RG-1988-197

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1985-09-18
Publisert:	RG-1988-197
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 18. september 1985 i sak nr. 222/1984
Parter:	Burmah Oil Tankers Limited (advokat Morten Garman) mot New Hebrides Ship Broking Corporation (advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen).
Forfatter:	Lagdommerne Håkon Wiker, Dagfinn Clemetsen, Einar M. Olsen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §167, §32, §33, Domstolloven (1915) §34, §39, §175, §180, §19, §29, §314, §349, §396, Tvistemålsloven (1915), Vegfraktavtaleloven (1974) §49, Vegfraktavtaleloven (1974), Lov om nordiske privatrettslige dommer (1977) §8, Lov om nordiske privatrettslige dommer (1977)

New Hebrides Ship Broking Corporation, Panama - nedenfor kalt New Hebrides - saksøkte i januar 1980 A/S Fagerfjell, Oslo, og Burmah Oil Tankers Limited, Bermuda - nedenfor kalt Burmah - med krav om betaling av USD 3 808 566 med tillegg av renter. Det ble i stevningen påberopt solidaransvar for de to saksøkte i medhold av en kommisjonsavtale av juni 1974.

Saksøkte A/S Fagerfjell godtok påstanden i stevningen, og Oslo byrett avsa den 1. oktober 1980 dom i forhold til denne saksøkte i medhold av tvml. §314. Samme dag avsa Oslo byrett uteblivelsesdom mot saksøkte Burmah, som ikke hadde levert tilsvar. Uteblivelsesdommen har denne domsslutning:

«1. Burmah Oil-Tankers Ltd., Hamilton, Bermuda, dømmes til å betale til New Hebrides Ship Broking Corporation, Panama, USD 3 808 566,- - tremillioneråttehundreogåttetusenfemhundreogsekstiseks dollar - eller motverdien av dette i norske kroner etter betalingsdagens kurs med tillegg av 10 - ti - prosent rente fra 14. februar 1979 til betaling skjer. Hvis A/S Fagerfjell, Oslo, skulle bli dømt (rettskraftig) i saken, foreligger solidaransvar mellom de to saksøkte.

2. I saksomkostninger betaler Burmah Oil Tankers Ltd., Hamilton, Bermuda, til New Hebrides Ship Broking Corporation, Panama, kr. 15 000,- - kroner femtentusen 00/100-. Hvis A/S Fagerfjell, Oslo, skulle bli dømt (rettskraftig) i saken, foreligger solidaransvar mellom de to saksøkte.

3. Oppfyllelsesfristen for beløpene under 1. og 2. punkt settes til 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Burmah begjærte i rett tid oppfriskning. Under oppfriskningssaken gjorde Burmah gjeldende at saken måtte avvises for Burmahs vedkommende fordi det ikke var verneting for saken i Norge. Det ble således bestridt at tvml. §33 kom til anvendelse.

Etter muntlig forhandling avsa Oslo byrett den 17. oktober 1984 beslutning med denne slutning:

«1. Sak nr. 149/80-II-7 blir å fremme mot saksøkte nr. 2, Burmah

Side:199

Oil-Tankers Limited ved Oslo byrett.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår.»

Burmah har i rett tid påkjært beslutningen til Eidsivating lagmannsrett og nedlagt denne påstand:

«1. Sak nr. 149/80-II-7 ved Oslo byrett avvises.

2. Burmah Oil Tankers Ltd. tilkjennes saksomkostninger.»

New Hebrides har tatt til gjenmæle og nedlagt denne påstand:

«1. Oslo byretts beslutning av 17. oktober 1984 stadfestes.

2. New Hebrides Shipbroking Corporation tilkjennes saksomkostninger.»

Om det nærmere saksforhold henvises til byrettens premisser og bemerkningene nedenfor.

Den kjærende part - Burmah - anfører i kjæremålserklæringen innledningsvis:

«I medhold av tvistemålslovens §396 påkjæres beslutningen i sin helhet idet det gjøres gjeldende at byretten har tatt feil både i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Den kjærende part vil begjære saken avvist. Sakens parter er begge hjemmehørende i utlandet. Den kjærende part har ikke hjemting her. Byretten har lagt til grunn at tvml. §33 må komme til anvendelse selv om Burmah ikke har hjemting eller annet verneting her i landet. Det er tilstrekkelig at solidarskyldneren har alminnelig verneting i Oslo.

Den kjærende part vil hevde at vernetingsreglene ikke avgjør domstolenes internasjonale kompetanse. Kompetansen i internasjonale saker, må i mangel av uttrykkelig lovhjemmel, bestemmes av sakens tilknytning til Norge. I vurderingen av tilknytningen vil det være naturlig å ta utgangspunkt i vernetingsreglene. Tvml. §33 passer ikke på internasjonale forhold jfr. Rt-1984-393.

Anvendelse av §33 også på utenlandske solidarskyldnere vil komme i strid med den alminnelige internasjonale prosessrett og lovreglene i de øvrige nordiske land. Denne tvist med to utenlandske parter, hører ikke naturlig hjemme for norske domstoler.»

I den kjærende parts nærmere argumentasjon angående tvml. §33 anføres at tvistemålslovens vernetingsregler alene regulerer fordelingen av sakene innbyrdes mellom domstolene i første instans. I Ot.prp. nr. 1 (1910) side 160 slutter departementet seg således til en uttalelse fra civilprocesskommissionen om at vernetingsreglene overhodet ikke uten videre egner seg til å overføres på forholdet mellom flere land. Også Gaarder: Innføring i internasjonal privatrett (1975) side 7 legger til grunn at vernetingssreglene ikke er bestemmende for norske domstolers internasjonale kompetanse. Det vises også til Hagerup: Den norske civilproces I (1918) side 87 flg., som behandler spørsmålet om utenlandsk tilknytning medfører begrensning eller utvidelse av domstolens regelmessige kompetanse.

Det henvises også til danske og svenske forfattere som skiller mellom vernetingsreglene som interne regler og internasjonale kompetanseregler.

Byrettens henvisning til at formuesvernetinget (tvml. §32) gjelder internasjonalt, er uten betydning for tolkingen av §33 som ikke selv løser dette spørsmål. Dette begrunnes ved en henvisning til de spesielle

Side:200

historiske forutsetninger for tvml. §32.

Lovgrunnen for tvml. §33 svikter når den utenlandske samskyldner ikke har tilknytning til Norge. Tilsvarende vernetingsregler i Danmark og Sverige er blitt tolket slik at de ikke gir internasjonal kompetanse, jfr. kjennelsen i UfR 1924 794 og Söderlund: Kommentar til rättegångsbalken side 230.

Ellers nevnes at den norske vegfraktavtaleloven av 1974 (nr. 68) §49 annet ledd gir en uttrykkelig søksmålshjemmel som ville ha vært overflødig hvis tvml. §33 gjelder internasjonale forhold.

Byrettens henvisning til kjennelsen i Rt-1939-913 har ingen betydning i saken, idet kjennelsen gjaldt forståelsen av den positive bestemmelse i tvml. §32. Eidsivating lagmannsretts kjennelse i RG-1966-223 gir tvml. §33 internasjonal rekkevidde, men denne kjennelse er av mindre interesse etter Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1984-393. I denne kjennelsen tok kjæremålsutvalget uttrykkelig ikke standpunkt til om §33 første ledd også er avgjørende for adgangen til å anlegge sak mot parter med hjemting i utlandet. Det anføres at uttalelsen neppe kan ha hatt annen hensikt enn å distansere seg fra lagmannsrettens standpunkt i kjennelsen i RG-1966.-

Angående den sistnevnte lagmannsrettskjennelse gjøres ellers gjeldende at lagmannsretten har anvendt forarbeidene til den tidligere §167 i tvistemålsloven uriktig. Det anføres:

«Forarbeidene drøfter ikke om §33 gir adgang til å saksøke en solidarskyldner som ikke har annet verneting her. Det som drøftes er om Norge, gjennom traktat, bør anerkjenne utenlandske dommer mot nordmenn, forarbeidene uttalte at man ikke burde anerkjenne f.eks. en tysk dom mot en nordmann, bare fordi han har solidarverneting i Tyskland, dersom denne etter tysk rett anses å ha solidarverneting fordi han har en tysk medskyldner. Dette er en vernetingsregel den norske lovgiver ikke kunne godkjenne. Det er på denne bakgrunn paradoksalt at lagmannsretten trakk den motsatte konklusjon - nemlig at en utlending må kunne saksøkes ved norsk domstol, dersom han har en solidarskyldner med hjemting i Norge. Denne slutning er åpenbart uriktig. Når vi ikke vil anerkjenne en tysk dom mot en nordmann avsagt ved den tyske domstol, hvor hans medskyldner har verneting, kan det ikke aksepteres at norske domstoler skal ha kompetanse i det motsatte tilfellet, nemlig til å pådømme en sak mot en tysker som tilfeldigvis har en norsk samskyldner, men forøvrig ikke har noe verneting her i landet.»

Det påpekes ellers at departementet ga forskjellige begrunnelser for å unnta vernetingene etter §32 og §33 fra internasjonal anerkjennelse, jfr. Ot.prp. nr. 1 (1910) side 164 og side 166, jfr. 161. Det er derfor uriktig når lagmannsretten legger til grunn at departementet har sidestilt formuesvernetinget og samskyldnervernetinget.

Den kjærende part bestrider også at de materielle vilkår for å anvende tvml. §33 er til stede. For det første har New Hebrides klart tilkjennegitt at en nedbetaling fra A/S Fagerfjell ikke begrenser kravet mot Burmah. Nedbetalingen er endog hemmeligholdt. Dermed har New Hebrides tilkjennegitt at A/S Fagerfjell og Burmah ikke ansees som solidarisk forpliktet. Dette fremgår også av at Burmah i 1975 ble

Side:201

underrettet om en transport av kravet, uten at tilsvarende underretning ble gitt til A/S Fagerfjell. For det annet har New Hebrides og Burmah den 23. februar 1976 inngått en endringsavtale, som medførte at A/S Fagerfjell ikke lenger var ansvarlig. Etter en nærmere gjennomgåelse av bakgrunnen for denne avtalen, konkluderes det med at avtalen medførte at det solidaransvar som opprinnelig var avtalt ved 1974-avtalen, var brutt. Kravene mot de to saksøkte har nå forskjellig rettslig og faktisk grunnlag, og forskjellig omfang. Vilkårene i tvml. §33 er da ikke til stede.

Burmah går deretter inn på en del forhold vedrørende New Hebrides - således dets tilknytning til Panama, selskapsdokumentene og det oppgitte styres rett til å opptre for selskapet - som medfører at Burmah hele tiden har vært meget mistenksom overfor New Hebrides. Det er iallfall ikke grunnlag for at selskapet har noen tilknytning til Norge som er av betydning for norske domstolers kompetanse i saken. Heller ikke er det riktig når byretten har lagt til grunn at bevisførselen i saken i hovedsak vil skje av nordmenn bosatt i Norge. Videre er det av betydning at det fremsatte krav vil måtte avgjøres etter anglo-amerikansk rett. Dette gjelder enten kravet baseres på 1974-avtalen eller 1976-avtalen.

Det anføres også at New Hebrides' fremgangsmåte er misbruk av vernetingsbestemmelsene som bør lede til avvisning. Også etter norsk rett bør det legges til grunn at et søksmål må kunne avvises hvis det anlegges mot innlendingen bare for derved å kunne saksøke den utenlandske part, jfr. for svensk rett Dennemark: Om svensk domsbehörighet (1961) side 225. I det foreliggende tilfelle tyder sammenhengen mellom søksmålet og forliksforhandlinger mellom New Hebrides og A/S Fagerfjell på at søksmålet mot A/S Fagerfjell ble innledet alene for å kunne trekke Burmah inn for norske domstoler. Man har forsøkt å oppnå det som på engelsk betegnes som forum shopping, nemlig å anlegge søksmål i den jurisdiksjon hvor rettsreglene er gunstigst for parten. Iallfall bør søksmål av denne karakter ikke omfattes av tvml. §33. Endelig anføres at søksmålet mot Burmah bør avvises når prosessforutsetningen etter tvml. §33 ikke lenger er til stede, idet A/S Fagerfjell ikke lenger er part i saken. Bortfall av en forutsetning for internasjonal kompetanse under saken bør ha andre konsekvenser enn bortfall av prosessforutsetninger i saker mot innlendinger. Det henvises her til en uttalelse om finsk rett.

I et senere prosesskrift har Burmah tatt opp spørsmålet om et søksmål som nå er innledet på Bermuda, gjelder samme krav som nærværende sak.

Kjæremotparten - New Hebrides - anfører i sitt tilsvar at byretten har tolket tvml. §33 riktig. Det er ikke grunnlag for å tolke bestemmelsen innskrenkende med hensyn til søksmål mot utlendinger, og det avgjørende tidspunkt for vurderingen etter §33 er den tid da saken kom inn til byretten.

Både lovens ordlyd, dens forarbeider, praksis og teori taler for den forståelse av tvml. §33 som byretten har lagt til grunn. Bestemmelsens ordlyd er helt generell, og den gjør ikke noe unntak for samskyldnere hvorav den ene er bosatt i utlandet. Heller ikke tvistemålslovens øvrige

Side:202

vernetingsregler har bestemmelser som unntar utlendinger når de faller inn under de øvrige vilkår i den enkelte bestemmelse. Både oppfyllelsesvernetinget og skadevernetinget må åpenbart også omfatte utlendinger. Enn klarere er dette for formuesvernetinget etter §32. Videre forutsetter tvml. §19 uttrykkelig at vernetingsreglene også får anvendelse overfor utlendinger. Videre sies uttrykkelig i Altens kommentar til bestemmelsen at den som har bopel i utlandet, kan saksøkes i Norge hvis et særlig verneting er begrunnet. Det vises også til dl. §39.

Den kjærende parts argumentasjon i tilknytning til tvistemålslovens forarbeider gjelder den tidligere §167. Her må man være oppmerksom på at det stilles strengere krav med hensyn til adgangen til å gi utenlandske avgjørelser rettskraft i Norge, enn til å anse norske domstoler kompetente til å pådømme saker mot utlendinger. Her henvises til Ot.prp. nr. 1 (1910) side 160, 161 og 164. Et utgangspunkt for drøftelsen var at de interne vernetingsregler også er anvendelige på personer og rettsforhold som hører under fremmed rett. Løsningen i §167 ble da også at man tok utgangspunkt i de norske vernetingsregler, og det ble ikke forutsatt at disse skulle tolkes innskrenkende. Tvert imot ble det lagt til grunn at disse ville være mer vidtgående enn rimelig når det særskilt gjaldt spørsmålet om norsk anerkjennelse av utenlandske dommer. Det er således ikke riktig når Burmah hevder at det av forarbeidene uttrykkelig fremgår at vernetingsreglene ikke er bestemmende for norske domstolers internasjonale kompetanse.

Også senere lovendringer forutsetter at vernetingsreglene bestemmer norske domstolers internasjonale kompetanse. Det vises til endringen av tvml. §167 i 1932, forarbeidene til mortifikasjonsloven av 1959 der man fant det nødvendig med en uttrykkelig bestemmelse for å avskjære internasjonal kompetanse som følge av vernetingsreglene, og til endringen i tvml. §29 i 1974 (ansvar for skader ved oljesøl) der forarbeidene forutsetter at søksmål kan reises mot utlendinger.

Heller ikke er det riktig at Gaarder eller Hagerup har tolket vernetingsreglene innskrenkende. Uttalelsene hos Gaarder i Internasjonal privatrett side 7-8 om adgang til avvisning i ekstreme tilfelle, er neppe uttrykk for rettsstillingen de lege lata. Videre tales det bare om saker som ikke har noen tilknytning til Norge, og uttalelsen refererer til formuesvernetinget. De påberopte uttalelser hos Hagerup gjelder spørsmålet om utvidet kompetanse for norske domstoler ved utenlandske rettsforhold, jfr. formuesvernetinget. Uttalelsen kan ikke tas til inntekt for en innskrenkende tolking av §33.

De påberopte uttalelser om den tilsvarende svenske vernetingsregel må ses på bakgrunn av at den aktuelle svenske bestemmelse etter sin ordlyd gir en langt videre adgang til å saksøke utlendinger enn det som følger av tvml. §33. Det er derfor større behov for en innskrenkende tolking. Også i Sverige er imidlertid utgangspunktet at vernetingsreglene får anvendelse på utlendinger. Også når det gjelder rettsstillingen i Danmark, er ytterligere presiseringer nødvendige.

Den påberopte bestemmelse i vegfraktavtaleloven av 1974 er uten betydning for forståelsen av tvml. §33, idet forholdet til denne bestemmelse ikke ble vurdert da man uten nærmere kommentar lovfestet artikkel 39 i konvensjonen om fraktavtaler ved internasjonal

Side:203

godsbefordring på vei.

Når det gjelder rettspraksis, bygger Eidsivating lagmannsretts kjennelse i RG-1966-223 ikke på noen uriktig forståelse av tvistemålslovens forarbeider. Det vises til det som er anført om forarbeidene. Kjennelsen er riktig, og må legges til grunn.

Også Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1939-913 er av betydelig interesse, idet kjæremålsutvalget tolker tvml. §32 etter dens ordlyd istedenfor å tolke den innskrenkende. Når det gjelder kjennelsen i Rt-1984-393, er det ikke riktig at kjæremålsutvalget tok avstand fra lagmannsrettens kjennelse i RG-1966.-Tvert imot ble det ved kjæremålsutvalgets løsning ikke tillagt noen betydning at den ene saksøkte var utlending.

Det fremsatte krav oppfyller også de øvrige vilkår i tvml. §33, slik som byretten etter en omfattende bevisførsel riktig har lagt til grunn. Avtalen av 1976 har sin bakgrunn i et søksmål mot A/S Fagerfjell, som ble løst ved forlik som svarte til avtalen med Burmah. Etter inngåelsen av avtalen av 1976 samt hevningen av saken mot A/S Fagerfjell, hadde New Hebrides godtatt den fortolkning av 1974-avtalen som A/S Fagerfjell og Burmah hadde gjort gjeldende. Senere betalinger skjedde i overensstemmelse med dette. New Hebrides' krav mot såvel A/S Fagerfjell som Burmah har derfor hele tiden vært - og er fortsatt - det samme, nemlig kommisjonsavtalen av 1974.

Grunnlaget for kravet er heller ikke endret ved den transport som den kjærende part har påberopt. Det dreiet seg om en overdragelse til inkasso, som Burmah ikke aksepterte, og som derfor senere ble omgjort. Personskifte på kreditorsiden er forøvrig uten betydning for anvendelsen av tvml. §33. Det nevnes også at §33 ikke bare omfatter solidariske skyldforhold, idet også pro rata samskyldnere kan saksøkes.

Det er ikke riktig at New Hebrides tilsikter noe dobbeltoppgjør. Mer enn full dekning skal New Hebrides selvfølgelig ikke ha.

Sakens fremme for Oslo byrett representerer ikke misbruk av vernetingsreglene. Saken kan ikke avvises på grunn av forliket med A/S Fagerfjell, jfr. dl. §34 og Altens kommentar til bestemmelsen. Bakgrunnen for søksmålet mot begge de saksøkte var at New Hebrides mente det måtte være truffet en avtale mellom disse to om betalingen av kommisjonen, og at innholdet av en slik avtale ville fremkomme gjennom saksanlegget. Begge de saksøkte har bevisst forsøkt å unndra seg fra å oppfylle sine forpliktelser overfor New Hebrides.

Vernetingsreglene gir ikke adgang til å avvise en sak på grunn av manglende tilknytning til Norge, når de betingelser som oppstilles i den enkelte bestemmelse er oppfylt. Saken har imidlertid klar tilknytning til Norge. Avtalen av 1974 gjelder et norskeiet skip som skulle drives etter norske regler, avtalen ble sist undertegnet i Oslo, også New Hebrides ble representert ved en norsk statsborger (Arne Næss), og det utenlandske selskap Burmah var nærmest å anse som et finansieringsmellomledd. De langt fleste vitner og parter vil være norske.

New Hebrides har i et senere prosesskrift bestridt at det søksmål som er anlagt på Bermuda, gjelder samme krav som i nærværende sak.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Man

Side:204

finner således ikke å kunne legge til grunn den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk i lagmannsrettens kjennelse av 15. november 1965, inntatt i RG-1966-223.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan det av tvistemålslovens forarbeider ikke utledes noe bestemt med hensyn til den internasjonale rekkevidde av lovens §33. Forarbeidene til §33 nevner ikke spørsmålet. Forarbeidene til den tidligere §167 uttaler seg heller ikke direkte om spørsmålet, men Ot.prp. nr. 1 (1910) inneholder momenter som kan trekke i begge retninger. Departementet formulerte §167 med utgangspunkt i et lovutkast utarbeidet av Getz, utgitt posthumt uten motiver til den bestemmelse som tilsvarte §167. Getz' utkast unntok fra anerkjennelse utenlandske dommer basert på samskyldnervernetinget og visse «tilslutningsverneting». Formuesvernetinget ble ikke unntatt. Tanken kan muligens ha vært å unnta de verneting som ikke ble antatt å gi norske domstoler internasjonal kompetanse, noe som kunne ha vært av betydning for tolkingen av §33. Det er imidlertid vanskelig å legge noe bestemt i Getz' utkast. Civilprocesskommisionens lovutkast bygger på et annet utgangspunkt, men tar også med Getz' begrensninger, dog uten å forklare dette nærmere.

Departementets lovutkast er basert på en konkret gjennomgåelse av tvistemålslovens forskjellige verneting i relasjon til spørsmålet om anerkjennelse av utenlandske dommer. Her trekker departementet inn «almindelig anerkjendte principer for den internationale jurisdiktion» (proposisjonen side 160 spalte 2) - prinsipper som ikke er nevnt i motivene til vernetingsbestemmelsene. Departementet viser særlig til von Bar: Theorie und Praxis des internationalen Privatrechts II og Meili: Das internationale Civilprozessrecht. Disse forfattere behandler de fleste av de problemstillinger som departementet drøfter, men kan ikke sees å behandle samskyldnervernetinget. Om dette verneting uttaler departementet (proposisjonen side 164 spalte 2) at det i den internasjonale anvendelse ikke er naturlig å behandle den enkelte skyldner som om han hadde vedtatt alle de øvrige samskyldneres verneting. Om formuesvernetinget uttales side 166 spalte 1 at det neppe kan være tvilsomt at det iallfall som regel ikke kan godkjennes internasjonalt.

Etter lagmannsrettens oppfatning kan bare disse momenter trekkes ut av forarbeidene til tvistemålsloven:

For det første bygget departementet på at fremmede vernetingsbestemmelser svarende til §33 kan ha internasjonal rekkevidde. I dette ligger nok at departementet - om spørsmålet ble overveiet - ikke var fremmed for den mulighet at også bestemmelsen i §33 kunne ha internasjonal rekkevidde. Likevel er intet sagt direkte om dette spørsmål. Etter lagmannsrettens oppfatning gir proposisjonen her ikke uttrykk for noen bestemt forutsetning om tolkningen av §33.

Videre argumenterer proposisjonen mot anerkjennelse av utenlandske dommer basert på samskyldnerverneting. Denne argumentasjon rammer i og for seg også internasjonal anvendelse av vår §33. Argumentasjonen må imidlertid sees i lys av at ulike hensyn gjør seg gjeldende ved fastleggelsen av norske vernetingsbestemmelser og ved spørsmålet om hvilken tilknytning til domslandet som skal kreves for

Side:205

anerkjennelse av utenlandske dommer. Dette fremgår blant annet av at utenlandske dommer basert på formuesverneting ikke anerkjennes, mens tvml. §32 uttrykkelig gir norske domstoler tilsvarende kompetanse i saker mot utlendinger. Heller ikke den her nevnte argumentasjon gir således noe bestemt direktiv for tolkingen av §33.

Endelig er det et moment at §32 og §33 lovteknisk ble likestilt i §167. Når det gjelder §32, tar denne bestemmelse spesielt og uttrykkelig sikte på utlendinger. Det er derfor ikke henvisningen i §167 som gir §32 internasjonal rekkevidde. En forutsetning om at også §33 har internasjonal rekkevidde, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke bygges på den lovtekniske løsning i §167. En slik forutsefningsfortolkning måtte ha hatt mer entydig støtte i forarbeidene.

Det er på denne bakgrunn lagmannsretten finner at tvistemålslovens forarbeider ikke løser spørsmålet om §33 har internasjonal rekkevidde.

Spørsmålet kan ikke sees å være løst i senere rettspraksis, unntatt lagmannsrettens ovennevnte kjennelse i RG-1966-223. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1939-913 kan ikke sees å være av betydning for spørsmålet. I kjennelsen i Rt-1984-393 kan det etter lagmannsrettens oppfatning ikke legges mer enn det som kjæremålsutvalget ga uttrykk for, nemlig at utvalget ikke tok standpunkt til spørsmålet.

Juridisk teori kan ikke sees å behandle den internasjonale rekkevidde av §33. Noen uttalelser kan muligens tas til inntekt for den ene eller den annen løsning (således uttalelser om at §33 tar sikte på forenkling av rettergangen mot flere skyldnere med alminnelig verneting i forskjellige rettskretser), men de er ikke basert på noen drøftelse. Hovedinntrykket er at teorien har oversett dette spørsmål.

Derimot inneholder juridisk teori en del mer generelt om forholdet mellom vernetingsbestemmelsene og norske domstolers internasjonale kompetanse. Hagerup: Den norske civilproces I (1918) behandler grensene for norsk domsmyndighet på side 184 flg., og påpeker at sivilprosesslovene ikke har noen alminnelig regel om spørsmålet. Videre uttales: «Men af rettergangslovens værnetingsregler flyder den sætning, at enhver sag, for hvilken der her i riget kan paavises et værneting, ogsaa kan paadømmes af norske domstole.»

Også Augdahl: Norsk civilprosess (1961) tar på side 164 utgangspunkt i at vernetingsreglene også har betydning for norsk domsmyndighet som en enhet betraktet. Det uttales: «I alle tilfelle hvor saken efter de nevnte regler har verneting et eller annet sted i Norge, er norske domstoler kompetente til å avgjøre saken - med noen få undtagelser av statsrettslige og folkerettslige grunner som senere skal omhandles.»

Eckhoff: Sivilprosess (1962) tar på side 8 et noe mer forsiktig utgangspunkt, idet det uttales at vernetingsreglene er slik formet at de også gir holdepunkter for bedømmelsen av spørsmålet om domstolenes internasjonale myndighetsområde. Videre uttales: «Man må imidlertid være forsiktig med å bygge umiddelbart på deres ordlyd når det gjelder dette spørsmålet. Spesielt gjelder dette reglene om særlige verneting.»

Eckhoff gjennomgår deretter de internasjonale sider av noen av vernetingsbestemmelsene, men nevner ikke §33.

Side:206

Også Gaarder nevner i Innføring i internasjonal privatrett (1975-utgaven) side 7 at tvistemålslovens vernetingsregler angår fordelingen av saker mellom norske domstoler innbyrdes, og at de ikke direkte avgjør deres internasjonale rekkevidde. «Det kan derfor være at en forumregel i tvistemålsloven ikke gjelder internasjonalt.» Uttalelsen synes ikke begrenset til tvml. §32, som deretter tas opp særskilt. På side 8 nevner Gaarder den mulighet at saker som ikke har noen tilknytning til Norge, etter en naturlig tolkning av vernetingsreglene kan falle utenfor deres rekkevidde. Denne øyensynlig mer individualiserende tolkningsvariant forbeholdes for de ekstreme tilfeller.

Bratholm/Hov: Sivil rettergang nevner side 13 at tvistemålsloven har få regler om hvilken kompetanse norske domstoler har til å behandle saker som på en eller annen måte har tilknytning til andre land. Videre uttales: «Av vernetingsreglene kan det imidlertid utledes en del regler om disse spørsmålene. Hvis f.eks. vernetingsreglene gir regler om ved hvilket verneting sak mot en utlending skal reises, må en også gå ut fra at norske domstoler er kompetent til å pådømme saken.»

Deretter nevnes de alminnelige verneting som gjelder enhver, samt en del spesielle verneting som må tolkes slik at de også omfatter utlendinger. Samskyldnervernetinget nevnes ikke.

Konklusjonen synes å måtte bli at iallfall nyere juridisk litteratur generelt går inn for at spørsmålet om de spesielle verneting gir internasjonal kompetanse, må løses på grunnlag av tolking av den enkelte bestemmelse. Lagmannsretten er enig i dette.

Ved tolkingen er det rimelig å ta hensyn til hvordan vedkommende verneting idag er anskrevet internasjonalt. Spørsmålet oppstår også i dag i forbindelse med anerkjennelse og fullbyrdelse av utenlandske dommer, jfr. Dolva i Jussens venner 1977 389 flg. Den der nevnte Haag-konvensjonen av 1. februar 1971 om anerkjennelse og fullbyrdelse av dommer på sivil- og handelsrettens område er ennå ikke ratifisert av Norge. Konvensjonen forutsetter ratifikasjon samt bilaterale nærmere avtaler i medhold av konvensjonen. Konvensjonen gir domslandet jurisdiksjon på grunnlag av saksøktes hjemting og visse spesielle verneting. Samskyldnerverneting nevnes ikke. På den annen side er konvensjonen ikke til hinder for bilaterale avtaler om anerkjennelse av samskyldnervernetinget. En tilleggsprotokoll til konvensjonen omhandler de såkalte eksorbitante verneting, som medlemsstatene ikke skal anerkjenne, heller ikke bilateralt. Blant de eksorbitante verneting finnes formuesvernetinget, men ikke samskyldnervernetinget. Så langt kan det således sies at samskyldnervernetinget internasjonalt hverken står spesielt sterkt eller spesielt svakt.

Nevnes må også EF-statenes konvensjon av 27. september 1968 om domstolenes kompetanse og fullbyrdelse av rettsavgjørelser på sivil- og handelsrettens område. Konvensjonen bygger på arbeidet med Haagkonvensjonen, men tillater uttrykkelig samskyldnervernetinget (artikkel 6 nr. 1). Bestemmelsen er begrunnet i ønsket om å unngå innbyrdes motstridende dommer innen medlemsstatene, og det er forutsatt at den ikke kan brukes bare for å unngå jurisdiksjon av domstolene i den enkelte skyldners hjemland. (Se Official Journal of the European

Side:207

Communities no. C 59/26-27 av 5. mars 1979.)

De ensartede nordiske domslover (jfr. lov av 10. juni 1977 nr. 71 om nordiske privatrettslige dommer) godtar i utgangspunktet det enkelte lands vernetingsbestemmelser, men gjør unntak for de eksorbitante verneting, således formuesvernetinget (lovens §8 nr. 1). Spørsmålet om anerkjennelse av samskyldnervernetinget er således overlatt til domslandets vernetingsbestemmelser. I denne forbindelse er det av betydning hvordan de øvrige nordiske land ser på den internasjonale rekkevidde av sine egne bestemmelser om samskyldnerverneting. Partene i nærværende sak har fremlagt en del materiale om dette. Selv om bildet ikke er entydig, synes samtlige nordiske land å ha reservasjoner i adgangen til å saksøke utenlandske samskyldnere sammen med de innenlandske. I Danmark foreligger rettspraksis som begrenser samskyldnervernetinget til å gjelde samskyldnere med hjemting i Danmark (se Højesterets avgjørelse i UfR 1924 794).

Lagmannsretten kan ikke se at det er grunner av vekt som taler for å tillegge tvml. §33 internasjonal rekkevidde. Internasjonale solidarforpliktelser (og proratariske forpliktelser) vil oftest være ledsaget av vernetingsavtaler, eller det vil være andre felles verneting i tvistemålsloven som kan brukes. Spørsmålet om anvendelse av §33 vil helst bli aktuelt i de atypiske tilfeller - således hvor det blir spørsmål om forpliktende avtale virkelig er inngått, eller hvor det oppstår vanskelige spørsmål om hvorvidt de øvrige vilkår i §33 er oppfylt. I denne forbindelse kan også nevnes spørsmålet om endossenter omfattes av §33 første eller annet ledd, jfr. Smith: Garantioppgjør (1963) side 312. Dette spørsmål får en større rekkevidde ved internasjonal anvendelse av §33. Videre vil det lett oppstå spørsmål om «forum shopping», om en reservasjon for saker uten tilknytning til Norge, og om betydningen av at saken mot innlendingen faller bort (jfr. dl. §34 første ledd). Hvis tvml. §33 skal ha internasjonal rekkevidde, burde det være en lovgiveroppgave å overvie disse spørsmål nærmere med sikte på en hensiktsmessig løsning.

Lagmannsretten er etter dette blitt stående ved at tvml. §33 første ledd bør tolkes slik at bestemmelsen ikke åpner adgang til å saksøke skyldnere med hjemting i utlandet. Saken mot Burmah Oil Tankers Limited avvises derfor fra Oslo byrett.

Avgjørelsen har voldt betydelig rettslig tvil, slik at saksomkostninger ikke tilkjennes for noen av rettene, jfr. tvml. §180 annet ledd og §175 første ledd. Tvml. §349 er ikke påberopt og antas ikke å komme til anvendelse, jfr. paragrafens tredje ledd.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Saken mot Burmah Oil Tankers Limited avvises fra Oslo byrett.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for byretten eller for lagmannsretten.