Rt-1987-35
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-01-16 |
| Publisert: | Rt-1987-35 (8-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 7/1987, nr 75/1986 |
| Parter: | A/S Eltema Engineerings konkursbo (Advokat Christen M. Gjesdahl - til prøve) mot Sparebanken Buskerud (Advokat Jon R. Gundersen) |
| Forfatter: | Hellesylt, Langvand, Sinding-Larsen, Schweigaard Selmer, Halvorsen |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1980) §4-10, §1-4, §4-5, §4-6, §4-7, Panteloven (1980) |
Dommer Hellesylt: Saken gjelder spørsmål om det etter pantelovens §4-10 - utenfor de tradisjonelle factoringtilfelle - kan oppnås rettsvern overfor pantsetters kreditorer for samlet pantsetting av enkle krav i næringsvirksomhet. Mellom Sparebanken Drammen, nå Sparebanken Buskerud (heretter banken) og A/S Eltema Engineering (heretter Eltema) ble den 19 mai 1982 inngått en avtale på tinglysingsskjema for "Avtale om factoring etter panteloven §4-10". Etter avtalen ble det foretatt en samlet pantsetting av enkle pengekrav som Eltema "har og får" i hele næringsvirksomheten. Avtalen ble tinglyst i Løsøreregisteret. Særskilt avtale om factoring, som det i skjemaet var rubrikk for henvisning til, var ikke inngått. Det er uomtvistet at pantsettingen ikke representerte en factoringavtale i tradisjonell forstand. Banken overtok således ikke ved avtalen noen del av rådigheten over fordringene på sikringsstadiet, og den utførte heller ikke noen servicefunksjon for bedriften i forbindelse med fordringene.
Etter at Eltema senere gikk konkurs, reiste A/S Eltema Engineerings konkursbo (heretter konkursboet) sak med påstand om at avtalen ikke hadde rettsvern overfor boet.
Drammen byrett avsa den 12 februar 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Sparebanken Buskerud frifinnes.
2. Saksomkostninger ilegges ikke."
Konkursboet anket dommen, og Eidsivating lagmannsrett avsa 20 desember 1985 dom med denne domsslutning:
"1. Drammen byretts dom av 12. februar 1985 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A/S Eltema Engineering, dets konkursbo til Sparebanken Buskerud kr. 30.450 - tredvetusenfirehundreogfemti 00/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Det nærmere saksforhold framgår av de tidligere retters dommer.
Konkursboet anket lagmannsrettens dom, og angav i ankeerklæringen at anken gjaldt bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Under forhandlingene for Høyesterett har det imidlertid ikke vært uenighet om det saksforhold som lagmannsrettens dom bygger på. Anken har således bare gjeldt rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak, der en part og seks vitner har avgitt forklaring. Det er framlagt noen nye dokumenter for Høyesterett.
Konkursboet, som mener at lagmannsrettens dom er uriktig, har for Høyesterett i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Disse er fyldig gjengitt i lagmannsrettens dom, som jeg for så vidt viser til. En subsidiær anførsel om at det ved pantsetting etter pantelovens §4-10 i tillegg til tinglysing kreves underretning til debitor etter §4-5 for å oppnå rettsvern, er frafalt for Høyesterett.
Konkursboets anførsler går i hovedsak ut på at selv om ordlyden i §4-10 isolert sett kan tyde på at den åpner en alminnelig adgang til samlet underpantsetting av fordringer en næringsdrivende har eller får i sin virksomhet, så er bestemmelsen begrenset til å gjelde pantsetting som ledd i factoringavtaler i den tradisjonelle betydning factoringbegrepet hadde den gang loven ble gitt. Dette hevdes blant annet å framgå av lovens forhistorie, forarbeidene, lovens systematikk, paragrafoverskriften og forbudet mot generalpantsetting. Denne forståelse støttes av reelle hensyn, særlig av hensynet til personalkreditten. En vid tolking vil ikke virke særlig kredittskapende. Boets standpunkt har også støtte i juridisk teori. Banker som har basert seg på den tolking ankemotparten gjør gjeldende, har vært klar over at denne tolking var tvilsom. De har dermed tatt en sjanse, og hensynet til praksis kan da ikke tillegges vekt. Konkursboet har nedlagt denne påstand:
"1. Avtale om factoring etter pantelovens §4-10, datert 19/5.1982 mellom Sparebanken Drammen (Sparebanken Buskerud) og A/S Eltema Engineering kan ikke gjøres gjeldende overfor A/S Eltema Engineering's konkursbo.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle instanser."
Banken, som mener lagmannsrettens dom er riktig, har i alt vesentlig sluttet seg til den begrunnelse som er gitt i dommen. Også bankens anførsler er i det vesentlige de samme for Høyesterett som for lagmannsretten, og jeg henviser også her til lagmannsrettens fyldige gjengivelse av anførslene. Bankens hovedsynspunkt er at lovteksten gir klar hjemmel for en slik samlet pantsetting som Eltema foretok. Dette er vel overveid. Det er verken i forhistorien, forarbeidene, lovens systematikk, paragrafoverskriften eller i forbudet mot generalpantsetting grunnlag for å tolke loven innskrenkende, slik som hevdet av konkursboet. Factoringbegrepet er for øvrig diffust. Forholdet til personalkreditten ble overveid, og man fant at hensynet til de personlige kreditorer burde vike av hensyn til den kredittskaping en samlet underpantsetting av fordringer kunne gi. Også for bankens syn finnes støtte i juridisk teori.
Banken har nedlagt denne påstand:
"1. Drammen byretts dom av 12 februar 1985 stadfestes forsåvidt angår pkt. 1.
2. Sparebanken Buskerud tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett."
Jeg er i likhet med byretten og lagmannsretten kommet til at konkursboet ikke kan gis medhold. Også den fyldige begrunnelse som er gitt av lagmannsretten kan jeg i det vesentlige tiltre.
Som tidligere nevnt er det på det rene at det i forbindelse med pantsettingen ikke foreligger noen avtale om factoring slik dette begrep, med forskjellige varianter, tradisjonelt har vært oppfattet. Men ordlyden i pantelovens §4-10 første ledd gir klart uttrykk for at det kan foretas samlet pantsetting av enkle pengekrav som en næringsdrivende har eller får i sin virksomhet. Rettsvern for slik pantsetting fås etter annet ledd ved tinglysing i Løsøreregisteret. I tredje ledd angis hvilke av de øvrige bestemmelser i lovens kapittel 4 som skal gjelde for slik pantsetting. Det er ikke vist til §4-5 om underretning til debitor cessus, som således ikke skal gjelde. Av henvisningen til §4-6 og §4-7 følger at det kan avtales at panthaver først skal få rådighet over de pantsatte fordringer når pantsetter misligholder. Jeg viser for så vidt til Ot prp nr 39 (1977-78) side 131 spalte 1. Jeg kan ikke se at det - slik den ankende part hevder - kan utledes av disse henvisninger at §4-10 bare skal gjelde factoringavtaler i snevrere forstand.
Jeg kan heller ikke se at bestemmelsen i §4-10 tredje ledd siste punktum om at §1-4 - spesialiseringsprinsippet - ikke skal gjelde, kan være avgjørende for forståelsen av §4-10. Dette punktum ble tatt inn under justiskomiteens behandling og hadde sammenheng med endringer som ble gjennomført i lovens kapittel 1. Det er ikke noe som viser at det ble tilsiktet endring i rekkevidden av §4-10 slik den fulgte av ordlyden og av de tidligere forarbeider, som jeg kommer tilbake til.
Heller ikke paragrafens overskrift - factoring - kan etter mitt syn tillegges noen avgjørende vekt. En overskrift har preg av et stikkord og vil ofte kunne gi et ufullstendig og upresist bilde av innholdet i bestemmelsen. I odelstingsproposisjonen side 128 spalte 2 skriver departementet:
"Ordningen med såkalt "factoring" (stående avtale om avhending eller pantsetting av enkle pengekrav i næringsvirksomhet, uten at skyldnerne behøver å navngis i selve "factoring"-avtalen) foreslås lovfestet. Slike avtaler skal få rettsvern ved tinglysing."
Det er rimelig å anta at "factoring" også i paragrafoverskriften er brukt som en kort og unøyaktig betegnelse på det som står inne i parentesen. Lovteksten gir således ikke holdepunkter for at §4-10 skulle være begrenset til å omfatte bare pantsetting hvor det kan sies å foreligge en factoringavtale i tradisjonell forstand.
Lovens forarbeider gir etter min mening ikke grunnlag for en innskrenkende tolking av loven på dette punkt. Det er nok så at lovforarbeidene ikke på alle punkter er klare. Lest i sammenheng viser de likevel at det ikke har vært meningen bare å kodifisere den allerede eksisterende adgang til kredittsikring som blant annet fulgte av praksis med sikringscesjon og factoring. Det framgår at det var hensikten å lovfeste en adgang til underpantsetting av enkle krav som gikk utover dette.
At dette har vært meningen, framgår flere steder i Sivillovbokutvalets Rådsegn 8 fra 1970 om pant. På side 30 spalte 1 uttaler således utvalet etter å ha nevnt de muligheter for å skaffe seg sikkerhet som var utviklet i praksis med eiendomsforbehold og sikringscesjon:
"Desse framgangsmåtane er så innarbeidde og naudsynlege i mange høve at ein lyt godta dei og byggja vidare på dei som ein del av systemet. I den siste tida har - som nemnt - og leasing og factoring kome til."
Forløperen for pantelovens §4-10 er §56 i Rådsegn 8. I forbindelse med §56 uttales nederst på side 105 spalte 2 at "Factoring-avtaler er her eit illustrerande døme", altså et eksempel på noe av det som går inn under bestemmelsen. På side 106 spalte 1 går det fram at utvalet med sitt forslag til §56 har tatt sikte på "reglar som opnar høve til samla pantsetjing av uteståande krav" da dette "skaper best grunnlag for ordna driftskreditt". I de spesielle kommentarer til §56 uttaler utvalet side 108 spalte 2 at "Endå paragrafen nok vil få mest å seia for factoringavtaler, femner han vidare og grip om liknande avtaler der sikringsføremålet er einerådande".
Av Ot prp nr 39 (1977-78) om pantelov går det fram at departementet på dette punkt ikke har tatt et annet standpunkt enn utvalet. Etter at departementet har nevnt at det ikke tar opp forslaget om å gi adgang til å pantsette enkle krav sammen med varelager, uttales det side 129 spalte 1: "Derimot er det i hovedpunktene samsvar mellom de regler departementet foreslår i kap 4 og de forslag som fins i utvalutk §53, §54, §55, §56, §57, §58, §59." Og i de særlige merknadene til lovutkastets §4-7 - som svarer til lovens §4-10 - uttaler departementet side 133 at "Første ledd i departementets utkast er i realiteten samsvarende med utvalutkastet."
I justiskomiteen ble proposisjonslovutkastet endret på en del punkter, men endringene gjaldt stort sett rene formuleringsspørsmål eller spørsmål av forholdsvis spesiell, rettsteknisk karakter. Dette uttales i Innst O nr 19 (1979-80) side 2 spalte 2. Det framgår av innstillingen at komiteen var opptatt av forholdet til de personlige kreditorer, og det framkom uttrykk for bekymring for hva som ville bli tilbake til disse ved den foreslåtte utvidelse av pantsettingsadgangen. På side 3 spalte 1 uttales således:
"De endringer av gjeldende rett som departementet foreslår og som komiteenstort sett finner hensiktsmessig når hver endring vurderes isolert, fører sammenlagt til en meget betydelig utvidelse av adgangen til å pantsette. En bedrift som fullt ut utnytter de muligheter den nye lov åpner når det gjelder næringsvirksomhet, vil kunne pantsette praktisk talt samtlige av bedriftens aktiver. Etter komiteens mening får forbudet mot generalpant i proposisjonen §1-2 her en noe formell karakter. Resultatet vil kunne bli at de personlige kreditorer blir stående helt uten dekningsmuligheter, fordi det ikke finnes frie aktiver å ta utlegg i."
På side 4 spalte 1 går det fram at komiteen likevel ikke ville foreslå "noen vesentlige reelle endringer i det utkast til ny pantelov som departementet har fremlagt". På samme side gir komiteen uttrykk for at "Hvis det viser seg at den vide pantsettelsesadgang som nå åpnes, får for uheldige konsekvenser for de personlige kreditorer og for kredittlivet generelt, er det rimelig at spørsmålet om en eller annen kvantitativ begrensning av adgangen til å pantsette tas opp til fornyet overveielse".
Etter dette kan jeg ikke se at forarbeidene gir støtte for en innskrenkende tolking av lovens klare tekst, de synes tvert imot å gi støtte for at det som er skrevet, det er også ment.
Det har med styrke fra konkursboets side - som et reelt hensyn ved lovtolkingen - vært anført at det vil føre til en urimelig svekkelse av de personlige kreditorers stilling hvis det legges til grunn at §4-10 gir en alminnelig adgang til samlet underpantsetting av en næringsdrivendes enkle pengekrav. Dette vil i mange tilfelle kunne umuliggjøre en konkursbehandling fordi praktisk talt alle debitors aktiva vil være beheftet. Til dette er å si at det ved arbeidet med panteloven er gjennomført en avveining mellom på den ene side hensynet til å legge forholdene best mulig til rette for bebedriftene til å kunne skaffe seg kreditt, og på den annen side hensynet til personalkreditorene. Avveiningen ble foretatt allerede av Sivillovbokutvalet, men problemstillingen ble kanskje sterkest fokusert under Justisdepartementets og justiskomiteens behandling. Resultatet av denne avveining er nedfelt i panteloven. Skulle erfaringene vise at den vide pantsettingsadgang som er åpnet får for uheldige konsekvenser for personalkreditten, er det i tilfelle en lovgivningsoppgave å foreta de endringer som måtte anses påkrevd, jf det jeg foran har sitert fra justiskomiteens innstilling.
Anken har ikke ført fram. Da det er tale om tolkingen av en ny lovbestemmelse i et spørsmål av stor prinsipiell og praktisk interesse hvor det i den juridiske teori har vært gitt uttrykk for ulike oppfatninger, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen instans.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Lagmannsrettens domsslutning punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.