RG-1965-608
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1965-04-05 |
| Publisert: | RG-1965-608 |
| Stikkord: | Tilsidesettelse av oppsigelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 5. april 1965 i sak nr. 9/1965 B |
| Parter: | A mot X kommune (advokat Gunnar Aarvold). |
| Forfatter: | Lagmann Sigmund Walen, lagdommerne E. Wessel Holst, Jorunn Skeie |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §66, Husleieloven (1939) §37, §97, Tvistemålsloven (1915), §38, Husleieloven (1939) |
Ved kjennelse av 5. mars 1965 avviste Vesterålen herredsrett en sak om tilsidesettelse av oppsigelse fra husvære som Birger Ottestad hadde reist mot Sortland kommune. Det vises til premissene i kjennelsen.
Birger Ottestad har i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten. Han anfører:
«Jeg mener retten har tatt feil når den har funnet fristen for å anlegge sak var oversittet på en slik måte at jeg har tapt retten til å få oppsigelsen rettslig prøvet.
Angående sakas sammenheng, viser jeg til herredsrettens premisser. Som det fremgår herav sendte jeg forliksklage til forliksrådet innen 30 dagersfristen, nemlig den 4/1 1965.
Side:609
Forliksrådet mottok klagen senest den 5/1-65 og skulle da normalt beramme møte i rådet omgående. Først ved påtegning av 22/1-65, ble klagen returnert meg, for sent til at jeg kunne sende den til retten innen 30 dagers fristen.
I og med at klagen var innkommet til forliksrådet i rett tid, vil jeg hevde at «søksmål» var reist uansett om forliksmegling i dette tilfelle ikke skal finne sted. Forliksrådet er en domstol, og det kan da ikke ha noen betydning at det i dette tilfelle ikke var rette domstol. Forholdet må sees på samme måte som hvis stevning i en husleiesak ble innsendt til en annen herredsrett enn den som rettelig etter vernetingsreglene skulle behandle den. I et slikt tilfelle må det være åpenbart at avvisning ikke kan skje. Under enhver omstendighet skulle det være gitt meg frist til å rette på den feil som var begått.
Det er ikke begått en forsettlig feil fra min side. Virkningen av saksanlegget må da være i behold, jfr. rgl. §66. Jeg uttok stevning den 25/1 1965 straks jeg fikk forliksklagen i retur.
Det vil også virke i høyeste grad urimelig og være i strid med husleielovens ånd og mening, nemlig beskyttelse av leieboere, hvis herredsrettens fortolkning av fristbestemmelsen skulle bli stående. Reelt sett er ikke fristen oversittet idet jeg som leieboer har tatt initiativ til å få saka inn for retten i rett tid, og også sørget for innsendelse til en rett. Det ville ha vært noe helt annet om jeg ikke hadde foretatt meg noe før fristens utløp og så, etter fristen, innsendt stevning.
At det skrift som ble sendt forliksrådet er kalt forliksklage og ikke stevning, kan åpenbart ikke tillegges noen betydning.»
Han har nedlagt slik påstand:
«Vesterålen herredsretts kjennelse av 5. mars 1965 oppheves og saka henvises til behandling i herredsretten. Sortland kommune dømmes til å betale saksomkostninger.»
Sortland kommune har tatt til gjenmæle og anfører: «Det er i saken på det rene at søksmål etter husleielovens §38 er reist for sent idet fristen etter husleielovens §37 ikke er overholdt.
På den annen side er det også på det rene at den kjærende part innledet søksmål ved klage til forliksrådet og at klagen kom inn til forliksrådet innen den frist som husleieloven bestemmer.
Det er i kjæremålserklæringen hevdet at det skulle ha vært gitt frist for retting av den feil som var begått. Denne bemerkning er uklar. Anførselen antas i hvert tilfelle å være uriktig. Forliksrådet kunne ikke gi frist til retting. En slik frist måtte eventuelt ha gått ut på frist for reising av sak for herredsretten. Forliksrådet har ikke adgang til å gi en slik frist for reising av sak for en annen domstol. Herredsretten var også avskåret fra å gi frist til retting. Det var etter tvml §97 intet å rette.
Spørsmålet blir således om herredsretten hadde lovlig hjemmel for å behandle saken selv om stevningen kom for sent og da fordi saken rettidig hadde vært bragt inn for forliksrådet. Dette beror på en fortolkning av tvmls §66.
Husleieloven bestemmer en særskilt rettergangsmåte for
Side:610
husleiesaker. Et ledd i denne rettergangsmåte er at kravet om prøving av oppsigelsen innen 30 dager må bringes inn for retten, ikke for forliksrådet. Det er således ikke treffende når det i kjæremålserklæringen er henvist til vernetingsreglene. Tvmls. §66 får etter sin ordlyd ikke anvendelse hvor særskilt rettergangsmåte er bestemt. Loven legger så stor vekt på denne særskilte rettergangsmåte at utleieren er pålagt en ubetinget forpliktelse til å gi leieboeren opplysning om reglene i husleielovens §37, jfr. §38. Anvendelse av tvmls §66 vil føre med seg en fravikelse av disse regler forsåvidt angår den absolutte frist som er satt for saksanlegg. Herredsrettens bemerkninger om dette er derfor riktige.
Subsidiært gjøres gjeldende at den feil den kjærende part har begått i et hvert fall ikke er uforsettlig.
Husleielovens §38 bestemmer uttrykkelig at forliksmegling ikke finner sted. Den kjærende part er i oppsigelsen gjort oppmerksom på at det er søksmål etter lovens §38 som må reises. Det kan da ikke anses uforsettlig at den kjærende part da åpenbart ikke har undersøkt på hvilken måte søksmålet skal reises.
Kravet om at en oppsigelse skal henvise til husleielovens §38 er tatt inn i loven for at leieboeren skal ha anledning til å bringe på det rene hvilke rettigheter loven gir ham når det gjelder rettslig prøvelse av oppsigelse. Loven anser det på den annen side tilstrekkelig til å gjøre leieboeren oppmerksom på dette at oppsigelsen henviser til §38. Dermed må leieboeren ikke alene anses å ha nødvendig orientering om sine rettigheter, men også om på hvilken måte han skal gå fram for å bringe oppsigelsen inn for retten. At leieboeren da ikke setter seg inn i lovens regler, må anses som en forsettlig unnlatelse.
Hvis man ikke anser leieboerens plikter å ha det innhold som nevnt, blir det liten sammenheng i lovens regler når det gjelder leieboerens plikter og utleierens plikter.
Det må også ha betydning at bestemmelsen om at forliksmegling ikke finner sted, er gitt for å påskynde saksbehandlingen.»
Kommunen har nedlagt slik påstand:
«Kjæremålet forkastes.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Den frist som husleielovens §38 jfr. §37 setter for å reise søksmål avbrytes ved stevning til retten, idet forliksmegling ikke skal foretas i disse saker. Man finner imidlertid at Ottestad ikke har begått noen forsettlig feil ved å sende klage til forliksrådet i stedet for stevning til retten.
Lagmannsretten legger til grunn at tvistemålslovens §66, annet ledd får anvendelse på denne uforsettlige feil, idet man antar at bestemmelsen også kan nyttes hvor forliksrådets formann har sendt klagen tilbake til saksøkeren uten formell avvisningskjennelse av forliksrådet.
Man viser til en lignende sak i RG-1957-334 flg. Også en avgjørelse i Rt-1962-569 støtter lagmannsrettens syn.
Side:611
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse oppheves.
2. Saken hjemvises til behandling i herredsretten.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Sortland kommune innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne kjennelse 100 - etthundre - kroner til Birger Ottestad.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Bjarne Mathiesen):
Ved rekommandert brev av 8/12 1964 fra Sortland formannskap, på grunnlag av vedtak i formannskapet den 26/11 1964, ble Birger Ottestad sagt opp fra den leilighet han leier i kommunens eiendom Veldre på Sortland.
I oppsigelsen er leieboeren gjort oppmerksom på at søksmål etter husleielovens §38 må være reist innen 30 dager etter at han har mottatt oppsigelsen.
Birger Ottestad mottok oppsigelsen den 9/12 1964.
Ottestad har ved stevning av 25/1 1965, mottatt i retten den 27/1 1965, reist sak med krav om at Sortland kommune dømmes til å ta oppsigelsen tilbake. Ottestad hadde da først den 4/1 1965 tatt ut forliksklage mot kommunen. Klagen var sendt forliksrådet samme dag med rekommandert brev. Forliksrådet sendte med påtegning av 22/1 1965 klagen tilbake til Ottestad idet det ble gjort oppmerksom på at det ikke skulle foretas mekling i sak mot en kommune. - - -