RG-1985-964

Instans:	Agder lagmannsrett
Dato:	1985-04-15
Publisert:	RG-1985-964
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 15. april 1985 i sak nr. 112/1984
Parter:	A v/verger B og C (advokat Helge Revheim) mot X Fylkeskommune v/fylkesordføreren (advokat Lars Aspeflaten).
Forfatter:	Lagmann Arne Christiansen, lagdommer Steinar Thomassen, byrettsjustitiarius Ingvald Falch
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-2, Skatteloven (1911) §77, Domstolloven (1915) §2, §3, §88, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §215, Folketrygdloven (1966) §11-8

B ble 24. juni 1980 innlagt på X Sentralsjukehus (heretter kalt XSS), fødeavdelingen, på grunn av en truende prematurfødsel. Hun viste seg å være med tvillinger. Barna ble forløst med keisersnitt 27. juni. Tvilling nr. 1, en pike, ble straks overført til Rikshospitalets barneklinikk, hvor hun døde. Tvilling nr. 2, A, ble beholdt ved barneavdelingen ved XSS inntil han 14. juli ble overført til Rikshospitalet. Her måtte hans venstre arm amputeres mellom hånd og albueledd og han mistet senere synet på begge øyne.

Side:965

A's foreldre, B og C, reiste som verger for A sak ved Skien og Porsgrunn byrett mot X fylkeskommune med krav om erstatning oppad begrenset til 1 050 000 kroner for tapet av arm og syn, som etter deres mening skyldes ansvarsbetingede feil og forsømmelser fra XSS's side. Byretten fant at tapet av armen kunne bebreides sykehuset og tilkjente erstatning for dette forhold. For synstapet ble det ikke gitt erstatning. Byrettens domsslutning lyder slik:

«1. X fylkeskommune dømmes til å betale til A v/verger B og C:

a) kr. 180 000,- - kronerhundreogåttitusen 00/100 - i ménerstatning,

b) kr. 110 000,- - kroneretthundreogtitusen 00/100 - for tap i fremtidig erverv, og

c) kr. 10 000,- - kronertitusen 00/100- for fremtidige utgifter, til sammen kr. 300 000,-

kronertrehundretusen 00/100 - med tillegg av 15% rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens avgjørelsesgrunner fremgår av byrettens dom. Byretten var forøvrig satt med fagkyndige domsmenn.

Dommen er av A ved hans verger påanket til Agder lagmannsrett forsåvidt erstatning ikke ble gitt for synstapet; subsidiært gjøres gjeldende at erstatningen for tap av arm burde vært satt høyere. Fylkeskommunen har påstått byrettens dom stadfestet, men har i denne sammenheng presisert at dette standpunkt skyldes kulansehensyn og ikke må ses som noen skylderkjennelse for tapet av armen. Ankeforhandling ble holdt i Skien 25.-28. mars 1985. Vergene møtte og forklarte seg. Det ble avhørt 9 vitner, hvorav 6 var nye for lagmannsretten. Vitnet overlege G ved XSS barneavdeling var til stede under hele ankeforhandlingen, jfr. tvistemålslovens §215. For lagmannsretten var som nye sakkyndige oppnevnt professor og assisterende overlege Kjell Egge, Rikshospitalet og assisterende overlege Alf Meberg, Vestfold sentralsykehus. Begge de sakkyndige møtte under ankeforhandlingen og avga sine erklæringer. Det ble dokumentert endel skriftlig materiale som vil bli nevnt i det følgende i den utstrekning det er av betydning for utfallet av saken.

Den ankende part har i hovedsak anført følgende:

Det fastholdes at synstapet hos A skyldes feil ved oksygenbehandlingen ved XSS, at feilen ville ha vært unngått om A var blitt behandlet på Rikshospitalet og at det kan bebreides sykehuset at A ikke ble sendt til Rikshospitalet tidligere. Det er ikke, slik som for byretten, anført at erstatning kan bygges på et objektivt grunnlag.

Sykehuset kan for det første bebreides at det ikke ble oppdaget at B var med tvillinger da hun ble innlagt. I så fall ville hun antagelig ha blitt sendt til Rikshospitalet før fødselen, ihvertfall burde hun vært overført da.

Sykehuset kan videre bebreides for at A ikke ble sendt til Rikshospitalet straks etter fødselen. Av erklæringen fra assisterende overlege Asbjørn Langslet, den sakkyndige for byretten, fremgår at slike premature barn det her er tale om, bør overføres til større institusjoner. Det

Side:966

dreier seg her om et meget for tidlig født barn som ville hatt større sjanser dersom det var tatt hånd om av en avdeling med større erfaring og rutine med slike tilfeller, slik tilfellet er ved Rikshospitalets barneavdeling. Journalen for det aktuelle tidsrom viser tildels betydelige avvik fra det normale når det gjelder oksygenspenningen i blodet, hvilket tyder på at personalet ved XSS ikke i tilstrekkelig grad har mestret den kompliserte behandlingsmetode det her gjelder. Det burde på et tidlig tidspunkt vært forutsett at A ville trenge langvarig intensiv behandling som XSS ikke hadde kapasitet til å gi. Til dette kommer at det var ferietid og at det var ventet andre premature barn ved XSS, hvilket i sin tur kunne ha medført kapasitetsproblemer bl.a. fordi det ved barneavdelingen var bare én respirator.

Det har vært alminnelig antatt at det er sammenheng mellom oksygentilførsel og retrolental fibroplasi hos premature barn. Det er også denne oppfatning som var den alminnelige da byretten behandlet saken. Det synes påfallende at det nå skulle ha skjedd en fullstendig omveltning i synet på dette spørsmål, slik erklæringen fra den sakkyndige Kjell Egge gir uttrykk for. Lagmannsretten må alvorlig overveie om det er tilstrekkelig grunn til å forkaste den årsaksoppfatning som har vært rådende helt siden siste krig og frem til det siste.

Når det gjelder erstatningens størrelse, er anført det samme som for byretten. Dessuten er det subsidjært gjort gjeldende at byrettens erstatning bør forhøyes selv om lagmannsretten i likhet med byretten skulle komme til at bare tapet av armen skal erstattes.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. X Fylkeskommune v/ordføreren dømmes til å betale A v/verger B og C erstatning for

1) Tap i fremtidig erverv fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 450 000,-.

2) Påført men fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 550 000,-.

3) Tap i fremtidige utgifter som følge av skaden fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 50 000,-.

Tilsammen kr. 1 050 000,- med tillegg av 15% rente fra dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. X Fylkeskommune v/fylkesordføreren dømmes til å erstatte det offentlige sakens omkostninger.»

Ankemotparten har i hovedsak anført følgende:

Den foreliggende sak gjelder et meget prematurt barn som var svært sykt og ikke ville ha overlevet uten oksygentilførsel.

Det kan etter bevisførselen i saken trygt fastslås at barneavdelingen ved XSS ligger på et meget høyt faglig plan. Apparaturet ved avdelingen er det beste og også personellmessig befinner avdelingen seg på et avansert faglig nivå. Det er ikke grunnlag for å anta at utfallet av behandlingen ville blitt et annet ved overføring til Rikshospitalet. Det foreligger ikke retningslinjer fra sentralt hold om når slik overføring bør skje, og den praksis som følges ved XSS er fullt ut faglig forsvarlig.

Behandlingen som ble gitt var adekvat og riktig. At det ikke ved innleggelsen ble oppdaget at moren var med tvillinger, hadde intet å si for det videre hendelsesforløp. Det var etter fødselen ikke noen slik

Side:967

dramatisk situasjon for A at ikke sykehuset mestret den. I den første tiden var det bare tale om kortvarig respiratoropphold. Det er ingen feil beheftet ved den oksygentilførsel som ble gitt; denne del av behandlingen var tvertimot meget vellykket. Det foreligger forøvrig ikke sikre og entydige regler om hvordan oksygenbehandlingen skal foretas.

Årsakssammenhengen mellom oksygenbehandlingen og synstapet er ytterligere svekket etter nyere tids forskning, slik de sakkyndige har redegjort for. Blindheten kan skyldes en rekke andre årsaker enn oksygenbehandlingen og det kan etter nyere forskning ikke påvises i hvilken utstrekning slik behandling har sammenheng med retrolental fibroplasi.

Det er ikke grunnlag for noen økning av de erstatningsbeløp byretten er kommet frem til. Etter vitnet psykolog Selands vitneforklaring er det tvertimot grunn til å reise spørsmål om ikke prematuriteten har ført til en generell utviklingshemning hos A som sykehuset under ingen omstendigheter kan være ansvarlig for og som yrkesmessig ville ha satt ham tilbake selv om han ikke hadde mistet synet.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 15.3.1984 i sak nr. 291/82 A stadfestes.

2. Telemark Fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger såvel for byretten som for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten bortsett fra at den erstatning byretten har fastsatt for tap i fremtidig erverv, er forhøyet noe. Lagmannsretten kan i stor utstrekning slutte seg til de grundige overveielser som byretten bygger sitt resultat på.

På samme måte som byretten er lagmannsretten kommet til at det ikke er påvist noe grunnlag for å anta at det fra sykehusets side er utvist feil eller forsømmelse som kan bebreides noen av de ansatte som en erstatningsbetingende uaktsomhet i forhold til synstapet. Tvertimot tyder opplysningene i saken på at sykehuset i denne henseende i det store og hele har gitt en behandling som faglig sett ligger på et høyt nivå og som har vært fullt ut betryggende.

De bebreidelser som er rettet mot XSS ligger på flere plan. Dels er det tale om at beslutningen om overføring til Rikshospitalet ble truffet for sent og dels om at den behandling som ble gitt, var mangelfull.

Kritikken som gjelder tidspunktet for overføringen til Rikshospitalet, knytter seg til forhold både før og etter fødselen, med hovedvekt på sistnevnte periode.

For tiden forut for fødselen hevdes det at man ved fødeavdelingen allerede ved innleggelsen burde ha oppdaget at det var tale om tvillingfødsel, særlig fordi dette var antydet av innleggende lege. Det er imidlertid opplyst at slik undersøkelse med ultralyd som ble brukt ved innleggelsen og som er det vanlige å bruke, er en meget usikker metode, og at det selv for en øvet fødselslege kan være lett å overse at det er tvillinger. På grunnlag av uttalelser i erklæringen fra den sakkyndige for byretten, assisterende overlege Asbjørn Langslet, må det videre antas at B neppe ville bli transportert til Oslo selv om det ved innleggelsen var oppdaget tvillinger. Riene var da allerede i gang, og

Side:968

selv om fødselen ble søkt utskutt medikamentalt, var det en nærliggende fare for at det skulle gå galt under en eventuell transport.

Heller ikke er det grunnlag for å bebreide sykehuset for at A etter fødselen ikke ble overført tidligere. Den ankende parts kritikk på dette punkt bygger i hovedsak på erklæringen fra assisterende overlege Asbjørn Langslet, der det bl.a. heter at A hører til en gruppe pasienter som bør overføres til en større neonatalavdeling så snart de er i stand til å klare transporten. Dr. Langslet tilføyer imidlertid at dette er et prinsipielt syn og at han ikke tror at en tidligere flytting ville ha ført til et bedre resultat. Lagmannsretten skal bemerke at det ikke foreligger retningslinjer fra sentralt hold om når overflytting bør finne sted, bortsett fra at Helsedirektoratet i et brev av 1. mars 1982 til den ankende parts prosessfullmektig skal ha uttalt at det for å drive en neonatalavdeling bør være minst 1 300 fødsler årlig i sykehusets nedslagsfelt. Det bemerkes i denne sammenheng at det ved XSS fødes opp til 2 000 barn årlig, hvorav gjennomgående ca. 10 i den gruppe A tilhører. Uten nærmere retningslinjer fra sentralt medisinsk hold, må overføring bero på skjønn hos den ansvarlige ved den enkelte institusjon. Ved XSS barneavdeling gjaldt som veiledende regel at barn i samme kategori som A skulle søkes overført til Rikshospitalet hvis de ble liggende eller ville bli liggende mer enn 2 døgn i respirator. Det er ikke grunnlag for å kritisere en praksis som bygger på et slikt direktiv.

Dersom XSS skulle klandres for at A ikke ble overført tidligere, måtte dette eventuelt være på bakgrunn av at han ved Rikshospitalets barneklinikk ville ha fått en relevant pleie som etter hans tilstand var bedre enn den han kunne få ved XSS og som ville ha avverget synstapet eller avdempet skadevirkningene av synstapet. Noen kvalitetsforskjell av denne art er ikke påvist mellom barneavdelingen på XSS og Rikshospitalet. Det foreligger flere uttalelser i saken om at såvel den tekniske som den personellmessige standard ved neonatalseksjonen ved XSS barneavdeling ligger på et meget høyt nivå og at avdelingen er fullt ut kompetent til å drive behandling av syke nyfødte av den kategori som A tilhørte. Dette fremgår således av erklæringen fra assisterende overlege Langslet og av vitneforklaringer fra overlege E og reservelege F. De to sistnevnte var tidligere tilknyttet XSS's barneavdeling før de ble ansatt ved barneavdelingene henholdsvis ved Rikshospitalet og - - - sykehus, som begge er regionsykehus og som for hver av sine regioner må antas å representere den medisinske elite. Både dr. E og dr. F ga uttrykk for at de først etter å ha kommet henholdsvis til Rikshospitalet og - - - sykehus ble virkelig klar over hvilken høy faglig standard det var ved barneavdelingen ved XSS. Når respiratoropphold som veiledende regel ved XSS's barneavdeling er begrenset til 2 døgn, har dette etter det opplyste ikke sin forklaring i utilstrekkelig utstyr eller manglende kompetanse hos personalet, men i at respiratorovervaking over lengre tid vil bli så personellkrevende at avdelingen av denne grunn ikke har kapasitet til mer langvarig respiratorbehandling.

Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at det var forsvarlig å beholde A ved XSS. I tiden frem til overføringen var XSS i stand til å gi ham en relevant behandling som var like god som den han ville fått ved Rikshospitalet. I denne sammenheng er det grunn til å understreke

Side:969

at A, sin prematuritet tatt i betraktning, var i forholdsvis god form og i en relativt stabil tilstand frem til den krisetilstand som resulterte i overføringen til Rikshospitalet. Det bemerkes også at den sakkyndige for lagmannsretten, dr. Meberg, konkluderer med at tidspunktet for overflytting ikke kan kritiseres ut fra somatisk medisinske vurderinger.

Av angivelige konkrete feil som skal være gjort ved XSS før overføringen, har den ankende part i det vesentlige pekt på at de journalførte oksygenspenningsmålinger viser store og hyppige avvik fra det ønskelige nivå. Den sakkyndige, dr. Meberg, har imidlertid i sin erklæring spesielt nevnt at surstoffbehandlingen synes å være styrt på en adekvat måte. I sin muntlige erklæring betegnet han de registrerte spenningsverdier som meget nær de ønskelige. Heller ikke den måte behandlingen ved XSS ble utført på, kan derfor anses som feilaktig eller uforsvarlig.

Det er etter dette ikke grunnlag for noe erstatningskrav mot fylkeskommunen på culpagrunnlag. For lagmannsretten kan det synes som om saksanlegget med hensyn til synstapet kan være bygget på feilaktige forestillinger hos A's foreldre om komplikasjonene ved en for tidlig fødsel og de medisinske muligheter for å kontrollere disse, dels bygget på noe ubetenksomme uttalelser fra enkelte av pleiepersonalet. Utgangspunktet for den erstatningsrettslige bedømmelse må imidlertid være at det her dreiet seg om et prematurt barn av en kategori som ligger i grenseland med hensyn til overlevelsesmuligheter. Uten den behandling, bl.a. med surstofftilførsel, som ble utført ved XSS, ville A ikke ha overlevet. Det foreligger dessuten fare for bl.a. hjerneskade dersom det ikke blir sørget for tilstrekkelig surstoff. På bakgrunn av den presseomtale saken har fått, særlig forut for ankeforhandlingen, skal lagmannsretten gi uttrykk for at den ikke finner grunnlag for den kritikk mot behandlingen som der fremkommer. Lagmannsretten vil videre ta avstand fra de beskyldninger om en selvrettferdig holdning hos bl.a. overlege G som fremkom under den ankende parts prosedyre for lagmannsretten og som er blitt slått opp i en del av pressen.

Lagmannsretten har avgjort anken om ansvar for synstapet på grunnlag av at det ikke foreligger noen erstatningsbetingende uaktsomhet fra sykehusets side. Selv om det derfor er unødvendig å ta stilling til spørsmålet om årsakssammenheng, skal lagmannsretten likevel bemerke:

I overlege Langslets erklæring for byretten heter det at overdosering av oksygen er en faktor som øker faren for retrolental fibroplasi hos premature barn. Denne uttalelse er i samsvar med hva som inntil da og helt siden annen verdenskrig har vært den alminnelige oppfatning. Etter den erklæring som er avgitt av den sakkyndige for lagmannsretten, assisterende overlege Egge, har senere tids forskning vist at det ikke er mulig å ha noen begrunnet mening om kunstig tilført surstoff kan ha hatt noen betydning i det enkelte tilfelle. Den oppfatning som nå synes fremherskende, går ut på at det overhodet ikke kan trekkes slutninger om hva som kan være årsakene til retrolental fibroplasi hos premature nyfødte barn, og det er heller ikke mulig å gi anvisninger på å forebygge tilstanden. Det synes etter dette som om et erstatningskrav måtte avvises også fordi det ikke foreligger tilstrekkelig

Side:970

sikker årsakssammenheng mellom surstoffbehandlingen og synstapet.

Subsidiært må lagmannsretten ta stilling til om det er grunnlag for å forhøye den erstatning som byretten har fastsatt for tapet av venstre underarm. Lagmannsretten kan slutte seg til de prinsipper og vurderinger som byretten har bygget sin fastsettelse på. Forsåvidt gjelder ménerstatningen og erstatning for fremtidige utgifter finner lagmannsretten ikke grunn til å gjøre noen endring. Hva tap i fremtidig erverv angår, er lagmannsretten kommet til at dette bør vurderes noe annerledes, og fastsetter denne del av erstatningen til 150 000 kroner. Endringen har sammenheng med at byrettens utgangspunkt for ervervstapet, en inntekt på 110 000-120 000 kroner, synes å ligge noe lavt og etter A's forutsetninger må kunne settes til omkring 150 000 kroner. Som ny anførsel for lagmannsretten har ankemotparten gjort gjeldende at det ved spørsmålet om en eventuell forhøyelse av erstatningen må tas hensyn til muligheten for at prematuriteten på andre måter enn ved tapet av armen og blindheten har satt A tilbake og at dette ville ha redusert hans muligheter i yrkeslivet. Lagmannsretten finner imidlertid ikke tilstrekkelige holdepunkter til å ta hensyn til slike momenter.

Anken har delvis ført frem. Selv om den ankende part er gitt medhold på et forholdsvis underordnet punkt, finner lagmannsretten likevel ikke grunn til å benytte unntaksbestemmelsen i tvistemålslovens §180 annet ledd jfr. §174 annet ledd. Etter §174 første ledd bør derfor hver av partene bære sine omkostninger.

Dommen er enstemmig.

Domsavsigelsen har måttet utstå noe på grunn av at påsken og dommernes øvrige gjøremål har gjort det vanskelig å avholde rettsmøte for domsavsigelse tidligere.

Domsslutning:

I byrettens dom gjøres den endring at erstatningen for tap i fremtidig erverv settes til 150 000,- - etthundreogfemtitusen - kroner slik at den samlede erstatning utgjør 340 000,- - trehundreogførtitusenkroner. Forøvrig stadfestes byrettens dom.

Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.

Av byrettens dom (byrettsdommer Odvar Rye med domsmenn):

B, født xx.xx.1954, første gangs gravid og første gangs fødende, med beregnet svangerskapstermin 27. september 1980, ble innlagt på X Sentralsjukehus, fødeavdelingen, den 24. juni sistnevnte år på grunn av rier. Foretatte undersøkelser viste at det forelå en truende prematurfødsel, og det ble senere konstatert at A hadde tvillinger. Det ble gitt medikamenter for å stoppe riene og for å påskynde lungemodningen hos fostrene. Riene lot seg ikke stoppe, og den 27. juni 1980 ble barna forløst ved keisersnitt.

Den første tvillingen - ei jente - ble straks etter fødselen overført til Rikshospitalets barneklinikk, hvor hun døde. Den andre tvillingen, A, som var i bedre form, fikk behandling ved sjukehusets barneavdeling inntil 14. juli 1980. Han ble da overført til Rikshospitalets barneklinikk. Den 22. juli samme år måtte barnets venstre arm amputeres mellom hånd og albueledd på grunn av

Side:971

koldbrann. Han mistet dessuten senere synet på begge øyne.

A v/foreldrene som verger antar at tapet av arm og syn må tilbakeføres til ansvarsbetingende feil og forsømmelser fra X Sentralsjukehus' side. De har ved stevning av 19. november 1982 til byretten reist søksmål mot sentralsjukehuset v/fylkeskommunen og fremsatt krav om erstatning for skadene, oppad begrenset til kr. 1 050 000,- med tillegg av renter og omkostninger. Fylkeskommunen har gitt tilsvar i rett tid og påstått frifinning.

Saksforholdet er forøvrig kort dette:

A ble kort tid etter fødselen overført til sentralsjukehusets barneavdeling. Han ble der vurdert å være født i 28. svangerskapsuke. Han veide ved fødselen ca. 1 000 gram.

A var i forholdsvis bra form i dagene 27. til 29. juni 1980. Han lå i kuvøse og fikk oksygen i «pusteboks» med væske av glykose og salter intravenøst. Sistnevnte dag ble han dårligere på grunn av pustebesvær og han måtte legges i respirator. Fra 30. juni til 1. juli samme år lå han vekselvis i respirator og i «pusteboks». Han måtte på nytt anbringes i respirator den 2. juli, men han ble koplet fra senere samme dag og lagt i «pusteboks». Han fikk tilført mye oksygen i denne perioden. Spenningen av oksygen i barnets blod ble kontinuerlig avlest og kontrollert instrumentalt og anført på skjemaer.

Det skjedde intet dramatisk i dagene som fulgte. Barnet var anbragt i kuvøse og det fikk tilført næring i form av morsmelk. Den 8. juli samme år ble det registrert tegn til hjerteproblemer på grunn av såkalt Ductus arteriosus og han fikk hjertemedisin. Han hadde i denne perioden og inntil 13. samme måned flere anfall med apnoe.

Sistnevnte dag fikk A alvorlige anfall av pustebesvær og dårlig hjerteaksjon. Det måtte foretas gjenopplivningsforsøk og han ble for 3. gang anbragt i respirator. Han fikk tilført opptil 100% oksygen og det ble på nytt satt intravenøst drypp. Dryppet ble denne gang satt i barnets venstre albubøy. De nærmere omstendigheter ved innstikket og kontrollen av dryppet, vil retten nedenfor komme nærmere tilbake til.

Etter konferanse med Rikshospitalets barneklinikk ble A overført dit på formiddagen den 14. juli 1980. Han ble anbragt i transportkuvøse på turen til Oslo og åndedrettet ble opprettholdt ved hjelp av «bag» som medfølgende lege betjente med hånd. Ved ankomsten til Rikshospitalet viste det seg at barnets venstre hånd var uten blodsirkulasjon og paralytisk. Tilstanden bedret seg ikke og det oppsto koldbrann i armen. Koldbrannen bredte seg senere oppover armen og den 22. samme måned ble det nødvendig å foreta amputasjon av venstre underarm noe lenger oppe enn midten av overarmen, men med bibehold av albueleddet.

Den første tiden av barnets opphold på Rikshospitalet var meget dramatisk. A måtte anbringes i respirator og tilføres oksygen. Etter en gradvis avvenningsperiode ble han frakoplet respiratoren for godt etter 10 dagers opphold ved klinikken. Han hadde i tiden som fulgte en periode med hyppige apnoer, langsom hjerteaksjon og dårlig sirkulasjon og det ble gitt kunstig pusting ved hjelp av «bag». Han hadde hjerteproblemer og måtte fortsatt gis hjertemedisin. Fra midten av august 1980 inntrådte det en langsom bedring i A's sykdomstilstand med avtagende apnoetendens. Han ble overført til X Sentralsjukehus, barneavdelingen, den 16. september samme år, hvorfra han ble utskrevet den 1. oktober 1980.

Under oppholdet på Rikshospitalets barneklinikk ble det ved undersøkelser

Side:972

av barnets øyne sett tegn til retrolental fibroplasi. Etterfølgende undersøkelser ved øyenlege viste at det var en tydelig progresjon i denne prosessen i øynene. Og ved denne prosess' videre forløp, gikk barnets synsfunksjon gradvis tapt. Det kom også skrumpninger i ett av øyeneplene, slik at dette senere måtte fjernes. Som følge av den retrolentale fibroplasi er A blitt varig blind.

Han har ikke fått sikre hjerneskader og det opplyses at barnet er normalt utviklet etter alderen. Han mangler tingsbegrep og det virker som om barnet er noe innesluttet. Han har også kontaktsproblemer.

Advokat Buxrud har på vegne av saksøkeren forut for saksanlegget innhentet sakkyndig uttalelse fra ass. overlege Asbjørn Langslet ved Ullevål Sykehus, barneavdelingen. Ass. overlege Langslet har i skriv av 29. mars 1982 gitt en utførlig vurdering av behandlingen av A i sykehus og eventuell sammenheng mellom behandlingen og skadene som barnet har fått. Denne sakkyndige vurderingen vil retten nedenfor i nødvendig utstrekning komme nærmere tilbake til. Ass. overlege Langslets konklusjon lyder slik:

«Det er en klar sammenheng mellom skadene på pasientens venstre arm som har ført til amputasjon, og behandlingen med intravenøst drypp i venstre albubøy som ble gitt ved X Sentralsykehus.

Det er en sannsynlig sammenheng mellom skadene på øynene som har ført til fullstendig tap av synsfunksjonen og den oksygenbehandling som ble gitt enten ved Sentralsykehuset for X, eller neonatalavdelingen ved Rikshospitalet, eller begge steder, men også andre faktorer har her sannsynligvis spilt en stor rolle.

I den aktuelle situasjonen som forelå med et svært sykt, meget prematurt født barn, kan det vanskelig reises faglig kritikk mot den måten de nevnte behandlinger ble gjennomført på selv om sammenhengen mellom behandlingen og komplikasjonene er slik jeg har beskrevet.»

Hovedforhandlinga i saka ble avholdt i dagene 13.-15. februar 1984 i byrettens rettslokale i Torggata 8, Skien. For A møtte som verger hans foreldre B og C. For Telemark fylkeskommune møtte overlege G ved sentralsjukehusets barneavdeling. Disse partsrepresentantene avga forklaringer. Det ble dessuten avhørt 6 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboka. Retten har vært sammensatt med sakkyndige domsmenn som er oppnevnt utenfor rettskretsen i medhold av domstollovas §88, 1. jfr annet ledd.

Fra partenes side er det sammenfatningsvis og i det vesentligste anført følgende: - - -

Retten vil tilslutningsvis tilføye at føde- og barneavdelingene ved X Sentralsjukehus er utbygd med henblikk på å betjene hele fylket. Det fødes opptil 2 000 barn årlig på fødeavdelingen. I 1980 ble det forløst 1 530 barn. Av disse var 5,5% for tidlig født med en fødselsvekt på mindre enn 2 500 gr. 13 barn veide 1 000 gr. eller mindre, mens det ble født 8 barn mellom 1 000 gr. og 1 500 gr. og 19 barn i vektgruppen mellom 1 500 gr. og 2 000 gr.

Det opplyses at barneavdelingen blant annet er utstyrt med 1 respirator og 5-6 kuvøser. Oksygenspenningen i blodet kan avleses fra måleinstrument som festes til barnet. Apparatene blir dels sjekket og kontrollert av sjukehusets personell og dels ved periodisk kontroll av fabrikantens teknikere. Det er som nevnt ikke påstått at skadene på A kan tilbakeføres til feil eller mangler ved sjukehusets apparatur.

Det opplyses videre at føde- og barneavdelingens leger står i nær kontakt med hverandre. Viktige avgjørelser ved den enkelte avdeling treffes av

Side:973

overlegen i samråd med de øvrige legene og ledende pleier. I vanskelige sjukdomstilfelle konfereres det med Rikshospitalets fagpersonell. Det foreligger ikke retningslinjer som bestemmer når en svanger mor eller et født barn bør overføres til behandling ved Rikshospitalet. Avgjørelsen beror på en vurdering av kryssende hensyn, og hvor ulempene og faren ved en ambulansetransport må kalkuleres inn. Foruten overlege D og ass. overlege G, var det ansatt 5 leger på barneavdelinga i det aktuelle tidsrommet.

Med grunnlag i disse opplysningene og etter det kjennskapet en forøvrig har til sentralsjukehusets føde- og barneavdelinger, antas det at disse avdelingene ligger på et høyt faglig, teknisk og behandlingsmessig nivå. Det legges til grunn at barneavdelingen er kompetent til å drive behandling av sjuke barn med en gestasjonsalder på 28 uker. Det bemerkes imidlertid at behandlingen av små premature barn er meget krevende og ofte problemfylt, idet det regelmessig må regnes med en langvarig intensivbehandling. Av den grunn og fordi Rikshospitalet har større erfaring med hensyn til behandlingen av meget for tidlig fødte barn, vil det generelt sett være medisinsk mer forsvarlig at slike barn behandles der. Spørsmålet om en svanger mor eller meget små premature barn bør overføres til Rikshospitalet, vil nødvendigvis bero på flere forhold, herunder pasientens tilstand, og risikoen ved reisen.

Når det gjelder behandlingsopplegget for B forut for fødslene, så fremgår det av epikrisen at hun hadde rier ved innleggelsen den 24. juni 1980. Det opplyses videre at:

«Ved innkomst fant man en stor, spent vannblære, vanskelig å vurdere mormunnens dilatasjon. Ultralydus. viste ett hode med biparietal 7 cm, dvs. tilsv. 27 uker. Det ble umiddelbart satt opp Utopar drypp med god virkning på riene.

25.6. om ettermiddagen fikk hun på nytt rier. Utopar drypp ble kontin. 26.6. ble det gitt Celeston kronodose. 27.6. ble det gitt ny dose Celeston kronodose. Til tross for Utopar drypp fikk mor rier utover formiddagen. Ble eksplorert kl. 13.30, fant da utslettet mormunn og spent vannblære. Fattet mistanke om smådeler fortil samt tvillinger. Ny ultralydus. viste også to fostre. Rtg. oversikt abdomen kunne bekrefte dette.

P.g.a. truende prematur fødsel med tvillinger ble det bestemt sectio.»

Opplysningen om vannblæren viser at fødselen var på gang ved innkomsten. Den kunne ikke stoppes over tid. De gitte medikamenter tok blant annet sikte på å motvirke riene med henblikk på en utsettelse av fødselen, slik at fostrene kunne modnes ytterligere. De anvendte medikamenter, også for å påskynde lungemodningen hos barna, må anses som adekvate og riktig dosert.

En transport av B til Oslo i denne perioden ville ha redusert mulighetene for å utsette fødselen. Sjansene for en fødsel under transporten ville også ha vært store. Dette ville igjen ha redusert barnas muligheter for å overleve. Det dreiet seg her om meget for tidlig fødte barn og som umiddelbart etter forløsningen måtte tas under intensivbehandling for i det hele tatt å kunne overleve. Heller ikke en helikoptertransport kunne ha motvirket denne nærliggende faremulighet.

Retten er således i likhet med overlege Langslet kommet til at avgjørelsen om å beholde mor i Y, må anses medisinsk riktig. Det finnes heller intet å utsette på den behandling hun fikk ved sjukehusets fødeavdeling, herunder overvåkningen og medikamentbruken. Også beslutningen om å forløse barna ved keisersnitt, var riktig og rettidig truffet. Den kritikk som er fremkommet

Side:974

mot fødeavdelingen, blant annet i pressereferat, finner retten ubegrunnet og misforstått.

Når det gjelder behandlingsopplegget for A, så fremgår det av journalen og pleierapporten at barnet etter fødselen hadde fin farge, normal spontan motorikk og at det fikk oksygen på maske og ble stimulert samt sugd i nese og svelg. Barnet ble så overført til barneavdelingen, «uten tegn til neonatal asphyxi» og «lagt i kuvøse med 02 i hood styrt etter transcutane Pa02 målinger». Det opplyses videre at:

«Startet i v.beh. med glukose 5% beregnet 60 ml første døgn.

Alt etter 5-6 timer med ujevn respirasjon og tendens til inndragning. Barnet lå på denne måten i ca. 1 døgn. Responderte på lett stimulering og hadde tilfredsstillende PAO2 verdier.»

Om det videre sykdomsforløp inntil 2. juli 1980 siteres følgende fra epikrisen:

«Imidlertid fra kvelden 29.6. mer markert apnoe- og bradycardiepisoden med cyanoseutvikling og behov for 02 stigning i hood til 100%. Måtte da en periode med baging? på maske, men responderte først da han ble intubert, sugd i tube og... Fortsatte med nevnte bradycardi- og apnoeepisoder utover natta, og ble koblet til respirator ved midnatt 29/30.6. Forsøksvis respirator/CPAP-systemet fungerte tilfredsstillende, så at den natta til 30.6. kunne igjen legge over i hood med frakobling av CPAP. Fortsetter ned 80% 02... Respirasjonen var ujevn med inndragninger. Utover dagen 30.6. måtte han igjen tilbake på respirator og hadde egen respirasjon i perioder, men ikke nok til å greie seg. Den 30.6., om kvelden forsøkte en intermitterende CPAP/respiratoropplegg, dette fungerte så lenge barnet var våken. Med en gang det sovnet, la det seg til med langvarige apnoe- og bradycardiperioder, og barnet måtte igjen over på respirator. Den 1.7. om morgenen ble det nasalintubert. Respiratoren ble kjørt med ca. 70% 02, 3,5 1 fl. og trykk 3/12 om kvelden 1.7., så over til hood da barnet gjorde en god del motstand mot respirator og hadde mer stabil egen respirasjon. Ca. kl. 09. 2.7. ble barnet igjen ekstubert og ligger i øyeblikket i hood med 70% 02. Er da stabil i hjerteaksjonen, tilfredsstillende PAO2-verdier omkr. 50, men respirasjonen er litt anstrengt med uttalte jugulare og lettere diafragmale inndragninger.»

Retten viser til dette og er enig med saksøkte i at det ikke forelå noe konkret som tilsa at barnet burde overføres til Rikshospitalet i dets to første levedøgn. Barnets tilstand må i denne periode vurderes som forholdsvis god etter omstendighetene. Det anses således ikke uriktig å beholde A ved barneavdelingen da søsteren ble overført til Rikshospitalet umiddelbart etter fødselen. Under den dramatiske fasen i dagene 29. juni til 2. juli 1980 var A så syk at en transport måtte fremstille seg som risikabel og utilrådelig. Det inntrådte deretter en roligere periode og hvori A var transportabel. Foreldrene henstilte til barneavdelingens ledelse om å få barnet overført til Rikshospitalet. Sammenholdt med den omstendighet at de da hadde mistet et barn, burde sjukehuset ha vært lydhør overfor foreldrenes ønsker. Det forelå dessuten påregnelig fare for tilbakefall og ytterligere bruk av respirator. Det antas under disse omstendigheter at A burde ha vært overført til neonatalavdelingen ved Rikshospitalets barneklinikk i denne mindre kritiske perioden. Det er imidlertid meget vanskelig å vurdere situasjonen presist på grunnlag av det foreliggende materiale, og en er enig med overlege Langslet i at avgjørelsen i «den aktuelle situasjon kan ha vært gjenstand for en annen vurdering på stedet i den virkelige terapeutiske

Side:975

situasjonen». Det er i hvert fall ikke grunnlag for å bebreide barneavdelingen for dens beslutning, idet det tilføyes at verken pleieplanen eller kurvene inneholder data som viser en slik kritisk situasjon i barnets tilstand at sentralsjukehusets barneavdeling ikke behersket den. Det bør tilføyes at barneavdelingen sto i kontakt med Rikshospitalet, som hadde vanskeligheter med å ta mot barnet på grunn av ferieavviklingen og redusert drift.

Retten er således kommet til at barneavdelingen ikke har begått erstatningsbetingende feil ved å beholde A inntil 14. juli 1980. Det var en riktig beslutning å få barnet overført til Rikshospitalet da. Det er under disse omstendigheter unødvendig å ta stilling til spørsmålet om en tidligere overføring av A kan antas å ville ha gitt et bedre behandlingsresultat. Det er fremlagt journaler, pleieplaner, epikriser og skjemaer m.v. som de fagkyndige meddommerne har gått i sømmene. Disse aktstykkene viser at behandlingsopplegget for A og medikamentbruken var adekvat og ligger innenfor anerkjente grenser. Det kan ikke påvises feil.

Dette gjelder også bruken av oksygen og overvåkningen av denne. Forholdet er som nevnt at lungene hos premature barn ofte ikke er modnet til å ta opp tilstrekkelige oksygenmengder fra luften. Dermed oppstår det for lav oksygenspenning i barnets blod som kan medføre fare for livet eller risiko for skade på forskjellige organer. For A's vedkommende er det åpenbart at tilførsel av oksygen må anses som livreddende. Men bruk av oksygen skjer ikke uten risiko. Dess mer premature barna er og dess dårligere de er, desto mer risikabel er behandlingsmetoden. Dette gjelder også med hensyn til utviklingen av retrolental fibroplasi. Sykdommen har - for å sitere overlege Langslet - å gjøre «med prematuriten og forskjellige forhold knyttet til prematuriten og umodenhet, som det ikke er etablert profylaktiske behandlingsregimer for», og «det er rimelig å anta at oksygenbehandlingen av A har hatt betydning for utviklingen av den retrolentale fibroplasi». Retten er enig i dette.

Ved oksygenbehandling av fortidlig fødte og syke barn, vil behandlende lege således stå overfor en kalkulert risiko og en kontinuerlig avveining av hva komplikasjonene betyr for liv og helse, og hva behandlingsmetoden kan gi. For A's vedkommende fantes det intet valg, for såvidt som behandlingen med oksygen var påtrengende nødvendig og måtte foretas uten hensyn til faren for komplikasjoner. Det er derfor irrelevant når saksøker reiser spørsmål om barneavdelingen har utvist forsømmelse ved at barnets øyensykdom ikke ble oppdaget under oppholdet i Y. Det er tvilsomt om symptomer kunne registreres på et så tidlig tidspunkt. Og uansett en slik diagnose, så ville barneavdelingen ha måttet fortsette med oksygenbehandlingen for å redde barnets liv. Det foreligger som nevnt ikke kjente medikamenter eller behandlingsmetoder som kan forebygge eller stanse utviklingen av retrolental fibroplasi. Bruk av E-vitaminer, som saksøker etterlyser, er omdiskutert, og inngikk ikke som ledd i barneavdelingens oksygenbehandling av små, premature barn. Det er ingen feil at barneavdelingen unnlot bruk av E-vitaminer.

Retten er således kommet til at barneavdelingen handlet riktig ved å tilføre A oksygen. Og på grunnlag av de data som foreligger, herunder overvåkningsskjemaer som rettens fagkyndige meddommere har gransket detaljert, kan det ikke påvises feil i behandlingsopplegget. Det er riktig nok så at ingen med sikkerhet kan si hva som er adekvat oksygenspenning. Men utfra de i dag gjeldende oppfatninger om hva som er riktig, er behandlingen av A i alle deler korrekt og riktig overvåket.

Side:976

Det kan heller ikke ses at barneavdelingen har gjort andre feil eller forsømmelser som står i årsakssammenheng med barnets tap av synsfunksjonen. Ansvar på objektivt erstatningsgrunnlag kan det ikke bli spørsmål om, jfr. dommer i Rt-1980-299 flg. og Rt-1978-82 flg. og Andersen «Skadeforvoldelse og Erstatning» utg. 1970 75 flg., særlig side 189. Saksøkte vil etter dette måtte frifinnes for tapet som A påføres ved å ha blitt varig blind.

Når det gjelder koldbrannen i A's venstre arm, så skyldes denne svikt i blodtilførselen og som igjen utvilsomt må tilbakeføres til dryppet som ble innsatt i barnets albubøy. Det opplyses at dryppet ble innsatt natt til 13. juli 1980 av sjukepleier H, som har lang erfaring, og mens lege J var til stede. Det ble søkt etter vene blant annet i barnets panne, men forsøket måtte oppgis fordi det ikke kunne registreres synlige årer der. At dryppet under disse omstendigheter ble satt i albubøy, kan ikke kritiseres.

Lege J opplyser i egenskap av vitne at innstikket var ukomplisert og at venen ble truffet ved første forsøk. Det ble trukket blod tilbake og en mente at fargen på dette indikerte at nålen (dryppet) lå i en vene. Dryppet ble deretter festet og bandasjert for ytterligere sikring og immobilisering. Etter den beskrivelse som lege J har gitt om bandasjeringen og sikringstiltakene, finner retten at disse må anses som forsvarlig og riktig utført på dette tidspunktet. Hun opplyser videre at dryppet gikk tilfredsstillende.

Både lege J og avhørte pleiere opplyser i sine vitneforklaringer at de var innforstått med faren som er forbundet med å legge drypp i albubøy, for såvidt som venen der ligger nær arterien, som lett kan irriteres og tilstoppes av lekkasje fra venflonen eller en kan i forsøk på å komme intravenøst treffe arterien. De holdt derfor angivelig spesiell oppsikt med armen under den kontinuerlige overvåkningen av barnet. Disse vitnene merket intet unormalt ved dryppet eller barnets arm i tiden som deretter fulgte.

Men ca. kl. 05.00 den påfølgende dag og mens barnepleier K overvåket barnet, oppdaget hun at armen var bleik. Hun tilkalte vakthavende sjukepleier, men ikke lege, og det opplyses at armen etter kort tid fikk tilbake riktig farge. Den var varm og fingrene rørlige. Dryppet ble undersøkt og ingen feil kunne påvises. Barnepleier K opplyser som vitne at hun deretter tilføyet ordene «OBS armen» i pleieplanen. Hensikten var angivelig å gi et ekstra forhåndsvarsel til pleierne som senere kom på vakt. Hun opplyser videre at hun hadde sin oppmerksomhet konsentrert om armen inntil hun gikk av vakt kl. 07.00.

Lege J som fulgte med barnet på reisen til Rikshospitalet, opplyser videre at dryppet og armen ble kontrollert før avreisen fra Y samme dag ca. kl. 09.00. Hun kunne ikke se noe unormalt ved armen. Den ble ikke ombandasjert og det ble ikke foretatt noe med dryppet. Overlege G mener at han kontrollerte armen før avreisen. Men han kan ikke spesielt huske dette. Han hadde ifølge egne uttalelser sin oppmerksomhet fortrinnsvis rettet mot barnets respirasjonsbesvær.

Det er forståelig at leger og pleiere i denne meget kritiske situasjonen i første rekke var opptatt med barnets åndedrettsfunksjoner, som hadde opphørt å fungere ved egen hjelp. Andre rutinemessige kontroller, slik som av arm og drypp, kan under slike omstendigheter lett komme i annen rekke. Når så uhellet er ute, kan det hos vitnene lett skje en ubevisst tankemessig sammenblanding av hva de faktisk har iakttatt og hva de mener å ha sett på basis av vanlige rutiner. Slike mulige erindringsforskyvninger og resonnementsmessige

Side:977

etterpåbetraktninger må det tas hensyn til når de avlagte vitneprovs sannhetsinnhold skal vurderes. Det er imidlertid ingen grunn til å betvile at barnepleier K, som av forklarlige grunner var spesielt opptatt av armen, konstaterte at denne var fin, rørlig og varm da hun gikk av vakt kl. 07.00. Og slik bevisførselen har falt ut, er det ikke grunnlag for å tilsidesette lege J's forsikring om at hun kontrollerte armen før avreisen. Hun var riktig nok ikke kjent med observasjonsnotatet i pleieplanen. Men hun var som nevnt klar over faren som er forbundet med drypp i albubøy. Og vitnet er sikker på at armen var fin og rørlig ved avreisen. Etter rettens vurderinger kan skadene på armen meget vel skyldes sirkulasjonssvikt som har inntrådt på den henimot to timer lange transporten til Oslo. Det er derfor mulig og sikkert riktig, slik sistnevnte vitne forklarer, at armen var uten symptomer på svikt i blodsirkulasjonen da reisen startet.

Før retten tar stilling til spørsmålet om sjukehusets ansatte burde ha iverksatt flere forebyggende tiltak, er det nødvendig å komme nærmere inn på komplikasjonenes årsaksforhold og sannsynlige utvikling. Det lar seg riktig nok ikke gjøre med sikkerhet å fastslå hva som gikk galt med dryppet. Antagelig har dette glidd ut av venen, slik at væske fra venflonen har lekket og irritert og tilstoppet arterien. Etter de fagkyndiges vurderinger kan den beskrevne fargeforandringen i barnets arm om morgenen ca. kl. 05.00 i hvert fall bare forklares som en følge av arteriell skade eller irritasjon. En slik påvirkning av arterien kan være forbigående over perioder, og det er derfor ikke påfallende at armen igjen ble rørlig og fin og at det deretter inntrådte nye komplikasjoner i blodsirkulasjonen. Det bør i denne sammenheng tilføyes at arterien på grunn av sin anatomiske oppbygging med velutviklet muskulatur i karveggen, kan reagere spesielt raskt på skade eller irritasjon utenfra.

Det var således ikke upåregnelig at armen, etter en forbigående bedring om morgenen, på nytt kunne bli utsatt for sirkulasjonsbesvær. Retten antar under disse omstendigheter at lege burde ha blitt alarmert da episoden med bleikhet inntrådte, slik at dryppet og armen kunne ha blitt grundig undersøkt med henblikk på en forvissning om at sirkulasjonen var adekvat. Det pekes på at hvis fargeforandringen i armen hadde kommet i tilslutning til innsettet av dryppet, ville dette ha blitt oppfattet som en følge av irritasjon av arterien og hvoretter dryppet umiddelbart ville ha blitt fjernet. Tilsvarende symptomer på et senere tidspunkt ga likeledes tilkjenne at det høyst sannsynlig måtte være noe galt med dryppet som påvirket blodsirkulasjonen i arterien. Denne erkjennelse sammenholdt med den derav følgende fare for uttalt sirkulasjonssvikt, burde på samme måte ha tilsagt en grundig undersøkelse og vurdering av dryppet ved lege da episoden med armens bleikhet ble konstatert. Det var således etter rettens vurderinger ikke nok å holde armen under konstant oppsikt inntil reisen skjedde. Og på grunn av denne faren var det i hvert fall en feil at barnets arm på transporten var tildekket på en slik måte at en kontinuerlig observasjon av armen ikke praktisk lot seg gjennomføre. En grundig undersøkelse av dryppet ved lege eller permanent avdekking av armen underveis ville høyst sannsynlig ha gitt et annet resultat. Det antas etter dette at det er årsakssammenheng mellom sjukehusets forsømmelse og barnets tap av venstre arm.

Tilbake står spørsmålet om disse feil og forsømmelser er av den art og styrke at de begrunner ansvar for saksøkte på subjektivt grunnlag. Det må herunder tas hensyn til det innhold som culpanormer er gitt i rettspraksis når det gjelder

Side:978

erstatningsansvar for sjukehus. Det uttales således blant annet i dom i Rt-1980-299 flg., se side 1306, at «ikke enhver menneskelig svikt som måtte forekomme under arbeidet med å helbrede syke mennesker vil overstige den terskel hvor ansvar for uaktsomhet er på sin plass». Og det uttales tilslutningsvis at ikke «alt som i etterhånd kan betegnes som feil vil utløse erstatningsplikt». Det er med andre ord ikke avgjørende om en handling kunne ha vært utført annerledes og bedre og gitt et heldigere behandlingsresultat. Skal ansvar ilegges må det her som ellers foreligge en handling eller unnlatelse som er i strid med de krav til faglig standard som en på et aktsomhets- og forsvarlighetsmessig grunnlag med rimelighet kan stille.

I spørsmålet om saksøkte har overtrådt denne terskel av aktsom- og forsvarlighet, må det tas hensyn til at episoden med armens bleikhet objektivt sett var alarmerende, for såvidt som den indikerte feil ved dryppet. Det må videre tas hensyn til at det forelå en ikke liten fare for tilbakefall, sjøl om armen i mellomtida fikk tilbake normal farge. Tas det dessuten hensyn til at barnet sto overfor en transport, hvorunder en sirkulasjonssvikt kunne utvikle seg raskt og med meget alvorlige komplikasjoner til følge, antar retten at sjukehuset ved å unnlate å forvisse seg om at det ikke var feil ved dryppet, har overtrådt de krav som må stilles til en erstatningsrettslig fagmessig forsvarlighet. Det var i hvert fall ikke forsvarlig at barnet under de rådende forholdene ble tildekket på en slik måte under transporten at armen ikke kunne holdes under løpende kontroll under veis. Saksøkte blir etter dette å ilegge erstatningsansvar for barnets tap av venstre arm.

Når det gjelder erstatningene, så omfatter disse krav på vederlag for mén, for tap i fremtidig erverv og for utgifter. Det legges til grunn 45 års yrkesaktivitet. Barnets medisinske invaliditet på grunn av tap av venstre arm faller inn under gruppe 5 i følge §3, jfr. §2 i Kgl. res. av 5. mai 1972, gitt i henhold til folketrygdlovas §11-8 annet ledd. Folketrygdens grunnbeløp er på domstida kr. 22 600,-, mens yrkesskadeerstatningene i gruppe 5 utgjør 33% av grunnbeløpet pr. år.

For å begynne med ménerstatninga så skal denne i følge skadeerstatningslovas §3-2 ytes når skadelidte har fått varig og betydelig skade av medisinsk art. Det er ikke tvilsomt at tap av arm må anses som en skade av denne art. Erstatninga skal etter samme lovregel fastsettes under hensyn til ménets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Fastsettelsen skjer etter rettens frie skjønn, men i følge rettspraksis skal det ses hen til hva en slik erstatning i yrkesskadetilfeller, tillagt en tredjedel, vil beløpe seg til. Kapitaliseringa skjer på grunnlag av folketrygdas grunnbeløp på domstidspunktet, mens kapitaliseringsfaktoren baseres på skadetidspunktet. Med kapitaliseringsfaktor siktes det til det antall år som kapitaliseringa skal skje over. For rentefotens vedkommende er det forholdene på domstida som er av interesse, jfr. Rt-1981-47. Rikstrygdeverkets kapitaliseringsrente er forhøyet til 6% med virkning fra 1. april 1980. Sammenligningsgrunnlaget i nærværende sak blir etter dette ca. kr. 169 000,-.

For A vil tapet av venstre arm innebære et betydelig tilleggslyte. Sannsynligvis vil lytet bety enda mer for ham enn for en fullt sanselig person som mister en arm. Det pekes på at tapet av arm vil medføre vanskeligheter for A under leik og i hans omgang med andre. Det vil også til en viss grad redusere mulighetene som en blind har til å kompensere tapet av synsfunksjonen ved utvikling av andre sanser, herunder å «føle» seg fram. Retten er under disse

Side:979

omstendigheter kommet til at ménerstatninga for tapet av venstre arm bør settes til kr. 180 000,-.

For å fortsette med erstatninga for tapet i fremtidig erverv, så legges den såkalte nettometoden til grunn for beregninga. Ifølge denne metoden skal det tas utgangspunkt i skadelidtes forventede bruttoinntekter hvis skaden ikke hadde inntrådt. Det gjøres så fradrag for skatter og trygdeavgift, hvoretter netto-inntekten fremkommer. Fra denne netto-inntekt gjøres det fradrag for pensjonen fra folketrygda etter fratrekk av mulige skatter på trygdebeløpene og det skal videre tas hensyn til særfradrag etter skattelovas §77, nr. 2 og eventuelle hjelpestønader som blir gitt. Det tilbakeblevne beløpet tilsvarer skadelidtes netto-tap pr. år. Beløpet kapitaliseres etter en rentefot på 6% over de yrkesaktive år. Det må gjøres skjønnsmessig tillegg for de skatter som han vil få på renteinntekter og formuen. Og det må tas hensyn til diskonteringsgevinsten når erstatninga utbetales før skadelidte er kommet i yrkesaktiv alder.

Det lar seg ikke gjøre å fastslå hva A ville ha oppnådd i inntekt etter dagens forhold. Han er ennå så liten at det er umulig å vite hvilke yrker han måtte ha legning for, og hvilke muligheter han ville ha hatt. Inntekta vil derfor måtte stipuleres på basis av en gjennomsnitt for ulike yrkesgrupper. Det antas at denne inntekt må kunne settes til kr. 110 000,- - kr. 120 000,- pr. år.

Beregninga av tapet vil nødvendigvis måtte bero på mange usikkerhetsmomenter. Det legges til grunn at A er 100% yrkesmessig invalid. Basert på foran nevnte beregningsmåte, antas det at nettotapet vil beløpe seg til anslagsvis kr. 30 000,-. Dette under forutsetning av at A hadde vært i yrkesaktiv alder. Det må følgelig ved beregninga av totaltapet legges betydelig vekt på at han får utbetalt erstatninga henimot 20 år før han kunne ha kommet i inntektsgivende arbeid. Sjøl om en tar hensyn til inflasjonsraten, og forutsatt en fornuftig disponering av kapitalen, så innebærer dette at erstatninga langt på veg vil fordobles når renter og avkastning av renter plusses på for tidsrommet inntil yrkesaktiv alder. Han vil dessuten få uføretrygd fra fylte 18 år. Sett på denne bakgrunn antas det at tapet i fremtidig erverv passende bør settes til kr. 300 000,-.

En vesentlig del av dette tapet skyldes blindheten som saksøkte ikke er ansvarlig for. Det må følgelig skje en forholdsmessig fordeling av tapet på de to skadene. Det legges til grunn at A som blind uten tap av arm kunne ha utført noe arbeid innenfor et snevert yrkesutvalg i en lavtlønnsgruppe. Med tap av arm i tillegg, er han sjaltet ut. I foran nevnte Kgl. resolusjon av 5. mai 1972 er yrkesskadeerstatninga vurdert til 33% og 63% av grunnbeløpet for tap av henholdsvis underarm og syn på begge øyne. Det antas at denne ulike prosentsatsen for de to legemsskadene tilnærmet korresponderer med den forholdsmessighet i yrkesinvaliditet som tap av syn og arm representerer for A. Retten finner at erstatninga for tapet av armen passende bør settes til kr. 110 000,-.

Tilbake står erstatninga for utgifter for stell og pleie m.v. utover det folketrygden dekker. Dette tapet er høyst skjønnspreget. Den del av dette tapet som faller på armen, settes til kr. 10 000,-.

Renter er inkludert i erstatningene.

Saka er dels vunnet og dels tapt av begge parter. Saksomkostningene blir dermed å oppheve i samsvar med tvistemålslovens §172 annet ledd.

B og C som er innvilget fri rettshjelp, får sine utgifter i saka dekket etter regning.

Dommen er enstemmig. - - -