterhvert som barnet ble eldre. Men på grunn av den manglende yrkeserfaring og utdannelse og fordi hun ville vært bundet til hjemmet, måtte inntekten trolig blitt liten. Helt fram til A ble ca. 18 år gammel, ville forsørgelsen ha lagt beslag på en betydelig del av C's inntekter selv om A trolig ville tjene en del selv.

I den delen av C's inntekt som er antatt brukt til A's underhold, er gjort fradrag for barnepensjon og barnetrygd. Barnepensjonen er imidlertid bare trukket fra med det beløp som blir igjen når B's skatt av pensjonen er dekket. Fra C's inntekt er videre trukket barnetrygd som for første barn. Dette har sammenheng med at B bare får utbetalt barnetrygd for to barn. Det eldste av disse er fru B og C's barn. Det yngste er ektefellene B's fellesbarn.

Som ugift mor ville fru B's inntekter trolig ha vært ganske beskjedne. Den skatt som ville falt på barnepensjonen, må under denne synsvinkel også antas å ha vært beskjeden. Det ville derfor blitt mer igjen av barnepensjonen til barnets underhold.

Som ugift mor ville fru B videre fått utbetalt barnetrygd som for to barn. Det ville bare ha vært betalt barnetrygd som for det første barnet dersom hun hadde vært gift med C. Den ekstra barnetrygden som fru B ville ha fått som ugift mor, ville også ha redusert A's tap ved å miste sin forsørger.

Lagmannsretten finner det riktig å se bort fra engangsstønad og overgangsstønad når erstatningen til barnet skal beregnes. Dette er stønader som ytes til moren. Det må også være riktig å se bort fra teoretiske muligheter som muligheten for at fru D's (fru B) ekteskap med C ville blitt oppløst, at D (fru B) og C ville ha fått flere barn o. 1. Fremtidige tap må beregnes med utgangspunkt i C's formodede inntekt

Side:514

i 1977. Inntekten ville nok ha steget i årene fremover, men det ville nok pensjonen og trygden også ha gjort.

Etter en samlet vurdering fastsetter lagmannsretten på rent skjønnsmessig grunnlag erstatningen til A for tap av forsørger til kr. 100.000,-. I beløpet er innbefattet både erstatning for allerede lidt tap og erstatning for fremtidig tap. Videre er innbefattet renter fram til domsavsigelsen.

Det er tatt omsyn til fordelen ved å få hele erstatningsbeløpet utbetalt under ett.

Lagmannsretten finner at Gjensidige Norsk Skadeforsikring etter sakens utfall bør betale sakskostnader til A for begge retter.

A er ved bevilling av Justisdepartmentet 19.4.1974 og 18.10.1976 innvilget fri sakførsel med fritak for rettsgebyr h. h. v. for herredsretten og for lagmannsretten. Lagmannsretten antar at sakskostnadene bør fastsettes til de beløp som den oppnevnte prosessfullmektigs salær og utgifter endelig blir fastsatt til av det offentlige.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Gjensidige Norsk Skadeforsikring betaler A v/verge i erstatning for tap av forsørger 100.000 - ett hundre tusen - kroner med 5 - fem - prosent rente årlig fra domsavsigelsen til betaling skjer.

2. Gjensidige Norsk Skadeforsikring betaler A v/verge erstatning for sakskostnader ved herredsrett og lagmannsrett med de beløp som den oppnevnte prosessfullmektigs salær og utgifter endelig blir fastsatt til av det offentlige.

3. Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Kr. Fr. Myrdahl):

Den 11. juli 1970 ble C påkjørt av personbil B-90319 på E-6 i - - -. Han døde neste formiddag. C var født den 20.3.1951 og hadde i en 1/2 års tid hatt følge med D (nå fru B), f. 17/2.53. Hun fødte den 20/12.1970 en datter, A, og oppga C som far til barnet. Farskapet er senere fastslått ved dom. Den 16.9.1972 giftet D seg med B, f. 13/12-1951. De fikk et barn sammen den 29/12.1972. A har senere bodd sammen med sin mor, sin stefar og halvsøster. B-90319 eides av E. Det var hans kone som var bilfører ved anledningen, eieren selv satt ved siden av henne. Bilen var ansvarsforsikret i Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening (nå Gjensidig Norsk Skadeforsikring).

Saksøkerne, A v/sin mor som verge og F, far til C, har fått bevilling til fri sakførsel og uttok den 6/8.1974 stevning mot Samtrygd og har nedlagt slik påstand:

«1. Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening dømmes til å betale A erstatning for tap av forsørger etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 200.000,- med 6% rente fra den 20/7.73 til betaling skjer.

2. Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening dømmes til betale F erstatning for begravelsesutgifter kr. 2.768,24 med 6% rente fra 20/7-73 til betaling skjer.

3. Samtrygd Norsk Gjensidig Forsikringsforening dømmes til å betale det offentlige og F sakens omkostninger.»

Samtrygd har påstått seg frifunnet.

Side:515

Sakens forhistorie er følgende: Om kvelden den 11. juli var C sammen med tre kamerater og kjørte bil i distriktet. De kjørte i en VW varevogn. De hadde med seg en kasse hele pils som C og de to andre passasjerer drakk av. Det er sannsynlig at C for sin del drakk omtrent tre flasker i tiden mellom kl. 2000 og 2330. Etter det opplyste var ikke C vant til alkohol og hans kamerater har karakterisert han som «lettere beruset», han var «flirete», men gikk støtt. Slik var tilstanden da de kom kjørende på E-6 like nord for - stasjon. Her stoppet de ved en gårdsvei og de to av kameratene som satt bak i varevogna gikk ut, krysset E-6 og gikk inn i skogen litt lenger fremme for å slå lens. C gikk også ut, men senere enn de to andre. Han hadde med seg en ølflaske i hånden. Sjåføren ble sittende i bilen og så at C gikk bak varevognen. Omtrent 1 minutt senere hørte sjåføren at det skrek i bremser, deretter et smell og singling av ølflasken som ble knust. Påkjøringen må ha skjedd omtrent tvers av varevognen og sjåføren så at C ble slept under en bil omtrent 20 meter fremover, før han ble liggende i veibanen.

Saksøkerne har anført at det etter bilansvarslovens §4 er et objektivt erstatningsansvar. Det bestrides at det foreligger noe uaktsomt forhold fra C's side, noe saksøkte må bevise om ansvaret skal kunne reduseres etter lovens §7. Selv om C hadde drukket et par flasker pils i løpet av kvelden må det være klart at han på ingen måte var så beruset at han av den grunn falt overende i veibanen like før påkjørselen. Det er mere sannsynlig at han har snublet i asfaltkanten langs veiens vestre side (venstre side for personbilen), men noe sikkert om hvorfor han falt vet man ikke.

På den annen side er det adskillig å bebreide fru E for den måte hun kjørte på. Det anføres at C befant seg i bilens venstre kjørebane da han ble påkjørt, noe som må betegnes som grovt uaktsomt. Varevognen hadde nemlig parkert helt inne på gårdsveien, utenfor kjørefeltene på E-6. Det var også en feil at hun slo over til nærlys da hun nærmet seg den parkerte varebil. Det skal man bare gjøre av hensyn til møtende trafikk, men her var det ikke noen slik motgående trafikk. Som følge av at hun kjørte med nærlys oppdaget hun først C da bilen var omtrent 20 meter fra ham. Hun må da ha hatt så stor fart at hun ikke fikk rukket å bremse før lenge etter påkjørselen, bremsesporene er først avsatt 18 meter fra det sted hvor påkjørselen må ha skjedd. Dette er en usedvanlig lang reaksjonstid, som hun må ha ansvaret for og det er i denne forbindelse ikke noen unnskyldning om hun fikk «panikk» og derfor reagerte sent. Hvis hun i almindelighet reagerer så langsomt skulle også dette tilsi at hun holdt en helt moderat fart.

I tillegg til det objektive ansvar er det hos fru E utvist så stor uaktsomhet at det ikke under noen omstendighet kan være riktig å redusere erstatningen etter lovens §7.

Hva angår kravets størrelse er det fremholdt at C i 1970 ville hatt en inntekt på ca. kr. 20.800,- eller med fradrag av skatt ca. kr. 17.400,-. Etter opplysninger fra hans arbeidsgiver må man iallfall kunne regne med at han i 1975 ville ha tjent ca. kr. 50.000,-, eller etter fradrag av skatt ca. kr. 26.700,-. For å kunne beregne A's andel av disse beløp er det trukket i fra 2/3 til farens og morens særforbruk og det blir da igjen for 1975 ca. kr. 12.200,- på A. Fra dette beløp har saksøkeren trukket barnepensjon og barnetrygd med tilsammen kr. 5.340,- og det blir igjen avrundet kr. 6.800,- for 1975. Med tilsvarende tap hvert år i 18 år vil det totale beløp uten neddiskontering bli kr. 122.400,- og med stigende lønnsnivå i de kommende

Side:516

12 år og med hensyn tatt til neddiskontering mener saksøkeren at påstandsbeløpet på kr. 200.000,- ansees passende. Forsåvidt angår saksøker nr. 2 er partene enige om at kravet fra hans side utgjør kr. 2.768,24.

Saksøkte anfører at C ved anledningen må ha opptrådt så uaktsomt at saksøkerne av den grunn må være avskåret fra å kreve erstatning, jfr. bilansvarslovens §7. Det må legges til grunn at C lå i veibanen da han ble påkjørt. I den forbindelse anføres at han hadde drukket minst 3 hele pils i løpet av et par timer og at han var uvant med alkohol. Det er all grunn til å tro at disse forhold har vært av betydning.

Når det gjelder fru E's forhold anføres at det ikke er noe å bebreide henne. Allerede før hun svinget over i venstre kjørebane hadde hun redusert farten fra ca. 60 km/t til omtrent 50 km/t. Dette var forsvarlig selv om hun da hadde slått over til nærlys. Varebilen sto parkert inne på selve E-6 og det var derfor nødvendig å svinge over i venstre kjørebane ved forbikjøringen. Det er mulig at fru E har reagert noe sent, men den situasjonen hun sto overfor ved plutselig å se en person liggende i veibanen, var så uventet at det er naturlig at hun ble noe forfjamset. Under slike forhold er en reaksjonstid på omtrent 2 sekunder ikke uvanlig. At hun ikke så C før på omtrent 20 meter avstand må sees på bakgrunn av at han var mørkkledd og derfor vanskelig å se mot den mørke asfalten.

Subsidiært anføres at det ikke er på vist noe tap forsåvidt angår saksøker nr. 1. Hun har siden 1972 faktisk vært forsørget av B og det må regnes med at hun fortsatt vil bli boende sammen med sin mor og B og fortsatt vil bli forsørget av disse. B's inntekt i 1975 var ca. kr. 57.000,-, altså noe mer enn C antagelig ville ha hatt. Det må også tas i betraktning at hun får barnepensjon som f. t. utgjør vel kr. 400,- pr. måned.

Til saksøkerens beregninger er det videre gjort den innvending at de bygger på helt usikre forutsetninger, nemlig at C og fru B ville ha giftet seg og at de ikke ville ha fått flere barn enn A. Hvis de hadde giftet seg ville fru B heller ikke ha mottatt overgangsstønad som ugift mor og engangsstønad ved nedkomst, tilsammen ca. kr. 19.500,-. Dette beløp må i tilfelle komme i fradrag i en eventuell erstatning. Det er ikke sannsynlig at A har hatt noe større tap enn det nevnte beløp og det som vil bli erstattet gjennom hennes barnepensjon.

Forsåvidt angår saksøker nr. 2 er det som nevnt enighet om kravets størrelse.

Etter Fal. skal det regnes 4% rente av erstatningen frem til forliksklagen og deretter 5% rente.

Hovedforhandling i saken har vært holdt den 21. juni 1976. Det ble ført seks vitner og det ble foretatt åstedsbefaring.

Herredsrettens bemerkninger: E-6 er på åstedet ca. 6 meter bred og asfaltert. Veien er flat, rettlinjet og oversiktlig i flere hundrede meter i begge retninger. Veien går omtrent i retning nord/syd. Det er ingen bebyggelse langs veien og fartsgrensen er 80 km/t. Under vanlige forhold er det fullt forsvarlig å holde denne hastighet på stedet. Ved anledningen var det overskyet og mørkt. Påkjørselen skjedde ca. kl. 2330. Veibanen var ved anledningen tørr.

Såvidt forståes er forholdene noe endret på åstedet, forsåvidt det nå er lagt asfalt også utenfor den egentlige veibane, mens det på tiden for ulykken var et grusbelagt område mellom selve veibanen og veigrøften. Dette området

Side:517

var ca. 1/2 meter bredt på det sted den gårdsvei tar av som varebilen hadde stanset ved. Såvidt det kan sees av de fremlagte fotografier er det avsatt hjul spor på dette grusbelagte området. Der hvor gårdsveien munner ut i riksveien er gårdsveiens kanter avrundet og avstanden mellom de gressbevokste kanter nærmest riksveien er omtrent syv meter. Under disse omstendigheter er det etter rettens oppfatning ikke sannsynlig at varevognen i sin helhet har stått utenfor riksveien. Retten vurderer det slik at varevognens høyre hjul har stått ca. 1 meter utenfor den asfalterte veikant. Det legges videre til grunn at varebilen hadde lysene tent og at et eller annet av baklysene har blinket. Situasjonen var således den at fru E måtte regne med at det oppholdt seg folk i eller ved varebilen. Det var ingen motgående trafikk å ta hensyn til. Under disse omstendigheter var det etter rettens oppfatning riktig å passere varebilen i god avstand, uten hensyn til om man av den grunn kom over i venstre kjørebane. Hun tilkjennegav kursendringen med retningsviseren. Det er ikke få ulykker som er oppstått på den måte at folk i ubetenksomhet går ut i veibanen ved parkerte biler og blir påkjørt av biler som er i ferd med å passere. Derfor er det viktig å holde god avstand fra den bil som skal passeres, når forholdene som i det foreliggende tilfellet gjorde dette ubetenkelig.

Fru E slo over til nærlys da hun nærmet seg den parkerte bil. Retten vil heller ikke karakterisere dette som noen feil. Etter trafikkreglenes §19 nr. 2 skal det i god tid skiftes over fra fjernlys når man «møter andre veifarende». Med «veifarende» forståes også fotgjengere og det var nettopp fordi hun regnet med muligheten av at det var folk ute ved den parkerte bil og som kunne bli sjenert av fjernlyset, at hun slo over til nærlys.

Når lyset skal skiftes fra fjernlys, skal farten på forhånd settes ned så den er forsvarlig i forhold til den reduserte siktbarbet. Fru E har forklart at hun holdt en fart på omtrent 60 km/t og reduserte farten da hun begynte å nærme seg den parkerte bilen og fortsatte i ca. 50 km/t. I denne forbindelse har de oppmålinger som lensmannsbetjent Høgmo foretok dagen etter interesse. Selve påkjørselen må ha funnet sted et par meter i forkant av den parkerte bil. C er så blitt ført med under bilen i omtrent 22 meters lengde før han er blitt liggende i veibanen. Bremsespor er først avsatt ca. 17 meter fra påkjørselsstedet og det er målt bremsespor på omtrent 17 meters lengde. Hvis man går ut fra en friksjonskoeffisient på 0,6 vil bremselengde på 17 meter tilsvare en fart av ca. 52 km/t da bremsingen begynte. Hvilken betydning det kan ha hatt for farten at C, som veide ca. 70 kg. ble slept med bilen i ca. 22 meters lengde, er vanskelig å gjøre seg opp noen mening om, men i noen grad må dette vel ha medvirket til å redusere bilens fart etter påkjørselen. På denne bakgrunn antar herredsretten at bilens fart ved selve påkjørselen har vært ca. 60 km/t og denne fart kan ikke ansees forsvarlig når man kjører med nærlys og regner med at det kan være folk ved den parkerte bil.

Fru E's reaksjonstid har også vært meget lang i dette tilfellet. Hun sier at hun så C på ca. 20 meters avstand og bilen må i så fall ha tilbakelagt ca. 37 meter før bremsesporene er avsatt. Med en fart på 60 km/t tilbakelegger bilen 16 meter pr. sekund og det vil si at det har gått ca. 2,3 sekund fra fru E så C og til bremsingen begynte. Denne lange reaksjonstid kan nok til en viss grad forklares ved den usedvanlige situasjon som oppsto for fru E da hun oppdaget C mer eller mindre liggende i veibanen foran bilen.

Etter herredsrettens mening kan det nok bebreides fru E noe for stor fart

Side:518

og sen reaksjonstid, men det dominerende trekk ved denne ulykke er at C før påkjørselen lå i veibanen. Den som synes å kunne gi de beste opplysninger om hvor C befant seg da han ble påkjørt er gårdbruker E. I sin forklaring til lensmannsfolkene har han uttalt: «For vitnet så det ut som om gutten var i ferd med å reise seg. Han sto med knærne og armene i vegen med hodet og kroppen mot den parkerte bilen. Han var da tvers av den parkerte bilen og litt til venstre for midtstreken. Det var umulig å komme forbi på noen av sidene.»

Herredsretten legger denne forklaring til grunn forsåvidt angår C's stilling da han ble påkjørt. Om årsaken til at C lå i veibanen, kan man spekulere. Han var på ingen måte så beruset at han av den grunn lå og krøp i veibanen i fylla. Det sannsynlige er at han har vært på vei tilbake til bilen og falt like før han ble påkjørt. En mulighet er at han har vært borte i veigrøften på veiens vestside og slått lens. Mellom denne grøft og den asfalterte veibane, var det en smal grusgang og asfaltkanten var skarpt avskåret mot gruskanten og anslagsvis 4-5 cm. høy. C kan i mørke ha snublet i denne asfaltkant. Det er opplyst at han hadde noe dårlig syn etter en tidligere ulykke og brukte briller. En av hans kamerater forklarte umiddelbart etter ulykken at han hadde hørt latter og deretter hvin i bremser. Det kan gi grunnlag for spekulasjoner om hvorvidt C, slik unggutter ofte gjør når de er påvirket av alkohol, bevisst kan ha opptrådt uforsiktig da han så bilen komme kjørende. Men dette kan ikke bli annet enn spekulasjoner og herredsretten finner å måtte falle tilbake på bevisbyrderegelen om at det er skadevolderens forsikringsselskap som må godtgjøre at det foreligger en viss kvalifisert uaktsomhet fra skadelidtes side. Dette er ikke godtgjort og selskapet må da ha fullt ansvar for det økonomiske tap.

Erstatningskravet fra A bygger på den forutsetning at moren ville ha giftet seg med C. Fru B har forklart at hun regnet seg som forlovet med ham og at de hadde snakket om å gifte seg da hun var klar over at hun skulle ha barn. Herredsretten finner å burde legge til grunn for dommen at det ville blitt et slikt giftermål.

Fru B giftet seg som nevnt i september 1972 med B. Han har senere rent faktisk forsørget A sammen med moren. Så lenge denne faktiske forsørgelse finner sted kan ikke herredsretten se at A har lidt eller lir noe økonomisk tap ved at hun ikke har sin far som forsørger. Ved tap av forsørger legges det vekt på en slik faktisk forsørgelse, selv om det ikke foreligger noen rettslig forsørgelsesplikt.

Om man tenker seg at B og frue blir separert og skilt vil riktignok ikke B ha noen fremtidig forsørgelsesplikt overfor A. Men så lenge dette ikke synes å være noen nærliggende aktualitet, får man legge til grunn forholdene som de er idag, med en etablert faktisk forsørgelse. B har også like gode inntektsforhold som man kunne regne med C ville ha hatt, så heller ikke forsåvidt skulle A ha noe økonomisk tap.

B kom først inn i bildet da A var 1 1/2 år gammel, men eventuelt forsørgertap før denne tid synes kompensert ved barnepensjon og tillegg til vanlig barnetrygd da moren var eneforsørger.

Herredsretten er således kommet til at saksøkte må frifinnes for A's krav. Størrelsen av det tap F har hatt er ikke omstridt.

Etter Fal. §24 annet ledd skal det betales renter svarende til alminnelige sparebankrenter fra 1 måned etter at kravet er fremsatt overfor selskapet.

Side:519

Det er ikke opplyst når kravet første gang ble fremsatt og herredsretten tar derfor utgangspunkt i forliksklagen som er datert den 20.6.73. Påstanden om renteberegning fra 20.7.1973 tas da til følge. Fra denne tid har saksøkte godtatt en rentefot på 5% pro anno, som legges til grunn.

A har fått bevilling til fri sakførsel. Etter sakens utfall kan ikke det offentlige tilkjennes erstatning for saksomkostninger og saksøkte har ikke påstått seg tilkjent erstatning for saksomkostninger. Saksøkerens prosessfullmektig har oppgitt sitt salærkrav til kr. 6.655,-, basert på salærtariffens timegodtgjørelse. Han har anslått at kr. 1.000,- herav faller på F's krav. Herredsretten kan ikke godta denne fordeling, idet F's krav kan neppe ha skaffet annet merarbeid enn selve kravets beregning har nødvendiggjort. Settes saksomkostningene forsåvidt til kr. 500,- antar herredsretten at den har tatt godt i. Dette beløp tilkjennes F i erstatning etter hovedregelen i tvml. §172 første ledd.