RG-1981-222

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1980-07-04
Publisert:	RG-1981-222
Stikkord:	Tvist om jaktrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 4. juli 1980 i sak nr. 42/1979
Parter:	Staten v/Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Finn Arnesen) mot Ole P. Skaaret m/fl. (5 parter) (advokat Herman Rustad).
Forfatter:	Lagdommerne N. P. Langvand, Georg Lund, Lars L'Abeè-Lund
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Jordskifteloven (1882) §7, Jordskifteloven (1882), Jaktloven (1899), §172, §174, §180, Jordskifteloven (1950), Jordskifteloven (1979) §89, Jordskifteloven (1979)

Ved stevning av 23. juli 1976 reiste gårdbrukerne Ole P. Skaaret og John A. Skaaret, Trysil, søksmål mot Stora Kopparbergs Bergslags Aktiebolag i anledning av oppstått tvist om retten til jakt i bolagets skog i Skåret i Trysil.

Mens saken sto for Sør-Østerdal herredsrett ble de av bolagets eiendommer som berøres av tvisten overdratt til staten v/Landbruksdepartementet v/Direktoratet for Statens skoger, og det ble enighet mellom partene om at staten v/direktoratet skulle tre inn som saksøkt. Fra statens side ble det reist motsøksmål med påstand om at de saksøkte ikke er berettiget til noen form for jakt på de eiendommer tvisten gjelder.

Som følge av at John A. Skaaret hadde overført 1/3 part av sin eiendom til sine barn, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret ble partene enige om at de tre sistnevnte skulle tre inn som saksøkere i tillegg til de to som opprinnelig reiste søksmålet.

Sør-Østerdal herredsrett avsa 23. september 1978 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Hovedsøksmålet:

1.1. Ole P. Skaaret, John A. Skaaret, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret har overfor Statens Skoger som eiere av henholdsvis Ljørdalen nedre, gnr. 11, bnr. 1 og Ljørdalen mellem, gnr. 11, bnr. 2 i Trysil rett til jakt av elg og småvilt i saksøktes eiendommer i Skaaret i Trysil.

1.2. Hver av partene bærer sine omkostninger ved saken.

2. Motsøksmålet:

2.1. Ole P. Skaaret, John A. Skaaret, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret frifinnes.

2.2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Det nærmere saksforhold og partenes anførsler går frem av herredsrettens dom og fremstillingen nedenfor.

Staten v/Landbruksdepartementet v/Direktoratet for Statens skoger har anket herredsrettens dom til lagmannsretten og saksøkerne for herredsretten, Ole P. Skaaret m.fl. har tatt til gjenmæle og erklært motanke. Partene har under ankeforhandlingen opplyst at det er enighet om at tvisten for lagmannsretten er begrenset til å gjelde gnr. 10 bnr. 8 i Trysil. Partenes endelige påstander er begrenset i samsvar hermed. Statens påstand for lagmannsretten er:

«1. Ole P. Skaaret som eier av gnr. 11, bnr. 1 i Trysil og John A. Skaaret, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret som eiere av gnr. 11, bnr. 2 i Trysil er uberettiget til å drive noen form for jakt på eiendommen gnr. 10, bnr. 8 i Trysil.

2. Ole P. Skaaret, John A. Skaaret, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret tilpliktes å betale Staten v/Landbruksdepartementet v/Direktoratet for Statens Skoger saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Ole P. Skaaret m.fl. har for lagmannsretten lagt ned denne påstand:

«1. Ole P. Skaaret, John A. Skaaret, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret har som eiere av henholdsvis Ljørdalen nordre, gnr. 11 bnr. 1, og Ljørdalen mellem, gnr. 11 bnr. 2 i Trysil overfor Statens Skoger eneretten til jakt av elg i Statens Skogers eiendom gnr. 10 bnr. 8 i Trysil.

Side:224

2. Ole P. Skaaret, John A. Skaaret, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret har som eiere av de samme eiendommer overfor Statens Skoger rett til jakt av småvilt i samme område.

3. Staten v/Landbruksdepartementet v/Direktoratet for Statens Skoger dømmes til å betale Ole P. Skaaret, John A. Skaaret, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Statens anførsler for lagmannsretten er i det vesentlige:

Herredsrettens dom er uriktig både for så vidt det er lagt til grunn at eiendommene i Skaaret har ervervet jaktrett og at denne ikke er blitt avløst ved utskiftningene i 1909-10. Videre har herredsretten tatt feil når det gjelder omfanget av den eventuelle jaktrett.

Når det gjelder de rettsgrunnlag som påberopes av ankemotpartene - nedenfor kalt Skaaret - gjør staten gjeldende at den jaktrett som påstås å foreligge verken kan bygges på kontraktrettslig grunnlag eller på erverv ved hevd eller alders tids bruk.

Dokumentet fra 1745 som ble utferdiget av fogd Juell til Otter Olsen Hammersgaard er i realiteten en rydningstillatelse som gjaldt innenfor nærmere angitte grenser, men som ikke sa noe om hvilken bruksutøvelse som var tillatt for rydningsmannen. Dokumentet inneholder således ingen hjemmel for jaktrett for brukene i Skaaret.

Heller ikke den skogutskiftning som ble holdt i Trysil i august 1786 gir holdepunkt for at Skaaret ble tillagt jaktrett. Det fremgår tvert i mot av den fremlagte, trykte utskrift av forretningen at rydningsgården i nordre Ljørdalen, den eiendom som tilsvarer ankemotpartenes gårdsbruk, ikke ble tillagt «Saugtømmer Skov» ved skogutskiftningen, men at den av Vestre Lundes eiere fikk tillatelse «fremdeles at tage som forhen, alt behøvende i Skov og Mark, til Huus-Behov, Bygningers Oprettelse og Vedligeholdelse, samt Kreaturers Fornødenhed.»

Det er fra statens side understreket at den rett rydningsgården ble tilkjent var en husbehovsrett. Husbehovsrett i skog og mark gir normalt ikke jaktrett. Skulle rydningsgården også være tillagt jaktrett måtte dette etter statens oppfatning særskilt nevnes. Når jaktretten her ikke er nevnt måtte rettstilstanden i 1786 være at retten til jakt tillå grunneieren i samsvar med den alminnelige regel for slike forhold. Angående forståelsen av begrepet husbehovsrett har staten i denne sammenheng vist til Brækhus og Hærem: Norsk tingsrett 199 og Gjelsviks Tingsrett (1926) 223.

Til støtte for det syn at Skaaret ikke ble tillagt jaktrett ved dokumentene fra 1745 og 1786, har staten endelig vist til at visse andre bruk i området er tilkjent jaktrett på tross av at de ikke har skog, men da er dette uttrykkelig sagt. Det har da formodningen mot seg at også Skaaret har jaktrett på tross av at retten ikke er nevnt.

Staten gjør gjeldende at heller ikke de såkalte kongeskjøtene av 1790 til de daværende oppsitterne på de to eiendommer som i dag utgjør gnr. 11 bnr. 1 og 2, Halvor Ottersen og Otter Ottersen, ga brukene jaktrett. Det må i denne forbindelse legges til grunn at skjøtene er utformet etter et den gang benyttet fast formular. Det forhold at «Vejde og Vejde Stæder» er nevnt i skjøtene, kan derfor ikke tas som uttrykk for at de to brukene det er tale om ble tillagt jaktrett

Side:225

ved skjøtene når det ikke forelå noen hjemmel for å tillegge brukene slik rett.

Etter statens oppfatning er det heller ikke påvist andre dokumenter som støtter Skaarets anførsel om at de to brukene på kontraktrettslig grunnlag kan gjøre krav på jaktrett. Den fremlagte skyldsetningsforretning av januar 1876 som ble avholdt etter begjæring av O.P. Skaaret og som gjaldt 3 skogparseller som O.P. Skaaret hadde kjøpt av Aktiebolaget Mølnbacka Trysil, gir således ikke grunnlag for å anta at jaktretten fra nå av sto i en annen stilling enn tidligere.

Staten anfører at Skaaret heller ikke kan ha ervervet jaktrett ved hevd eller alders tids bruk.

Både erverv av rettigheter ved hevd og ved alders tids bruk krever at rettigheten er utøvd kontinuerlig over et lengre tidsrom og i aktsom god tro fra erververens side. I tillegg må også grunneieren ha vært klar over at det forelå en bruksutøvelse som pretenderte å ha et rettslig grunnlag.

I dette tilfellet kan oppsitterne i Skaaret ikke ha vært i aktsom god tro. Det forelå intet dokumentgrunnlag for den rett de gjorde krav på. Deres jaktutøvelse synes heller ikke å ha vært knyttet til bestemt avgrensede områder. Forholdet synes nærmere å ha vært at de jaktet der hvor de kunne komme til, uten tanke på hvem som var eier av grunnen. Under disse omstendigheter hadde de ikke grunnlag for å tro at de hadde jaktrett. Det alminnelige utgangspukt var den gang som nå at jaktretten tillå grunneieren. Denne regel pliktet også oppsitterne i Skaaret å kjenne. Under enhver omstendighet måtte det være utelukket å erverve jaktrett ved hevd eller alders tids bruk etter at jaktloven av 1899 var trådt ikraft.

Etter statens mening var bruken heller ikke kontinuerlig og fast nok til å danne grunnlag for rettserverv ved hevd eller alders tids bruk. De opplysninger som foreligger om bruken av områdene til jakt er lite sikre og entydige og fremfor alt synes utøvelsen å ha vært både spredt og sporadisk. Det er intet sikkert grunnlag for å anta at de gamle dyregravene i området har vært anlagt eller brukt av oppsitterne i Skaaret. Under enhver omstendighet er det sannsynlig at de også har vært brukt av andre jegere. Funnene tjener dermed ikke i nevneverdig grad til å underbygge den enerett til storviltjakt som Skaaret gjør krav på.

Staten anfører endelig at den bruk som påberopes ikke ga de vekslende eiere av skogen tilstrekkelig oppfordring til å gripe inn mot bruksutøvelsen. Dels bodde verken eierne eller deres representanter i området og dels var det tale om store skogområder hvor kontrollmulighetene var små. Som et vesentlig moment peker staten i denne forbindelse på at ordinær tømmerdrift i de områder tvisten gjelder først kom i gang etter at Stora Kopparbergs Bergslags Aktiebolag hadde overtatt skogeiendommene og det var blitt mulig ved oppdemming og kanalsystemer å få tømmeret over i Klaravassdraget. Først etter at en var kommet så langt i utviklingen var det mulig for skogeieren å føre en viss kontroll med bl.a. utøvelsen av jakt i hans skoger i Ljørdalen.

Når det gjelder betydningen av grunneierens mulighet for å gripe

Side:226

inn mot uberettiget jaktutøvelse, henviser staten til uttalelser i en dom avsagt av Eidsivating lagmannsrett 2. mai 1955 i ankesak nr. 364/1954, og til Høyesteretts dom i Rt-1957-920 flg. Det pekes videre på at Stora Kopparberg omtrent på den tid da jaktloven av 1899 trådte i kraft tok opp spørsmålet om avløsning av de før nevnte bruksrettigheter i skogen som fra gammelt av tillå brukene i Skaaret. Også dette forhold måtte være til hinder for at det ved senere jaktutøvelse kunne erverves rett ved hevd eller alders tids bruk.

Dersom det allikevel ved kontrakt eller ved hevd eller alders tids bruk var ervervet jaktrett av oppsitterne i Skaaret, hevder staten at denne rett ble avløst ved utskiftningene i 1909-1910.

Det pekes her på at utskiftningene ble foretatt på skogeierens initiativ og etter at det var inngått forlik om at Skaarets rettigheter skulle avløses på denne måten. Under slike omstendigheter var den gamle utskiftningslovs §7 like lite som den någjeldende jordskiftelovs §89 til hinder for avløsning av jaktrett. De nevnte bestemmelser regulerer bare tvungen avløsning og ikke avløsning som bygger på avtale.

Etter statens oppfatning må utskiftningsforretningene fortolkes slik at de husbehovsretter som tillå brukene i Skaaret ble avløst med unntak for beiterett og rett til mosetak som positivt ble holdt utenfor. Jaktrett nevnes ikke. Dersom brukene hadde jaktrett må derfor også den anses avløst ut fra den forståelse at bare særskilt nevnte rettigheter fortsatt skulle bestå.

Heller ikke de etterfølgende omstendigheter kan etter statens mening tas til inntekt for at brukene i Skaaret har den jaktrett de gjør krav på.

Når det gjelder det forhold at anmeldelsen fra Stora Kopparberg ble henlagt og at det senere fra Skaarets side ble tatt ut forliksklage mot Bolaget uten at saken ble fulgt opp med stevning til retten, anfører staten at disse omstendigheter viser at partene allerede den gang hadde ulikt syn på hvem som hadde jaktretten.

Det er på den annen side ikke riktig at den avtale som senere ble inngått med Bolagets skogforvalter, Sundløf, innebar en anerkjennelse av den jaktrett brukerne i Skaaret gjorde krav på. Selv om det til en viss grad kan tvistes om rekkevidden av denne avtalen, er det ikke grunnlag for å anta at den gikk lenger enn til at Bolaget som en villighet gikk med på at brukerne kunne drive en viss form for jakt på nærmere angitte betingelser.

Avtalen må for øvrig leses på bakgrunn av Sundløfs store interesse i rypejakten, samt det forhold at Bolagets skogareal i Norge var lite i forhold til dets svenske skogeiendommer som også ga større muligheter for annen jakt enn på rype.

Dersom Skaaret skulle få medhold i at brukerne har jaktrett på gnr. 10 bnr. 8, hevder staten at det i tilfelle bare kan være tale om en husbehovsrett og dermed bare om småviltjakt. Storvilt har alltid vært betraktet som særlig verdifullt. Det må dessuten, ut fra opplysningene om elgbestanden i Trysil i tidligere tider, antas å ha vært lite elg i området i store deler av den periode da jakten skal ha foregått.

Skaaret har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Den påståtte jaktrett bygges prinsipalt på kontraktsrettslig

Side:227

grunnlag. Subsidiært gjøres det gjeldende at den i et hvert fall er ervervet ved hevd eller alders tids bruk.

Skaaret anfører at det dokument som ble utferdiget av fogd Juell i 1745 må anses som et bygselbrev til fordel for Otter Olsen Hammersgaard. At bygselavgiften ikke er nevnt, må ses på bakgrunn av at det senere skulle foretas skyldsetting av rydningsbruket og at bygselavgiften først skulle begynne å løpe fra dette tidspunkt. Selv om jaktrett ikke er nevnt i bygselbrevet må det på bakgrunn av at jakt og fangst under disse forhold var en livsnødvendighet anses klart at bygsleren også skulle ha disse rettigheter.

Når det gjelder forståelsen av skogutskiftningen i 1786, henviser Skaaret til at forretningens formål var å klarlegge rettsforholdet mellom grunneierne og bygslerne, å oppløse bestående sameie, samt å gå opp grensene mellom de private skogeiendommene i distriktet. Det må anses på det rene at jakt og fangst fortsatt var av meget stor betydning for rydningsbrukene. Disse forhold må tas i betraktning når en skal fortolke de ord forretningen bruker. Etter Skaarets mening er det da god grunn til å anta at uttrykket «alt behøvende i Skov og Mark» omfatter også jaktrett for rydningsbruket i Skaaret. Denne forståelse samsvarer best med at rydningsmannens interesse i skogen på dette tidspunkt nettopp var tømmer til husbehov, samt retten til å drive jakt og fangst.

Skaaret finner det heller ikke unaturlig at eierne av Vestre Lundes skog gikk med på å tilkjenne rydningsgården i Nordre Ljørdalen en slik rett. Disse skogeierne hadde store eiendommer som lå nærmere og mere lagelig til. Skogen i Nordre Ljørdalen må derfor antas å ha hatt mindre betydning også som jaktområde. I praksis må det derfor antas at det i det vesentlige var brukerne i Skaaret som hadde drevet jakt i dette området. Med den betydning jakt og fangst hadde for oppsitterne her er det derfor lite trolig at de - slik det fremgår av skogutskiftningen - ville ha sagt seg fornøyd med de tilkjente rettigheter dersom ikke også jaktretten var innbefattet.

Også kongeskjøtene av 1790 støtter etter Skaarets mening den oppfatning at de på kontraktsrettslig grunnlag har jaktrett på gnr. 10 bnr. 8. Selv om det er på det rene at skjøtene er utformet etter et standardformular og at uttrykket «Vejde og Vejde Stæder» inngår i dette formularet, må det ved fortolkningen allikevel legges til grunn at uttrykket innebærer en realitet for eiendom hvor slike rettigheter og steder finnes.

I dette tilfellet må det tillegges vesentlig vekt at det av lokalhistoriske kilder, bl.a. Trysilboka, går frem at oppsitterne i Skaaret gjennom generasjoner har vært fremragende jegere og at det må antas at de hadde en rekke faste veidesteder. Dyregravene som finnes i området må antas å ha vært brukt av rydningsmennene. På denne bakgrunn er det grunn til å tolke kongeskjøtene slik at oppsitterne ble tilskjøtet ikke bare den grunnen de hadde ryddet, men også rett til å fortsette den jakt de allerede i lang tid hadde drevet.

Dersom det allikevel ikke skulle finnes et kontraktsrettslig grunnlag for den jaktrett som kreves, hevder Skaaret at retten iallfall kan grunnes på hevd eller bruk i alders tid.

Skaaret er enig i at jaktrett ikke kunne hevdes eller erverves ved

Side:228

bruk i alders tid etter at jaktloven av 1899 var trådt i kraft. I dette tilfellet foreligger det imidlertid tilstrekkelig langvarig bruksutøvelse før loven. Videre foreligger også de øvrige vilkår for erverv av jaktretten ved hevd eller alders tids bruk.

Når det gjelder kravet til aktsom god tro anføres det at oppsitterne i Skaaret helt fra den første rydningsmann aldri hadde rimelig grtinn til å betvile at de også var berettiget til å drive jakt og fangst i skogene i Ljørdalen. Som tidligere anført var en slik rett en nødvendighet for at rydningsmannen og hans familie kunne opprettholde livet i disse øde og avsidesliggende områdene.

Sett på bakgrunn av hvor vanskelig det er å føre bevis for at jakt og fangst har funnet sted så langt tilbake i tiden, må bevisbyrden her anses oppfylt i tilstrekkelig grad. Skaaret henviser for så vidt til sine anførsler i annen sammenheng om de slutninger som kan trekkes av de mange dyregraver i området, samt til den vekt som må legges på de lokalhistoriske opplysninger om utøvelsen av jakt og fangst i området allerede i gammel tid. Også kravet om jaktutøvelse i tilstrekkelig lang tid må derfor anses oppfylt.

Den jaktrett som er stiftet for brukene i Skaaret er ikke avløst ved utskiftningene i 1909-10 slik det anføres fra statens side.

Ordlyden i utskiftningsforretningene viser at det var retten til å ta trevirke som ble avløst. Jaktretten er ikke nevnt og kan derfor ikke anses avløst. For øvrig er det heller ikke adgang til å avløse jaktrett ved jordskifte. Dette var det heller ikke adgang til etter den tidligere utskiftningslov.

At jaktretten ikke ble avløst har også støtte i det som seinere hendte. Skaaret peker i denne forbindelse på henleggelsen av Bolagets anmeldelse av oppsitterne for ulovlig jakt samt på at oppsitterne deretter tok ut forliksklage mot Bolaget i juli 1911. Begge de nevnte forhold viser klart at det på dette tidspunkt var tvist om jaktretten, noe som igjen vanskelig lar seg forene med påstanden om at oppsitternes jaktrett allerede var avløst ved utskiftningene av 1909-1910.

Grunnen til at forliksklagen ikke ble fulgt opp med stevning var ikke et uttrykk for at oppsitterne i Skaaret anså jaktretten for avløst eller bortfalt på annen måte. Årsaken var den avtale som på dette tidspunkt ble inngått med Bolagets skogforvalter, Sundløf. I realiteten innebar avtalen en innrømmelse fra oppsitternes side i forhold til den jaktrett de hadde krav på fra gammel tid. Avtalen med Sundløf ble imidlertid fra begge sider ansett for å regulere jaktretten på bindende måte for ettertiden. Oppsitterne har på sin side holdt seg til avtalens bestemmelser. Det har heller ikke vært tvist om jaktretten før Bolaget i den senere tid forlangte vederlag for å gi samtykke til fellingstillatelse for elg og til dels også gikk til det skritt å leie bort jakten.

Skaaret gjør gjeldende at det kun er oppsitterne i Skaaret som har drevet elgjakt i det området tvisten gjelder. De gjør derfor krav på enerett til slik jakt, mens det erkjennes at de har retten til småviltjakt felles med grunneieren.

For lagmannsretten er det gitt partsforklaring av Ole P. Skaaret og John A. Skaaret. Det er avhørt 5 vitner, herunder statens skogforvalter i Trysil og Rendalen, Tor Sandbu.

Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Side:229

Lagmannsretten er kommet til at anken må føre frem og skal bemerke:

Etter de opplysninger som foreligger i saken er det ikke sannsynliggjort at Skaaret på kontraktsrettslig grunnlag har slik rett til jakt som de gjør krav på.

Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå inn på om det dokument som i 1745 ble utferdiget av fogd Juell til fordel for Otter Olsen Hammersgaard er å anse som et bygselbrev eller bare som en rydningstillatelse. Slik lagmannsretten forstår dokumentet sier det intet om hvem som skulle ha jaktretten i det området dokumentet beskriver. Det kan derfor ikke tas til inntekt for at Otter Olsen Hammersgaard skulle ha jaktrett.

Etter lagmannsrettens oppfatning gir heller ikke skogutskiftningen av 1786 og kongeskjøtene av 10. november 1790 holdepunkt for at oppsitterne i Nordre Ljørdalen skulle ha jaktrettigheter.

Når det i skogutskiftningen av 1786 heter at Vestre Lundes eiere tillot Nordre Ljørdalens beboere «fremdeles at tage som forhen, alt behøvende i Skov og Mark til Huus-Behov, Bygningers Oprettelse og Vedligeholdelse, samt Kreaturers Fornødenhed», finner lagmannsretten ikke å kunne fortolke dette slik at oppsitterne i Skaaret herved også ble tilkjent jaktrett i Vestre Lundes skog. Det er således ikke tilstrekkelig holdepunkt for å anta at formuleringen «alt behøvende i Skov og Mark» omfatter også jaktretten i det aktuelle skogområdet.

For de to kongeskjøters vedkommende finner lagmannsretten det klart ut fra de opplysninger som er gitt av Riksarkivet i tilknytning til utskriften av skjøte nr. 60, at dette er formet ut fra et bestemt mønster for den slags skjøter. Dette må tas i betraktning ved vurderingen av hvilken vekt som skal legges på de ord som er brukt i skjøtene. Lagmannsretten er for så vidt enig i statens anførsel om at det forhold at formuleringen «Vejde og Vejde Stæder» er brukt i skjøtene ikke i seg selv er tilstrekkelig til å godtgjøre at de to brødre Halvor Ottersen og Otter Ottersen også fikk jaktrett for sine eiendommer.

Som det foran er gjort rede for finner lagmannsretten ikke tilstrekkelig grunn til å anta at de to bruk som ble overskjøtet tidligere var tillagt jaktrett i de skogstrekninger som i dag utgjør gnr. 10 bnr. 8. Det har da formodningen mot seg at den dansk-norske konge ved skjøtningen tilsiktet og enn mindre som eier av brukene var kompetent til å utstyre brukene med jaktrett i skog som tilhørte andre. Lagmannsretten legger ut fra dette til grunn at kongeskjøtene ikke endret den situasjon som tidligere forelå, nemlig den at det var skogeieren som hadde jaktretten.

Etter lagmannsrettens mening er det heller ikke senere ved kontraktsrettslige disposisjoner tillagt Skaaretjaktrett i det området tvisten gjelder. Det bemerkes i denne forbindelse særskilt at den avtale som ble inngått ca. 1911 mellom de daværende skogeieres skogforvalter Sundløf og oppsitterne i Skaaret, ikke kan anses som rettslig grunnlag for en slik rett til jakt som oppsitterne krever. Selv om bakgrunnen for den nevnte avtale ikke er helt klarlagt, må det anses på det rene at Sundløf verken hadde eller pretenderte å ha fullmakt fra sine foresatte til å inngå en avtale som stiftet jaktrett for eiendommene i Skaaret.

Side:230

Den mest nærliggende forståelse av avtalen mellom Sundløf og oppsitterne synes å være at Sundløf, for å slippe konfrontasjoner på grunn av uenighet om hvem som var jaktberettiget, gikk med på som en villighet at oppsitterne inntil videre kunne jakte dersom de avholdt seg fra jakt i de områder hvor og til de tider Sundløf drev rypejakt.

Lagmannsretten er kommet til at jaktrett for oppsitterne i Skaaret heller ikke kan bygges på hevd eller bruk i alders tid.

Selv om det må legges til grunn at oppsitterne i Skaaret fra gammel tid har drevet forskjellige former for jakt og fangst, kan lagmannsretten ikke se at det er sannsynliggjort at utøvelsen har hatt en slik kontinuitet og geografisk avgrensing som må kreves for at erverv av jaktrett ved hevd eller alders tids bruk skal foreligge.

Ut fra opplysningene i saken må det antas at oppsitterne i Skaaret har jaktet der viltet har vært å finne uten noen nærmere geografisk begrensning og uten at det har vært tatt hensyn til eiendomsgrenser. Det er således på det rene at de også har drevet jakt på svensk side av riksgrensen. Lagmannsretten finner det klart at en slik spredt jaktutøvelse som har foregått på forskjellige eiendommer, ikke tilfreds stiller kravene til bruksutøvelse for at jaktrett skal kunne erverves ved hevd eller ved bruk i alders tid.

Det bemerkes i denne forbindelse at de opplysninger som foreligger om dyregraver i det området hvor jaktretten kreves, ikke kan anses som tilstrekkelig bevis for at oppsitterne i Skaaret har jaktet i området i et slikt omfang og med en slik kontinuitet som må kreves for å erverve rett ved bruksutøvelse. Det er således verken klarlagt hvem som har anlagt dyregravene eller når dette skjedde. Under slike omstendigheter kan det ikke tas for gitt at de har vært brukt av oppsitterne i Skaaret og langt mindre at dyregravene er tegn på en sammenhengende og langvarig bruksutøvelse.

Etter lagmannsrettens oppfatning er heller ikke de opplysninger Trysil-boka gir så entydige at de sannsynliggjør en så omfattende jaktutøvelse i det aktuelle område som må kreves til erverv av jaktrett ved hevd eller alders tids bruk. Selv om det ikke er grunn til å dra i tvil at de forskjellige oppsittere i Skaaret helt fra den første rydningsmanns tid har vært dyktige jegere, er dette ikke i seg selv bevis for at det har vært drevet jakt på den eiendom som det er spørsmål om i saken.

Ved vurderingen av om det er sannsynliggjort tilstrekkelig bruksutøvelse i forhold til bestemmelsene om hevd og bruk i alders tid, har lagmannsretten lagt vekt på at bruken må ha vært av et slikt omfang og en slik varighet at skogeieren har hatt oppfordring til å gripe inn for å verge sin rett. Etter lagmannsrettens mening er den jaktutøvelse som det foreligger sikker opplysning om, ikke tilstrekkelig til å tilfredsstille det nevnte krav. Som før nevnt, dreier det seg om store skogområder og lite oversiktlige forhold. Etter de opplysninger som foreligger må det videre antas at jakten fra oppsitternes side ikke har vært tilstrekkelig konsentrert når det gjelder geografisk område til at det var grunn til å slutte seg til at de pretenderte å ha jaktrett over bestemte eiendommer.

Etter det resultat lagmannsretten er kommet til når det gjelder

Side:231

bruksutøvelsen, er det ikke foranledning til å gå inn på om oppsitterne har vært i aktsom god tro. Videre er det heller ikke grunn til å gå inn på om jaktretten ville måtte anses som avløst ved utskiftningsforretningene i 1909-10.

Lagmannsrettens resultat gjelder retten til all jakt på gnr. 10 bnr. 8, både jakt på småvilt og på storvilt.

Anken har etter dette ført frem for så vidt gjelder hovedanken, mens motanken har vært forgjeves. Ankemotpartene bør betale staten saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvml. §172 første ledd, jfr. §180 annet ledd. Når det gjelder motanken kan lagmannsretten ikke se at denne har voldt særskilte omkostninger.

Statens prosessfullmektig har levert omkostningsoppgave og saksomkostningene for lagmannsretten fastsettes i samsvar hermed til kr. 19 232,- hvorav kr. 15 000,- utgjør salær og kr. 4 232,- gjelder utgifter.

Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å endre.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Ole P. Skaaret som eier av gnr. 11 bnr. 1 i Trysil og John A. Skaaret, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret som eiere av gnr. 11 bnr. 2 i Trysil er uberettiget til å drive noen form for jakt på eiendommen gnr. 10 bnr. 8 i Trysil.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ole P. Skaaret, John A. Skaaret, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret til Staten v/Landbruksdepartementet v/Direktoratet for Statens Skoger in solidum 19.232,- - nittentusento hundreog trettito - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Magnus Kristensen med domsmenn):

Gårdbrukerne Ole P. Skaaret og John A. Skaaret har 23. juli 1976 med advokat Herman Rustad som prosessfullmektig stevnet Stora Kopparbergs Bergslags Aktiebolig til Sør-Østerdal herredsrett. Søksmålet gjelder retten til jakt i saksøktes skog i Skåret i Trysil.

Etter at søksmålet var reist har saksøkte overdratt eiendomsretten til de eiendommer som blir berørt av jaktretten til Direktoratet for Statens Skoger, og partene er blitt enige om at Staten ved Direktoratet for Statens Skoger skal tre inn som saksøkt i saken. Under hovedforhandlingen i saken er partene videre blitt enige om at Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret skal tre inn som saksøkere i saken i tillegg til de to opprinnelige saksøkere. Grunnen til dette er at saksøker nr. 2, John A. Skaaret har overdratt 1/3 del av sin eiendom til sine tre barn, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret.

Hovedforhandlingen i saken er holdt 31. august 1978. Av saksøkerne møtte Ole P. Skaaret og John A. Skaaret og ga forklaring. På vegne av Direktoratet for Statens Skoger møtte høyesterettsadvokat Finn Arnesen jr. og sammen med ham skogforvalter Tor Sandbu og skogfullmektig Reidar Høye. Både Sandbu og Høye ga forklaring. Det ble videre hørt forklaring av 2 vitner,

Side:232

og det ble foretatt dokumentasjon av forklaring avgitt 31. oktober 1977 av Per Persen Skaaret ved bevisopptak ved Sør-Østerdal herredsrett. Det ble forøvrig lagt fram og vist til forskjellige dokumenter. En viser til det som er anført i rettsboken om dette.

Saksøker nr. 1 - Ole P. Skaaret eier eiendommen Ljørdalen nordre, gnr. 11, bnr. 1 i Trysil, og saksøker nr. 2 - John A. Skaaret og hans tre barn, Magna Melby, Arne Skaaret og Stein Skaaret - eier eiendommen Ljørdalen mellom, gnr. 11, bnr. 2 i Trysil. Begge eiendommer ligger i Skaaret i Ljørdalen, Stora Kopparberg - nå Statens Skoger - eier det meste av skogen og fjellet i Skåret. Saksøkerne hevder at de er innehavere av jaktretten til storvilt og at de også har jaktrett til småvilt i dette område. Det dreier seg om et område som omfatter omlag 100 000 dekar. Det er opplyst at de eiendommer det gjelder har gnr. 9, bnr. 1, 14, 15, 17 og 220 og gnr. 10, bnr. 8 i Trysil. - - -

Retten er kommet til at saksøkerne har en viss rett til å drive jakt på saksøktes eiendommer og bemerker:

Saksøkerne er ætlinger etter Otter Ottersen Hammersgaard som var den opprinnelige bygsler av eiendommen i Skaaret i Nordre Ljørdalen. Etter at eiendommen ble delt i to har de to eiendommer vært i slektens eie og har stort sett gått fra far til sønn fram til våre dager. Etter de opplysninger som foreligger finner retten å måtte gå ut fra at de som har bodd på eiendommene i alle år har drevet jakt i det område som eiendommene har ligget på og finner også å måtte gå ut fra at utøvelsen av jakten har vært et visst ledd i næringsgrunnlaget for eiendommene.

Retten finner videre å måtte gå ut fra at jakten har vært utøvet uten innsigelser fra grunneierens side fram til årene omkring 1910. Det fant da sted en utskiftning hvor eiendommene fikk sine bruksretter i «Bolagets skog» avløst, og det oppsto på dette tidspunkt også en viss uenighet om jaktretten i området. Retten kommer tilbake til dette, men vil her peke på at eierne av de to eiendommer på dette tidspunkt hadde vært eiere av sine eiendommer siden 1790. Det må derfor antas at de i 1910 hadde drevet jakt i området i over 100 år uten at jaktretten var blitt bestridt.

Det kan nok fremstille seg som noe tvilsomt om retten til å drive jakt i området har vært omfattet av de bruksretter - husbehovsretter - som eiendommene var blitt tillagt ved den utskiftning som fant sted i 1780 årene og som førte til at bygslerne av de to eiendommer i Nordre Ljørdalen ble selveiere. Retten til å drive jakt i området er ikke blandt de rettigheter som uttrykkelig ble tillagt eiendommene, men dette kan - slik retten ser det - ikke tillegges noen avgjørende betydning i denne sak. Det må - som allerede nevnt - ansees å være på det rene at eierne av de to eiendommer i 1910 hadde utøvet jakt i området i over 100 år, og etter de opplysninger som foreligger er det ikke grunnlag for å tvile på at eierne av de to eiendommer har vært av den oppfatning at retten til å drive jakt var blandt de rettigheter som var tillagt eiendommene. En må derfor gå ut fra at eierne av eiendommene har hatt den oppfatning at de har utøvet en rett som de hadde og at de derfor har utøvet jaktretten i god tro fram til 1910. De hadde da drevet jakt i området i over 100 år og må derfor ansees for gjennom alders tids bruk å ha ervervet rett til å drive jakt i området.

Spørsmålet blir da i første rekke om den utskiftning som fant sted i 1910 har ført til at de har tapt denne rett.

Utskrift av utskiftningene viser at det den 24. august 1909 etter forlangende

Side:233

av Stora Kopparbergs Bergslags Aktiebolig ble påbegynt utskiftning, en utskiftning som blandt annet omfattet eiendommene gnr. 11, bnr. 1 og 2 som tilhører saksøkerne i vår sak. Utskiftningen vedrørende gnr. 11 bnr. 2 ble avsluttet i august 1909, mens utskiftningen vedrørende gnr. 11 bnr. 1 ble avsluttet i juni 1910. Det går fram av utskiftningene at begge eiendommer ble tillagt bestemte skogarealer til avløsning av den bruksrett de hadde hatt i Bolagets skog. Det går videre fram at den avløsning som fant sted omfattet all bruksrett som eiendommene hadde hatt i Bolagets skog bortsett fra beiteretten og retten til mosetak.

Retten til jakt er ikke nevnt og til saksøktes anførsel om at også denne må ansees avløst ved utskiftningen, har saksøkernes prosessfullmektig fremholdt at retten til jakt ikke kan avløses ved utskiftning. Det er vist tiljordskiftelov ens §89 og til det som er anført om dette av Brækhus og Hærem i Norsk Tingsrett side 245.

Jordskifteloven inneholder i §89 bestemmelser om hvilke bruksretter som kan kreves avløst ved særskilt sak. Som pekt på av Brækhus og Hærem kan andre enn de rettigheter som er nevnt i §89 ikke kreves avløst etter jordskiftelovens regler, således ikke jaktrett. Dette gjelder jordskifteloven av 1950, men må antas å gjelde også etter den tidligere lov om utskiftning av 13. mars 1882 som gjaldt på den tid utskiftningen i vår sak fant sted.

Dette må imidlertid antas bare å gjelde hvor bruksretter kreves avløst i særskilt sak etter reglene i jordskifteloven eller i den tidligere utskiftningslov. Som grunnlag for den utskiftning som har funnet sted for de to eiendommer som saken gjelder foreligger imidlertid inngåtte avtaler. Avtalen vedrørende gnr. Il bnr. 2 kom til ved et forlik som ble inngått 6. juni 1898 for Trysil forligelseskommision og som lyder slik:

«lnnklagede Berte Persdatter forbinder seg herved til for sin eiendom Lørdal en mellem gårdsnr. 11 brugs nr. 2 ved lovlig udskiftning at blive tildelt skog for den hendes ovennevnte eiendom tilhørende brugsrett i Lille Lørdalen skog og Skårlien.»

Avtalen vedrørende gnr. 11 bnr. 1 er datert 18. juni 1910 og er tatt inn i utskiftningsforretningen og lyder slik:

«Undertegnede Stora Kopparbergs Bergslags Aktiebolag og Per Olsen Skaarets arvinger for Skaaret søndre i Lørdalen, Trysil, er blevne således forenede: Til avløsning av all den Skaaret søndre gnr. Il bnr. 1 og 3 tilkommende husbruksrett i Bolagets skoge i Lille Lørdalen med Skaarlien overdrager bolaget til nevnte eiendom som full odel og eie 4 tildels sammenhengende skogskifter, nemlig et i Bergaadalen, et i østre lien mellem elven og landeveien, et i vestre lien og derfra er skifte til sæteren - hvilke samtlige efter omforende mål vil bli opgået og avmerket av utskiftningsretten, således som denne finner fornødent, med nærmere i utskiftningsprotokollen inntaget beskrivelse. Hermed skal all bruksrett være avløst. Samtlige i Bolagets skoge forefindende slåtter skal tilhøre Bolaget med undtagelse av en inngjerdet slått ved Molbækken, som fremdeles skal tilhøre søndre Skaaret, dog uten bruksrett i Bolagets skog. Bolaget forbeholder seg rett til uten erstatning at ta tømmerveie og væltepladse over eller i de ovennevnte strekninger, samt adgang til lænsefeste og alt andet for tømmerets fremdrift i Ljøra og Bergaaen fornødent, rett til vei og båthusplads i østre lien samt adgang til fiske i kjærene og elverett.»

Det vil gå fram av dette at de to utskiftninger som fant sted i 1909 og 1910 er basert på inngåtte avtaler. Ved avgjørelsen av spørsmålet om hvilke

Side:234

rettigheter som ble avløst ved utskiftningene, må en derfor - slik retten ser det - i første rekke søke å finne fram til hva partene har ment om dette.

Avtalene går ut på at utskiftningen skulle føre til en avløsning av de bruksretter de to eiendommer hadde i Bolagets skog. Avtalene inneholder intet om hvorledes det skulle forholdes med jaktretten, og i utskiftningene er det heller ikke nevnt noe om hvorledes det skulle forholdes med denne. Løsningen av dette spørsmål må derfor søkes i de omstendigheter som ellers forelå.

Det er på det rene at de daværende eiere av de to eiendommer saken gjelder sammen med tre andre grunneiere i Ljørdalen i juni 1911 tok ut forliksklage mot Stora Kopparbergs Bergslags Aktiebolag. Grunnlaget for denne forliksklage var at Bolaget hadde «negtet Opsiddere i Gaarden Skaaret at drive jagt saavel i den nævnte Skog som i det høiere liggende Fjeld». Klagen ble behandlet av Trysil forlikskommisjon i møte 7. august 1911, og saken ble etter forlangende av klagerne henvist til retten «da intet forlik kunne oppnaaes».

Noe søksmål ble ikke reist, og det er ikke klarlagt hva årsaken var til det. Det man med noenlunde sikkerhet vet er at de grunneiere det gjelder var blitt anmeldt av Bolaget for at de drev ulovlig jakt på Bolagets eiendommer. Politidokumentene skal være kommet bort og har derfor ikke vært lagt fram under behandlingen av saken, men etter de opplysninger som ellers foreligger, finner retten å måtte gå ut fra at denne anmeldelse er blitt henlagt uten noen strafferettslig forføyning. Per Persen Skaaret, som er far til saksøker nr. 1, og som tidligere var eier av den eiendom som saksøker nr. 1 nå har, har forklart at han mener at tvisten om jaktretten oppsto i 1910, og at anmeldelsen ble inngitt til lensmannen i Trysil. Han har videre forklart at en av lensmannsbetjentene i denne forbindelse kom hjem til dem på gården og leste opp et dokument. Han kan ikke si hva dette dokument gikk ut på, men han husker at lensmannsbetjenten ga uttrykk for at det ikke var noe til hinder for at de fortsatte med jakten.

Per Persen Skaaret er født i 1891 og var 1819 år da dette skjedde. Han har i alle sine leveår bodd hjemme på gården, og det er etter rettens oppfatning ikke noe grunnlag for å tvile på at det er riktig det han har forklart om dette.

Han har videre forklart at Bolagets skogforvalter Sundløf et par år tidligere hadde ført opp en jakthytte i Vestfjellet, og at det en tid etter at forholdet om jaktretten hadde vært anmeldt til lensmannen, ble inngått en avtale mellom skogforvalteren og brødrene til Per Persen Skaaret. Avtalen gikk ut på at de ikke skulle jakte i Vestfjellet når Sundløf oppholdt seg på jakthytten, men at de da kunne jakte på andre steder på Bolagets eiendommer (Brattfjellet og Freng).

Det var mor til Per Persen Skaaret som satt med eiendommen på det daværende tidspunkt, men han sier at han ikke har noe kjennskap til den forliksklage som ble tatt ut i 1911.

Hva årsaken var til at grunneierne ikke fulgte opp det søksmål de hadde reist ved uttaket av forliksklagen, foreligger det ingen opplysninger om, men det er nærliggende å tro at den avtale som ble inngått med skogforvalteren har vært ansett for å være tilfredsstillende for dem at de ikke har sett det nødvendig å gå videre med saken for å få spørsmålet avgjort.

Det er på det rene at eierne av de to eiendommer som vår sak gjelder fortsatte å jakte på Bolagets eiendom, men slik at de har rettet seg etter den inngåtte avtale. Det foreligger intet om at Bolaget har protestert på dette,

Side:235

og retten kan derfor ikke se at det foreligger noe som gir støtte for at utskiftningene i 1909 og 1910 førte til at jaktretten var omfattet av den avløsning som ble gjennomført.

Saksøktes prosessfullmektig har i denne sammenheng anført at den avtale som ble inngått mellom skogforvalter Sundløf og de grunneiere det gjelder må sees som et samtykke til å drive jakt i området, er samtykke som når som helst kan trekkes tilbake.

Retten ser det ikke slik. Som pekt på foran, finner retten at eierne av de omhandlede eiendommer på det tidspunkt avtalen ble inngått hadde ervervet rett til å drive jakt i området.

Avtalen må etter rettens oppfatning bedømmes på denne bakgrunn og derfor bare sees som en avtale som i noen utstrekning avgrenset det område hvor de kunne jakte.

Omfanget av jaktretten er ikke klar. Saksøkernes påstand går ut på at de har eneretten til jakt av elg, mens den forøvrig går ut på at de har rett til jakt av småvilt i området. Dette er grunngitt med at det utelukkende er eierne av de to eiendommer som i tiden før siste verdenskrig drev jakt på elg i området.

Retten går ikke nærmere inn på dette. Det følger av det utgangspunkt som er påberopt for jaktretten at det ikke har vært tale om noen enerett til å drive jakt i området, men om en rett som er begrenset til en husbehovsrett. Det er dette som etter rettens oppfatning danner utgangspunktet for den rett som eierne av de to eiendommer har ervervet. Det var - på den tid de ervervet retten til å drive jakt i området - et alminnelig prinsipp at man ikke kan hevde i strid med sin adkomst. Den omstendighet at eierne av eiendommene måtte ha utøvet en rådighetsrett som går lenger enn de etter sin adkomst hadde rett til gir derfor ikke grunnlag for noen utvidelse av jaktretten.

Retten finner derfor å måtte legge til grunn for avgjørelsen at den jaktrett de to eiendommer har i området er en begrenset jaktrett, en rett som ikke går lenger enn at de har adgang til å drive jakt til dekning av eget behov. Dette må etter rettens oppfatning gjelde både for jakt av elg og for jakt av småvilt.

Etter det resultat retten således er kommet til har hovedsøksmålet bare ført delvis fram. Partene bærer derfor hver sine omkostninger i hovedsøksmålet etter reglene i tvistemålslovens §174 første ledd.

Motsøksmålet - som går ut på at saksøkerne er uberettiget til å drive noen form for jakt på saksøktes eiendommer - har ikke ført fram. Saksøkte skal derfor i prinsippet pålegges å erstatte motparten hans saksomkostninger, jfr. tvistemålslovens §172 første ledd. Motsøksmålet kan imidlertid ikke sees å ha påført saksøkerne omkostninger ut over de som følger av hovedsøksmålet. Retten kan derfor ikke se at det er grunnlag for å pålegge saksøkte å betale saksomkostninger til saksøkerne i forbindelse med det reiste motsøksmål.

Dommen er enstemmig. - - -