LE-1989-358
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-02-18 |
| Publisert: | LE-1989-00358 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1989-00358 D Dom av 18. februar 1991 i ankesak nr. 89-00358, hl.nr. 607/89. |
| Parter: | Ankende part: Bærum kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Einar Harboe) Motpart: Det Norske Luftfartsselskap A/S (Prosessfullmektig: Advokat Carsten Riekeles). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Kst. lagdommer Hilde Wiesener Haga 3. Ekt.ord. lagdommer Erik Jørgensen |
| Lovhenvisninger: | Skattebetalingsloven (1952) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §48, §50, Aksjeloven (1976) §11-4, Aksjeloven (1976), Ligningsloven (1980) |
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slik dom:
Saken gjelder avsetning til klassifikasjonsfond for fly, - og omgjøring av regnskap med virkning for ligningen.
Det Norske Luftfartsselskap (nedenfor kalt DNL) eier den norske andelen (2/7 deler) av SAS og Scan Air, og har avvikende regnskapsår med periode 1. oktober - 30. september I regnskapsåret 1981/82 hadde selskapet avsatt kr. 40 millioner til "sikring mot kurstap" for å møte devalueringen av den svenske kronen, og dessuten foretatt avsetning til klassifikasjonsfond med kr. 16 millioner. Ved ordinær ligningsbehandling ble selvangivelsen fraveket ved at man ikke ga fradrag for valutatapsavsetningen, og DNL klaget til ligningsnemnda. Selskapet innså imidlertid at fradragsspørsmålet var tvilsomt og ville ikke hardkjøre det så lenge DNL hadde andre ubenyttede avsetningsmuligheter med klarere fradragsrett. Advokat Carsten Riekeles trakk derfor i brev av 17. november 1983 klagen tilbake "under forutsetning av at ligningsmyndighetene godtar å legge til grunn korrigert årsregnskap for 1981/82, hvor selskapet istedet for den tidligere foretatte avsetning til sikring mot kurstap på kr. 40 mill. øker avsetningen til klassefond fra kr. 16 millioner til kr. 56 millioner". Korrigert regnskap fulgte vedlagt med opplysning om at det ville bli behandlet på neste ordinære generalforsamling sammen med regnskapet for 1982/83. Ligningskontoret forlangte da spesifiserte regnskaper for 1981/82 med utskrift av vedlikeholdskonto og redegjørelse for hvordan avsetningene ble anvendt. Statsaut. revisor Tor Storhaug besvarte henvendelsen, som foranlediget nedenstående brev av 5. januar 1984 fra Bærum ligningskontor:
Klassefondsavsetning for 1982 og tidligere år
Det vises til tidligere korrespondanse i anledning ovennevnte.
Det har under klagesaksforberedelsen for ligningsnemnda fremkommet opplysninger om at tidligere års klassefondsavsetninger for 27,6 mill. kroner ikke har vært benyttet etter forutsetningene. Ligningskontoret har under overveielse å fremme etterligningssak for de aktuelle inntektsår. Da det her kan være spørsmål om Det Norske Luftsfartselskap har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger som kunne ha ledet til iligning av for lite skatt vil ligningsnemda måtte vurdere å ilegge tilleggsskatt, kfr. vedlagte skjema.
Under henvisning til samtale med statsautorisert revisor Storhaug forutsetter vi at klassefondsavsetninger for 1981/82 stor 16 mill. kroner, vil bli anvendt til førstegangs vedlikehold/overhaling av de respektive fly avsetningene gjelder.
Vi ber opplyst om tidligere års avsetninger har vært tillagt gevinster ved salg av flymateriell.
For å kunne ta stilling til fremtidige klassefondsavsetninger må vi be Dem spesifisere hvilke fly avsetningene gjelder, overhalingsperiodens lengde og omkostningenes størrelse.
Ligningskontoret har under overveielse å innstille overfor ligningsnemnda på at for sent fremsatt krav om klassefondsavsetning på 40 mill. kroner ikke kan godtas.
Deres uttalelse imøteses snarest mulig og senest innen 10 dager.
Etter dette fant DNL det maktpåliggende å komme til en avklaring vis a vis ligningsmyndighetene, og det ble holdt et møte på Bærum ligningskontor den 23. januar 1984. Der la selskapet frem skriftlig redegjørelse både for omgjøringsretten og det materielle grunnlag for øket klassefondsavsetning og et fyldig tallmateriale for årene 1973-1982. Ligningsnemnda godtok så under klagebehandlingen at klassefondsavsetningen ble øket med kr. 40 millioner med virkning for ligningen 1981/82. Men da avgjørelsen ble meddelt DNL, varslet ligningskontoret at det overveide å fremme saken på ny for høyere ligningsinstans. Og i mars 1984 omgjorde overligningsnemnda ligningsnemndas avgjørelse og forhøyet inntekten med kr. 40 millioner igjen - overensstemmende med opprinnelig ligningsansettelse. I premissene drøftet overligningsnemnda selskapets formelle omgjøringsadgang, - og bemerket avslutningsvis at DNL "verken har ført særskilt avsetning for hvert enkelt fly eller anvendt avsetningen ved første klassifisering/overhaling". Kjennelsen konkluderte med at overligningsnemnda "etter en helhetsvurdering" ikke fant grunnlag for å akseptere kravet om økning av klassefondsavsetningen. DNL påklaget avgjørelsen til Fylkesskattenemnda, og det skjedde intet mer i saken før Fylkesskattenemnda i august 1986 fattet vedtak om å fastholde ligningen i samsvar med overligningsnemndas avgjørelse. Fylkesskattenemnda drøftet imidlertid bare de materiellrettslige vilkår for klassefondsavsetningen og bygget vedtaket på at DNL ikke hadde oppfylt disse, - mens det formelle spørsmål om omgjøringsrett ikke ble behandlet.
DNL brakte vedtaket inn for Asker og Bærum herredsrett og ba om opphevelse og hjemvisning til ny ligning med fradrag for hele avsetningen. Subsidiært ba selskapet om at vedtaket ihvertfall måtte oppheves på grunn av saksbehandlingsfeil ved at Fylkesskattenemnda hadde basert avgjørelsen på et helt nytt grunnlag uten å varsle skatteyter. DNL fikk rettens medhold på det subsidiære grunnlag, og Asker og Bærum herredsrett avsa dom den 28. desember 1988 med slik
Slutning:
Akershus fylkesskattenemnds vedtak av 6. august 1986 vedrørende ligningen av Det norske Luftfartsselskap A/S for 1982 oppheves og henvises til ny behandling.
Hver av partene bærer sine saksomkostninger.
Advokat Einar Harboe har på vegne av Bærum kommune anket dommen inn for Eidsivating lagmannsrett, og ankemotparten har tatt til gjenmæle i tilsvar av 8. juni 1989 fra advokat Carsten Riekeles. Ankeforhandling ble holdt den 29. og 31. januar 1991, der retten mottok partsforklaring fra administrerende direktør i DNL Torstein Ljøstad og vitneforklaring fra statsaut. revisor Bernhard Lyngstad. Det ble ellers foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Bærum kommune frifinnes.
2. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for herreds og lagmannsretten.
Til støtte for dette er i det vesentlige anført følgende:
Prinsipalt må kommunen frifinnes fordi DNL for 1981/82 manglet materiellrettslig grunnlag for inntektsfradraget. Etter skattebetalingsloven §44 første ledd bokstav i, skulle selskapet foretatt særskilt avsetning for hvert enkelt fly, - og dette innebærer en regnskapsføring som avspeiler driften for hver enkelt enhet. Lovgrunnen bak spesifikasjonskravet er at klassefondet skal kunne tas til beskatning på linje med salgssum når fly realiseres. Lovens krav må derfor håndteres strengt, og det er ingen adgang for ligningsmyndighetene til å dispensere fra det. Ankemotparten oppfylte ikke spesifikasjonskravet for det aktuelle inntektsår 1981/82, og det er uten betydning om ligningsmyndighetene tidligere har innrømmet fradrag til tross for at kravet heller ikke da var tilfredsstillende ivaretatt. DNL tok ikke forholdet åpent opp med ligningskontoret før ved ligningen for 1981/82, - og den ankende part bestrider at selskapet i møtet den 23. januar 1984 ble gitt tilsagn om godkjennelse - verken for det omtvistede inntektsår eller for fremtidige ligninger.
Selv om lagmannsretten mot formodning skulle anse spesifikasjonskravet oppfylt, kan ankemotparten likevel ikke gis medhold - fordi inntektsfradraget relateres til et helt annet regnskap enn det som er lovlig behandlet og vedtatt av generalforsamlingen som DNL's definitive årsregnskap for 1981/82. Aksjeloven åpner ikke for at styret senere skal kunne endre et vedtatt regnskap etter forgodtbefinnende, - like lite som den åpner adgang til å gjøre regnskapet betinget av en bestemt skatteeffekt. Det dreier seg her ikke om korrigering av feil, - men om en rent materiell regnskapsendring ut fra skattemessige overlegninger.
Selv om aksje-/regnskapslovgivningen heller ikke skulle stenge for omgjøring, er ligningsloven under enhver omstendig-het til hinder for at skatteytere senere kan kreve annet skattefundament lagt til grunn enn det som forelå på selvangivelsestidspunktet. De eksempler som finnes på at man har fått anledning til slik endring med virkning for ligningen er rene kulansetilfeller og avspeiler ingen rett til ligningsmessig omgjøring. Ved kulansevurderingen må også tas hensyn til om skatteyter er å bebreide, og den ankende part finner det lite aktsomt av en så profesjonell skatteyter som DNL å fremsette krav om inntektsfradrag for valutasikringsavsetninger. Selskapet traff her et valg, som det må være ligningsmessig bundet av - uten hensyn til hvilke andre løsninger det opprinnelig var mulig å benytte.
Subsidiært fremholdes at herredsretten har tatt feil når den har funnet at Fylkesskattenemndas vedtak lider av en relevant saksbehandlingsfeil. Det uoppfylte spesifikasjonskrav utgjorde intet nytt grunnlag for Fylkesskattenemnda, men var allerede nevnt i overligningsnemndas premisser og gjort til en del av avgjørelsesgrunnlaget der. Fylkesskattenemnda står for øvrig fritt til å treffe sin avgjørelse på et hvilket som helst relevant grunnlag, og selv om ankemotparten var blitt varslet særskilt om at nemnda overveide å basere avgjørelsen på spesifikasjonskravet etter skattebetalingsloven. §44 første ledd, bokstav i, kunne DNL ikke bidradd med noe nytt av betydning i den forbindelse.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom 1. avsnitt stadfestes.
2. Det Norske Luftfartselskap A/S (DNL) tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten.
Til støtte for dette er i det vesentligste anført følgende:
Prinsipalt fremholdes at den økede klassefondsavsetning materiellrettslig er fradragsberettiget. Selv om skattebetalingsloven §44 første ledd, bokstav i, foreskriver særskilt avskrivning for hvert enkelt fly, gir den adskillig spillerom m.h.t. hvordan spesifikasjonen videre skal gjennomføres. Lovbestemmelsen gir her plass for flere løsninger, - så lenge de bare er lojale mot intensjonen. Og selv om §44 første ledd, bokstav i, innheholder et klart påbud, sier den intet om hva konsekvensen blir hvis dette ikke etterkommes. I nærværende sak har ligningsmyndighetene fått tilstillet fyldig tallmateriale, som gjennom en ren regneoperasjon kunne fremvise gjennomsnittsavsetningen pr. fly. Og da DNL forlot møtet den 23. januar 1984, var det med klar oppfatning om at ligningsmyndighetene hadde godtatt materialet som tilfredsstillende spesifikasjon vedr. 1981/82. Selv om ligningsmyndighetene skulle ønske å skjerpe kravene for senere år, kan det ikke få til konsekvens at DNL påføres tap for det allerede forgangne inntektsår - så lenge selskapet hadde innrettet seg lojalt etter den holdning de samme myndigheter tidligere utviste. Selskapet viser forøvrig til at ligningsmyndighetene godtok en avsetning på kr. 16 milioner til klassefond uten ytterligere spesifiksasjon.
DNL hadde også formell adgang til å foreta omgjøringen, og ankemotparten bestrider at regnskaps- eller ligningslovgivningen er til hinder for det. Det dreier seg ikke om endring "på fritt grunnlag", men om en endring direkte foranlediget av at ligningsmyndighetene fravek selvangivelsen på en måte som forrykket DNL's beskatningsgrunnlag totalt. - Etter ankemotpartens oppfatning er omgjøringsadgangen da en rett skatteyter har, - og ikke bare et spørsmål om kulanse fra ligningsmyndighetenes side. For øvrig bestrides at selskapet er å bebreide for avsetningen til valutatapsikringsfond, og ankemotparten viser til at det i begynnelsen av 1980-årene rådet ulike oppfatninger internasjonalt om riktigheten av å regnskapsføre slike avsetninger. Selskapet har ikke forsøkt å tøye en skattemulighet, men tvertom bestrebet seg på å innordne seg reglene så lojalt som mulig. Hvis DNL får medhold i sine prinsipale anførsler, ber det lagmannsretten gi anvisning på at det ved den nye ligning skal gis fradrag for hele klassefondsavsetningen på kr 56 millioner, jfr. skattebetalingsloven §48, nr. 6.
Subsidiært anføres at herredsrettens dom under enhver omstendighet må stadfestes på det grunnlag at Fylkesskattenemndas vedtak lider av en relevant saksbehandlingsfeil. Ved avslutningen av møtet den 23. januar 1984 var det bare den formelle omgjøringsadgang ligningsmyndighetene stilte seg skeptisk til, - og det er også bare dette spørsmål ligningsnemnda behandler i sin kjennelse. Det samme er tilfellet ved overligningsnemndas behandling, og ankemotparten bestrider at det materielle spesifikasjonskrav fremstår som noen del av avgjørelsesgrunnlaget for overligningsnemnda. DNL hadde derfor ingen foranledning til å tro at Fylkesskattenemnda skulle bygge sin avgjørelse på dette nye grunnlaget, mens Fylkesskattenemnda hadde all mulig oppfordring til å varsle selskapet i så måte. Hadde DNL fått et slikt varsel, ville selskapet kunnet tilføre nemnda både underlagsmateriale og anførsler som måtte influere på vedtaket.
Lagmannsretten er kommet til samme konklusjon som herredsretten, - men på andre premisser. For lagmannsretten vil ankemotparten vinne frem etter begge sine prinsipale grunnlag, slik at det også blir aktuelt for retten å gi anvisning på hvordan den nye ligning skal utføres, jfr. skattebetalingsloven §48, nr. 6. Lagmannsretten bemerker følgende:
Skattebetalingsloven §44 første ledd, bokstav i, hjemler inntektsfradrag for rimelig avsetning til å dekke fremtidige utgifter til periodiske overhalinger av fly, og bestemmelsen fikk i 1962 tillegg om at det skal foretas særskilt avsetning for hvert enkelt skip/fly. Bakgrunnen for tillegget var behov for klarere regler om hvordan avsetningen skulle disponeres ved realisasjon av en eller flere skip/fly. Det forekom at fond ble stående ubeskattet eller ble for store i forhold til gjenværende flypark (skipsflåte), og ligningsmyndighetene manglet da hjemmel for tilbakeføring. Loven gir ingen nærmere anvisning på fremgangsmåten for særskilt avsetning, og sier heller intet om hva konsekvensen blir hvis spesifikasjonskravet ikke etterkommes. Det må da i utgangspunktet være plass for alle spesifikasjonsløsninger som fyller intensjonen om å fange opp de ubenyttede avsetninger til beskatning. Riksskattestyret har i sitt rundskriv av 1962 fremholdt at det må føres særskilte konti i regnskapet for hvert enkelt fond, og at ligningsmyndighetene må påse at fondene blir avstemt (mosjonert) etterhvert som vedlikeholdsarbeid faktisk utføres. Styret har også understreket at ligningsmyndighetene ikke kan dispensere fra spesifikasjonskravet.
Lagmannsretten er enig i at DNL verken for 1981/82 eller tidligere oppfylte så rigide krav, - men kan ikke se at det automatisk fører til fradragsnektelse. Konsekvensen bør istedet avgjøres etter en konkret helhetsvurdering - ut fra lovformålet og partenes opptreden og gjensidige forventninger. Lagmannsretten er da kommet til at vurderingen bør falle ut i DNL's favør.
DNL's tidligere forsømmelse av spesifikasjonskravet ga ingen rett til fortsatt neglisjering, men den tidligere holdning fra ligningsmyndighetenes side ga heller ikke spesiell oppfordring for selskapet til å legge om sine rutiner i 1981/82. Da ligningskontoret skjerpet sin holdning og etterlyste oppfølging av lovkravet, gjorde DNL alle anstrengelser for å furnere det med tilgjengelig materiale. Ligningsmyndighetene fikk således sammenfattet oversikt for perioden 1973 - 1982 over påløpt ettersynsbehov og avsetninger - både for hvert enkelt år og akkumulert gjennom perioden. Underbilag viste antall fly, skrog og motorer innenfor de ulike kategorier, med angivelse av gangtid og kostnad pr. time. Av materialet fremgikk det klart at såvel årlige som akkumulerte avsetninger lå godt innenfor påløpt ettersynsbehov, og det ville vært mulig å beregne både gjennomsnittsavsetning og gjennomsnittlig påløpt ettersynsbehov pr. fly - ved en alminnelig pro rata-fordeling. Lagmannsretten legger til grunn at ligningsmyndighetene under møtet den 23. januar 1984 ikke ga uttrykk for at de krevet ytterligere spesifikasjon for inntektsåret 1981/82, - og at DNL gikk fra møtet med oppfatning om at den materielle fradragsrett var akseptert for dette års vedkommende.
Lovforarbeidene til spesifikasjonskravet fokuserer på skip, mens fly ikke er viet noen oppmerksomhet. Selv om beskatningsbehovet er det samme, kan hensiktsmessighetsbetraktninger om selve metoden for spesifikasjonen falle forskjellig ut. Skip klassifiseres i tidsangitte perioder, mens flyoverhalingene følger påløpt gangtid og alder. I et dynamisk perspektiv synes flyettersynsbehovet å burde bli likt for alle enheter innen samme flykategori, og lagmannsretten kan ikke se at man over tid kan komme nærmere en spesifikasjon enn man gjør ved pro ratafordeling. Det er også en slik prorataspesifikasjon DNL har lagt opp til for senere inntektsår, og ankemotparten har ikke kunnet antyde noen alternativ fremgangsmåte som leder til riktigere individuell avsetning.
Det legges til grunn at DNL's andel av påløpt vedlikeholdsbehov pr. september 1982 utgjorde Nkr 133.496.000,- og akkumulerte avsetninger - etter avsetningen i 1981/82 - kr. 83.600.000,-. Den omtvistede økning ligger således godt innenfor rammen av påløpt ettersynsbehov, - som i praksis er måleinstrument for "rimelig mål". Selv om DNL reduserer "rammen" med faktisk utført vedlikehold - for å ta igjen unnlatt mosjonering av fondet - ville det fortsatt være plass for økningen på kr. 40 millioner. Lagmannsretten vil derfor si seg enig med ankemotparten i at kravet om inntektsfradrag for en klassefondsavsetning i 1981/82 på kr. 56 millioner var materiellrettslig hjemlet i skattebetalingsloven. §44 første ledd, bokstav i, - uten hinder av spesifikasjonskravet i bestemmelsens siste punktum i første avsnitt.
Det er etter dette klart at Fylkesskattenemndas begrunnelse ikke gis medhold. DNL har imidlertid krevet dom for at det nye regnskap skal legges til grunn ved ny ligning.
Lagmannsretten kan ikke se at DNL av formelle grunner har avskåret seg fra å oppnå inntektsfradraget - regnskaps- eller ligningsmessig. Etter aksjeloven §11-4 skal års-regnskapet fremlegges for generalforsamlingen innen 6 måneder fra regnskapsårets utgang for endelig fastsettelse. Loven sier intet om senere endring, men loven taushet på dette punkt kan neppe tas til inntekt for at enhver endring er utelukket. Det er på det rene at rettspraksis i en viss utstrekning har godtatt endring, - hvis også det nye regnskap tilfredsstiller loven krav om god forretningsførsel og om formalprosedyre. DNL skulle umiddelbart innkalt til ekstraordinær generalforsamling og fått endringen godkjent i stedet for å la den utstå til behandlingen av neste års regnskap. Men også slike formalmangler har rettspraksis tatt forholdsvis lett på, og lagmannsretten legger til grunn at det i denne sak var helt kurant å få generalforsamlingens aksept. Aksjeloven regler synes således ikke å være til hinder for omgjøringen.
Etter skattebetalingsloven §50 skal årsregnskapet legges til grunn for inntektsansettelsen - for så vidt det er oppgjort i samsvar med ordentlig forretningsførsel. Lagmannsretten antar at både DNL's opprinnelige og nye regnskap fylte dette krav, og viser til vitneforklaring fra statsautorisert revisor Lyngstad om at det i 1983/84 rådet ulike oppfatninger internasjonalt om nødvendigheten (berettigelsen) av å avsette til valutasikringsfond. På den annen side var den økede klassefondsavsetning utvilsomt forsvarlig. Men det var bare denne siste disposisjon som ga inntektsfradrag ved ligningen, og retten merker seg revisor Lyngstads understrekning av at "god regnskapsskikk" innbefatter at man bør prioritere de prinsipper som gir et hensiktsmessig beskatningsgrunnlag. Ligningsloven av 13. juni 1980 sier heller intet direkte om adgangen til å kreve et endret regnskap lagt til grunn ved inntektsansettelsen. Her foreligger lignings- og domstolspraksis i begge retninger - og lagmannsretten har ikke holdepunkt for å anta at de avgjørelser som har gått i skatteyters favør bygger på ren kulanse fra ligningsmyndighetenes side. Det er et hovedinntrykk at endret selvangivelsesgrunnlag aksepteres når endringen foranlediges av at ligningsmyndighetene fraviker selvangivelsen, slik at det blir aktuelt for skatteyter å møte en uforutsett inntektsforhøyelse med ubenyttede fradragsmuligheter. Lagmannsretten ser det som festnet praksis at det i slike tilfeller foreligger ren omgjøringsrett, - utsprunget av et legitimt behov for skatteyter for å kunne reparere forskyvningen i skattefundamentet. Skatteyters feilvurdering av fradragsrett for bestemte poster bør ikke ubetinget slå tilbake. Lagmannsretten viser til Almoradommen ( Rt-1931-195), som synes å fremby sterke likhetstrekk med nærværende sak. DNL's omgjøring tok bare sikte på å bringe selskapets skattegrunnlag tilbake til opprinnelig forutsatt nivå, - og gir ingen annen fordel enn den DNL ville oppnådd om selskapet hadde valgt å avsette kr. 56 millioner til klassefondet istedet for valutasikringsfondet.
Etter ovenstående antar lagmannsretten at ankemotparten har rett til å forlange det endrede årsregnskap lagt til grunn ved ligningen for 1981/82. Fylkesskattenemndas vedtak av 6. august 1986 blir derfor å oppheve, og ved den nye ligning skal DNL innrømmes inntektsfradrag også for tilleggsavsetningen kr. 40 millioner, slik at samlet fradrag for avsetning til klassifikasjonsfond utgjør kr. 56 millioner.
Anken har ikke ført frem, og Bærum kommune tilpliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet lagmannsretten ikke har funnet at det foreligger slike spesielle omstendigheter som kan begrunne fritak etter bestemmelsens siste punkt. Lagmannsretten finner at kommunen også bør dekke selskapets omkostninger for herredsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Advokat Riekeles har inngitt omkostningsoppgave med salærkrav for lagmannsretten kr. 35.000,- + utlegg kr. 500,- = kr. 35.500,-. Hans omkostningsoppgave for herredsretten viste også salærkrav kr. 35.000,- med tillegg av gebyr og utlegg kr. 2.140,- = kr. 37.140,-. Oppgavene foranlediger ingen innvending, og Bærum kommune dømmes til å betale omkostninger for begge retter med tilsammen kr. 72.640,-.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom første avsnitt stadfestes. Ved ny inntektsligning legges til grunn at Det Norske Luftfartselskap A/S (DNL) tilkommer fradrag for avsetning til klassefond med ialt 56 -femtiseks- millioner kroner.
2. Bærum kommune betaler saksomkostninger til Det Norske Luftfartselskap A/S (DNL) for herreds- og lagmannsrett med til sammen 72.640,- - syttitotusensekshundreogførti kroner - innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse.