LE-1989-546
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1991-05-16 |
| Publisert: | LE-1989-00546 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | LE-1989-00546 D Dom av 16. mai 1991 i ankesak nr. 89-00546. |
| Parter: | Ankende part: Bjørn Terje Lund (Prosessfullmektig: Advokat Ole Edw. Hagen). Motpart: Staten v/Samferdselsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/adv. Vidar Strømme). |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Hjalmar Austbø 3. Kst.lagdommer Jan Hein Eriksen |
| Lovhenvisninger: | Forvaltningsloven (1967) §28, Tvistemålsloven (1915) §180, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§11, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§40, Veitrafikkloven (1965) §40, §29 |
År 1991 den 16. mai fortsatte behandlingen av ankesak nr. 546/89 i Oslo tinghus.
Den daværende eier av eiendommen Krogstad gnr. 127 bnr. 3 i Blaker, Helga Krogstad, søkte den 4. mai 81 veivesenet om tillatelse til utvidet bruk av eksisterende avkjørsel for bygging av kårbolig på sin eiendom. Veivesenet samtykket den 2. juni 81 i slik utvidet bruk. Bjørn Terje Lund, som er dattersønn av Helga Krogstad, overtok gården i 1983. Skjøtet er av mai 1983. Kårboligen har aldri vært benyttet som noen egentlig kårbolig. Den var bygd av Bjørn Terje Lunds søster og dennes samboer og har vært bebodd av disse hele tiden.
Da Bjørn Terje Lund overtok eiendommen, var han interessert i å få skilt ut kårboligen med tomt fra gården fordi pantegjelden, opptatt for å finansiere bygget, hvilte på hele gården. Jordbruksmyndighetene samtykket i det. Sørum Bygningsråd nektet imidlertid å samtykke. Denne avgjørelse ble påklaget til Fylkesmannen som opphevet vedtaket, idet vedtaket manglet lovhjemmel. Sørum kommune, teknisk etat, sendte deretter saken den 7. september 1987 til veivesenet med anmodning om å ta standpunkt til avkjørselsspørsmålet.
Akershus Veikontor samtykket ikke i at kårboligen fikk avkjørselsstillatelse hvis den ble utskilt som egen eiendom. I brev av 4. mars 88 fra Akershus Veikontor til Bjørn Terje Lund heter det blant annet:
Med utgangspunkt i forannevnte finner vi ikke grunnlag for å innvilge Deres søknad om avkjøringstillatelse.
Dette brevet er å betrakte som et avslag på omsøkte avkjøringstillatelse og er et enkeltvedtak i henhold til Forvaltningsloven §28 og §29 som kan påklages av Dem innen 3 - tre uker etter å ha mottatt dette brevet. En eventuell klage stiles til Samferdselsstyret og sendes via vegsjefen i Akershus.
Bjørn Terje Lund påklaget avgjørelsen. Klagen ble ikke tatt til følge ved Akershus Samferdselsstyres vedtak av 9.juni 1988. Saken gjelder krav om å få kjent dette vedtak ugyldig.
Nes herredsrett avsa den 13. juli 1989 dom med slik slutning:
1. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes.
2. Hver av partene dekker sine saksomkostninger.
Bjørn Terje Lund har ved sin prosessfullmektig, advokat Ole Edw. Hagen, i rett tid påanket dommen og har nedlagt slik påstand:
1. Akershus Samferdselsstyrets vedtak av 9. juni 1988 i avkjøringssak til eiendommen gnr. 127, bnr. 3 i Sørum kjennes ugyldig.
2. Bjørn Terje Lund tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten.
Staten v/Samferdselsdepartementet har ved sin prosessfullmektig, Regjeringsadvokaten v/advokat Vidar Strømme, tatt til gjenmæle og har nedlagt slik påstand:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Staten tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.
Ankeforhandling ble avholdt 29. og 30. april 1991. Den ankende part møtte og avga partsforklaring. Det ble avhørt to vitner som også forklarte seg for herredsretten. Retten foretok åstedsbefaring sammen med prosessfullmektigene, den ankende part og det vitnet som møtte for Samferdselsdepartementet. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Sakens nærmere sammenheng fremgår for øvrig av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Den ankende part, Bjørn Terje Lund, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Veimyndighetene har gitt avkjørselstillatelse til den eiendom som den ankende parts søster og hennes samboer har ført opp. Veimyndighetene har ikke hjemmel for å nekte eiendommen å bruke avkjørselen hvis eiendommen blir utskilt fra hovedbruket og gis eget bruksnummer. Den bruk som beboerne av kårboligen vil gjøre av avkjørselen vil ikke endres som følge av at eiendommen blir skilt ut og får eget bruksnummer.
Bruken er heller ikke prinsipielt noen annen enn den en hver beboer av en kårbolig vil utøve. Oftest vil riktignok beboerne av en kårbolig være eldre mennesker og ikke ha små barn, men en kårbolig vil ofte måtte leies ut, og den gitte avkjørselstillatelse må også omfatte den bruk som utøves av en leieboer med familie.
Selv om loven skulle være slik å forstå at det trengs ny tillatelse til bruk av den eksisterende avkjørsel dersom kårboligen utskilles som egen eiendom, er veimyndighetenes avslag høygradig urimelig. Det aksepteres at det er opp til forvaltningens frie skjønn å avgjøre om samtykke skal gis, men domstolene har kompetanse til å overprøve skjønnet og sette avgjørelsen til side hvis den finnes høygradig urimelig. Etter en helhetsvurdering er avgjørelsen det.
Det var den ankende parts bestemor som søkte om avkjørselstillatelse for en kårbolig. Forholdet er altså ikke slik at den ankende part først søkte om avkjørselstillatelse for kårbolig og deretter søker å få utskilt eiendommen som eget bruk. Den ankende part var riktignok klar over bestemorens søknad den gang da han overtok gården, men det har ingen betydning i saken.
Gården er beheftet med de lån som ble tatt opp for bygging av kårboligen, og det hindrer den ankende part i å få lån i Landbruksbanken. Han er avhengig av slikt lån for nødvendige investeringer på gården. Det bør bygges redskapshus med korntørke, og det gamle våningshuset må rehabiliteres.
Landbruksmyndighetene, som ellers er svært restriktive ved behandlingen av søknader om utskillelse av kårboliger som egen eiendom, har i dette tilfellet samtykket i slik utskillelse. Bak dette ligger erkjennelse av at landbrukshensyn tilsier det, slik at den ankende part kan foreta nødvendige investeringer. Det er derfor av vesentlig betydning for den ankende part å kunne få utskilt kårboligen. Ser man saken fra veimyndighetenes side, er det ingen eller iallfall ingen tungtveiende grunner som tilsier at den utskilte kårbolig ikke skulle få tillatelse til å bruke den eksisterende avkjørsel. Som tidligere anført blir bruken den samme som nå. Avkjørselen er også svært åpen idet den munner ut i en stor velteplass for tømmer. Plassen brukes i stor utstrekning som rasteplass for trafikanter. Den minimale bruk som kårboligen representerer, vil ikke bety noen belastning for riksveien.
Under en hver omstendighet må Samferdselsstyrets vedtak kjennes ugyldig fordi saksbehandlingen ikke tilfredsstiller loven krav. Etter vegloven §11 skal et slikt vedtak som Samferdselsstyret har fattet, gis begrunnelse. Samferdselsstyret har ikke begrunnet sitt vedtak. Denne saksbehandlingsfeil må antas å ha hatt utslagsgivende betydning i saken. Dersom Samferdselsstyret hadde forsøkt å begrunne sitt vedtak, ville det ha kommet frem at vedtaket var så urimelig at Samferdselsstyret ville ha gått mot veisjefens innstilling. Det er i den forbindelse grunn til å peke på at 7 av Samferdselsstyrets 15 medlemmer stemte for å ta Bjørn Terje Lunds klage til følge.
Ankemotparten, Staten v/Samferdselsdepartementet, har ved sin prosessfullmektig i det vesentlige henholdt seg til herredsrettens dom som menes riktig såvel i begrunnelse som i resultat, dog således at herredsrettens standpunkt til når det foreligger en endret bruk er noe for generelt formulert. Det er særlig fremholdt:
Ved avgjørelsen av om vegloven §40 gir veivesenet den nødvendige hjemmel for å nekte avkjørselstillatelse for en utskilt kårbolig, må man se samlet på den tillatelse som i sin tid ble gitt og vegloven §40. Etter denne bestemmelse må en avkjørsel fra riksvei ikke benyttes uten tillatelse fra veisjefen. Den tillatelse som ble gitt i sin tid, gjelder ikke slik bruk man nå vil gjøre. Det må da søkes om tillatelse og veimyndighetene har hjemmel for ikke å imøtekomme søknaden.
Det hører under veimyndighetenes frie skjønn om en søknad om avkjørselstillatelse skal innvilges. Domstolene kan ikke sette Vegvesenets skjønn til side med mindre det foreligger myndighetsmisbruk eller avgjørelsen er grovt urimelig.
Veier deles i fire grupper, når det gjelder innvilgelse av avkjørselssøknader. Riksvei 170 er i gruppen "Meget streng", det vil si veien hører til den gruppe der veimyndighetene er mest restriktive.
Riksvei 170 er en sterkt trafikkert gjennomfartsåre. Skal den dekke sitt formål, må den være mest mulig avkjørselsfri. Krogstadgårdens avkjørsel er trafikkfarlig. Av trafikksikkerhetsmessige grunner burde avkjørselen vært nedlagt, men gården hadde fra gammelt av tilknytning til veien og noen annen veiutløsning har den ikke. Når man samtykket i at kårboligen kunne benytte gårdens avkjørsel, har det sammenheng med den liberale praksis veimyndighetene følger for kårboliger. Det er i overensstemmelse med Samferdselsdepartementets retningslinjer.
Selv om det ikke var den nåværende eier av gården Krogstad som søkte og fikk samtykke til bruk av gårdens avkjørsel for den nye bolig, har den ankende part hele tiden visst at tillatelsen var begrenset til bruk for en kårbolig.
Samferdselsstyrets vedtak i saken er ikke urimelig. Under en hver omstendighet foreligger det ikke noen slik urimelighet som gjør at domstolene kan kjenne veimyndighetenes avgjørelse ugyldig. Samferdselsstyrets avgjørelse går ut på at "veisjefens innstilling tiltres". Med dette må forstås hele innstillingen, ikke bare konklusjonen. Avgjørelsen er da tilstrekkelig begrunnet. Alle relevante momenter er vurdert. Flertallets avgjørelse må også ses på bakgrunn av dissensen, som lyder:
På bakgrunn av at landbruksmyndighetene har godkjent fradelingen, tas klagen til følge.
Av mindretallets begrunnelse fremgår at Samferdselsstyret var fullt klar over at Landbruksmyndighetene hadde godkjent fradeling og hvorfor. Samferdselsstyret hadde samtlige av sakens dokumenter.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Helga Krogstad, som da var eier av eiendommen Krogstad, søkte i mai 1981 om adgang til å bruke eksisterende avkjørsel for en kårbolig. Søknaden ble innvilget og var begrenset til en kårbolig. Veimyndighetene finnes ikke å være avskåret fra å kunne gi en slik begrenset avkjørselstillatelse. Konsekvensen av det må være at dersom man ønsker å skille kårbygingen ut som egen bo-enhet og benytte kårbygningens avkjørsel, må veimyndighetenes samtykke innhentes til det. Veimyndighetene finnes således å ha kompetanse til å nekte å ta søknaden til følge, hvis betingelsene for øvrig foreligger.
Partene er enige om at det hører under forvaltningens frie skjønn om en søknad om avkjørselstillatelse skal innvilges. Retten finner at det ikke er nødvendig å ta standpunkt til det spørsmål. Under en hver omstendighet må domstolene vise stor varsomhet med å overprøve veimyndighetenes faglige skjønn i avkjørselssaker, hvor avgjørelsene i høy grad må bero på en konkret vurdering av hva trafikksikkerhetshensynet krever, jfr. Rt-1983-1290.
Det må anses på det rene at dersom Krogstad gård opprinnelig hadde søkt om avkjørselstillatelse for en ny selvstendig boenhet utskilt av gården, ville søknaden ikke ha blitt innvilget. Både konkrete trafikksikkerhetsmessige grunner og konsekvenshensyn ville tilsi dette resultat.
Avkjørselen munner ut i en kurve. Selv om fri-sikten ikke kan karakteriseres som dårlig, vil - hensett til de hastigheter som benyttes på riksvei 170 - det kunne oppstå farlige situasjoner særlig når man fra avkjørselen svinger til venstre for å kjøre i retning Oslo.
Hadde man innvilget en søknad om avkjørselstillatelse for ny bolig på dette sted, ville kravet til likebehandling ha måttet medført at veimyndighetene meget vanskelig kunne nekte en lang rekke avkjørselssøknader som da formodentlig ville ha kommet.
Den bolig saken gjelder har aldri vært benyttet til kårbolig. Slik saken er opplyst for retten finnes det sannsynlig at det aldri har vært meningen at boligen skulle være noen kårbolig. Dette finnes relevant ved helhetsvurderingen, dog således at staten uttrykkelig har erklært ikke å ville bebreide den ankende part for at avkjørselstillatelse ble gitt på bristende forutsetninger.
Trafikksikkerhetsmessige grunner og konsekvensgrunner tilsier at søknaden om utvidet avkjørselstillatelse ikke innvilges. De konkrete grunner av økonomisk art som tilsier at søknaden innvilges er vurdert av veimyndighetene og veiet mot de hensyn som tilsier at søknaden ikke innvilges. Retten kan ikke finne at det skjønn veimyndighetene her har utøvet kan kjennes ugyldig.
Da Samferdselsstyret behandlet denne sak, forelå to forslag. Det ene var "veisjefens innstilling tiltres" og det annet var "på bakgrunn av at landbruksmyndighetene har godkjent fradelingen tas klagen til følge". Ved voteringen ble forslaget "veisjefens innstilling tiltres" vedtatt. Det formelle vedtak lyder:
Klagen fra Bjørn Terje Lund tas ikke til følge.
Det er naturlig å lese Samferdselsstyrets vedtak slik at det - flertallet - sluttet seg til innstillingen, ikke bare dens konklusjon men også dens premisser. Veiloven krav til begrunnelse må da være tilfredsstilt.
Retten finner heller ikke at det foreligger andre feil i saksbehandlingen av betydning. Saken var tilstrekkelig klarlagt.
Det er opplyst at Samferdselsstyret hadde sakens dokumenter. Det er videre opplyst at et utvalg innen Samferdselsstyret hadde vært på befaring. Den ankende part har fremholdt som et sentralt moment at landbruksmyndighetene hadde samtykket i utskillelse . Dissensen viser at Samferdselsstyret var oppmerksom på dette forhold.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste. Lagmannsretten er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse. Anken har vært forgjeves og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd finnes den ankende part å måtte betale sakens omkostniger for lagmannsretten. Disse fastsettes til kr 15000 alt salær og i overensstemmelse med oppgave.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Bjørn Terje Lund dømmes til å betale til staten v/Samferdselsdepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med 15000 - femtentusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Jørgen Wilberg Hjalmar Austbø Jan Hein Eriksen