Rt-1957-920
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1957-10-05 |
| Publisert: | Rt-1957-920 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 98/1957 |
| Parter: | Per Nyhuus m.fl. (høyesterettsadvokat H.U. Sverdrup-Thygeson) mot Gravbergskovens Aktieselskab (overrettssakfører Rein Henriksen - til prøve). |
| Forfatter: | Hiorthøy, Eckhoff, Gaarder, Bendiksby, Skau |
| Lovhenvisninger: | Lov om bruksrettigheter (1874), Jaktloven (1899) §2, Jaktloven (1951) |
Dommer Hiorthøy: I søksmål, anlagt av Gravbergskovens Aktieselskab mot Per Nyhuus m. fl. som innehavere av setrer i Varåholla med påstand om at de saksøkte skulle kjennes uberettiget til elgjakt på saksøkerens eiendom g.nr. 66, b.nr. 23, Brenna skog i Trysil, avsa Sør-Østerdal herredsrett 5. november 1953 dom med denne domsslutning:
«1. Per Nyhuus som eier av Nyhuus østre, g.nr. 63, b.nr. 14 i Trysil,
Paul P. Nyhuus som eier av Petters, g.nr. 63, b.nr. 9 i Trysil, Georg Nyhuus som eier av Strandevold, g.nr. 63, b.nr. 18 i Trysil,
Magne Rønningen som eier av Danielplassen, g.nr. 63, b.nr. 29 i Trysil,
Lorentz Larsen som eier av Vangli, g.nr. 63, b.nr. 50 i Trysil,
Kåre Vestli som eier av Vestli søndre, g.nr. 63, b.nr. 54 i Trysil,
Johan Hagen som husmann på Hagen under Nyhuus østre, g.nr. 63, b.nr. 14 i Trysil er uberettiget til jakt på elg i den Gravbergskovens Aktieselskab tilhørende eiendom g.nr. 66, b.nr. 23, Brenna Skog i Trysil.
2. Per Nyhuus, Paul P. Nyhuus, Georg Nyhuus, Magne Rønningen, Lorentz Larsen, Kåre Vestli og Johan Hagen dømmes til in solidum innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale til Gravbergskovens Aktieselskab saksomkostninger med 800 kroner.»
Side:921
Dommen ble av Per Nyhuus, Paul P. Nyhuus, Magne Rønningen, Lorentz Larsen, Kåre Vestli og Johan Hagen påanket til Eidsivating lagmannsrett. Saksøkte Georg Nyhuus lot det bero med herredsrettens dom.
Ved lagmannsrettens dom 2. mai 1955 ble herredsrettens domsslutning punkt 1 stadfestet. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett ble ikke tilkjent.
Per Nyhuus, Paul P. Nyhuus, Magne Rønningen, Lorentz Larsen, Kåre Vestli og Johan Hagen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har påstått seg frifunnet og og ankemotparten dømt til å betale de ankende parter saksomkostninger for alle retter.
Gravbergskovens Aktieselskab har tatt til gjenmæle og har påstått lagmannsrettens dom, første del, stadfestet og ankemotparten tilkjent saksomkostninger for alle retter.
Partenes anførsler og de nærmere omstendigheter i saken fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sør-Østerdal herredsrett 22. og 23. januar 1957 og 2., 3. og 4. april s. å. Under bevisopptaket har 19 vitner avgitt forklaring, blant dem 7 som ikke har forklart seg tidligere. Videre har også forstmester Asbjørn Moe som representant for ankemotparten avgitt forklaring, liksom samtlige ankende parter unntagen Per Nyhuus har forklart seg på ny. Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye skriftlige bevis som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre særskilt rede for. Saken foreligger for Høyesterett i vesentlig samme skikkelse, om enn de nye vitneprov må erkjennes å ha gjort spørsmålet om bedømmelsen av den stedfunne bruksutøvelse noe mer tvilsomt.
De ankende parter har for Høyesterett - i motsetning til hva som var stillingen for herredsrett og lagmannsrett, der dette forhold utgjorde det prinsipale søksmålsgrunnlag - ikke påberopt seg at det kan påvises et kontraktsmessig grunnlag for den påståtte rett til elgjakt på ankemotpartens eiendom. De bygger nå utelukkende sitt rettskrav på hevd og alders tids bruk, men innrømmer så vidt skjønnes samtidig at det ikke er mulig å føre bevis for at hevdsvilkårene har vært oppfylt før ikrafttredelsen av lov 23. mai 1874 angaaende visse Brugsrettigheder over fremmed Eiendom. I samsvar med dette har de i hovedsaken innskrenket seg til å søke godtgjort at betingelsene for et rettserverv ved alders tids bruk i dette tilfelle er til stede.
Slik som saken ligger an for Høyesterett, finner jeg det ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om den historiske opprinnelse til den påståtte jaktrett. Etter de dokumenterte bygselsedler, skjøter m.v., sett på bakgrunn av den dagjeldende lovgivning, er jeg imidlertid tilbøyelig til å anta at det må ansees tilstrekkelig godtgjort at noen kontraktsmessig hjemmel ikke kan ha foreligget. Når det gjelder spørsmålet om erverv ved hevd i henhold til N. L. 5-5-4, antar jeg
Side:922
videre med de tidligere retter at opplysningene i saken ikke gir grunnlag for å fastslå at hevdsvilkårene har vært oppfylt før 1. januar 1875. Det er ikke for Høyesterett fremskaffet nytt bevismateriale som er egnet til å avsvekke denne oppfatning.
Spørsmålet om erverv ved alders tids bruk av en eventuell fellesrett til elgjakt bl.a. i Brenna skog, knyttet til de ankende parters seterrett i Varåholla, gir anledning til forskjellige rettslige tvil. Dels har det vært anført at et rettserverv som dette ville komme i konflikt med bestemmelsen i jaktloven av 20. mai 1899 §2 om at retten til jakt ikke for bestandig kan skilles fra eiendomsretten til grunnen. Dels er det uenighet mellom partene om hvorvidt bruksutøvelsen må bedømmes isolert for hver av de ankende parter, eller om det er tilstrekkelig at den nødvendige bruk er godtgjort å foreligge for en enkelt. Også den omstendighet at det, som nettopp nevnt, etter min mening ikke bare er uklart hvordan bruksutøvelsen er oppstått, men likefrem må ansees på det rene at den ikke kan ha sin opprinnelse i kontrakt eller lignende, er et moment som kan tenkes å spille inn ved den rettslige bedømmelse.
Etter det som foreligger opplyst i saken, finner jeg det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til betydningen av disse forhold, idet jeg med herreds- og lagmannsretten antar at den bruksutøvelse som har funnet sted, ikke i noe tilfelle har vært av en slik karakter at den kan virke rettsstiftende. Ved siden av det som er anført angående dette i de tidligere retters domsgrunner, har jeg bl.a. lagt vekt på følgende: Selv om elgjakten av de ankende parter må antas utøvet i god tro i henhold til en formodet rett, kan det ikke ansees godtgjort at forholdet har vært kjent på en slik måte at man i grunneierens passivitet kan se uttrykk for en erkjennelse av en tilsvarende forpliktelse. De vekslende grunneiere har som utenbygdsboende hatt mindre lett for å følge med og gripe inn, så meget mer som det, så vidt vites, ellers i landet er en helt usedvanlig foreteelse at jaktrett skilles fra grunnen og følger seterrettigheter. At bruken etter samstemmige vitneprov i årevis har foregått åpenlyst uten at det har gitt anledning til påtale fra grunneieren eller hans folk, kan etter omstendighetene neppe være avgjørende, bl.a. av den grunn at en rekke av «Nyhuusbøndene» har vært grunneiere med jaktrett i tilstøtende strøk, og at flere eller de fleste av de elger som er felt, synes å ha vært reist eller nedlagt her, altså utenfor det omstridte område. Ellers er jeg som det fremgår enig i at den utøvelse av jakt som har funnet sted - også når man tar skyldig hensyn til det nye som er kommet frem ved den siste, omfattende vitneførsel - ikke har hatt den fasthet og kontinuitet som etter gjeldende lære må være en forutsetning for rettsstiftelse ved alders tids bruk. I denne henseende er det etter min mening grunn til å stille særskilt strenge krav i forhold som det foreliggende hvor vanlig hevd er utelukket, hvor bruksutøvelsen,
Side:923
i hvert fall tidligere, nokså meget unndro seg kontroll, og hvor det ikke dreier seg om nødvendige behov, men om overføring av en eksklusiv rett fra én gruppe rettighetshavere til andre.
Jeg kommer etter dette til det resultat at lagmannsrettens frifinnende avgjørelse må bli å stadfeste. Etter omstendighetene antar jeg at det ikke er grunn til å gjøre noen forandring med hensyn til lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Derimot vil de ankende parter etter sakens utfall ikke kunne unngå å tilsvare ankemotparten saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Per Nyhuus, Paul P. Nyhuus, Magne Rønningen, Lorentz Larsen, Kåre Vestli og Johan Hagen én for alle og alle for én 4000 - fire tusen - kroner til Gravbergskovens Aktieselskab innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Gaarder, Bendiksby og Skau: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Hans Skotner med domsmenn Kristian Nordberg og Oskar Berg):
Gravbergskovens Aktieselskab, Sarpsborg, er eier av Brenna skog, g.nr. 66, b.nr. 23, i Trysil.
En del eiere eller brukere av eiendommer utskilt fra eiendommen g.nr. 63 Nyhuus i Trysil, og som har setrer med seterrettigheter i eller like inntil Brenna skog - i setergrenda Varåholla - drev høsten 1950 elgjakt i Brenna skog. Gravbergskovens Aktieselskab mente seg eneberettiget til elgjakten og protesterte. De nevnte grunneiere påsto at elgjakten tillå Nyhuusgårdene og drev også høsten 1951 elgjakt der. - -
Ved sakens avgjørelse bygger retten da på at som oversetning gjelder den rettsregel - lovfestet fra gammelt av - at grunneieren har enerett til elgjakt på sin grunn, og den finner det unødvendig å gå nærmere inn på det rent rettshistoriske spørsmål for så vidt. Det kan herom vises til forarbeidene til loven om jakt og fangst av 14. desember 1951, innstilling av 26. mai 1939 fra jaktlovkomiteen, innstillingens første sider og de henvisninger som der er gjort (Forarbeider til loven 1951 II nr. 94.). - - -
Alle de saksøkte, unntatt Johan Hagen, eier gårder som fra lang tid tilbake er utskilt fra en av Nyhuus-eiendommene. Etter hvert som Nyhuusgårdene ble delt, bygget eierne av de nye bruk seg setrer i Varåholla, og i de siste 150 år har Varåholla vært en typisk setergrend for Nyhuusgårdene. Saksøkte Johan Hagen er husmann under saksøkte Per Nyhuus' eiendom Nyhuus østre. Husmannsplassen ble etter det opplyste ryddet i 1820. Far til Johan Hagen, som også var husmann der, bygget seg seter i Varåholla. - - -
Side:924
Rettens bemerkninger:
Når det gjelder jaktutøvelsen fra Nyhuusgårdenes side fra den tidligste tid, og fremover til nå, så foreligger det ytterst sparsomme opplysninger for tiden inntil de siste generasjoner. For den senere tids vedkommende er det etter de foreliggende opplysninger alene eierne av b.nr. 14 og b.nr. 9 - de saksøkte Per og Paul P. Nyhuus - som har påvist å ha drevet jakt i noen utstrekning. Retten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på de enkelte parts- og vitneforklaringer for så vidt. For samtlige de saksøktes vedkommende finner retten at de ikke har ført bevis for en jaktutøvelse til noen tid av den art at den kan danne grunnlag for hevd eller erverv av rett til jakt ved alders tids bruk. Vel har en del av Nyhuusgrendas oppsittere gjennom tidene drevet jakt, herunder også elgjakt, i Brenna skog, og i andre skoger i strøket omkring. Noen egentlig kontinuitet i bruken har det ikke vært, og etter det foreliggende synes det retten klart at denne jaktutøvelsen fra Nyhuusgrendas side ikke har gitt uttrykk for at Nyhuusgårdene jaktet som eneberettiget til det. Nyhuusgrendas jegere har nok streifet omkring i strøket, og inne i Brenna skog også, samtidig med mange andre jegere. Det foreligger ikke noe som gjør det berettiget å anta at Nyhuusoppsitterne har ansett seg som eneberettiget, eller berettiget i det hele, og overfor andre utøvere har hevdet en slik rett. Jakten synes drevet, som stort sett ellers i landet tidligere, med enten direkte samtykke eller et forutsatt stilltiende samtykke fra grunneierne, eller rett og slett «på lur». Skogene var store og det var nok for alle. Og noen særlig interesse for jakten - bortsett fra elgjakten i den senere tid - har øyensynlig Brennas skogs eiere ikke hatt. Brenna skog har vært «bedriftsskog» i ethvert fall fra 1850-årene.
Av Nyhuusgårdenes bruk - jaktutøvelse - kan da heller ikke noe sluttes for bedømmelsen av den rent kontraktsmessige ervervelse av jaktretten.
Når det gjelder de saksøktes påstand om å ha ervervet jaktretten i forbindelse med seterrettene i Varåholla, så finner retten det åpenbart uholdbart. For sin påstand påberoper de saksøkte seg selve bygselseddelen og den bruk (jaktutøvelse) som de hevder seterteigene har utvist. Om bruken vises til det som er sagt foran. Bygselseddelen selv nevner bare «Setter og Setterhafn». Det foreligger Intet i saken som gjør det antagelig at det på bygslingstiden eller siden i Trysil har hersket den oppfatning, eller gjeldt den regel, at det til seterrettene også knytter seg jaktrett, i ethvert fall ikke til en så eksklusiv jakt som jakten på elg. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann Kristian Lunde og lagdommerne J. Aars Rynning og Fr. Hassel):
- - -
Lagmannsretten bemerker: - - -
Tilbake står da spørsmålet om jaktretten er vunnet ved alders tids bruk. Forat alders tids bruk skal foreligge, må det iallfall kreves at bruken har vært utøvet slik at den er oppfattet som en virkelig rett for utøverne og som en virkelig forpliktelse for eieren av den tjenende eiendom. Hvor det som her gjelder en utøvelse som ikke åpenbarer seg
Side:925
ved en for brukens skyld anbrakt innretning, og bare i et begrenset tidsrom hvert år, finner lagmannsretten videre at kravene til kontinuitet i bruken må være ganske strenge. En slik mulig rett må gjennom et langt tidsrom tydelig markere seg ved at den brukes regelmessig og åpenlyst, slik at det blir klart for enhver at her utøves en rett av en ganske bestemt art. Som det fremgår av hva foran er sagt, er det visstnok godtgjort at oppsitterne nå og da har drevet elgjakt i disse områder gjennom en periode av flere mannsaldre. På samme måte som ved hevd må det også ved alders tids bruk kreves at betingelsene er oppfylt for hver enkelt av brukerne. Men så uklart som forholdet omkring denne jakt er, og så spredt og tilfeldig som det hele har foregått, og så megen ulovlig elgjakt som vitterlig har funnet sted ned gjennom tidene, dels i smug og dels åpenlyst, er det vanskelig å fastslå at noen slik rett er vunnet for noen av oppsitterne på Nyhuus gjennom alders tids bruk. - - -