LE-1987-636
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1990-04-06 |
| Publisert: | LE-1987-00636 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 6. april 1990 i ankesak nr. 636/87, hl.nr. 1000/87. |
| Parter: | Ankende part: Charlotte Lundgren (Prosessfullmektig: Adv. Fanny Platou Amble v/adv. Truls Nygaard, Oslo). Motpart: Rune Kristoffersen (Prosessfullmektig: Adv. Bjørn Bydal, Tønsberg). |
| Forfatter: | Lagdommer Georg Lund, formann. Lagdommer Bror Oskar Scherdin. Ekstraordinær lagdommer Astrid Will Monsen |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1980) §4-7, §4-9, Tvistemålsloven (1915) §180, §184, §4-6, Konkursloven (1984) §20 |
Ved avtale 22. juli 1983 overdro Charlotte Lundgren sitt selskap Nickie-Line A/S til Rune Kristoffersen for kr 250000. Selskapet ble tilbakeført til Charlotte Lundgren ved avtale 27. oktober 1983 for kr 250000 med nærmere beskrevne fradrag.
Tvisten gjelder hva Lundgren skal betale.
Rune Kristoffersen hadde finansiert sitt kjøp av selskapet gjennom et lån hos Økonomihaller A/S. 20. februar 1984 transporterte Kristoffersen sitt tilgodehavende til långiveren med underretning til Lundgren/Nickie-Line A/S.
Rune Kristoffersen reiste sak mot Charlotte Lundgren ved stevning 13. august 1984 til Oslo byrett med krav på kr 250000.
Da tilsvar ikke ble inngitt innen tilsvarsfristen, ble uteblivelsesdom avsagt 10. oktober 1984 i overensstemmelse med Kristoffersens påstand. Lundgren begjærte oppfriskning av saken, og byretten avsa dom 15. mai 1987 med slik domsslutning:
"1. Uteblivelsesdom av 10. oktober 1984 i sak 1509/84 VIII-54 oppheves.
2. Charlotte Lundgren dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen til å betale til Rune Kristoffersen kr 145.474,- -hundreogførtifemtusenfirehundreogsyttifire,-.
3. Charlotte Lundgren dømmes til innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen til å betale til Rune Kristoffersen kr 33.550,- -trettitretusenfemhundreogfemti-."
Da byretten hadde unnlatt å ta stilling til Kristoffersens krav om morarenter, avsa Oslo byrett tilleggsdom 25. oktober 1987 med slik domsslutning:
"Charlotte Lundgren dømmes til å betale til Rune Kristoffersen 15 -femten- prosent årlig rente fra 15. juni 1984 til 1. februar 1986 og deretter 18 -atten- prosent årlig rente av det beløp som fremgår av punkt 2 i dom av 15. mai 1987 kr 145474,- -kronerethundreogførtifemtusenfirehundreogsyttifire 00/100."
Charlotte Lundgren har i rett tid påanket byrettens dom av 15. mai 1987 til lagmannsretten. Anken gjelder punkt 2 i domsslutningen, idet det ble opplyst at det var inngått forlik vedrørende saksomkostningene. Rune Kristoffersen har tatt til gjenmæle og har henholdt seg til byrettens dom.
Ankeforhandling ble avholdt 27. og 28. mars 1990 i Oslo tinghus.
Begge parter var til stede og avga forklaring. Det ble ikke avhørt vitner, og rettsboken viser hva som ble dokumentert.
Saksforholdet fremgår av byrettens domsgrunner og bemerkningene nedenfor.
Charlotte Lundgren har i det vesentlige anført:
Gjennom transporten av sitt krav til Økonomihaller A/S har Kristoffersen fraskrevet seg adgangen til å kreve betaling av debitor, som gjennom transportvarslet bare kan gjøre opp med befriende virkning overfor cesjonaren. Rune Kristoffersen er således ikke rett kreditor etter fordringen, slik at Lundgren av den grunn må frifinnes.
Etter sin ordlyd fremtrer transporten som en sikringscesjon som reguleres av panteloven §4-9. Etter henvisningen til §4-7 kan begrensninger i cesjonarens rett til å inndrive fordringen bare gjøres gjeldende overfor skyldneren dersom denne er varslet om dette. Til tross for Høyesteretts forutsetning i Rt-1987-35 om at panteloven §4-7 også gir partene adgang til å etablere et rent underpant i en enkel fordring med full rådighet for pantsetter, representerer ikke denne avgjørelse noe bindende prejudikat. Etter ordlyden i §4 - 7 og på grunn av betenkelighetene ved å kunne etablere et slikt underpant i en individualisert fordring, må det antas at partene ved en sikringscesjon ikke kan avtale at cedenten skal beholde inndrivningsretten, jfr. Brækhus: Pant og annen realsikkerhet (1988) 129.
Selv om det skulle være adgang til slik avtale, bestrides at Lundgren er gitt tilfredsstillende varsel etter panteloven §4-7 om at Kristoffersen i forhold til Økonomihaller A/S skulle inndrive fordringen. Verken transporterklæringen eller varslet om transporten gir noe klart varsel om at slik avtale foreligger. Henvisningen til en slik avtale i prosesskriftet 5. november 1984 er ikke bindende for Økonomihaller A/S, og det brev av 22. juli 1984 fra Økonomihallers advokat som påberopes som bevis, er for indirekte til å kunne være noe tilfredsstillende varsel. Erklæringen av 27. februar 1990 er kommet for sent til å legitimere Kristoffersen til å inndrive den fordring som er transportert til Økonomihaller A/S. Når cesjonaren ikke har forfulgt kravet innen foreldelsesfristen, kan han heller ikke overlate til cedenten å inndrive kravet under en sak som med urette er reist, selv om saken er reist innen foreldelsesfristen.
Lundgren bestrider at hun med bindende virkning under byrettsbehandlingen har frafalt innsigelsen om at Kristoffersen ikke er rett fordringshaver. Anførselen ble varslet under saksforberedelsen for byretten, men ble ikke fulgt opp under hovedforhandlingen. Dette representerer imidlertid ingen forpliktende erklæring om ikke å påberope seg anførselen som ankegrunn.
Charlotte Lundgren gjør gjeldende at Rune Kristoffersen ved sin underskrift på den erklæring av 8. desember 1983 som av Ben Haatvedt ble benyttet til å forpurre overføring av importkvote til Nickie-Line A/S fra Bennic Norge A/S etter tidligere avtale mellom Haatvedt og Lundgren, har handlet i klar strid med sin forpliktelse til å tilbakeføre Nickie-Line A/S til Lundgren som Kristoffersen påtok seg etter avtalen 27. oktober 1983. Dette medførte at en betydelig del av de varer Nickie-Line A/S hadde bestilt for vårsesongen ble liggende hos tollmyndighetene frem til april 1984, da lisenssaken ble løst. Dette var imidlertid for sent for selskapet til å kunne oppfylle leveringsforpliktelsene overfor kundene med det resultat at varene ble overtatt av selskapets bankforbindelse for realisasjon under dennes varelagerpant.
Lundgren mener at det var varer for ca 2,7 mill. kr i innkjøpspris som ble blokkert på grunn av lisensproblemene. Av dette fikk selskapet ut varer for ca 1/2 mill. kr på såkalte nødlisenser, mens resten ble liggende hos tollmyndighetene. Ca 75% av varene var allerede forhåndssolgt for leveranse til tid som ikke kunne overholdes, med tap av vel 30% avanse eller ca kr 500000. Selv om bankens salg kan ha gitt en mindre avanse som ble avregnet i selskapets gjeld, led selskapet et betydelig tap som Rune Kristoffersen må være ansvarlig for. Etter tilbakeføringsavtalens punkt 9 skulle Kristoffersens tilgodehavende for aksjene på kr 250000 motregnes med hans forpliktelser også overfor selskapet. Dette må også gjelde selskapets tap som følge av de lisensproblemer som Kristoffersen forårsaket. Da dette tap klart overstiger det beløp som byretten kom frem til og som ikke er angrepet ved anken, må Lundgren frifinnes.
Lisensproblemene knekket selskapets økonomi med den følge at selskapet senere ble tatt under konkursbehandling. Charlotte Lundgren har derved personlig tapt sitt aksjeinnskudd på kr 50000 og et ytterligere innskudd på kr 125000, som ble foretatt i form av direkte lønnsbetaling til ansatte i et forsøk på å unngå konkurs. Dersom tilbakeføringsavtalen ikke gir adgang til å motregne med selskapets erstatningskrav, kreves motregning med Lundgrens personlige erstatningskrav som følge av nevnte tap.
Ankende part har lagt ned slik påstand:
"Charlotte Lundgren frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Rune Kristoffersen har henholdt seg til byrettens dom som i hovedtrekk finnes riktig så vel i resultatet som i bevisbedømmelse og begrunnelse. Han har i det vesentlige anført:
Kristoffersen har hele tiden vært berettiget til å inndrive sin fordring på Lundgren til tross for pantsettelsen av fordringen overfor Økonomihaller A/S. Transporterklæringen var kanskje noe uheldig formulert, men det har hele tiden vært på det rene at det dreiet seg om en underpantsettelse av fordringen, noe det er adgang til etter panteloven §4-6 (1), jfr. §4-7. Med henvisningen til §4-7 i panteloven §4-9 vil dette gjelde selv om transporterklæringen ses under synsvinkelen sikringscesjon. Den siste setningen i transporterklæringen var ment å gi uttrykk for dette, og skyldneren ble derfor varslet om dette allerede ved oversendelsen av erklæringen. Lånet hos Økonomihaller A/S til finansiering av kjøpet av Nickie-Line A/S ble sikret ved kausjon fra 2 av Kristoffersens venner, men for å hindre pågang overfor disse, ble Økonomihaller A/S sikret rett til å få dekket sitt tilgodehavende gjennom fordringen mot Lundgren så snart denne var avklart og forfalt til betaling.
Det må være helt klart at tilfredsstillende varsel om Kristoffersens inndrivningsrett i forhold til Økonomihaller A/S fremkom i forbindelse med prosesskriftet av 5. november 1984 med vedlegg. Uttalelsen i prosesskriftet fremkom etter provokasjon fra Lund grens advokat i tilsvaret til Oslo byrett. Når uttalelsen ikke ble bestridt av Lundgren under saksforberedelsen og den opprinnelige anførsel i tilsvaret ikke ble fulgt opp under hovedforhandlingen, må innsigelsen mot Kristoffersens rett til å inndrive fordringen anses å være frafalt på avtalemessig grunnlag. Innsigelsen kan derfor ikke tas opp under ankebehandlingen, etter at muligheten for Økonomihaller A/S til å inndrive fordringen er bortfalt gjennom foreldelse.
Kristoffersen bestrider adgangen til fradrag i hans fordring ut over hva byretten er kommet frem til, og som han etter omstendighetene har godtatt. Han erkjenner at han på bakgrunn av tilbakeføringsavtalen opptrådte uforsvarlig i forhold til Lundgren da han underskrev erklæringen som skapte problemer for Nickie-Lines tildeling av importkvoter. Det er fra Lundgrens side ikke på tilfredsstillende måte dokumentert noe tap verken for selskapet eller for henne personlig. Da Lundgren er den eneste som har kunnet sikre bevis for tapet, må hun bære bevisbyrden når slike bevis ikke er fremlagt. Det foreligger således ingen bevis for hvor meget som ble blokkert gjennom lisensnektelsen, verken når det gjelder totalt importkvantum eller når det gjelder hvor meget som ble tillatt importert gjennom de såkalte nødlisenser. Det foreligger heller ingen dokumentasjon av hva forsinkelsen innebar i forholdet til selskapets kunder i form av annulasjon av kjøp eller prisreduksjon.
Det bestrides at selskapets tap kan bringes inn som motkrav når det gjelder Kristoffersens krav mot Lundgren personlig. Tilbakeføringsavtalens punkt 9 åpner ikke for motregning med et slikt erstatningskrav. Erstatningskravet måtte eventuelt fremmes av selskapet, eventuelt av konkursboet etter at selskapet var tatt under konkursbehandling. Når konkursboet ikke fant å ville fremme krav, kan ikke Lundgren kreve erstatning for seg personlig.
Etter bostyrets mening var selskapet insolvent allerede i slutten av 1983. Det burde da ha innstilt driften, idet selskapet fra høsten 1983 i uheldig grad var blitt drevet på kreditorenes bekostning, ifølge bostyret. Konkursen hadde således ikke sin årsak i lisensproblemene. Lundgrens tap av sine investeringer i selskapet kan av denne grunn ikke tilbakeføres til Kristoffersens opptreden i forbindelse med den manglende tildeling av importlisens til selskapet.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
1. Oslo byretts dom med tilleggsdom stadfestes.
2. Charlotte Lundgren dømmes til innen 14 dager å betale fulle saksomkostninger til Rune Kristoffersen.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
I henhold til avtalen 27. oktober 1983 mellom Rune Kristoffersen og Charlotte Lundgren ble selskapet Nickie-Line A/S tilbakeført til Lundgren for kr 250000 med fratrekk av nærmere angitte ansvarsposter. Rune Kristoffersen ervervet således gjennom avtalen en fordring på Lundgren som han gjennom transporterklæring 20. februar 1984 avhendet til eie i sikringsøyemed for Økonomihaller A/S i forbindelse med det lån han hadde opptatt i dette selskap for finansiering av sitt opprinnelige kjøp av aksjene i Nickie-Line A/S. Gjennom den henvisning til panteloven §4-7 som følger av §4-9, åpnes det for avtale mellom partene i av hendelsesavtalen som begrenser den rett cesjonaren ville ha i kraft av cesjonen til å disponere rettslig over fordringen, dog slik at en slik avtale bare kan gjøres gjeldende mot skyldneren dersom denne er varslet om det avtalte.
Etter lagmannsrettens mening kan partene i avhendelsesforholdet også avtale at cedenten til tross for cesjonen skal beholde retten til å inndrive fordringen, hvilket vil kunne være naturlig når fordringens størrelse er betinget av forhold som bare cedenten har den fulle oversikt over. Dette fremgår av ordlyden av §4-7, som også inkluderer avtale som "utelukker" cesjonarens rett til å disponere over kravet, og er forutsatt av Høyesterett i Rt-1987-35.
I tilsvaret til Oslo byrett 5. oktober 1984 gjorde Lundgrens advokat gjeldende at Kristoffersens tilgodehavende "under enhver omstendighet" var overdratt til Økonomihaller A/S og ba opplyst om dette faktum ble bestridt. I prosesskrift 5. november 1984 ble det fra Kristoffersens side opplyst at det forelå en klar avtale mellom han og Økonomihaller A/S om at det pålå Kristoffersen å inndrive tilgodehavendet hos Lundgren, og han vedla som bevis et brev fra Økonomihallers advokat. Selv om dette brev kunne fremtre som noe uklart for Lundgren, må det forhold at hun senere under behandlingen for byretten ikke kom tilbake til sin anførsel i tilsvaret medføre at det foreligger en innrømmelse fra hennes side etter tvistemålsloven §184 med det innhold at slik avtale foreligger med fornødent varsel til Lundgren som skyldner etter panteloven §4-7. En slik innrømmelse har bindende virkning for saken i alle instanser, jfr. Bratholm/Hov: Sivil rettergang (1973) s. 279. Den manglende opprettholdelse av innsigelsen medførte at Kristoffersen ikke fant grunn til å avklare forholdet nærmere før en innfordring i Økonomihallers navn eventuelt ble foreldet.
Rune Kristoffersen har erkjent at hans opptreden i forbindelse med anmodningen fra Nickie-Line A/S om overføring av en del av importkvoten fra Bennic Norge A/S er i strid med den lojalitetsplikt som følger av tilbakeføringsavtalen. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at denne opptreden har medført tap for Nickie-Line A/S ved at importerte varer ble liggende hos tollmyndighetene på grunn av manglende importlisens. På grunn av manglende dokumentasjon fra Lundgrens side, er tapets størrelse svært usikkert. Et eventuelt erstatningskrav tilligger imidlertid aksjeselskapet og kan ikke innbringes som motkrav i Rune Kristoffersens krav mot Charlotte Lundgren personlig i medhold av tilbakeføringsavtalen. Så vel den opprinnelige over føring av selskapet som tilbakeføringen blander sammen krav som gjelder partene personlig med krav knyttet til selskapet. Tilbakeføringsavtalens punkt 9 inneholder således en uttrykkelig bestemmelse om motregningsadgang i Rune Kristoffersens personlige krav mot Charlotte Lundgren for salg av aksjene med selskapets krav etter bl.a. avtalens punkt 2. Lagmannsretten finner imidlertid ikke at et erstatningskrav knyttet til lisensproblemene inngår under den avtalte motregningsadgang, idet denne er begrenset til det ansvar som følger direkte av den beskrevne oppgjørsordning.
Charlotte Lundgren gjør gjeldende at hun som aksjonær også har lidt personlig tap som følge av lisensproblemene, fordi disse førte til at selskapet senere gikk konkurs. Lagmannsretten finner det ikke godtgjort at konkursen og dermed Lundgrens tap av sine innskudd i selskapet skyldes lisensproblemene. Lisens problemene forsterket imidlertid kreditorenes tap ved at bobehandlingen ble innstilt etter konkursloven §20 fordi det ikke fantes midler i boet. Det pekes i den forbindelse på at bostyret i innberetningen mente at driften burde vært innstilt allerede i slutten av 1983, og at selskapet fra høsten 1983 i uheldig grad ble drevet på kreditorenes bekostning.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste så langt den er påanket, men da byretten fant å måtte avsi tilleggsdom for morarentene, som ikke er angrepet ved anke, finner lagmannsretten det praktisk å uttrykke dette i en selvstendig domsslutning.
Da anken har vært forgjeves, vil ankemotparten bli å tilkjenne erstatning for sine saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Ankemotpartens prosessfullmektig har inngitt omkostningsoppgave som viser et krav på kr 29800, hvorav kr 28000 i salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn for erstatningsfastsettelsen.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Charlotte Lundgren dømmes til å betale Rune Kristoffersen 145.474 -etthundreogførtifemtusenfirehundreogsyttifirekroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom med tillegg av 15 -femten- prosent årlig rente fra 15. juni 1984 til 1. februar 1986 og deretter 18 -atten- prosent årlig rente til betaling skjer.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten dømmes Charlotte Lundgren til å betale Rune Kristoffersen 29.800 -tjuenitusenåttehundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.