Rt-1980-299
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1980-02-23 |
| Publisert: | Rt-1980-299 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 25/1980 |
| Parter: | Statsadvokat Anstein Gjengedal aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Schweigaard Selmer, Skåre, justitiarius Ryssdal. Mindretall: Christiansen, Sinding-Larsen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeloven (1902) §52, §53, §54, §31 |
Dommer Schweigaard Selmer: I offentlig straffesak mot A, født xx.xx.1956, avsa Bergen byrett 30. november 1978 dom med slik domsslutning:
«A dømmes etter vegtrafikklovens §31, jfr. §17 annet ledd, til fengsel i 22 - tjueto - dager.
Han frifinnes for ett tilfelle av overtredelse av §17 annet ledd.»
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Domfelte påanket i rett tid byrettens dom, men denne anke ble først avvist av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Senere har han nærmere utdypet anken og utvidet denne til også å omfatte byrettens lovanvendelse og saksbehandling - mangelfulle domsgrunner. Kjæremålsutvalget besluttet etter dette å omgjøre sin tidligere beslutning og henviste anken til behandling i Høyesterett.
Side:300
Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen må forkastes, men er under tvil blitt stående ved at anken over straffutmålingen bør tas til følge.
Den overtredelse av vegtrafikklovens §17 annet ledd, som domfelte er dømt for, er i tiltalebeslutningen beskrevet slik:
«derved at han
natt til søndag 28. mai 1978 omkring kl. 23.00 som eier av personbil SN-96587, lot B født xx.xx.56 føre nevnte personbil fra Nattlandsveien til Skansemyren, og noe tid senere fra Skansemyren til Øvre Eikeviken, uten å forvisse seg om at B fylte vilkårene for å kunne føre motorvogn, idet B ved anledningen var påvirket av alkohol (ikke edru).»
Av byrettens dom fremgår at domfelte og hans kamerat B eide bilen sammen. De brukte den vekselvis og ofte sammen. Omhandlede lørdag var de enige om «at de sammen skulle kjøre rundt på «fester», og tiltalte skulle drikke, mens B skulle være avholdende.»
På denne bakgrunn mener domfelte at byrettens lovanvendelse er uriktig. Han hevder prinsipalt at han ikke har «overlatt bilen til B» fordi B, som sameier, ikke trengte hans tillatelse. Subsidiært har domfelte anført at etter avtalen med B, måtte det være berettiget av ham å vente at B holdt seg edru og at domfelte derfor ikke kan pålegges den aktsomhetsplikt som ellers følger av §17 annet ledd.
Etter å ha uttalt at B «med en sannsynlig promille på 1,5 tydelig må ha båret preg av å ha drukket», har byretten funnet det bevist at domfelte så at B «drakk øl av en helflaske» og at han «må positivt ha visst om at B var påvirket».
Jeg er enig med byretten i at «det ikke er befriende for tiltalte at B var medeier i bilen». Ved anledningen ble bilen brukt i felles interesse etter forutgående avtale om at B skulle kjøre og «være avholdende». Når B likevel ble påvirket, og domfelte ifølge byrettens dom positivt må ha visst dette, pliktet han å gripe inn mot B's fortsatte kjøring. Når domfelte ikke gjorde det, må han etter de foreliggende omstendigheter anses å ha latt B kjøre. Jeg tilføyer at saksforholdet i denne sak ligger annerledes an enn i saken mot..., jfr. Høyesteretts kjennelse av i dag, 1.nr. 26/1980 ( Rt-1980-302).
Jeg er etter dette kommet til at anken over lovanvendelsen ikke fører frem. Domsgrunnene har jeg funnet tilstrekkelige.
Jeg tilføyer at domfelte i tilknytning til ankeerklæringen har gjort gjeldende at det av byrettens dom ikke fremgår at han forsettlig lot B kjøre bilen. Jeg er ikke enig i dette. Etter domsgrunnene, lest i sammenheng, finner jeg det klart at domfelte opptrådte forsettlig.
Når det gjelder anken over straffutmålingen har jeg vært i tvil. Domfelte har riktignok opptrådt klanderverdig ved å la B kjøre, til tross for at denne var påvirket. Men ettersom B var medeier i bilen, finner jeg å burde bedømme domfeltes forhold noe annerledes enn om domfelte hadde vært eneeier. Det forhold at domfelte ikke grep inn overfor en sameiers bruk, kan ikke helt likestilles med det at en bileier overlater bruken av bilen til en utenforstående som er påvirket.
Side:301
Under disse omstendigheter og i betraktning av at det nå er gått lang tid siden kjøringen fant sted, er jeg blitt stående ved at fengselsstraffen bør gjøres betinget, men finner at domfelte i tillegg bør ilegges en ubetinget bot. Etter de opplysninger som foreligger om domfeltes inntektsforhold i byrettens dom, finner jeg at boten ikke bør settes høyere enn kr 1.000,-.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom giøres disse endringer:
1. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utsettes etter reglene i straffelovens §52, §53, §54 med en prøvetid på 2 - to - år.
2. I medhold av straffe lovens §52 nr. 4 idømmes A en ubetinget bot til statskassen på 1.000,- - ettusen - kroner, subsidiært 7 - sju - dagers fengsel.
Dommer Christiansen: Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen. Jeg finner imidlertid at heller ikke anken over straffutmålingen kan føre frem. Riktignok eide domfelte bilen sammen med sin kamerat B, men han visste at B var alkoholpåvirket. Ved å kjøre i bilen rundt på «fester» uten å gjøre det minste for å hindre kjøringen, har domfelte pådratt seg et alvorlig medansvar for den trafikkrisiko som B's kjøring representerte. Etter dette stemmer jeg for at anken forkastes.
Dommer Sinding-Larsen: Jeg er enig med annen voterende dommer Christiansen.
Dommer Skåre: Jeg er enig med førstvoterende dommer Schweigaard Selmer.
Justitiarius Ryssdal: Likeså.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av byrettens dom (byrettsdommer Per Lorentzen med domsmenn):- - -
Tiltalte er født xx.xx.1956, student, ugift, har ingen å forsørge, uten vesentlig arbeidsinntekt og uformuende. Han er 214 1976 for grovt tyveri m.v. dømt til fengsel i 21 dager, betinget med 2 års prøvetid. - - -
Det er på det rene, og erkjent at tiltalte lørdag 27. mai og natt til søndag 28. mai 1978 var med i bil SN-96587 - - -ført av B under kjøring rundt om i Bergen som nærmere omhandlet i tiltalebeslutningens a (- -). Det er videre på det rene at B var alkoholpåvirket. Blodprøver tatt kl. 03.25 om natten viste en alkoholkonsentrasjon på 1,16 promille. B ble for sitt forhold ved Bergen forhørsrett den 4/10 1978 dømt til 24 dagers fengsel.
Når tiltalte påstår seg frifunnet er det fordi han hevder at han i tilstrekkelig grad har sikret seg at B ikke var alkoholpåvirket. Når det gjelder bilen som nevnt under a, en Cortina personbil, er forholdet videre at tiltalte eier denne sammen med B og at de bruker den vekselvis og ofte sammen. Denne lørdagen var enighet om at de sammen skulle kjøre rundt på «fester», og
Side:302
tiltalte skulle drikke, mens B skulle være avholdende. Tiltalte har derfor ikke overlatt bilen til B, fordi han kjørte den i kraft av sin rett som medeier. Når det gjelder bilen nevnt under b er forholdet at tiltalte ikke overlot bruken av denne bil, en Ford Granada, som tilhørte tiltaltes far, til B. Faren hadde nemlig tidligere i samme uke bedt B hente seg på Flesland flyplass etter en forretningsreise søndag ettermiddag, og hadde overlatt bilens nøkler til B. Det var derfor faren som hadde overlatt bruken til B.
Retten finner det bevist at tiltalte ikke har overholdt sin plikt til å forvisse seg om at B som ikke alkoholpåvirket var i stand til å kjøre bilen. Det var i og for seg ikke nok at det var en forhåndsavtale mellom tiltalte og B, at den siste ikke skulle drikke, når de befant seg i forskjellige selskap hvor det av alle ble drukket mere eller mindre og B, særlig under kjøringen fra Skansemyren til øvre Eikeviken, med en sannsynlig promille på 1,5, tydelig må ha båret preg av å ha drukket. Retten må dessuten etter bevisførselen legge til grunn at tiltalte har sett at B under oppholdet på Skansemyren drakk øl av en helflaske, og må positivt ha visst om at B var påvirket.
Videre finner retten at det ikke er befriende for tiltalte at B var medeier i bilen. Det er ellers opplyst at bilen var registrert på tiltalte, men at begge var eiere. Retten ser det da slik at tiltalte som medeier hadde rådighet over om bilen skulle brukes og at han har det samme ansvar etter vegtrafikklovens §17 annet ledd overfor en medeier, og at han i samme grad må sies å la B bruke bilen.
Tiltalte har ikke forvisset seg om at B ikke var påvirket og han måtte eller burde forstå at han lot B bruke den. Han blir å felle etter vegtrafikklovens §17 annet ledd for dette forhold. -
Når det gjelder straffutmålingen bemerkes at det bl.a. i Rt-1973-1231 er fastslått at den som felles etter §17 annet ledd kan og bør idømmes ubetinget fengselsstraff. Retten legger i skjerpende retning vekt på at det her gjelder langvarig kjøring gjennom trafikkerte bygater og at det er en kjøring som ikke har noe preg av nødvendighet. Tiltalte var selv noe mere alkoholpåvirket enn B, men dette kan hverken virke befriende eller influere på straffeskylden. - Straffen settes til fengsel i 22 dager.
Tiltalte mangler evnen til å erstatte det offentlige saksomkostninger.
Dommen er enstemmig.