RG-1974-77

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1973-06-22
Publisert:	RG-1974-77
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. juni 1973 i ankesak nr. 173/72
Parter:	Forsikringsaktieselskapet Samvirke (advokat Frode Ringdahl v/advokatfullmektig Helge Myhre) mot John Harald Dalheim (høyesterettsadvokat Fenger Grøn).
Forfatter:	Lagdommerne Anton Hiorth, Arne Christensen, tilkalt dommer, sorenskriver Finn Palmstrøm
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §8, Byskatteloven (1911) §70, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Veitrafikkloven (1965) §11, Folketrygdloven (1966) §18-7, §2-13, §8-2, §8-2b, §8-4, Folketrygdloven (1966)

Den 7. juli 1970 ca. kl. 22.40 kolliderte John Harald Dalheim i sin personbil med en lastebil som var parkert i venstre utgående fil av Drammensveien noe innenfor Lysaker. Lastebilen tilhørte Olav Kalleklev, som var opptatt med å flytte varselskilt og annet markeringsmateriale for Oslo Vegvesen i forbindelse med asfalteringsarbeider i inngående kjørebaner. Kalleklev hadde trafikkforsikring i Forsikringsaktieselskapet Samvirke (senere kalt Samvirke eller selskapet).

Oslo byrett avsa dom 14. desember 1971 med denne domsslutning:

«1. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til å betale John Harald Dalheim kr. 158.000,- - etthundre og femtiotte tusen kroner - med 4 % rente fra forliksklagens forkynnelse 14. oktober 1970 og til betaling skjer.

2. Forsikringsaktieselskapet Samvirke betaler saksomkostninger til John Harald Dalheim med kr. 2.000,- - to tusen - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen settes til 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Det vises for øvrig til domsgrunnene. Dalheim - som ved ulykken ble 100 % ervervsufør - ble i medhold av bilansvarslovens §8 belastet med 1/3 av skylden for ulykken. Etter byrettens mening fordelte det samlede tap på kr. 237.000,- seg med kr. 4.500,- for skade på bil og klær, kr. 22.500,- på lidt personskade og kr. 210.000,- på fremtidig tap i erverv.

Samvirke påanket dommen i sin helhet, altså så vel hva angår ansvarsspørsmålet som erstatningsutmålingen. Dalheim har erklært aksessorisk motanke over de samme spørsmål.

Partene har vært enige om at det etter omstendighetene ikke var hensiktsmessig å la Dalheim møte i lagmannsretten; han avga for øvrig heller ikke forklaring for byretten. Dalheims far har avgitt partsforklaring.

Side:78

Det er for lagmannsretten avhørt 7 vitner og dokumentert 2 politiforklaringer for så vidt angår selve hendelsesforløpet, dvs. de samme vitner som for byretten, unntatt Gunnar Niel, samt som nytt vitne politibetjent Erling Svendsen som hadde ansvaret for mottakelsen av ulykkesbilen i politiets garasje. Saken foreligger for hendelsesforløpets vedkommende for lagmannsretten i samme skikkelse som for byretten. Når det gjelder erstatningsutmålingen, er det for lagmannsretten kommet til en del nytt materiale. Bl.a. foreligger det en ny spesialisterklæring fra den oppnevnte sakkyndige, professor dr. med. Thore Lie Thomassen, som har tatt stilling til hvorledes Dalheims øyensykdom ville ha utviklet seg uten ulykken. Det vises for øvrig til rettsboken om dokumentasjonene.

Samvirke har i det vesentlige gjort gjeldende:

Opprinnelig avviste selskapet helt kravet, men erkjente under byrettens hovedforhandling at også Kalleklev hadde medvirket til skaden, og at en skyldfordeling med en halvpart på hver var den riktige. Dette er fremdeles selskapets standpunkt. En vesentlig årsak til ulykken er ifølge selskapet Dalheims manglende bruk av de briller han pliktet å bruke etter påtegning på førerkortet, at han - hensett til sin synsevne - etter omstendighetene holdt for stor fart, og endelig at han antakelig har hatt oppmerksomheten henvendt på trafikken i sitt høyre kjørefelt uten også å se fremover i sitt eget. Det er i denne sammenheng bl.a. pekt på at Dalheim ifølge spesiallege O. Sato hadde moderat grå stær på høyre øye med visus 5/20 uten korreksjon, og at visus korrigert med briller ble 5/10+, dvs. at briller bare hjalp ham opp til lovens minimumskrav for førerkort, jfr. førerkortforskriftenes §6. Blindheten på det venstre øye må også ha medført vanskeligheter med avstandsbedømmelse, slik at en fart på 80 km/t for ham var uforsvarlig under skumringen. Når det gjelder Kalleklevs forhold, aksepteres det at det manglende gule blinklys har innvirket på ulykken. Plasseringen av lastebilen i venstre utgående fil var imidlertid etter omstendighetene den eneste praktiske måte for utførelsen av Kalleklevs arbeid, jfr. ordene «nødvendig eller til vesentlig lette» i vegtrafikklovens §11 annet punktum. Trafikken inn til Oslo gikk nemlig i venstre fil, mens høyre fil der var sperret som nyasfaltert og av den grunn ikke kunne nyttes til opphold (byrettens dom er feilaktig på dette punkt). I midtrabatten var det umulig å parkere, og noe annet sted utenfor kjørefeltene var det heller ikke mulig å ha lastebilen hensett til det arbeid som skulle utføres. Ved valget mellom filene i veien ut fra byen var det ikke tvilsomt at venstre fil måtte være den forsvarligste å bruke. Den valgte fremgangsmåte for arbeidet var den vanlige, og veien var her 10 m bred. Vegstrekningen var åpen og oversiktlig med kraftige gule gatelys, og lastebilen var satt så langt til venstre som overhodet mulig under en lysstolpe og med parkeringslysene på. At lastebilen manglet refleks på venstre side bak er det enighet om er uten betydning for ulykken. Når man så legger til at det på

Side:79

denne tid var svært liten trafikk ut av byen, har Kalleklev bortsett fra blinklyset vist den særlige aktsomhet som kreves i nevnte §11 siste punktum. Subsidiært hevdes det at også alene en baklykt etter omstendighetene hadde vært tilstrekkelig, jfr. de daværende motorvognforskrifters §5 nr. 1 bokstav e).

Samvirke aksepterer at Dalheim er 100 % ervervsufør og at denne uførhet i sin helhet må tilbakeføres til bilulykken. I tilknytning til den nye sakkyndige erklæring fra professor Thore Lie Thomassen aksepteres det således at Dalheims tidligere enøyethet og noe reduserte syn på det annet øye i seg selv ikke ville medført noen form for ervervsmessig uførhet fremover i tiden. Når det gjelder erstatningsutmålingen, er det videre enighet mellom partene om at tingskadene som antatt av byretten må settes til kr. 4.500,-, og partene er enige om at det lidte ervervstap frem til 1. juli 1973 inklusive renter settes til kr. 44.000,-. Hva endelig angår det fremtidige ervervstap, er partene enige om at utgangspunktet kan tas i en antatt årslønn pr. i dag på kr. 35.000,- etter fradrag for sparte reise- og klesutgifter. Partene er også enige om at man ved en kapitalisering av dette beløp kan bruke Rikstrygdeverkets kapitaliseringsfaktor på 20.18, som etter tabellen svarer til en alder på 23 3/4 år for en straks begynnende pensjon frem til 70 år (Dalheim er født xx.xx.1949). Dette gir som illustrasjon et maksimaltap på kr. 706.300,-. Skattefordelen har partene anslått til kr. 6.727,- pr. år, noe som med den nevnte kapitaliseringsfaktor gir en samlet fordel på kr. 135.751,-. Med dagens satser er partene endelig enige om at den kapitaliserte fulle uførepensjon - som Dalheim ventes tilstått - vil utgjøre kr. 362.200,-. Det foreløpige udekkede fremtidige inntektstap for Dalheim etter disse beregninger utgjør således ca. kr. 210.000,-.

Ved domstolenes skjønnsmessige fastsetting av Dalheims fremtidige tap mener Samvirke at det med det nevnte utgangspunkt videre må tas hensyn til at han p.g.a. ulykken har fått utbetalt en førerulykkeforsikring på kr. 85.000,-, noe som ikke var trukket inn i vurderingen for byretten. Videre vil Dalheim fremover i tiden ikke betale premie til folketrygden - anslagsvis kapitalisert til ca. kr. 38.000,- - og det kan muligens også tenkes at han etter hvert får visse mindre ekstrainntekter. Det er en rentefordel å få erstatningen utbetalt i en engangssum. Endelig er Dalheim fra 1.1.1973 etter folketrygdlovens §8 - 2 innvilget en grunnstønad på 15 % av grunnbeløpet med kr. 107,- pr. måned og en hjelpestønad på 25 % av grunnbeløpet med kr. 178,- pr. måned. Også disse stønader må inngå i skjønnet, selv om det er noe usikkert hvor lenge Dalheim vil oppebære dem. En tilsvarende kapitalisering som nevnt av disse to tilleggsytelser gir henholdsvis ca. kr. 42.800,- og ca. kr. 25.700,-.

Samvirke har opplyst at Rikstrygdeverket ennå ikke formelt har satt frem regresskrav overfor selskapet i medhold av den tidligere bestemmelse i folketrygdlovens §18 - 7, men det er grunn til å tro at et slikt krav blir fremsatt. I så fall får

Side:80

oppgjørsmåten mellom partene mindre praktisk interesse for selskapet. Selskapet har imidlertid som ny innsigelse for lagmannsretten gjort gjeldende at oppgjøret mellom partene skal skje på den måten at Dalheims egenandel først skal trekkes fra bruttotapet. I den del av tapet som deretter faller på Samvirke, skal det så gjøres fradrag for de beløp som er og vil bli utbetalt i trygder og stønader. Samvirkes prosessfullmektig har gjennom en omfattende dokumentasjon av forarbeider m.v. til folketrygdlovens tidligere §18 - 7 søkt å påvise at det er denne fremgangsmåte som er den rette etter lovens ordlyd og har de beste grunner for seg de lege ferenda, og som også i noen tilfeller er nyttet i rettspraksis, jfr. høyesterettsdom i Rt-1969-520. Noen opplysninger om forsikringsselskapenes hittidige praksis på dette område er ikke gitt. Resultatet av den påståtte fremgangsmåte er at Samvirke både ved en halvering av skylden og etter den skyldfordeling som byretten la til grunn, blir uten ansvar overfor Dalheim for personskadene.

Hva angår saksomkostningene, mener Samvirke at partene for byretten hver skulle båret sine fulle saksomkostninger.

Samvirke har nedlagt slik påstand:

1. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til å betale til John Harald Dalheim kr. 2.250,- med 4 % rente fra forliksklagens forkynnelse den 14.10. 1970.

2. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves, og Forsikringsaktieselskapet Samvirke tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

John Harald Dalheim - som av Justisdepartementet er innvilget fri sakførsel for lagmannsretten - har i det vesentlige gjort gjeldende:

Etter omstendighetene må Kalleklev bære hele skylden for ulykken. I strid med trafikkreglenes §17 nr. 1 annet ledd har han parkert i forkjørsvei angitt ved trafikkskilt. Parkeringen var videre i strid med vegtrafikklovens §11 siste punktum, jfr. motorvognforskriftenes §5 nr. 2 bokstav b) om kravet til kontinuerlig blinkende gult lys. For dette har Kalleklev vedtatt et forelegg med bot på kr. 600,-. Byretten har med rette karakterisert Kalleklevs forhold som grovt uaktsomt. Men byretten har tatt feil når den legger til grunn at de røde baklys sto på, og forholdet var derfor enda grovere enn antatt av byretten. I hvert fall må høyre baklys ha vært mørkt, og denne tekniske svikt medfører ansvar for selskapet, jfr. høyesterettsdom i Rt-1960-1153. Det er her vist til de bilsakkyndiges rapport om høyre baklykt m.v. Når det gjelder Dalheims forhold, har byretten med rette antatt at det ikke var noe å utsette på hans hastighet. Det er videre ikke ført bevis for at han ved ulykken kjørte uten briller. Selv om så var tilfelle, hadde dette imidlertid ingen betydning for ulykken. Det er her vist til vitneprovene fra herrene Jalner og Reina - som begge må antas å ha normalt syn - og som selv antok at de etter omstendighetene også ville ha kjørt inn i lastebilen, siden den først kunne oppdages på

Side:81

relativt nært hold. Dalheims syn varierte noe, og fra årsskiftet 1969/70 fortalte han foreldrene at han så bedre enn tidligere. Når han var sammen med faren, kjørte han både med og uten briller, uten at faren merket noen forskjell på kjøringen. Han brukte for øvrig bare vanlige briller mot langsynthet og ikke stærbriller. Det må endelig tas hensyn til den betydning det har for Dalheim å få erstatning, jfr. Iversen: Bilansvaret 107.

Når det gjelder utmålingen av det økonomiske tap, er det enighet mellom partene om de tall som kan danne utgangspunkt for skjønnet, jfr. ovenfor. Dalheim er enig i at det i det antatte tap må trekkes fra skattefordelen og fordelen ved fremover i tiden ikke å måtte betale folketrygdavgift. Det er imidlertid ingen utsikt til at Dalheim noen gang kan tjene noe ved egen innsats, han er blind og mentalt redusert p.g.a. hjerneskaden, og den kurvfletting m.v. som inngår i terapien kan aldri kaste noe av seg. Fra januar 1973 har han bodd på Huseby offentlige skole for blinde, Oslo, men er hjemme hver weekend, og foreløpig er skoleoppholdet bare innvilget frem til 1.1.1974. Deretter må han etter all sannsynlighet bo hjemme hos foreldrene. Den utbetalte trafikkforsikring bør etter omstendighetene ikke tillegges nevneverdig betydning, og kan i hvert fall ikke fratrekkes tapet krone for krone. Positivt galt må det være å gjøre fradrag for hjelpestønad og grunnstønad; for det første er disse trygder av usikker varighet, dernest blir de gitt fordi Dalheim har utgifter utover det vanlige p.g.a. uførheten. I tillegg til de før nevnte tap kommer også fremtidige utgifter til tannproteser, som i dag vil koste ca. 10.000,-.

Når det gjelder fremgangsmåten for oppgjøret mellom partene, har Dalheim i det vesentlige nøyet seg med å vise til utrykt høyesterettsdom av 27. april 1973 i sak mellom Forsikringsaktieselskapet Vesta og Inga Hansen/Inger-Helene Hansen.

Endelig hevder Dalheim at byretten har tatt feil m.h.t. saksomkostningene, siden Dalheim etter omstendighetene må sies å ha vunnet saken i sin helhet.

Dalheim har nedlagt slik påstand:

«1. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til å betale til John Harald Dalheim kr. 205.000,- med 5 % rente fra forliksklagens forkynnelse den 14.10.1970 og til betaling skjer, samt saksomkostninger for byretten.

2. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsretten.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Når det gjelder ansvarsfordelingen etter bilansvarslovens §8 annet, jfr. første ledd, skal retten først se på Kalleklevs forhold. Etter de opplysninger som er fremkommet for lagmannsretten, synes lastebilens plassering under en lysmast ikke å ha vært resultatet av noen bevisste overveielser fra Kalleklevs side. Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunn til å tillegge dette spørsmål noen vekt, siden belysningen på denne del av Drammensveien - som var påsatt i kollisjonsøyeblikket - må

Side:82

karakteriseres som god og jevnt fordelt over hele vegbanen, jfr. de bilsakkyndiges rapport fra åstedet. Likeledes finner man som byretten ikke grunn til i seg selv å tillegge det noen særlig vekt at lastebilen manglet påbudt refleks på sin venstre side bak, men forholdet har unektelig betydning når man skal vurdere om Kalleklev må forventes å ha holdt sin bil i trafikkmessig stand, jfr. nedenfor om de røde parkeringslys. Ellers er det på det rene at Kalleklevs plassering av bilen i venstre utgående fil på denne forkjørsveien uten påbudt gult blinklys, var en alvorlig trafikkforseelse, jfr. opplysningene ovenfor om forelegget. Farligheten av plasseringen ble forsterket ved flere forhold: Nylagt svart asfalt «sluker» erfaringsmessig mye lys, lastebilen var mørk blå og uten kontrastfargede deler eller last som kunne skille den ut fra omgivelsene, og endelig befant man seg lysmessig i den noe vanskelige overgangen fra kveld til natt (i politirapporten blir vær- og lysforholdene beskrevet som «kveldsmørke, dimt»). I tillegg kommer så det omtvistede spørsmål om de røde baklys. Her legger også lagmannsretten til grunn at det venstre røde baklyset var påsatt ved ulykkestidspunktet. Riktignok har politioverkonstabel Bakken - som rykket ut ved uhellet - under sin vitneforklaring under noen tvil antatt at lyset ikke sto på da han ca. et kvarter etter ulykken ankom til ulykkesstedet. Dette fremgår imidlertid ikke av den rapport han den gang skrev om trafikkuhellet, hvor det om dette spørsmål bare heter «lastebilen hadde iflg. fører påsatt parkeringslys bak». Dette må videre sammenholdes med de bilsakkyndiges rapport. Disse ankom til ulykkesstedet mens politiet etterforsket ulykken, og har spesielt notert at lastebilen sto med venstre baklys tent. Da det vanskelig kan tenkes at Kalleklev etter ulykken og innen de bilsakkyndige ankom, hadde foretatt seg noe sa vesentlig som å slå på bilens lys uten at dette spesielt ble bemerket av de vitner som var til stede, finner lagmannsretten å kunne legge til grunn at det nevnte lyset har vært på hele tiden. Jfr. her også Jalners forklaring om at lyset var på da han umiddelbart etter ulykken kom opp til lastebilen hvor Kalleklev hjalp til med å få Dalheim ut av bilen.

Når det gjelder det høyre røde baklys, er imidlertid lagmannsretten under noen tvil kommet til et annet resultat enn byretten. Dette lyset ble knust ved ulykken, og bevisstoffet her blir foruten de bilsakkyndiges tekniske rapport forklaringene fra vitnene Jalner, Niel og Reina, som alle så lastebilen før kollisjonen, foruten forsikringene fra Kalleklev og hans foresatte Bjørnholt om at de kontrollerte at begge baklys var påsatt etter parkeringen. Av de 3 førstnevnte hevder alene Niel at han så to parkeringslys, og det på ca. 150 meters hold. På dette tidspunkt hadde imidlertid Niel Dalheim foran seg i filen, noe som i høy grad synes å gjøre hans iakttakelse usikker. Slik forholdene ligger an, finner derfor lagmannsretten det vanskelig å se bort fra den etterfølgende tekniske undersøkelse av høyre lyspære, hvor de bilsakkyndige fastslår: «Det kan derfor med

Side:83

ganske stor grad av sikkerhet sies at strømmen ikke har stått på i det øyeblikk pæren ble knust, med det lille forbehold at pæren ikke var gått på forhånd.» Slik lagmannsretten vurderer bevisstoffet, var altså strømmen på, men pæren må ha vært utbrent, løsnet eller lignende, slik at den ikke lyste.

Tar man etter dette i betraktning at lastebilens venstre baklys befant seg så langt til venstre i kjørebanen som overhodet mulig, utgjorde den parkerte lastebil et betydelig faremoment for trafikken. Lagmannsretten er enig med byretten i at Kalleklevs parkering må karakteriseres som grovt uaktsom. Uten at det har noen betydning for erstatningssaken, ønsker imidlertid retten å understreke at Kalleklevs forhold på mange måter var unnskyldelig. Det var hans foresatte i Oslo Vegvesen - som hadde engasjert Kalleklev nettopp for å utføre oppdrag for trafikksikkerheten - som skulle ha gitt bestemte instruksjoner m.v. for utførelse av arbeidet også med henblikk på de farer som her er nevnt.

Hva så angår Dalheims forhold, er lagmannsretten enig med byretten i at Dalheim ved ulykken kjørte uten påbudte briller. Videre antar man som byretten at Dalheims hastighet må ha ligget omkring fartsgrensen på 80 km/t. At det førstnevnte forhold etter omstendighetene var uaktsomt av ham er uten videre klart, jfr. påbudet i førerkortet og førerkortforskriftens §6. En rent subjektiv antakelse i tiden før ulykken om at han nå så bedre, opphevet selvsagt ikke dette påbudet, og det er ikke ført noe medisinsk bevis for at det her faktisk hadde funnet sted en synsforbedring. Slik forholdene på dette sted lå an ulykkeskvelden, jfr. den mørke nylagte asfalt og skumringen, og med den fart Dalheim holdt, ble graden av hans uaktsomhet vesentlig større. Det må antas at det nettopp var under noe vanskelige kjøreforhold og under relativt høy fart - hvor kravene til rask oppfattelses- og reaksjonsevne stiger - at behovet for korreksjon til normalsyn særlig meldte seg.

Lagmannsretten er enig med byretten i at ulykken ikke kan antas å ville vært unngått om Dalheim hadde brukt briller. Også en bilfører med normalt syn ville under de foreliggende omstendigheter hatt vanskeligheter med å oppdage lastebilen i tilstrekkelig tid selv på den ellers oversiktlige vegstrekning det her er tale om. Siden venstre fil nyttes som forbikjøringsfil må enhver bilfører der nødvendigvis ha størstedelen av sin oppmerksomhet vekselvis henvendt både på sin egen fil og på tilbakekjøringsmuligheten til høyre. Nettopp denne veksling i oppmerksomheten må antas å ha vært medvirkende til ulykken i dette tilfellet. Dalheim hadde nettopp passeret en bil - Jalners - på sin høyre side, og i høyre kjørebane ca. 120 m foran Jalner lå en annen bil. Det må antas at Dalheim - som skulle utover Drammensveien forbi Lysaker - umiddelbart før ulykkesøyeblikket har vurdert mulighetene for å kjøre inn foran Jalners bil eller fortsette utover i sin fil. Derved er han for sent blitt oppmerksom på den parkerte lastebilen, og hans egen

Side:84

uaktsomhet m. h. t. brillene har svekket hans observasjons- og reaksjonsevne slik at ulykken fikk det omfang som nevnt.

Når lagmannsretten etter dette skal veie mot hverandre Dalheims og Kalleklevs feil og uaktsomhet, er man enig med byretten i at Kalleklevs forhold er grovest og at en rimelig skyldfordeling er å belaste ham med 2/3 av ansvaret for ulykken.

Når det gjelder det økonomiske tap p.g.a. ulykken, er det som allerede nevnt for lagmannsretten enighet mellom partene om flere spørsmål, bl.a. om tingskaden og det allerede lidte inntektstap på henholdsvis kr. 4.500,- og kr. 44.000,-, og om at Dalheim er blitt 100 % ervervsufør p.g.a. ulykken. Når det gjelder det fremtidige inntektstap, må fastsettelsen bli meget skjønnsmessig. Partene er som nevnt enige om at Dalheims kapitaliserte inntekt om skaden ikke var inntruffet, er ca. kr. 706.000,-, og om at den kapitaliserte uføretrygd og skattefordel er henholdsvis ca. kr. 360.000,- og ca. kr. 136.000,-. Det er også enighet om at fordelen fremover ved ikke å betale folketrygdavgift - som kan anslås til ca. kr. 38.000,- - må tas i betraktning på samme måte som rentefordelen ved en engangserstatning. Lagmannsretten er enig med Dalheim i at man helt kan se bort fra at han i fremtiden kan få inntekter av betydning. Man finner det videre ikke riktig å tillegge den foreløpig tilståtte grunnstønad og hjelpestønad særlig betydning for utmålingen, siden disse særytelser kompenserer de ekstrautgifter Dalheim har p.g.a. sin særlige hjelpeløshet, jfr. folketrygdlovens §8 - 2. Det er også usikkert hvor lenge Dalheim vil oppebære disse ytelsene. I samsvar med praksis tillegger man heller ikke den utbetalte personforsikring noen vesentlig vekt ved den skjønnsmessige fastsettelse av det lidte tap, jfr. Erstatningslovkomiteens innstilling av mai 1971 om tap i fremtidig erverv m.v. 33. Dalheims relativt betydelige fremtidige utgifter til tannproteser er i dag anslått til kr. 10.000,- og må også med i bildet. Endelig peker lagmannsretten på at skadelidte ved ulykken bare var nær på 21 år gammel og at det således er meget vanskelig å vurdere det beløp Dalheim fremover i tiden må antas å ville gå glipp av i forskjell mellom vanlig lønnsstigning og stigning i trygdeytelsene.

Ut fra det som her er fremholdt, finner lagmannsretten at Dalheims samlede tap kan ansettes til kr. 240.000,-, dvs. noe mindre enn det som ble antatt av byretten, idet lagmannsrettens beløp også inkluderer renter frem til domsavsigelsen. Etter den skyldfordeling som etter lagmannsrettens mening skal nyttes i saken, blir Samvirkes ansvar da kr. 160.000,-.

Lagmannsretten har som det fremgår av det foranstående, beregnet Samvirkes ansvar etter at det i Dalheims bruttotap er gjort fradrag for hans kapitaliserte trygder og stønader. Dette er i samsvar med det prinsipielle standpunkt Høyesterett tok i den allerede nevnte (hittil utrykte) dom av 27. april 1973. For ordens skyld skal det imidlertid - på bakgrunn av Samvirkes prosedyre - tilføyes at lagmannsretten overhodet ikke kan se

Side:85

at selskapet kan finne støtte for nødvendigheten av sin «bruttoberegning» i ordlyden til den tidligere bestemmelse om regress i folketrygdlovens §18 - 7 eller i denne bestemmelses forhistorie, og de lege ferenda-betraktninger synes vanskelig å kunne understøtte det syn at skadelidtes større eller mindre medansvar for skaden skulle innebære at den trygd han selv har deltatt i betalingen av, i sin helhet skulle komme skadevolder eller hans forsikrer til gode. Den høyesterettsdom Samvirke særlig har festet seg ved i Rt-1969-520, kan også vanskelig leses slik at Høyesterett her har vaklet mellom to hverandre ekskluderende prinsipper for den endelige erstatningsutmåling. Det avgjørende er nemlig i denne sammenheng ikke folketrygdloven, men bilansvarslovens §8 siste ledd. Og det følger av denne bestemmelse at domstolen står fritt i selve utregningsmetoden når den erstatningssum som i den konkrete sak faller på skadevolderen eller hans forsikrer, skjønnsmessig finnes å bli den riktige.

Lagmannsretten er enig i at Samvirke etter omstendighetene skulle vært ilagt fulle saksomkostninger for byretten, hvor hovedforhandlingen varte 1 1/2 dag, jfr. tl. §172. Disse finnes passende å settes til kr. 3.000,- siden Samvirke i tillegg direkte har betalt for de sakkyndige m.v., jfr. byrettsdommen. For lagmannsretten må Samvirke betale fulle saksomkostninger til det offentlige, jfr. tl. §180 første ledd. Motanken har ikke medført økede omkostninger for den hovedankende part, og lagmannsrettens mindre endring av domsresultatet i selskapets favør kan etter omstendighetene ikke få noen innvirkning på saksomkostningene. Honorar til den oppnevnte sakkyndige er betalt av selskapet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Forsikringsaktieselskapet Samvirke dømmes til å betale til John Harald Dalheim 160.000 - etthundreogsekstitusen - kroner med 5 % årlig rente fra domsavsigelsen og til betaling skjer.

2. I saksomkostninger for byretten betaler Forsikringsaktieselskapet Samvirke til John Harald Dalheim 3.000 - tretusen - kroner og i saksomkostninger for lagmannsretten til det offentlige ved Justisdepartementet 4.162 - firetusenetthundreogsekstito - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Av byrettens dom (dommer Jørgen Traagstad):

- - -

II.

1. Kollisjonen fant sted på Drammensveien - et stykke innenfor Lysaker - om lag kl. 22.40 den 7. juli 1970. Fiat personbil C 51-62-49 kjørte med betydelig fart inn i parkert Volvo lastebil A 48 261. Personbilen ble nærmest totalvrak. Føreren - John Harald Dalheim - ble

Side:86

alvorlig skadet og var bevisstløs i flere uker. Det er på det rene at han etter ulykken er 100 % invalid.

Lastebilens eier - Olav Kalleklev hadde tegnet trafikkforsikring i Forsikringsaktieselskapet Samvirke.

2. John Harald Dalheim er født xx.xx.1949 og var nærpå 21 år gammel da ulykken hendte. Han var lagerekspeditør hos Thiis & Co A/S.

Dalheim ble i 1960 operert for grå stær på venstre øye. Operasjonen var mislykket og førte til blindhet på dette øyet. Ved en legeundersøkelse i februar 1969 ble det fastslått at han hadde lett grad av grå stær på høyre øye. I hans førerkort var det anmerket: «Må alltid bruke briller under kjøring.»

Om kvelden 7. juli 1970 var han på veg hjem til bopel i Asker. Han hadde vært hos noen venner. Alkohol var ikke nydt.

3. Kalleklev har hatt egen lastebil siden 1959. De siste 4 år har han vært engasjert av Oslo vegvesen. Sommeren 1970 besto hans arbeid i at han - sammen med en av vegvesenets folk - skulle sørge for flytting av varselsskilt og annet markeringsmateriale (røde «topper» av plast) etter hvert som asfalteringsarbeidene på Drammenveien skred fram.

4. Den 7. juli 1970 hadde vegvesenet asfaltert det venstre kjørefelt for inngående trafikk til Oslo et stykke innenfor Lysaker. Neste dag skulle arbeidet fortsette i det samme kjørefeltet nærmere selve byen. Varselsskiltene måtte derfor flyttes om kvelden. Skiltene veide ca. 15 kg. Noen ganger kunne de festes til lysmaster. I andre tilfelle måtte det brukes skilt-føtter. De veide 90 kg. Derfor trengtes det lastebil.

Kalleklev dro hjemmefra en gang omkring kl. 22.00. Antakelig noe etter kl. 22.30 parkerte han sin mørkeblå lastebil inn mot midtrabatten i kjørebanen for utgående trafikk i Drammensveien noen meter fra det sted hvor det er nedkjørsel til nr. 280-289. Det var rett overfor det ny-asfalterte feltet - omtrent midt på dette. Han forlot bilen. Sammen med vegvesenets mann - Gustav Bjørnholt - gikk han igang med å samle sammen skiltene som skulle flyttes.

5. Været var overskyet den 7. juli. Det var ikke nedbør. Vegbanen var tørr. De utgående kjørebaner var nylig asfaltert med mørk/svart asfalt. Kl. 22.40 var det på det nærmeste mørkt. Vegbelysningen var på. Den mørkeblå lastebilen sto parkert under en lysmast. Den hadde ikke noen varsellampe på taket. Varsellys eller skilt e.l. var ikke satt ut. Bilen manglet refleks på venstre side. Det er omstridt hvorvidt de røde baklysene var satt på.

Omstridt er det også hvorvidt John Dalheim hadde på seg briller ved anledningen. Heller ikke er det enighet om den farten han holdt. Sikkerhetsbeltet ble ikke brukt.

6. Politiet har utferdiget forelegg mot Kalleklev for overtredelse av trafikkreglene §17 nr. 1 annet ledd som forbyr parkering på kjørebane utenfor tettbygd strøk dersom vegen er angitt som forkjørsveg med trafikkskilt. Forelegget - med en bot på kr. 600 - er vedtatt.

7. Kollisjonen førte - som nevnt - til at Dalheim ble sterkt skadet. Han ble kjørt til Ullevål sykehus. Om hans tilstand heter det i erklæringen fra overlege Rolf Ringkjøp - en av de 3 oppnevnte sakkyndige -:

Side:87

«Ved innkomsten var han tilsølet av blod i ansiktet og på klærne. Det var flere store kutt i ansiktet og klinisk sikre tegn på brudd i nesen, i overkjeven og i kraniet. Det var blødinger fra nese og munn. Videre hadde han et 10 cm langt kutt på lateralsiden av venstre lår. Det var seneruptur på 5. venstre finger. Ved innkomsten var åndedrettet anstrengt, han hadde stadige brekningstendenser. For å sikre frie luftveier, ble det gjort intubasjon, dvs. en tube ble ført ned i luftrøret. Han hadde fått rikelige mengder blod og maveinnhold i svelget. Senere ble det også påvist flere tenner i luftveiene. - - - Over neseroten hadde han et 4 cm langt kutt og nesen var dislocert til høyre, og det var dype sår og bensplinter på neseryggen. Det var videre tegn til brudd i ansiktsskjelettet på flere steder. En times tid etter innkomsten kom der stor bloduttredelse og hevelse rundt begge øyne, brillehematomer. Røntgen av kraniet viste lange bruddlinjer i pannebenet, særlig på venstre side, men også brudd på høyre side. - - - Det var ingen lukt av alkohol. Pasienten begynte etterhvert å reagere på smertestimuli. Han hadde gjentatte krampeanfall etter innkomsten. - - - Øyen-avdelingen ble også tilkalt og kunne konstatere en ganske langtkommen katarakt på høyre øye, men funnene var meget vanskelige å bedømme så tidlig i forløpet. - - -»

Den 31. juli ble det påvist et relativt høyt våkenhetsnivå.

Dalheim ble overført til Sunnaas sykehus 18. august s.å. Der var han til april 1971. I tiden 2. april til 18. mai var han så hjemme på bopel hos sine foreldre. Senere har han vært på Østlandske Blindeforbunds sted «Hønen». Oppholdet der skal ta slutt ved årsskiftet. Det vil bli søkt plass for ham på blindeskolen på Huseby.

III.

1. Etter at Forsikringsaktieselskapet Samvirke hadde nektet et hvert ansvar i anledning av kollisjonen, uttok John Harald Dalheim forliksklage 28. september 1970. Klagen ble forkynt 14. oktober. Den ble behandlet 27. s. mnd. uten resultat.

2. Ved stevning av 19. november 1970 har så Dalheim reist søksmål mot Forsikringsaktieselskapet Samvirke. - - -

Dokumentasjon er ellers foretatt slik det fremgår av rettsboken - bl.a. av erklæringene fra de 3 oppnevnte sakkyndige: Overlegene Jan Presthus - spesialist i nevrologi - og Rolf Ringkjøp - spesialist i nevrokirurgi - samt spesiallege Olaf Sato - som er øyelege.

4. Overlege Ringkjøps spesialisterklæring er av 20. juli 1971. Dens konklusjon lyder slik:

«Ved trafikkulykke den 7/7.1970 pådrog pasienten seg en alvorlig skade. Betydelige hjerneskader med dyp bevisstløshet i vel 3 uker. Før skaden hadde han vært frisk, bortsett fra at han hadde en medfødt katarakt på venstre øye som hadde ført til blindhet. På høyre øye var det begynnende katarakt. Han brukte briller før skaden, også til bilkjøring. Under oppholdet hadde han krampeanfall og senere er det berettet om et tilfelle av generelle kramper. Senere ikke hatt liknende anfall. Det foreligger altså en «immeddiate epilepsy» etterfulgt av et senere anfall. Risikoen for utvikling av såkalt «late epilepsy» i dette tilfelle er tilstede. Hans mentale forandringer dominerer totalt hele

Side:88

bildet. Han er meget barnslig med betydelig mental reduksjon, jfr. psykologisk testing.

Han har videre lammelser i høyre sides ekstremiteter. Han har vanskelig for å uttale ord, han forstår stort sett bare enkle ting. Han gjentar seg stadig og synes å ha meget liten innsikt. Ved luftencefalografi er det påvist betydelig svinn av hjernevev, hvilket også er i overensstemmelse med den mentale reduksjon man kan påvise. Alle disse forandringer er kommet etter trafikkulykken og må sies å skyldes denne.

Totalt sett er han 100 % ufør, spesielt er hans mentale tilstand slik at han neppe noen gang kan komme til å utføre selvstendig arbeide. Den medisinske invaliditet vil jeg i dette tilfelle anslå til ca. 90 % som følge av skaden. Før skaden var han i fullt arbeid, til tross for dårlig syn, slik at hele hans arbeidsuførhet nå må sies å skylde selve skaden.»

Erklæringen fra overlege Presthus er av 14. mai 1971. Den faller i alle hovedtrekk sammen med det som er anført av overlege Ringkjøp. Derfor refereres bare slutten av hans konklusjon:

«Det foreligger klar sammenheng mellom skaden og de forandringer i hans helsetilstand som er inntruffet etter ulykken den 7. juli 1970.

Hans nuværende medisinske invaliditet antas å være varig. Ved en grov skjønnsmessig vurdering vil jeg anslå den til å være ca. 80 %, som følge av skaden. Totalt sett er den 100 % på grunn av cataracten med blindhet på venstre øye fra før skaden.

Ervervsmessig er han meget sterkt handicapped så vel på grunn av mental reduksjon som på grunn av lammelsen av høyre arm og ben og blindheten. Han antas å kunne lære noe, men det antas usannsynlig at han skal kunne komme inn i et vanlig arbeidstakerforhold. Han må ansees som 100 % ervervsufør. Han var i fullt arbeide før skaden til tross for dårlig syn, så arbeidsuførheten antas helt å måtte belastes skaden.»

Spesiallege Sato ved Rikshospitalet, Øyeavdelingen, sier i sin erklæring av 16. august 1971 bl.a.:

«Den 17/4-69 søkte han meg fordi han ønsket lege-erklæring for kjøre-prøve. Forholdene ved øynene var de samme som 5/2 (da det ved undersøkelsen ble påvist «moderate fordunklinger i linsen o.d. (lett grad av grå stær h. øye)...»). Etter gjeldende regler hadde han godt nok syn på h. øye til å få certifikat, men han skulle bruke briller.

Konklusjon: H. øye: moderat grå stær med visus korrigert 5/10 + (5/20 uten korreksjon). V. øye: blindt (etter skade i 1961).»

Retten forsøkte forgjeves å få doktor Sato til å møte under hovedforhandlingen.

5. Nevnes bør det ellers at det i politidolurmentene foreligger en uttalelse av 20. juli 1970 fra de bilsakkyndige Geir Furnes og K. Møller-Hanssen som kom tilstede på ulykkesstedet for å bistå politiet med teknisk kontroll av bilene og forholdene ved ulykken. I uttalelsen heter det bl.a.:

«Da vi kom tilstede stod lastebilen med venstre baklys tent. Den høyre baklykten var ved kollisjonen blitt knust.»

- - -

«Belysningen av veien kommer fra lampepunkter på midtrabatten,

Side:89

og må sies å være almindelig god, slik at kjørende selv uten lys på kjøretøyet har oversikt flere hundre meter fremover.

Det kunne ikke finnes antydning til bremsespor etter personbilen før kollisjonen inntraff. Dette kan tyde på at føreren av en eller annen grunn ikke har vært oppmerksom på lastebilen som sto parkert.»

«- - - Ved kontroll av lastebilen var det om å gjøre å få fastslått om dens baklys har vært i orden. Hele lysutstyret bak på høyre side var ved kollisjonen nærmest knust, men ledningstilførselen frem til lyspærene var alle på plass. Vi fikk imidlertid ut resten av baklyktlampen som var knust. Ved å se på glødetråden for det røde baklyset under mikroskop, kunne det tydelig sees på den knuste pæren at det var brudd på glødetråden. Restene av selve glødetråden hang imidlertid på plass på sine to elektroder. Glødetrådrestene kunne tydelig sees å være metallisk blanke og rene. Det kan derfor med ganske stor grad av sikkerhet sies at strømmen ikke har stått på i det øyeblikk pæren ble knust, med det lille forbehold at pæren ikke var gått på forhånd. Om strømmen nemlig står på i det øyeblikk pærekuppelen knuses får glødetråden et blått oksydbelegg idet luft slipper til.»

«C-51 62 49 er en Fiat personbil - - - Venstre lyspære var knust. Ved å studere denne nærmere kunne det fastslås at strømmen for nærlyset må ha stått på i det øyeblikk pærekuppelen ble knust. Dette kunne sees av det oksydbelegg som er dannet i nærlysskjermen i pæren idet luft slapp til.»

- - -

«Når det gjelder bilens hastighet under kollisjonen, så kan denne tilnærmet beregnes ved hjelp av den masseforskyvning som har funnet sted. Etter de spor som ble funnet på ulykkesstedet etter lastebilen, viser disse at lastebilen er forskjøvet 1,5 m med håndbremsen på.

Lastebilen veier etter vognkortet 4350 kg, og ut fra tidligere erfaringer vil man med låste bakhjul alene kunne oppnå en midlere retardasjon på 3 m/sek2 . Personbilens vekt etter vognkortet er 975 kg inkl. fører.

En støtberegning med disse data viser at personbil en minst må ha hatt en hastighet på 60 km/t i det øyeblikk den treffer lastebilen.

Da det ikke finnes noen synlige bremsespor før kollisjonen etter personbilen, kan vi ikke uttale oss om hvilken fart bilen kan ha hatt før den traff lastebilen.»

«Etter å ha undersøkt kjøretøyene synes det som om det ikke kan ha vært noen tekniske mangler ved personbilen som kan ha vært årsak til ulykken.

Når det gjelder lastebilen, er vi av den mening at det må ansees å være helt uforsvarlig å parkere i venstre felt på en slik vei som Drammensveien. Om dette av arbeidsmessige grunner må gjøres, måtte bilen etter vår mening vært minst utstyrt med et godt synlig gult blinkende lys.

At bilen etter all sannsynlighet har stått parkert uten lys, må sies å være en grov tankeløshet fra sjåførens side.»

- - -

Retten ser saken slik:

1. Retten må først ta standpunkt til ansvarsspørsmålet.

Side:90

Det hersker ingen meningsforskjell om at det er bilansvarsloven §8 som skal legges til grunn. Den gjelder for kollisjoner.

A. Skal det foreligge erstatningsansvar for Samvirke - som lastebilens forsikringsselskap -, må det foreligge årsakssammenheng mellom Kalleklevs parkering og ulykken. Ulykken må være en påregnelig følge av denne. Og Kalleklev må ha handlet uaktsomt. Dette følger av §8 første ledd.

a) At årsakssammenheng foreligger må være utvilsomt. Det er heller ikke bestridt

b) Retten finner det heller ikke tvilsomt at kollisjonen var en påregnelig følge av lastebilens parkering i kjørefelt på Drammensveien. Det vises til følgende ubestridte fakta: den store trafikk, at det var mørkt, at lastebilen manglet varsellykt og at parkeringen heller ikke ble varslet på annen måte - f.eks. ved skilt, bukker eller «topper».

Det er på den annen side på det rene at Dalheims syn var dårlig og at han pliktet å bruke briller. Og retten finner - etter det som er opplyst - å måtte legge til grunn at Dalheim ved anledningen ikke brukte briller. Dette endrer imidlertid ikke rettens oppfatning på dette punkt. Retten kan nemlig ikke se det slik at ulykken ville vært unngått om Dalheim hadde brukt brillene sine. Dette illustreres bl.a. ved forklaringer avgitt av Reina - som kjørte forbi lastebilen kort før ulykken - og Jarner - som kjørte i høyre felt like bakenfor Dalheim. Reina så bilen på kort hold. Han ble forferdet og stanset. Jarner ble oppmerksom på lastebilen på omlag 40 meters avstand og «er glad for at det ikke var ham som kjørte i venstre felt». Selv om det kan ha spilt en viss rolle at disse kjørte i høyre felt, må det være utvilsomt at det ikke er vanlig å finne en lastebil parkert på et slikt sted og til slik tid. Det representerer et uventet forhold.

c) Endelig finner retten det hevet over tvil at Kalleklev «ikkje bar seg forsvarleg åt». Det er flere forskjellige forhold retten må ta standpunkt til i den forbindelse.

Retten tar først for seg parkeringen som sådan.

Parkering i kjørebane på forkjørsveg er normalt forbudt. Det vises til trafikkreglenes §17 nr. 1 annet ledd. På en veg som Drammensveien - med dens store trafikk - er slik parkering særlig farlig. Ved vegarbeid er slik parkering likevel tillatt - underforstått: når det er påkrevd. I dette tilfelle var den foretatte parkering bekvem, men ikke nødvendig. Kalleklev kunne - og burde - ha satt lastebilen inn mot midtrabatten i venstre kjørefelt for inngående trafikk til Oslo - innenfor det stykket som var asfaltert samme ettermiddag (mens dette ennå var avstengt). Da ville bilen stått i «ly». Selv om den sto i kjørefelt, ville den vært ufarlig for trafikken. Plasseringen av lastebilen var således allerede i seg selv uheldig.

Når Kalleklev likevel satte lastebilen slik han gjorde, pliktet han «å vise særlig aktsomhet» - jfr. vegtrafikklovens §11. Særlig påkrevd var dette ettersom det var nesten helt mørkt. Til Kalleklevs fordel bør det i den forbindelse merkes at bilen ble plassert under en tent lysmast. Noen form for varsling ble imidlertid ikke satt opp. Det var uheldig.

Etter vegtrafikklovens §11 pliktet Kalleklev å «sørge for at

Side:91

kjøretøyet gir varsel med godkjente lyd- og lyssignaler». Det skulle ifølge motorvognforskriftenes §5 nr. 2 b skjedd ved «lykt som gir kontinuerlig blinkende gult lys til alle sider». At Kalleklev uten å ha slik lykt likevel parkerte i kjørefelt, var meget klanderverdig. Retten finner å måtte karakterisere dette som grovt uaktsomt.

Den omstendighet at Kalleklev-lastebilen manglet påbudt refleks - jfr. motorvognforskriftenes §5 nr. 1 f - på ventre side bak, antas å ha vært av underordnet betydning. Det gjør imidlertid ikke hans forhold bedre.

Spørsmålet om hvorvidt Kalleklev hadde satt på sine røde baklys er tvilsomt. De opplysninger som foreligger på dette punkt er motstridende.

Retten finner - under tvil - å burde legge til grunn at Kalleklev hadde satt på lysene - også de røde baklys. Dette selv om det er vanskelig å få det til å stemme med hva de bilsakkyndige mener å kunne fastslå. De hevder at glødetrådrestene i den knuste lyspæren var «metallisk blanke og rene». Med ganske stor grad av sikkerhet skulle det da kunne fastslås at strømmen ikke hadde stått på i det øyeblikk pæren ble knust. De reserverer seg for det tilfelle at pæren da allerede var i stykker. Kalleklev har imidlertid benektet at så skal ha vært tilfelle. På den annen side må det anses for å være på det rene at det andre baklyset sto på kort etter ulykken. Det er forklart av politikonstabel Bakken og Jalnes. Det er delte meninger om baklysene sto på før ulykken. Niel hevder det. Kalleklev likeså. Jalner så imidlertid da ikke noe lys. Reina så bare ett baklys.

Retten bemerker - for ordens skyld - at det ikke er grunnlag for å anta at baklysene var særlig tilgriset før ulykken.

B. Retten tar deretter for seg Dalheims forhold.

Retten finner da å måtte legge til grunn at Dalheim denne kvelden kjørte uten briller. Den viser til at faren har opplyst at hans sønn i tiden forut for ulykken hadde ment at han så bedre. Av den grunn brukte han tidvis ikke briller. Ett par briller ble funnet i futeral på golvet i Dalheims bil etter ulykken. Rester av glass eller innfatning av andre briller er ikke funnet. Dalheim senior har også - etter å ha rådført seg med sin hustru - gitt uttrykk for at han mente det var sønnens kjørebriller som var funnet i bilen. Faren mener også at sønnen antakelig/muligens har hatt flere par briller enn de 3 som er kommet til rette. Retten finner imidlertid ikke å kunne tillegge dette noen avgjørende vekt. Selve den omstendighet at det overhodet ikke er noen bremsespor fra Dalheims bil, indikerer jo også at briller ikke har vært brukt.

Retten finner det klart uaktsomt av Dalheim ikke å bruke briller. Hans syn var så dårlig at aktsomhet tilsa bruk av briller. Og han var da også påbudt å nytte briller under kjøring.

Retten har - som nevnt - ikke funnet å kunne anta at ulykken ville ha vært unngått om Dalheim hadde brukt briller. Derimot er det grunn til å anta at skadene ville blitt mindre. Dalheim ville ha sett lastebilen og kunnet bremse ned farten sin.

Retten ser det m.a.o. slik at en ikke kan si at Dalheim er lite å laste. Og hans feil har på adekvat måte influert på skaden. Det må derfor foretas en ansvarsdeling etter bilansvarslovens §8 annet ledd.

Side:92

Før retten foretar en slik fordeling, må den ta standpunkt til om Dalheim også på andre måter har vist uaktsomhet.

Retten kan ikke se at så er tilfelle.

Dalheims fart synes etter de foreliggende opplysninger ikke å ha vært for høy. Den må etter de bilsakkyndiges undersøkelser og beregninger ha vært minst 60 km/t. Den har nok vært høyere. Niel mener den var omkring 70 km/t - Jarner «ikke særlig fortere enn 80 km/t». Det er rimelig å anta at farten har ligget opp mot fartsgrensen på 80 km/t - muligens i overkant. Det er jo ikke uvanlig. Overskridelse av fartsgrensen er dog - i hvert fall - ikke bevist.

Retten kan heller ikke være enig med saksøkte i at hans fart likevel var for høy - hensett til mørket, hans dårlige syn og at han ikke brukte briller. Det vises til det «press» som legges på «lusekjørere».

Dalheims feil var ikke farten, men at han ikke brukte briller. Og bare det.

C. Når retten så skal vurdere og veie Dalheims og Kalleklevs feil og uaktsomhet mot hverandre, er den blitt stående ved at Kalleklevs forhold er grovest. Han bør ta 2/3 av ansvaret for ulykken og Dalheim 1/3.

Samvirke skal derfor betale Dalheim en erstatning som utgjør 2/3 av det tap han er og vil bli påført.

2. Retten skal så beregne det samlede økonomiske tap Dalheim er påført ved den tragiske bilulykken.

Det fordeler seg på:

(1) Skade på bil og klær.

(2) Lidt tap ved skade på person.

(3) Fremtidig tap ved skade på person.

Tap som hittil er påført på person og gods (2) og (1) lar seg på det nærmeste beregne. Det fremtidige tap (3) må derimot avgjøres på grunnlag av et temmelig grovt skjønn. Fremtiden inneholder en lang rekke usikkerhetsmomenter.

Til (1).

Det er enighet om at skaden på Dalheims Fiat C 51-62-49 er kr. 4.000,-. Retten legger dette til grunn.

Videre anslår retten skaden på tøy Dalheim hadde på seg ved ulykken til kr. 500,-.

Skade på bil og klær blir således kr. 4.500,-.

Til (2).

Saksøkte har ikke hatt noe å innvende mot den inntektsoppgave saksøkeren har lagt fram. Retten bygger på den. Oppgjøret for tap som er påført hittil omfatter da tiden 7. juli 1970 til 31. desember 1971.

Tapt inntekt kr. 43.290,-

Fradrag for utbetalte sykepenger kr. 5.618,-

Fradrag for attføringspenger 30/11 » 6.858,- » 12.476,-

kr. 30.814,-

Medregnet er da ikke attføringspenger for desember 1971. Dette beløpet skulle også fratrekkes. Anslagsvis synes det å dreie seg om noe mer enn kr. 1.300,-. Da det er opplyst at en del av attføringspengene er betalt til Asker kommune som dekker Dalheims opphold på Hønen gård, må imidlertid attføringspengene reduseres. Det er ikke opplyst

Side:93

hvor meget kommunen har mottatt. Det er rimelig å anta at det dreier seg om lommepengene Dalheim får utbetalt. De er på kr. 11,- pr. dag. Med opphold på «Hønen» i tiden 18. mai til 31. desember 1971, anslås beløpet til kr. 2.200,- etter fradrag for besøk hjemme osv.

Inntektstapet skulle da - så langt - bli ca. kr. 31.700,-.

Fradrag bør imidlertid gjøres for besparelser ved at Dalheim har oppholdt seg på sykehus eller Hønen gård siden ulykken - bortsett fra april og vel halvparten av mai 1971. Det dreier seg om minst 480 dager. Om man gjør fradrag med kr. 7,- pr. døgn - som er det skattemyndighetene regner i kostbesparelse ved fravær fra hjemmet -, dreier det seg om noe mer enn kr. 3.200,-. Til dette kommer sparte reiseutgifter fra bopel i Asker til arbeidssted i Oslo i 18 mnd. Forsiktig regnet beløper dette seg til kr. 1.000,- med månedskort på buss. På den annen side har Dalheim hatt visse merutgifter. Telefonutgiftene er blitt store under oppholdet på Hønen gård på grunn av hans kontaktbehov med hjemmet. Nye klær har han også måttet anskaffe fordi hans figur er blitt endret - han er nå fyldigere enn før ulykken. Grovt skjønnsmessig anslås dette til merutgifter på kr. 2.000,-.

Tapet er da - foreløbig - kr. 29.500,-.

Til dette kommer kr. 2.000,- som det har kostet å skaffe Dalheim foreløbige rustfrie stålproteser i begge kjever. Det vises til tannlegeerklæring og nota fra Ullevål sykehus. Retten kan ikke se at beløpet vil bli refundert av de offentlige trygder.

Etter dette er tapet kr. 31.500,-.

Betydelige fradrag blir imidlertid å gjøre for sparte trygdeavgifter og skatter.

Folketrygdavgiften er på ialt 7,7 % av trygdedes pensjonsgivende inntekt som svarer til skattbar inntekt. (For syketrygdandelen regnes prosenten av arbeidsinntekt.) Prosenten blir å regne av grovt regnet kr. 40.000,- (bruttotapet). Beløpet blir skjønnsmessig kr. 3.000,-.

Inntektsskatt skal betales av erstatningen. Denne blir imidlertid bare på 2/3 av tapet på grunn av ansvarsfordelingen. Og inntektsskatt betales ikke av sykepengene. Etter byskattelovens §70 nr. 2 har Dalheim - med ervervsevne nedsatt mer enn 2/3 - krav på særfradrag. Det var i 1970 kr. 4.660,- og i 1971 ca. kr. 5.000,-. Som invalidisert i juli 1970 kan Dalheim imidlertid bare regne med halvt fradrag i nevnte år. Disse forhold medfører at det - med erstatning fordelt på disse år - blir en vesentlig lavere inntektsskatt enn han ellers ville fått. Med skattbar inntekt stor kr. 25.000,- ville inntektsskatten hvert av de to år blitt kr. 5.700,-, tilsammen kr. 11.400,-. Nå vil regnestykket se slik ut:

Lønn i 1/2 år omregnet i skattbar inntekt 1970 1971

(kr. 25.000,- delt med 2) kr. 12.500,- kr. 0,-

Attføringspenger (avrundet) » 0,- » 7.000,-

Erstatning (skjønnsmessig) »5.000,- » 10.000,-

kr. 17.500,- kr. 17.000,-

Særfradrag »2.330,- » 5.000,-

kr. 15.170,- kr. 12.000,-

Inntektsskatt kr. 2.800,- kr. 2.021,-

(Oppstillingen bygger på 20 % kommuneskatt.)

Side:94

Det skulle bety en «besparelse» i inntektsskatt på omlag kr. 6.600,-. Da det er mulig at skatt skal betales av sykepenger i 1971 avrundes beløpet forsiktigvis nedad til kr. 6.000,-.

Med fradrag for skatte- og avgiftsfordel på tilsammen kr. 9.000,- skulle Dalheims nettotap pr. 31. desember 1971 - skjønnsmessig - bli kr. 22.500,-.

Til (3).

a) Når det gjelder spørsmålet om Dalheims tap i fremtiden, er det klart at det foreligger en rekke usikkerhetsmomenter slik at fastsettelsen i høy grad må bli skjønnsmessig.

b) Til grunn legger retten at Dalheim forut for ulykken var fullt arbeidsdyktig. Etter kollisjonen er han erverusmessig 100 % ufør. Om dette hersker det ingen meningsforskjell.

Dalheim har søkt uførepensjon. Søknaden er ennå ikke avgjort. Det hersker imidlertid ikke tvil om at han vil bli tilstått full pensjon - gnunnpensjon og tilleggspensjon - etter folketrygdens bestemmelser. Rikstrygdeverket har ikke kunnet/villet opplyse hvor stor pensjon Dalheim vil få eller den kapitaliserte verdi av pensjonen. Det er uheldig og gjør usikkerheten ennå større selv om pensjonens størrelse med temmelig stor sikkerhet kan forutses og den kapitaliserte verdi da regnes ut.

c) Dalheims fremtidige tap blir differansen mellom den inntekt han ville oppnådd - med tillegg av utgifter han fortsatt vil få på grunn av sin invaliditet - og den kapitaliserte verdi av uførepensjonen, sparte utgifter til inntekts ervervelse samt rentefordel ved å få erstatningen nå og skattefordel ved at det ikke skal betales inntektsskatt eller trygdeavgifter av den.

Retten må også ta standpunkt til om det er sannsynlig at han ville vært arbeidsfør fram til vanlig pensjonsalder.

d) For å ta det siste først:

Dalheim var blind på venstre øye. Høyre var angrepet av grå stær. Ifølge erklæringen fra den sakkyndige øyelege var øyet angrepet i «moderat» grad.

Beklageligvis var legen avskåret fra å møte under hovedforhandlingen. Han måtte operere. Det var av betydning å få legens uttalelse om prognosen. Dommeren har derfor funnet å måtte gå til det ekstraordinære skritt å konferere med ham pr. telefon etter hovedforhandlingen. Dommeren har forstått det slik at prosessfullmektigene ikke har hatt noe å innvende mot dette.

Doktor Sato har da gitt uttrykk for at det var overveiende sannsynlig at den grå stær på høyre øye ikke ville hindret Dalheim i å være arbeidsfør til vanlig aldersgrense. Sannsynligvis måtte han opereres. Slike operasjoner pleier å lykkes når de foretas i voksen alder. Da Dalheim ble operert i venstre øye - og ble blind -, var han bare 10-12 år gammel. Risikoen er da meget større.

Retten finner ikke grunn til å foreta noen reduksjon i Dalheims fremtidige tap på grunn av risiko for at han måtte forlate arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder.

For ordens skyld vil retten tilføye at den ville ha vurdert denne siden av saken på samme måte selv om øyelegen ikke var blitt forespurt.

Side:95

e) Retten tar deretter for seg den inntekt Dalheim kan antas å ville ha oppebåret i de kommende 45 år fram til han fyller 67 år. Den er utgangspunktet for erstatning for tap i fremtiden.

Retten legger da til grunn dagens pengeverdi og lønnsforhold.

Dalheim ville i sin stilling som ekspeditør hos Thiis & Co A/S ved årsskiftet 1971/72 hatt en månedlig lønn på kr. 2.370,-. Til dette kommer gjennomsnittlig månedlig akkord i 1970-71 på kr. 424,-. Tilsammen blir det kr. 2.800,- pr. måned eller kr. 33.600,- pr. år. Hensett til at han neppe ville utført såvidt meget akkordarbeid i den senere delen av yrkesaktiv alder, kunne det være aktuelt å avrunde beløpet noe nedad. Retten finner ikke å burde gjøre dette. Dalheim ville på den annen side hatt mulighet for avansement. Det kan oppveie hverandre. Resultatet er konsekvent når en legger dagens forhold til grunn. Da bør det gjøres i alle relasjoner.

f) Fradrag må også gjøres for antatte utgifter til inntekts ervervelse. Også i denne henseende legges dagens nivå til grunn.

Dalheim slipper reiseutgifter til og fra arbeidsstedet Slitasjen på klær blir noe mindre. Matkonsumet går vel også noe ned. Skjønnsmessig gjøres det et samlet årlig fradrag på kr. 1.600,-.

Årsinntekten blir da bragt ned på kr. 32.000,-.

g) Til fradrag kommer så det som «spares» i skatt og trygdeavgift.

Før retten kan gjøre skjønnsmessig overslag over nevnte «besparelse», er det nødvendig å anslå den årlige uførepensjon. Av den skal det nemlig betales inntektsskatt, men ikke trygdeavgifter.

Uførepensjonen består etter folketrygdlovens §8-4 nr. 1 av grunnpensjon og tilleggspensjon.

Grunnpensjonen er pr. 1. januar 1972 - som i desember 1971 - kr. 7.900,- pr. år. Det er på det rene at det er dette beløp som legges til grunn om uførepensjon tilstås nå.

Tilleggspensjonen regnes ut på grunnlag av skattbar inntekt. Det er skattbar inntekt i de 2 beste år av de 4 siste forut for ulykken som er grunnlag for beregningen. Det er Dalheims skattbare inntekt i 1968 og 1969 på henholdsvis kr. 16.400,- og kr. 18.200,- som kommer i betraktning. Disse gir pensjonspoeng, og på grunnlag av disse regnes tilleggspensjonen ut. Med partenes samtykke har retten ved henvendelse til Rikstrygdeverket fått opplyst at årlig tilleggspensjon - på grunnlag av grunnbeløpet pr. årsskiftet 1971/72 kr. 7.900,- - tilnærmet blir kr. 7.300,-.

Samlet uførepensjon skulle da bli ca. kr. 15.200,-. Den vil bli større om grunnbeløpet blir ytterligere forhøyet før pensjon tilstås.

Utelukket er det ikke at Dalheim også kan bli tilstått hjelpestønad etter folketrygdlovens §8-2b. Retten anser imidlertid dette så uklart og tvilsomt at den setter denne mulighet ut av betraktning.

h) Retten går deretter over til å vurdere den skattefordel Dalheim antas å ville oppnå. Det tenkes da på forholdet til inntektsskatt, formuesskatt og trygdeavgifter.

Angående inntektsskatten blir det skjønnsmessige regnestykke slik:

Dalheims årlige bruttolønn er anslått til kr. 33.600,- (se foran under e). Herfra fragår skattefritt 10 % - maksimum kr. 2.400,- og reiseutgifter ut over kr. 400. Da Dalheim neppe har andre

Side:96

fradragsposter av betydning, regnes skattbar inntekt til kr. 30.500,-. Etter skattedirektørens tabell blir inntektsskatten da kr. 6.504,- som avrundes til kr. 6.500,-.

Dalheim vil imidlertid også få inntektsskatt av uførepensjonen på kr. 15.200,-. Herfra fragår 10 % eller kr. 1.520,-. Videre særfradrag kr. 5.000,-. Skattbar inntekt blir avrundet kr. 8.700,- som gir en inntektsskatt på kr. 1.200,-.

Årlig fordel i relasjon til inntektsskatt blir da kr. 5.300,-.

Dertil kommer fordelen ved å slippe folketrygdavgiften. Den skulle etter skattedirektørens tabell (for 1971) utgjøre henholdsvis kr. 1.372,- (pensjonsdelen) og kr. 976,- (sykedelen), tilsammen kr. 2.348,- som avrundes til kr. 2.350,- pr. år. (Begge andeler er da regnet av kr. 30.500,- hvilket ikke er helt korrekt for pensjonsdelen hvis den pensjonsgivende inntekt avviker fra den skattbare.)

Korreksjon må foretas for den formuesskatt Dalheim vil få av erstatningsbeløpet. Beregningen blir skjønnsmessig. Formuesskatt betales i 1971 ikke til staten, men med ca. 1 % til kommunene. I 1972 blir det også formuesskatt til staten med 0,4 % med fribeløp på kr. 75.000,- i klasse 1. Skatten skal regnes av erstatningen som ennå er ukjent. Det er også uvisst i hvilken grad den vil bli «spist opp» etterhvert. Grovt skjønnsmessig settes skatten til kr. 650,- pr. år.

Samlet fordel blir da kr. 5.300,- + kr. 2.350,- v kr. 650,- = kr. 7.000,-.

h) Rentefordelen kommer så inn i bildet.

Nettotap fremtidig skulle da fremkomme ved kapitalisering av beregnet inntekt kr. 32.000,- med fradrag for kapitalisert pensjon og skattefordel.

Det bygges på Rikstrygdeverkets tabell regnet etter årlig rente på 4 %.

Det skjønnsmessige regnestykket blir da slik:

Inntekt kr. 32.000,- x 20,45 kr. 654.400,-

Uførepensjon kr. 15.200,- x 20,45 kr. 306.840,-

Skattefordel kr. 7.000,- x 20,45 » 143.050,- »449.890,-

kr. 204.510,-

som avrundes til kr. 200.000,-

i) Da gjenstår bare spørsmålet om utgifter i forbindelse med de nye tannproteser som skal avløse de midlertidige stålprotesene.

Dalheim har ikke krav på å få disse dekket av folketrygden. Etter folketrygdlovens §2-13 kan han imidlertid søke om bidrag til dekning av disse utgiftene. Kongen er bemyndiget til å gi nærmere regler om dette. Bestemmelser er - etter ytterligere delegasjon - gitt av Rikstrygdeverket.

Om en søknad om bidrag vil bli innvilget er uvisst. Det tas hensyn til skadelidtes økonomi. Med erstatning for tap som følge av bilulykken kan han neppe gjøre seg håp om å få innvilget slik søknad.

Retten finner derfor å burde tilkjenne ham erstatning for utgifter til tannproteser med kr. 10.000,-.

Til 1-3.

Dalheims samlede økonomiske tap blir etter dette:

Side:97

Skade på bil og klær kr. 4.500,-

Lidt tap ved skade på person » 22.500,-

Fremtidig tap ved skade på person » 210.000,-

Samlet tap kr. 237.000,-

Av dette skal Dalheim ha erstattet 2/3.

Det blir kr. 158.000,-.

3. Spørsmålet om saksomkostninger avgjøres slik:

Saksøkeren har delvis vunnet saken. Den er mer vunnet enn tapt. Saksøkeren måtte dessuten gå til sak fordi saksøkte opprinnelig ikke erkjente noe ansvar. Saksøkte pålegges derfor delvis å betale saksomkostninger.

Saksøkte har deponert penger til betaling av de sakkyndige og betaler dem og egne forkynnelser med kr. 1.406,-.

Under hensyntagen til dette pålegges saksøkte ytterligere saksomkostninger til saksøkeren med kr. 2.000,-. - - -