Rt-1969-520

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-05-10
Publisert:	Rt-1969-520
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 51B/1969
Parter:	Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia (høyesterettsadvokat Erik Sølberg) mot Magnar Aarø (advokat Odd Larhammer - til prøve).
Forfatter:	Leivestad, Gundersen, Endresen, Hiorthøy, Bahr
Lovhenvisninger:	Bilansvarslova (1961) §7, §4, §6, Folketrygdloven (1966) §18-7

Dommer Leivestad: Saken gjelder erstatning for skade på person ved sammenstøt mellom sykkel og lastebil.

Romsdal herredsrett avsa 6. mars 1967 dom med denne domsslutning:

«1. Den erstatning som Magnar Aarø tilkommer hos Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia fastsettes til et samlet beløp begrenset oppad til kr. 100.000 - kroner ethundretusen -.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.»

Forsikringsselskapet anket, og Magnar Aarø motanket.

Frostating lagmannsrett avsa 30. mars 1968 dom med denne domsslutning:

«Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale Magnar Aarø erstatning med 50.000 - femtitusen - kroner.

Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Saksforholdene går fram av domsgrunnene.

Norvegia har anket, og Aarø har motanket.

Selskapet gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som overfor de tidligere instanser. Disse har begge slått fast at det ikke er noe å legge bilføreren til last, og at ulykken ene og alene skyldes trafikkforseelser fra syklistens side. Denne har også selv erkjent at han må legges «meir enn lite» til last. Selskapet mener at Aarøs opptreden bør betegnes som grovt uaktsom. Under slike forhold har det etter bilansvarsloven vært forutsetningen at det ikke skal gis erstatning med mindre særlige omstendigheter gjør det rimelig. Disse må knytte seg til hendelsesforløpet; behovet for erstatning kan bare komme inn som en faktor ved fastsettelsen av erstatningens størrelse. For øvrig mener Selskapet at det ikke er særlig sterkt behov for erstatning, idet Aarø får full uføretygd, er uten forsørgelsesbyrde, og i form av sitt hus har noen formue som gir inntekt.

Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia har lagt ned slik påstand:

«Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Side:521

Magnar Aarø gjør også i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som overfor de tidligere instanser. Han hevder at disse har tatt feil når de har ment at det ikke er noe å legge bilføreren til last. Denne har kjørt for fort, han har ikke vært oppmerksom på trafikk fra venstre, og han har kuttet svingen og holdt for langt til venstre i krysset. Etter Aarøs mening mer enn oppveier disse feil det som kan legges ham selv til last, og hans erstatningskrav bør derfor ikke settes ned.

Subsidiært hevder Aarø at om man skulle finne at intet er å bebreide bilføreren, bør det likevel gis erstatning. Aarøs egne feil er så beskjedne, hans skader så alvorlige, og hans behov så stort at det ville være urimelig om han skulle nektes erstatning, eller beløpet settes sterkt ned.

Magnar Aarø har lagt ned slik påstand:

«1. Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale Magnar Aarø et av retten fastsatt beløp i erstatning for lidt tap inntil domsavsigelsen og fremtidig ervervstap, begrenset oppad til kr. 200.000,- med tillegg av 4 % rente p. a. fra 2/5 1966 til betaling skjer.

2. Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmet til å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Til bruk for Høyesterett har Magnar Aarø, 8 vitner og 2 medisinsk sakkyndige forklart seg ved bevisopptak. Det er lagt fram noen nye dokumenter om Aarøs inntektsforhold og syke- og uføretrygd.

Aarø har fått fri sakførsel i alle instanser.

Som herredsrett og lagmannsrett er jeg kommet til at det bør gis Aarø en noe redusert erstatning for de skader han er påført ut over hva han har fått og vil få i syke- og uføretrygd. Jeg ser imidlertid noe annerledes enn de tidligere instanser på de to parters handlemåte og deres ansvar for at det oppstod kollisjon.

Når det gjelder det ytre hendelsesforløp, kan jeg i det vesentlige slutte meg til den ganske utførlige fremstilling i lagmannsrettens dom. På ett punkt i sin redegjørelse for situasjonen har imidlertid lagmannsretten tatt feil, nemlig når den sier at «hva Olsmedbakken angår, er det enveiskjøring for trafikk fra krysset og nedover denne bratte bakke». Det riktige er at det er enveiskjøring opp bakken til krysset. Dette innebærer at da bilen kom opp Romsdalsgaten til krysset, hadde den vikeplikt for mulig trafikk fra denne gate.

De feil Norvegia bebreider Aarø for, er at han syklet uten lys, ikke holdt tilstrekkelig til høyre, og unnlot å overholde sin vikeplikt.

Å sykle uten lykt i vintermørke er en klar forsettlig overtredelse av §19c i de dagjeldende trafikkregler. I relasjon til kollisjonsfaren er det en bevisst uaktsomhet. Hvor stor risiko det vil medføre, vil imidlertid avhenge av en rekke ytterligere faktorer; her var det vanlig gatebelysning, trafikken var liten, og Aarø holdt rimelig fart som han bremset ned før krysset. Noen

Side:522

særlig stor økning i faren for kollisjon med en kryssende bil var det neppe grunn til å regne med at mangelen av lykt skulle innebære.

Aarø har hevdet at mangelen av lys ikke kan antas å ha spilt noen rolle; med den langsomme fart han holdt ville lyset fra lykten blitt ganske svakt, det ville vært rettet mot gaten hvor det ville tapt seg i den mørke asfalt og for bilføreren blitt borte i gatebelysningen og lyset fra bilen. Bilføreren så i det hele ikke til venstre, og det er en av hans feil. Jeg må imidlertid regne med at selv et svakt lys som beveget seg lettere ville vekket oppmerksomheten, og at det kunne fått bilføreren til å oppdage syklisten og dermed reagere noe tidligere enn han gjorde.

Aarø har forklart at han pleide å sykle nokså langt til venstre i krysset for bedre å få oversikt over trafikk fra Romsdalsgate, og å bli sett fra den. Det er imidlertid klart i strid med trafikkreglene. Om han også har gjort det denne morgen, synes tvilsomt. Både forklaring fra et vitne som så hendelsesforløpet og den skisse politiet laget, tyder på at Aarø neppe kan ha holdt synderlig til venstre for høyre side i hans kjøreretning over krysset. Og under enhver omstendighet er det ingen grunn til å anta at risikoen for sammenstøt mellom de to eneste trafikkenheter som da befant seg i krysset, bilen og sykkelen, skulle bli større om Aarø måtte ha vært noe langt til venstre. Det skulle i tilfelle bare gitt begge parter noe bedre tid til å bli oppmerksom på hverandre.

Den dominerende feil hos Aarø, er at han som sammenstøtet viser ikke har overholdt sin vikeplikt. Grunnen er ikke på det rene, idet Aarø nå intet husker fra kollisjonsøyeblikket. Aarø har opprinnelig sagt at han bremset rolig ned, han lettet seg av setet og stod på høyre pedal mens han hadde venstre fot lett i bakken. Det eneste vitne som iakttok det hele, sier at Aarø kjørte i rimelig fart og bremset ned i krysset, men for henne så ut til ikke å reagere på bilen. Et annet vitne så i et glimt en skygge tørne mot bilen, og mener at det virket som syklisten prøvde å stoppe, svinge eller snu bredsiden mot bilen. Sjåføren sier at han ikke ble oppmerksom på Aarø før denne befant seg like foran venstre forlykt, så nær at bilen berørte ham.

Den sannsynlige årsak til at Aarø ikke stoppet i tide, må som lagmannsretten har antatt, være den at Aarø kom nedover en bakke, og at det var så glatt at det ikke lyktes ham å stanse. Vanskelighetene med det glatte føre har kanskje også gjort at han ikke har holdt tilstrekkelig øye med annen trafikk. Det er antydet at særlige forhold skulle spilt inn, issvull, stein i veien, teknisk svikt e.l., men det mangler holdepunkt.

At Aarø ikke i tilstrekkelig grad har innrettet seg etter føreforholdene, enten gått av sykkelen som han har sagt han tenkte på, eller syklet så langsomt at han hadde kunnet beherske situasjonen, må bebreides ham. Men her må jeg gå ut fra at forholdene i krysset har vært vanskeligere enn han beregnet, selv om han fra før var oppmerksom på at det var glatt.

Side:523

At Aarø har vist uaktsomhet, er klart; jeg finner imidlertid at det knapt ville være rimelig å betegne den som grov, men dette er ikke nødvendig å ta bestemt standpunkt til.

I motsetning til herredsrett og lagmannsrett finner jeg at også bilføreren, Øverland, er å klandre; de tidligere instanser har etter min mening stilt for små krav til hans aktsomhet.

De feil Aarø bebreider bilføreren er som nevnt at han kjørte for fort, holdt for langt til venstre, og ikke var tilstrekkelig oppmerksom på trafikk fra venstre.

Lagmannsretten uttaler at bilens fart synes å ha ligget omkring 40 km/t. I sin forklaring under bevisopptaket sier Øverland at farten var anslagsvis 30-40 km/t. Han kom opp en slakk bakke i 5. gir, det høyeste på bilen. Han kjørte inn i krysset uten å redusere farten eller gire ned.

Etter min mening er dette ikke forenlig med kravene til aktsom kjøring. Bilen kom inn i et kryss hvor 5 veier møtes. Foran seg hadde føreren to veier som han hadde ganske god oversikt over, Frænaveien og Fannestrandveien. På venstre side hadde han Øvre gate som kom inn i en noe spiss vinkel, og hvor oversikten var dårlig, og på høyre side hadde han den bratte Olsmedbakken hvor trafikk kom opp, og hvor han heller ikke fikk oversikt før han kom fram i krysset. Øverland har selv forklart at han betrakter krysset som stygt og farlig. Det er enighet om at det er vanskelig. Da kjøringen fant sted, var det enda mørkt; det var regntungt, og føret var glatt. Det var et tynt islag på asfalten, og temperatur omkring 0. Øverland hadde piggkjetting på bilens forhjul og ytre bakhjul. Han har formodentlig ikke vært genert av det glatte føre, og sporene viser at han kunne bremse med full effektivitet. Men han kunne ikke se bort fra at det glatte føre kunne skape vanskeligheter for andre veifarende, og at vanskene ville være større for dem som kom ned bakken til krysset.

Den maksimale tillatte hastighet var den gang i by 40 km/t. Etter min mening er det overhodet ikke forenlig med trafikkreglene under de vær- og føreforhold man da hadde, foran og i et vanskelig kryss å holde en fart av 40 km/t eller nær det. Det strider mot dagjeldende trafikkregler §22 pkt. 1 første ledd og pkt. 2 c, f og i om at farten skal avpasses så det ikke oppstår fare, og at man skal holde en tilstrekkelig liten fart foran og i veikryss, når oversikten er begrenset og når kjørebanen er glatt. Farten måtte åpenbart innebære fare for trafikken, og jeg mener at den har vært en medvirkende årsak til kollisjonen og at den fikk så alvorlige følger.

Når det gjelder spørsmålet om bilen har holdt for langt til venstre, er situasjonen uklar. Øverland har forklart at han kjørte omtrent midt i Romsdalsgate fordi biler var parkert på høyre side, og at han siktet seg inn mot Frænaveien. Da han fikk øye på syklisten, vred han bilen mot venstre. Bremsesporene og bilens plass der den stanset, kom derfor til venstre for den retning han hadde holdt. Det er mulig at Øverland har holdt noe

Side:524

lenger til venstre enn han burde, men dette er uvisst, og jeg antar ikke at det skulle ha noen betydning for en trafikant som kom fra Øvre gate og viste normal aktsomhet.

Det følger av trafikkreglenes §3 og §16 pkt. 1 første ledd at en bilfører plikter å vise aktsomhet også overfor trafikk fra venstre som har vikeplikt. Det er påfallende at Øverland som han selv sier ikke har sett Aarø før denne var like foran hans venstre lykt så nær at bilen berørte ham. Det tyder på at oppmerksomheten ikke har vært tilstrekkelig stor. Hadde den det vært, måtte han med den lille trafikk som var, kunnet oppdage Aarø noe tidligere. Men her er det klart at Aarø er den som er mest å bebreide.

Etter en samlet vurdering mener jeg at kollisjonen skyldes feil fra begge trafikanters side; det er imidlertid rimelig å si at Aarø er mest å bebreide.

De medisinsk sakkyndige har ved bevisopptak bekreftet sine uttalelser overfor lagmannsretten om at Aarø må anses for 100 % ervervsudyktig, og at det ikke er utsikt til noen bedring av betydning. Det er godtatt av den ankende part at Aarø er ervervsudyktig. Han er av Rikstrygdeverket innvilget full uføretrygd.

Den arbeidsinntekt Aarø har tapt siden ulykken fram til 6. mai 1969 er beregnet til kr. 78.437,29. Han har mottatt sykepenger med kr. 13.642,94, og fra 1. september 1967 uføretrygd kr. 9.840,-, slik at nettotapet av inntekt skulle bli kr. 54.954,35.

Uføretrygden var fra 1. september 1967 kr. 450,- pr. måned, fra 1. januar 1968 kr. 492,- og fra 1. januar 1969 kr. 534,- pr. måned.

Den inntekt Aarø ville ha hatt i 1969 om han hadde fortsatt sitt arbeid i den bedrift han hadde vært knyttet til fra han var 15 år, er oppgitt til kr. 23.276,-. Han er nå 40 år gammel, og en må legge til grunn som sannsynlig at han ville ha en lang årrekke foran seg i inntektsbringende arbeid.

Ved brev av 9. januar 1968 til Aarøs prosessfullmektig oppgav Rikstrygdeverket at kapitalverdien av den uføretrygd Aarø fikk var beregnet til kr. 61.500,-. Riktrygdeverket anså det for unødvendig å intervenere, idet det gikk ut fra at Aarø nedla påstand om fastsettelsesdom for Norvegias samlede ansvar, og fullbyrdelsesdom for differansen mellom dette beløp og Rikstrygdeverkets og trygdekassens utgifter. I brev samme dag til Norvegia satte RTV fram krav om regress for kr. 61.500,- i medhold av bilansvarslovens §4 og folketrygdlovens §18-7. Molde trygdekasse hadde ved brev av 21. desember 1967 til Norvegia krevet dekket kr. 31.693,94.

Aarø har ikke overfor lagmannsretten og heller ikke for Høyesterett nedlagt påstand om fastsettelsesdom for Norvegias samlede ansvar. Ved beregningen av sitt tap har han imidlertid tatt hensyn til de sykepenger han har fått av trygdekassen, og den uføretrygd han har fått og vil få av RTV. Foranlediget av merknader i lagmannsrettsdommen om at erstatningsfastsettelsen bygger på at Aarø får beholde sin uføretrygd og at det ikke søkes

Side:525

refusjon i den erstatning som er tilkjent ham, har RTV ved brev av 6. januar 1969 fremholdt at det opprettholder sitt regresskrav overfor selskapet. Dettes prosessfullmektig har gitt uttrykk for at han ville finne det ønskelig om Høyesterett ville gi uttrykk for sitt syn på disse forhold.

Når det ikke er lagt ned påstand om det, kan det ikke gis fastsettelsesdom for Norvegias samlede ansvar; de regresskrav trygdekassen og RTV måtte ha, kan ikke avgjøres. Men for å komme fram til den erstatning en skadelidt skal tilkjennes, vil det være naturlig å beregne hans samlede tap. Fra dette må i tilfelle trekkes den andel, fastsatt som en brøk eller en rund sum, som man vil belaste ham for egen medvirkning til skaden. Fra dette beløp må ytterligere trekkes det han har fått i sykepenger og trygd, som det her kreves regress for.

Ved beregningen av Aarøs samlede tap er det naturlig å ta utgangspunkt i den arbeidsinntekt han har mistet til nå, og den han antas å ha villet få i årene fremover. Man kan imidlertid ikke uten videre kapitalisere den inntekt han nå ville hatt; man må ta hensyn til at en kapitalutbetaling innebærer fordeler; han har spart og vil spare inntektsskatt. Aarø har evnen til å gå og bevege seg i behold; han får tiden til sin rådighet, og vil kunne innrette seg billigere og ha mindre behov enn om han stod i fast hårdt arbeid. Jeg vil også anta at han etter hvert i noen grad vil kunne ta enklere småjobber.

Skjønnmessig antar jeg at Aarøs samlede økonomiske tap kan settes til kr. 250.000. Av dette mener jeg at han med rimelighet bør bære omkring en fjerdedel for egen medvirkning til ulykken. Jeg tar hensyn til på den ene side at han er ungkar uten forsørgelsesbyrde, på den annen til at han bare har en beskjeden formue i eget hus som ikke gir ham noen stor inntekt, og at han økonomisk er henvist til å klare seg selv uten støtte av familie.

Fra det tap Aarø kan kreve erstattet, går mottatte sykepenger kr. 13.642,94 og kapitalverdien av den uføretrygd han har fått og kan regne med for fremtiden. Det beløp han bør tilkjennes, finner jeg kan settes til kr. 100.000. I beløpet er tatt med renter til domsavsigelsen i den utstrekning de kommer i betraktning.

Anken har ikke ført fram, det har derimot søksmålet og motanken. Den ankende part må dekke saksomkostningene for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia dømmes til å betale Magnar Aarø 100.000 - ett hundre tusen - kroner med 4 - fire - % årlig rente fra domsavsigelsen til betaling skjer.

I saksomkostninger til staten ved Justisdepartementet betaler Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia 14.000 - fjorten tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:526

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Hiorthøy og Bahr: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Leigh):

Den 12. januar 1965 mellom kl. 7 og 7.30 om morgenen syklet Magnar Aarø som var former ved Oshaug Metallstøperi på veg til sitt arbeid. Det var oppholdsvær, mørkt, ca. 0 grader og asfalten var dekket med et tynt glasuraktig isbelegg så det var meget glatt. Han kjørte østover Øvre veg og kom til et farlig kryss hvor Øvre veg, Frænavegen, Romsdalsgaten, Olsmedbakken og Fannestrandsvegen støter sammen og han skulle gjennom krysset og fortsette østover Fannestrandvegen. I krysset ble han imidlertid påkjørt av lastebil T-32349, eier Molde kommune, fører Harald Øverland og trafikkforsikret i Forsikrings-Aktieselskapet Norvegia.

Aarø kom alvorlig til skade ved påkjørselen. Han ble straks innlagt på fylkessjukehuset og lå der til han 27/4 1965 ble overflyttet til Sosialmedisinsk avdeling for Møre og Romsdal. Herfra ble han utskrevet 2/9 1965. Senere har han foruten å ha vært til ambulant undersøkelse i nevrologisk avdeling på fylkessjukehuset ligget på avdelingen fra 11/2-22/2 1966.

Han var uten arbeidsinntekt til 6/10 1965 og begynte så hos sin tidligere arbeidsgiver. Han måtte imidlertid ha lettere arbeid enn før og var plaget av hodepine og manglende evne til konsentrasjon og etter sommerferien 1966 (fra 5/8 1966) har han påny vært sykmeldt. - - -

Retten skal bemerke:

En finner ikke å kunne komme fra at Aarø har vist en uaktsomhet såvidt stor at man ikke kan si at han «berre kan leggjast lite til last». På det glatte føre måtte en syklist som hadde vikeplikt for trafikk fra Romsdalsgaten og som ved innkjørslen i krysset ennå ikke kan se trafikken derfra vise den ytterste forsiktighet og meget taler for at han - som han selv sier han tenkte på - burde ha gått av sykkelen. At han ikke hadde lykt en slik mørk vintermorgen må også bebreides ham.

På den annen side kan retten ikke se at lastebilsjåføren kan legges noe tillast. Uansett hvorvidt han burde ha kjørt på 5. gear opp bakken, kan det ikke ansees bevist at farten i krysset var uforsvarlig høy. Et vitne, en dame på veg til sitt arbeid, har riktignok sagt at hun syntes han kjørte for fort, men overfor de øvrige vitneforklaringer og bremsesporene synes ikke dette å ha vært tilfellet. At bilen opprinnelig skal ha stått noe annerledes enn politiets skisse viser, har man intet holdepunkt for. Selv om sjåføren hadde forkjørsrett overfor trafikk fra Øvre veg, burde han selvsagt også ha sin oppmerksomhet henvendt på denne gate. Men det varer en stund før en trafikant fra Romsdalsgaten ser inn i Øvre veg og noe lysskinn fra sykkelen var der jo ikke.

Retten finner imidlertid slik forholdene ligger an at det ikke vil være rimeleg å la saksøkte helt slippe fra ansvaret, men finner at erstatningsbeløpet skjønnsmessig må reduseres noe.

Skadens størrelse er ikke lett å beregne. Bortsett fra at faren for at det skulle utvikle seg en epilepsi nå synes å være borte eller iallfall

Side:527

sterkt redusert har den senere utvikling vist seg å bety en forverrelse av situasjonen.

Særlig betenkelig er den mentale reduksjon av Aarø som har funnet sted. Han har vanskelig for å konsentrere seg og blir hurtig trett og svimmel og hodeskaden har bevirket tegn på hjernesvinn. Han har ryggsmerter og tyngsel i hodet, har mistet luktesans og smak.

Overlege Presthus finner det vanskelig for tiden å si noe bestemt om fremtidsutsiktene og mener pasienten fortsatt bør bli vurdert i sosialmedisinsk avdeling.

Retten må imidlertid ta et standpunkt til skadens størrelse. Slik forholdene ligger an har en vært inne på å fastsette årlige erstatninger etter §6 annet ledd, 2. pkt. med den adgang det da er til senere å gå over til en engangserstatning. En er likevel kommet til at en må forsøke å sette en engangserstatning.

Retten finner at saksøkeren for tiden må ansees som helt arbeidsudyktig og at man ikke kan regne med at han noensinde blir full arbeidskar igjen. Det står for retten slik at en iallfall i år fremover overhodet ikke kan regne med at han vil kunne klare seg i arbeidslivet. Sitt tidligere arbeid som former kan han ikke gjenoppta. Et arbeide som krever særlig åndelig anspennelse vil han heller ikke ha sjanser i og tyngre legemlig arbeid vil også formentlig for alltid være utelukket. Han er født xx.xx.1928 og er således nå 38 1/2 år.

Under disse omstendigheter finner retten selv om en regner med noen reduksjon som følge av Aarøs utviste uaktsomhet at den samlede erstatning ikke bør settes under kr. 100.000.-. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Midelfart og Kr. Fr. Myrdahl og byrettsdommer Henrik Greve Hartmann): - - -

Som medisinske sakkyndige for lagmannsretten har vært oppnevnt overlege Julsrud ved Fylkessykehuset i Molde, nevrologisk avdeling, og overlege Øyen ved Socialmedisinsk avdeling for Møre og Romsdal. De sakkyndige har under 12/12-1967 avgitt en erklæring med følgende «samlet vurdering og konklusjon»:

«Det foreligger ingen opplysninger om nedsatt funksjonsevne eller dårlig helse før skaden.

Det finnes derimot tegn som tyder på god helse (lite sykefravær, idrettsdeltakelse, husbygging på fritid). Likeledes er yrkesanamnesen god og solid.

Ved trafikkulykken 12/1-1965 ble skadede påført flere alvorlige skader.

Disse skader er i alt vesentlig helbredet, men med noen varige defekter:

Opphevet hørsel på høyre øre.

Betydelig nedsatt lukte- og smakssans.

Moderat grad og varierende opptreden av ryggplager.

Moderate objektive tegn på encephalopathia traumatica.

Intellektuell og følelsesmessig reduksjon, som overveiende sannsynlig står i direkte årsakssammenheng med hjerneskaden.

Etter ulykken gikk den skadede positivt inn for å bedre sin

Side:528

funksjonstilstand under rehabiliteringsfasen. Dette kommer klart fram blant annet ved resultatene av de arbeidsfysiologiske tester.

Skadede begynte også i sitt opprinnelige arbeide, og arbeidet i ca. 10 måneder før han måtte sykmeldes p.g.a. ryggplager, senere også klager over hodepine m.m.

Ny funksjonsprøving i Sosialmedisinsk avdeling (høsten 1967) viser en middels god fysisk funksjonsevne (ved arbeidsfysiologisk testing), men realistisk arbeidsprøving i treningsverksted viser meget liten arbeidsevne.

Medisinsk og yrkesmessig attføring (rehabilitering) inklusive fysioterapi, progressiv arbeids-trening og -tilvenning er tidligere forsøkt. Det anses hensiktsløst å forsøke dette på ny.

Fylkesnemnda for uføresaker i Møre og Romsdal har etter søknad fra skadede vedtatt «hel grunnpensjon etter kapittel 8 i Lov om folketrygd» (uførepensjon) fra 1/4-1967.

I henhold til ovenstående erklæring anser vi herr Magnar Aarøe som over 3/4 arbeidsufør, og finner det overveiende sannsynlig at tilstanden er varig.»

For øvrig er det for lagmannsretten fremlagt et par nye dokumenter vedrørende Aarøs mulige fremtidige inntekter om ulykken ikke hadde funnet sted.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Retten er i likhet med herredsretten kommet til at bilens fører ikke kan legges noe til last.

Som nevnt i herredsrettens dom fant kollisjonen sted i et gatekryss hvor 5 gater munner ut. Den ene av disse gater, Romsdalsgaten, kommer i svak skråning oppover mot gatekrysset og oppover denne skråning kom lastebilen, med piggkjettinger både på forhjulene og de ytterste av dobbelthjulene bak, og med en fart som synes å ha ligget omkring 40 km/t. Den kjørte i 5. gear, men er etter hva det er opplyst meget lavt gearet. Tre av vitnene som ble passert av bilen umiddelbart før den kjørte inn i krysset og som var oppmerksom på den, fant intet påfallende ved bilens fart, som etter deres mening var i overensstemmelse med vanlig kjøring på dette sted.

Lastebilen skulle videre oppover Frænaveien. Under sin passering av gatekrysset, skulle den passere utløpene av Olsmedbakken og Fannestrandveien på sin høyre side. Lastebilens fører ville allerede før innkjøringen i krysset ha god oversikt over mulig trafikk i sistnevnte gate, og hva Olsmedbakken angår, er det enveiskjøring for trafikk fra krysset og nedover denne bratte bakke. Bilens fører så ingen trafikk i disse to gater, og under disse omstendigheter kan ikke retten se at det har vært noen grunn for bilens fører til å redusere farten eller at denne var for stor da han kjørte inn i krysset og svingte til venstre oppover mot utløpet av Frænaveien. Det kan ikke forlanges av ham at han skulle nedsette farten av hensyn til mulig trafikk fra Øvre vei på bilens venstre side, en trafikk som hadde vikeplikt for ham.

Retten kan heller ikke se at lastebilen har holdt for langt til venstre. Riktig nok har selve gatekrysset såvidt stort omfang at det var god anledning for lastebilen til å holde langt mer til høyre, men holder man seg til den del av krysset som må betraktes som den

Side:529

naturlige fortsettelse av Romsdalsgaten før den går over i Frænaveien, må det antas at lastebilen har vært på riktig side. For øvrig er det ingen grunn til å anta at kollisjonen ville vært unngått om bilen hadde befunnet seg f.eks. en bilbredde lenger til dens høyre side.

Når det gjelder Aarøs forhold, kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke være tvilsomt at det foreligger uaktsomhet i en slik grad at den må øve sin innflytelse på erstatningskravet etter regelen i bilansvarslovens §7.

Til tross for at det var så tidlig på morgenen at det var helt mørkt, kom Aarø syklende uten påbudt lykt. Retten anser det ikke utelukket at denne omstendighet kan ha influert på hendelsesforløpet, idet en tent lykt innebar muligheten for at bilføreren kunne blitt oppmerksom på syklisten et par sekunder tidligere, med derav følgende tidligere bremsereaksjon.

Etter rettens mening er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å fastslå at bilføreren ikke har ofret sin venstre side den ringeste oppmerksomhet, slik som påstått av ankemotparten. Rent ubevisst vil enhver erfaren bilfører som kjører inn i et gatekryss, i ethvert fall et øyeblikk også ofre sin venstre side såvidt meget oppmerksomhet at han har en viss følelse av mulig trafikk fra den kant, og selv om han ikke direkte har snudd hodet mot venstre for å se etter slik trafikk, kunne lyset fra sykkellykten kommet inn i hans synsfelt på en slik måte at oppmerksomheten ble vakt.

Ved bedømmelsen av syklistens forhold, må det imidlertid i første rekke tas i betraktning at han kom syklende nedover en isbelagt asfaltgate, mot et beferdet gatekryss, hvor han ville ha vikeplikt for trafikk fra Romsdalsgaten. Fra sin daglige erfaring ved kjøring i dette gatekryss, var han fullt oppmerksom på at bebyggelsen mellom Øvre vei og Romsdalsgaten, og da særlig en fremspringende mur i hjørnet - hvor de to gater nærmest løper sammen ut i krysset - hindrer oversikt nedover Romsdalsgaten for den som kommer kjørende i Øvre vei.

Aarø måtte også være oppmerksom på at Romsdalsgaten er en meget beferdet gate, ettersom en betydelig del av trafikken ut av byen østover følger denne gate.

Under disse omstendigheter må en syklist som kommer nedover Øvre vei innrette seg slik at han, i det øyeblikk han får oversikt over mulig trafikk fra Romsdalsgaten, kan oppfylle sin vikeplikt og stoppe for denne trafikk.

Lagmannsretten ser det slik at Aarø ved å komme rullende på sykkel nedover den asfalterte Øvre vei med sitt meget glatte isbelegg hadde avskåret seg fra å oppfylle denne vikeplikt. På det glatte føre var en bremsing nærmest nytteløs, for så vidt som den ikke stoppet farten. Med den minimale friksjon gled bare sykkelen videre. Aarø mistet herredømmet over den og maktet ikke å hindre kollisjonen med lastebilen fra høyre.

Ved denne mangel på omtanke og forsiktighet har Aarø selv ansvaret for kollisjonen, og retten ser det slik at det fra hans side er vist en mangel på aktsomhet i en slik utstrekning at han selv må bære den vesentligste del av de økonomiske følger ulykken medfører for ham.

Retten finner det ikke nødvendig å avgjøre om hans forhold er så

Side:530

kvalifisert at det må betegnes som grovt uaktsomt. I og med at bilansvarsloven ikke lenger tillegger denne distingsjon noen betydning, må det være tilstrekkelig å fastslå om det her er grunnlag for helt å berøve ham den økonomiske beskyttelse som er instituert ved den objektive erstatningsregel i lovens §4 og reglene om den obligatoriske trafikkforsikring. Hvis ikke, hvilken innflytelse hans uaktsomhet bør få på erstatningens størrelse.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at Årøs uforsiktighet og mangel på omtanke ikke er så graverende at den bør utelukke enhver erstatning.

Hvor imidlertid ulykken ene og alene skyldes alvorlige trafikkforgåelser fra den skadelidtes side, bør det etter rettens mening - særlig hvor invaliditeten er så betydelig som i dette tilfelle - ved fastsettelsen av inntektstapet og den erstatning som skal utmåles, mindre tas hensyn til størrelsen av skadelidtes inntekt og mere ut fra sosiale hensyn, bygge erstatningsbeløpet på hva der vil være rimelig å gi ham i tillegg til den offentlige understøttelse han oppebærer og mulige småinntekter, slik at han ikke helt blir avhengig av offentlig understøttelse.

De to sakkyndige har i retten gitt uttrykk for at Aarø i fremtiden må ansees nærmest 100 % ervervsudyktig, og at det i fremtiden for ham i høyden kan bli tale om rent leilighetsvise småjobber i kortere tidsrom.

I betraktning av at Aarø er ungkar, uten enhver forsørgelsesbyrde, at han erholder full uførhetspensjon, at han må kunne utnytte sin enebolig til noen inntektsgivende virksomhet ved bortleie, at han har stor familie, som har hjulpet ham som må antas å ville gi ham litt hjelp i fremtiden, er lagmannsretten kommet til at han passende kan tilkjennes en erstatning kr. 50.000.-.

Rikstrygdeverket og trygdekassen har ikke opptrådt som parter i saken og deres krav er heller ikke medtatt av saksøkeren. Erstatningsfastsettelsen bygger også på at Aarø får beholde sin uførhetspensjon og at det ikke søkes noen refusjon i det erstatningsbeløp som er tilkjent ham. - - -