RG-1991-1132

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-02-25
Publisert:	RG-1991-1132
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 25. februar 1991 i sak nr. 198/90. Lagmannsrettens dom har vært påanket til Høyesterett, men anken ble av kjæremålsutvalget nektet fremmet til Høyesterett i medhold av bestemmelsen i tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1.
Parter:	A/S Eckersbergsgaten 24 advokat Cato Schiøtz) mot Stein Morten Hole (advokat Ivar Hole). I sak nr. 109/90: A/S Eckersbergsgaten 24 (advokat Cato Schiøtz mot Kåre Guthu (advokat Ivar Hole). I sak nr. 110/90: Carl Petter Christensen, Christian H. Christensen (advokat Cato Schiøtz) mot 1. Anne Margrethe Hoff (advokat Arve Due Lund), 2. Gunnar Sørums dødsbo v/Gro Sørum (advokat Knut Wahl).
Forfatter:	Lagdommerne Odd Blomdal, Nina Frisak, ekstraordinær lagdommer Bjørn Vade
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §373, Gjeldsbrevloven (1939) §5, Husleieloven (1939) §38, §172, §176, §180, §48, §51, §7, Borettslagsloven (1960)

Saken gjelder gyldigheten av oppsigelsene av husleieforhold.

Ankemotpartene har alle en leiekontrakt med tilknyttet andelsobligasjon. Gårdeierne sa opp andelsobligasjonene samtidig med leieforholdene. Leietakerne ble tilbudt nye kontrakter på de samme husleiebetingelser som eksisterte ved oppsigelsene. Hensikten med oppsigelsene var å innløse andelsobligasjonene.

Det nærmere saksforhold fremgår i hovedtrekk av byrettens dom og det som sies nedenfor.

Leietakerne tok ut stevning mot gårdeierne ved Oslo husleierett for å få kjent oppsigelsene ugyldige. Sakene ble forenet til felles behandling. Oslo byrett avsa 3. januar 1990 dom med slik slutning:

«I sak nr. 78/87:

1. Oppsigelsen av 22. januar 1987 kjennes ugyldig.

Side:1133

2. A/S Eckersberggaten 24 dømmes til å betale saksomkostninger til Stein Morten Hole med kr. 17.000,- - syttentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

I sak nr. 102/87:

1. Oppsigelsen av 22. januar 1987 kjennes ugyldig.

2. A/S Eckersberggaten 24 dømmes til å betale saksomkostninger til Kåre Guthu med kr. 17.000,- syttentusen - innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

I sak nr. 120/87:

1. Oppsigelsene av 22. januar 1987 kjennes ugyldige.

2. De saksøkte har ikke rett til å innløse Gunnar Sørums dødsbos andelsobligasjon når leieretten med andelsobligasjon går over til en eller flere av boets arvinger.

3. De saksøkte dømmes in solidum å tilbakebetale Gunnar Sørums dødsbo betalt leie med tillegg vedrørende leiligheten i Bogstadveien 7 for tiden etter 1. juli 1987 og inntil rettskraftig dom foreligger.

4. De saksøkte dømmes in solidum å betale saksomkostninger til Anne Margrethe Hoff med kr. 29.000,- innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.

5. De saksøkte dømmes til in solidum å betale saksomkostninger til Gunnar Sørums dødsbo med kr. 24.184,- tjuefiretusenetthundreogåttifire - innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.»

A/S Eckersbergsgaten 24 og Carl Petter og Christian H. Christensen har i rett tid påanket byrettens dom. Stein Morten Hole, Kåre Guthu, Anne Margrethe Hoff og Gunnar Sørums dødsbo har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus den 29. og 31. januar 1991. Christian H. Christensen møtte på vegne av sameiet Bogstadveien 7 hvor han er en av sameierne og som styremedlem og hovedaksjonær i Eckersbergsgaten 24 og han avga forklaring. Gro June Sørum møtte som loddeier på vegne av Gunnar Sørums dødsbo. Kåre Guthu møtte. Det ble ført ett vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av byrettens dom og det som nevnes i det følgende.

De ankende parter A/S Eckersbergsgaten 24 og Carl Petter Christensen og Christian H. Christensen, heretter kalt gårdeierne, har felles syn på forståelsen av kontraktene. Gårdeierne gjør i det vesentlige gjeldende:

De tre adkomstdokumentene til obligasjonsleilighetene, hovedobligasjon, andelsobligasjon og leiekontrakt, lest i sammenheng gir ikke leietakerne et uoppsigelig leieforhold.

I hovedobligasjonen som er hoveddokumentet, står det at «Beløpet er uoppsigelig fra kreditors side». Det må fortolkes antitetisk slik at obligasjonen kan oppsies fra debitors side. Dette er det eneste dokumentet hvor det står noe om oppsigelse. Det forhold at rubrikken om avdrag ikke er utfylt, er normalt ved obligasjonsleiligheter. Hvis obligasjonen innfris, innfris den normalt ikke i avdrag, men i sin helhet.

Hovedobligasjonene er ifølge sin egen tekst gjennom tid både nedskrevet og oppskrevet og det harmonerer ikke med at obligasjonene skulle være uoppsigelige. Størrelsen på de nedskrevne beløpene svarer i flere tilfeller til størrelsen på obligasjonsandelene og viser at

Side:1134

andeler har blitt innløst. Nå er ialt 54 av 58 andelsobligasjoner, alle unntatt de 4 saken gjelder, innfridd. Praksis viser således at obligasjonene kan innløses.

Hovedobligasjonen trekker opp rammen for andelsobligasjonen, andelsobligasjonseierne er medeiere i hovedobligasjonen. Andelsobligasjonen er et utfyllende og avledet dokument fra hovedobligasjonen. Andelsobligasjonen utpensler reglene mellom gårdeieren og leietakerne, men gir ikke etter sin art utvidede rettigheter for leietakerne når de gjelder oppsigelse. Andelsobligasjonen gjengir på første side hele hovedobligasjonens tekst. Andelsobligasjonseierne gjøres i annet avsnitt oppmerksom på at obligasjonen er uoppsigelig fra kreditors side. Det kan ikke tolkes dithen at obligasjonen er uoppsigelig fra debitors side.

Klausulen i andelsobligasjonen på side 2 annet avsnitt om at «Obligasjonen skal til enhver tid være knyttet til leieforholdet», regulerer utelukkende spørsmålet om hvordan omsetningen skal finne sted og har ikke noe med innløsning og oppsigelighet å gjøre. Omsetningen skal finne sted samlet for andelsobligasjon og leierett. Selv om omsetningen er regulert slik, kan gårdeierne innløse obligasjonen, det fremgår av rettspaksis, jfr. f.eks. Fløttredommen i Rt-1987-750 og departementets blanketter til normalkontrakter i husleieforhold fra 20. april 1942. Det må sondres mellom omsetningsform og innløsning.

Tredje avsnitt i andelsobligasjonens side 2 regulerer forkjøpsrett hvor gårdeier overtar både andelsobligasjon og leilighet. Ved bruk av gårdeiers forkjøpsrett skal prisen settes til oppnåelig markedsverdi noe som kan være naturlig fordi også leiligheten overtas. Dette er en spesialsituasjon som har et annet formål enn innløsning av obligasjonen og forkjøpsrettsbestemmelsen kan ikke tolkes antitetisk slik at innløsning ikke kan finne sted i andre situasjoner.

Ordlyden i leiekontraktens §12 om at leieren ikke kan oppsies til fraflytning sålenge han er medeier i andelsobligasjonen, bekrefter at obligasjonen er oppsigelig, ellers var det ikke nødvendig med ordet «sålenge».

Hovedregelen i norsk rett er at debitor kan innfri sin gjeld når debitor ønsker, jfr. gjeldsbrevlovens §5. Det må klar hjemmel til for at debitor ikke skal kunne innfri sin gjeld. Slik hjemmel foreligger ikke her.

Leieboerobligasjonen var midlertidig finansieringshjelp for gårdeier. Leieboerne fikk pantesikkerhet, rente, rett til overdragelse og pålydende igjen ved innløsning. Leieboerne bidro med henholdsvis kun ca. 8 % og ca. 5 % av finansieringen av gårdene. Det ville være ubalanse i ytelsene fra gårdeierne og fra leietakerne hvis en slik beskjeden finansieringsbistand skulle gi utvidede rettigheter i form av uoppsigelige leieforhold. Det var et stramt boligmarked på denne tiden og det taler imot at gårdeier ville gi et uoppsigelig leieforhold. Det har formodningen mot seg at gårdeier ville gi fra seg eierbeføyelsene i den grad konsekvensen blir av leietakernes syn.

Historisk er det ikke normalt at obligasjonene er uoppsigelige. Departementets normalkontrakter fra 1942, som skulle styrke leietakernes stilling, gjorde leieforholdet uoppsigelig kun i en viss periode.

Side:1135

Lovendringen i 1969 gir i husleielovens §48 en deklaratorisk regel om uoppsigelighet i 5 år.

Det er en korrekt og vanlig fremgangsmåte å gi en betinget oppsigelse, jfr. bl.a. Rt-1968-793.

Den subsidiære anførselen fra leietakerne om at oppsigelsen er i strid med husleielovens §38 kan ikke føre frem. Oppsigelsen har hjemmel i kontraktene. Leietakerne er tilbudt nye kontrakter på de samme husleiebetingelser. Det er ikke tatt stilling til hva disse betingelsene går ut på. En §38-vurdering er kun aktuell hvis leiekontrakten blir lagt om. Uansett er ikke oppsigelsen usaklig eller urimelig.

A/S Eckersbergsgaten 24 og Carl Petter og Christian H. Christensen har i alle tre saker lagt ned slik påstand:

«De ankende parter frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten.»

Ankemotpartene Stein Morten Hole, Kåre Guthu, Anne Margrethe Hoff og Gunnar Sørums dødsbo, heretter kalt leietakerne, har felles syn på forståelsen av kontraktene. Leietakerne gjør i det vesentlige gjeldende:

Prinsipalt gjøres gjeldende at leieforholdet er uoppsigelig. Det følger av andelsobligsajonens tekst at leieforholdet ikke kan sies opp. Andelsobligasjonen er ikke kun et rent avledet dokument av hovedobligasjonen. Andelsobligasjonen gir selvstendige rettigheter. I andelsobligasjonen på side 2 står det at «Obligasjonen skal til enhver tid være knyttet til leieforholdet». Andelsobligasjonen kan derfor ikke skilles fra leieforholdet og gårdeieren kan følgelig ikke innløse obligasjonen. Det følger av leiekontraktens §12 at leieren ikke kan sies opp til fraflytting «sålenge han er medeier i andelsobligasjonen og sålenge han oppfyller sine forpliktelser ifølge nærmere leiekontrakt». Andelsobligasjonen står og faller med leieretten. Hvis det foreligger vesentlig mislighold av leiekontrakten, mister leieren leieretten og dermed rett til å sitte med obligasjonen. Så lenge det ikke foreligger noe mislighold, kan leieren ikke sies opp.

Andelsobligasjonen forutsetter videre at leietaker har overdragelsesrett. Gårdeier har forkjøpsrett til omsetningspris ved overdragelse. Denne bestemmelsen ville være meningsløs hvis gårdeier kunne ordne dette ved når som helst å innløse obligasjonen til pålydende. Dette er den eneste bestemmelsen om innløsning i adkomstdokumentene. Hvis gårdeier fritt kunne innløse obligasjonen, ville leietakers overdragelsesrett i kontrakten forsvinne.

Obligasjonens bestemmelse om at den er uoppsigelig fra kreditors side må forstås bokstavelig. Var det meningen at obligasjonen kunne sies opp fra debitors side, ville det vært sagt uttrykkelig. Det vises også til at lånegiverne ikke ble tilsiktet noen tidsmessig uoppsigelighet f.eks. 30 år. Det taler for at obligasjonene ikke kunne innfris. Fravær av avdragsbestemmelser viser også at obligasjonen ikke skal kunne innfris. Det vises også til Oslo husleieretts dom av 14. mai 1962 i et tilfelle hvor det var avtalt årlig avdrag med 3 %. Videre var det gårdeieren som utformet dokumentene og uklarheter må tolkes mot gårdeieren.

Rett til innløsning av obligasjonen fra gårdeiers side ville forrykke balansen i kontraktsforholdet mellom ytelse og motytelse. Leieboerne

Side:1136

ydet risikokapital som var nødvendig for toppfinansiering og gjennomføring av gårdprosjektet. Leietakerne fikk dårlig sikkerhet. Hvorfor skulle de risikoplassere hvis de ikke fikk noe igjen, men når som helst kunne risikere innfrielse av obligasjonen til pålydende og oppsigelse av leieforholdet. Lånetakerne hadde den gang intet oppsigelsesvern.

Innløsning av obligasjonen er videre i strid med det som har vært praktisert. Det har sittet ulike gårdeiere med gårdene i 50 år og aldri falt noen inn å si opp leieboerne. Tvert imot har gårdeierne gitt uttrykk for at leieforholdet er uoppsigelig.

Subsidiært anføres at oppsigelsen i henhold til husleielovens §38 er usaklig og urimelig. De nye leiekontraktene tilbys uten andelsobligasjon og den beskyttede rettsstilling leietakerne har etter andelsobligasjonen.

Stein Morten Hole, Kåre Guthu, Anne Margrethe Hoff og Gunnar Sørums dødsbo har alle lagt ned slik påstand:

«1. Oslo byretts dom av 3.1.1990 stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten bemerker:

Retten finner det først nødvendig å si noe om hvordan selve søksmålet er anlagt. Gårdeierne sa opp andelsobligasjonene og samtidig sa de opp leieforholdene til leietakerne. Gårdeierne sa i oppsigelsesbrevet: «Etter husleielovens §7 tredje ledd plikter jeg å gjøre Dem oppmerksom på at søksmål etter husleielovens §38 må være reist innen 30 dager etter mottagelsen av denne oppsigelse. I motsatt fall blir oppsigelsen gyldig fra nevnte dato.» Leietakerne tok etter dette ut stevning for Oslo husleierett (senere Oslo byrett) og saksøkerne Hole, Guthu og Hoff la ned påstand om at oppsigelsen kjennes ugyldig. Sørums dødsbo la ned påstand om at oppsigelsen av Gunnar Sørums dødsbos leieforhold i Bogstadveien 7 kjennes ugyldig. Leietakerne har prinsipalt anført at leieforholdet er uoppsigelig. I et uoppsigelig leieforhold kan ikke oppsigelsen prøves i medhold av husleielovens §38, men oppsigelsen er ugyldig etter alminnelige avtalerettslige regler. Husleieloven gjorde det således ikke nødvendig for leietakerne å gå til sak på bakgrunn av sin prinsipale anførsel. Leietakerne har imidlertid vist til oppsigelsens henvisning til husleielovens §7 og §38 noe som gjorde det nødvendig for leietakeren å gå til sak innen søksmålsfristen i husleielovens §7 tredje ledd. Retten har forstått leietakernes påstand for begge retter slik at den kun omfatter den del av gårdeierens oppsigelse som går på leieforholdet. Påstanden omfatter ikke ugyldighet av oppsigelsen av andelsobligasjonene. Retten oppfatter også Oslo byretts dom slik at domsslutningen kun omfatter ugyldighet av oppsigelsen av leieforholdet og omfatter ikke spørsmålet om oppsigelsen av obligasjonen. Saken dreier seg således om hvorvidt leieforholdene er uoppsigelige eller ikke. Hensikten med oppsigelsene fra gårdeiernes side var å få innløst andelsobligasjonene. Det er uklart hvorfor gårdeierne valgte å tvinge leietakerne til saksanlegg etter husleielovens §7 og §38 istedet for selv å reise sak om innløsningsretten for obligasjonene. I realiteten dreier saken seg derfor om gårdeierne har rett til å innløse andelsobligasjonene, mens det spørsmål som lagmannsretten avgjør

Side:1137

blir gyldigheten av oppsigelsen av leieforholdet.

Retten tar først stilling til om adkomstdokumentene til obligasjonsleilighetene, hovedobligasjon, andelsobligasjon og leiekontrakt, gir leietakerne en i utgangspunktet uoppsigelig leierett.

Et sentralt dokument er hovedobligasjonen. På side 1 i obligasjonen bestemmes at beløpet er uoppsigelig fra kreditors side. Retten finner ikke at denne bestemmelse kan tolkes antitetisk m.h.t. hva som gjelder for oppsigelse fra debitors, gårdeiers, side. Det er nødvendig å se hen til de øvrige bestemmelsene i såvel hovedobligasjonen som andelsobligasjonen og leiekontrakten. Retten mener at alle disse dokumentene, som utgjør adkomstdokumentene, samlet gir uttrykk for de rettigheter og plikter partene har. Adkomstdokumentene må leses i sammenheng, bl.a. bestemmelsen i andelsobligasjonen om debitors forkjøpsrett til markedspris må tas i betraktning.

Lagmannsretten finner at adkomstdokumentene må tolkes med bakgrunn i situasjonen den gangen avtalene ble inngått i 1936/1937. På denne tiden før husleieloven trådte i kraft i 1939, var det fri oppsigelsesrett for utleier overfor leieboere. Det var et stramt boligmarked og et stramt kapitalmarked. Leieboernes innskudd var sannsynligvis nødvendige som toppfinansiering for å få byggeprosjektet gjennomført. Leietakerne fikk i dette tilfellet en sikkerhet for sine andelsobligasjoner på femte prioritet. Hvis prosjektet mislyktes, risikerte de å tape sin kapital.

Retten finner at det i 1930-årene var normalt at leieren av obligasjonsleiligheter ble sikret en uoppsigelig leierett for et visst antall år, varierende fra 10-30 år. Det forekom imidlertid også at leieforholdet kunne oppsies når som helst av gårdeieren eller at leieforholdet var uoppsigelig fra gårdeierens side. Leietakerne ble ofte sikret rett til fremleie av boligen eller til overdragelse av obligasjonen og dermed leieretten idet disse var knyttet uløselig sammen. Jfr. Ot.prp. nr. 35 (1967-1968) om endringer i husleieloven og borettslagsloven på side 51-52 og dom av Eidsivating lagmannsrett 22. september 1965.

Det er nærliggende å anta at leietakerne sikret seg mer enn en oppsigelig leierett, jfr. det som sies om kontrakter som var uoppsigelige i 10-30 år. Spørsmålet blir hvilken betydning det får at dokumentene ikke nevner noe om leierettens utstrekning i tid. Lagmannsretten er ikke i tvil om at fraværet av en slik bestemmelse, ikke ga gårdeierne rett til umiddelbar innløsning av obligasjonene til pålydende.

Lagmannsretten finner heller ikke å kunne innfortolke at adkomstpapirene sikret uoppsigelighet for et visst tidsrom, og at obligasjonene deretter kunne innløses og leieforholdet oppsies. Det var ikke avtalt avdrag og lagmannsretten finner det derfor ikke nødvendig å vurdere hvordan forholdet hadde blitt bedømt om det var avtalt avdragstid/avdragsbeløp, jfr. den fremlagte dom i Oslo husleierett av 14. mai 1962.

Retten finner ikke å kunne legge spesiell vekt på at hovedobligasjonen faktisk både er oppskrevet og nedskrevet. Det kan bero på konkrete avtaler inngått mellom partene. Det kan forsåvidt også skyldes at gårdeier har gjort forkjøpsrett gjeldende og deretter avlyst obligasjonene.

Andelsobligasjonenes direkte bestemmelse om debitors

Side:1138

forkjøpsrett til markedspris, taler også mot at debitor hadde innløsningsrett til obligasjonen. For det første gjør det bestemmelsene om markedspris meningsløs under normale omstendigheter. Leietakernes overdragelsesrett ville også ha liten verdi hvis gårdeier når som helst kunne innfri obligasjonen og med det frata dem retten til å overdra obligasjonen.

Lagmannsretten finner ved en totalbedømmelse av obligasjonene og leiekontrakten at det ikke ble gitt debitor noen innløsningsrett utover det som fremgikk om mislighold/forkjøpsrett.

Retten finner at dette tolkningsresultatet støttes av situasjonen slik den var i midten av 1930-årene. Retten finner at det er sannsynlig at leietakerne ved å yte risikokapital til finansiering av gården som motstykke sikret seg en leiekontrakt som ga dem en sikkerhet for ikke når som helst å bli oppsagt fra gårdeiers side.

Retten mener at denne fortolkningen gir rimelig balanse mellom gårdeier og leietakers rettigheter ut fra situasjonen i 1930-årene.

Tvilsrisikoen for uklare punkter i dokumentene må gå ut over debitor som utarbeidet disse. Også det forhold at ingen gårdeiere tidligere har funnet på å kreve obligasjonen innløst, taler for den forståelse som lagmannsretten legger til grunn.

Det er anført fra gårdeierne at den deklaratoriske regel i gjeldsbrevlovens §5 om at debitor når som helst kan innfri sin gjeld, må komme til anvendelse. Denne deklaratoriske bestemmelsen er det først nødvendig å falle tilbake på hvis kontrakten ikke gir annen veiledning. I denne saken fører en tolkning av adkomstdokumentene til at debitor kun kan innløse obligasjonen når leietaker overdrar obligasjonen, eventuelt ved mislighold.

Rettens konklusjon blir således at andelsobligasjonen ikke fritt kan innløses av gårdeieren. Oppsigelsen av leieforholdet på dette grunnlag er dermed ugyldig da leieren ikke kan sies opp så lenge leieren er medeier i obligasjonen. Det har ikke vært gjort gjeldende at leietakerne har misligholdt kontraktene.

Etter det retten har kommet til ved tolkningen av dokumentene, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til anvendelsen av husleielovens kapittel 9. Det gjelder også i relasjon til Stein Morten Hole som har husleiekontrakt fra etter ikrafttredelsen av kapittel 9. Andelsobligasjonene er for alle parter fra før ikrafttredelsen av husleieloven. Begge parter er videre enige om å legge til grunn at Hole ikke står i noen annen stilling enn de øvrige leietakerne når det gjelder det spørsmål som er gjenstand for avgjørelse i saken.

Gårdeierne har også for Sørums dødsbo akseptert det resultat som fremgår av byrettens domsslutning hvis lagmannsretten finner at obligasjonene ikke kan innløses. Byrettens dom blir derfor å stadfeste også på disse punktene.

Etter dette blir byrettens dom å stadfeste. Det gjelder også omkostningsavgjørelsen, dog slik at saksomkostninger for byretten skulle vært ilagt med hjemmel i tvistemålslovens §172 første ledd og ikke etter husleielovens §51 femte ledd. Resultatet blir imidlertid det samme da saken er fullstendig tapt.

Anken har vært forgjeves og lagmannsretten ser ikke at det foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å fravike hovedregelen i

Side:1139

tvistemålslovens §180 første ledd og ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger.

Prosessfullmektigene har innlevert omkostningsoppgaver.

I sak nr. 108/90 og 109/90 har advokat Hole beregnet seg et salær inklusive alle utlegg på kr. 34.000,-, men uten spesifikasjon på den enkelte sak.

I sak nr. 110/90 har prosessfullmektigen, advokat Knut Wahl, for Gunnar Sørums dødsbo beregnet seg kr. 24.000,- i salær og kr. 90,- i utgifter, tilsammen kr. 24.090,-. I sak nr. 110/90 har advokat Due Lund som prosessfullmektig for Anne Margrethe Hoff beregnet seg kr. 22.500,- i salær.

Tilsammen utgjør omkostningskravene kr. 80.590,-.

De ankende parter har stilt spørsmålstegn ved nødvendigheten av at ankemotpartene møtte med tre advokater. Retten viser til at partene som en hovedregel står fritt i valg av prosessfullmektiger. Det er selvstendige saker som er forenet til felles behandling av retten. Sakene til Stein Hole og Gunnar Sørums dødsbo reiste enkelte særspørsmål. Advokat Hole var den som hadde det vesentligste av arbeidet under ankeforhandlingen og redegjorde for de felles synspunktene. Omkostningsoppgavene for Wahl og Due Lund ligger vesentlig under omkostningsoppgaven for advokat Hole. Advokat Due Lund har i sin omkostningsoppgave anført at han i salærberegningen har tatt hensyn til at saken ble mindre belastende på grunn av at de var flere advokater på ankemotpartenes side. Retten finner ikke grunn til å redusere omkostningsoppgavene, jfr. tvistemålslovens §176.

Advokat Hole har levert felles omkostningsoppgave for sak nr. 108/90 og sak nr. 109/90 og retten finner å fordele omkostningene med en halvpart på hver sak, tilsvarende som ved byrettens avgjørelse der advokat Hole selv hadde fordelt omkostningene med en halvpart på hver sak.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

Ankesak nr. 108/90:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. A/S Eckersbergsgaten 24 dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Stein Morten Hole med 17.000,- - syttentusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Ankesak nr. 109/90:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. A/S Eckersbergsgaten 24 dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Kåre Guthu med 17.000 - syttentusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Ankesak nr. 110/90:

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. Carl Petter Christensen og Christian H. Christensen dømmes til en for begge og begge for en å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Anne Margrethe Hoff med 22.500 - tjuetotusenfemhundre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Side:1140

3. Carl Petter Christensen og Christian H. Christensen dømmes til en for begge og begge for en å betale saksomkostninger for lagmannsretten til Gunnar Sørums dødsbo med 24.090 - tjuefiretusenognitti - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.