Rt-1984-393
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1984-01-10 |
| Publisert: | Rt-1984-393 (65-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 10. januar 1984 i l.nr. 1K/1984 |
| Parter: | I/S Tysfjord Ørret- og Laksefarm (h.r.advokat John Steen Holm) mot Thomesto OY (advokat Jens B. Heggemsnes). |
| Forfatter: | Christiansen, Skåre, Aasland |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §29, §33, Domstolloven (1915) §36 |
To norske firmaer, Norsystemer og Elektrolux Constructor A/S, som hadde verneting ved henholdsvis Vesterålen herredsrett og Oslo byrett, anla sak mot I/S Tysfjord Ørret- og Laksefarm (nedenfor kalt Tysfjord) ved Ofoten herredsrett i forbindelse med en kontrakt om oppføring av et industribygg for Tysfjord. Tysfjord reiste motsøksmål med krav om erstatning for forsinkelse, og saksøkte samtidig et finsk firma, Thomesta OY ved samme domstol under henvisning til tvistemålsloven §29 og §33. Det finske firma hadde via Elektrolux Constructor A/S levert byggeelementene til industribygget som Norsystemer skulle oppføre. Tysfjord gjorde gjeldende at byggeelementene etter kontrakten skulle være rustbeskyttet. Dette var ikke gjort, og på grunn av rustskader ble oppføringen forsinket.
Saken mot Thomesto OY ble avvist ved Ofoten herredsretts kjennelse av 30. mars 1983. Tysfjord påkjærte, men Hålogaland lagmannsrett stadfestet den 13. juli 1983 herredsrettens kjennelse. Lagmannsretten bemerket bl.a.:
«Etter domstolsloven §36 skal retten av eget tiltak se til at saken er reist ved rett verneting. Dette innebærer at retten må prøve de faktiske forhold i saken og det rettsgrunnlag som saksøkeren påberoper seg i den utstrekning det er nødvendig for avgjørelsen av vernetingsspørsmålet. Så fremt saksøkerens fremstilling bestrides av motparten, har saksøkeren bevisbyrden for riktigheten av de faktiske omstendigheter som påberopes som bestemmende for spørsmålet om domsmyndighet, jfr. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1964-376 flg. I dette tilfellet har herredsretten nøyet seg med en telefonisk kontakt med saksøktes prosessfullmektig istedet for å innhente skriftlig uttalelse til spørsmålet om avvisning. Det fremgår av kjennelsen at prosessfullmektigen hevdet at rett verneting i saken var Helsingfors, og han påsto derfor saken avvist fra Ofoten herredsrett. Lagmannsretten kan være enig med den kjærende part i at herredsretten i samsvar med vanlig praksis burde ha innhentet skriftlig uttalelse fra saksøkte. En kan imidlertid ikke se at denne saksbehandlingsfeil har slik betydning at den må lede til opphevelse av herredsrettens kjennelse. Dette er heller ikke påstått av den kjærende part. Det må kunne forutsettes at herredsretten har gjort saksøktes prosessfullmektig kjent med den faktiske saksfremstilling i stevningen og det rettsgrunnlag som var påberopt, og at saksøktes prosessfullmektig som grunnlag for sin avvisningspåstand har bestridt saksøkerens anførsler så langt de var knyttet til spørsmålet om verneting. I kjæremålssaken har lagmannsretten under enhver omstendighet full prøvelsesadgang på grunnlag av de innlegg som partene nå har kommet med.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten. Når det gjelder spørsmålet om reglene om erstatningsverneting i tvistemålsloven §29 kan komme til anvendelse, legger også lagmannsretten vekt på at erstatningssøksmålet springer ut av et forretningsforhold hvor saksøktes firma er et ledd i en leveransekjede. Det er et rent forsinkelsestap som kreves erstattet både overfor de to norske firmaene og det finske selskapet. Kravet mot sistnevnte kan vanskelig løsrives fra den kontraktssammenheng som består på leverandørsiden og som har sitt utgangspunkt i kjøpekontrakten mellom den kjærende part og Norsystemer. Sett i denne sammenheng kan lagmannsretten ikke se at de mangelsbeføyelser som kjæremotparten gjennom sitt forhold kan gjøres ansvarlig for, kan gå inn under det rettslige begrep skadegjørende handling i tvistemålsloven §29. Denne bestemmelse må antas å ta sikte på mere direkte skadegjørende handlinger enn det kan være tale om i denne sak. Som det fremgår av kjennelsen i Rt-1964-376 vil søksmål om erstatning på grunn av mislighold av kontrakt i alminnelighet falle utenfor §29. Unntak kan tenkes for forhold som er straffbare og som begrunner erstatningsplikt.
Heller ikke lagmannsretten kan se at den kjærende part har sannsynliggjort at det foreligger et forsettlig eller nærmest bedragersk forhold fra kjæremotpartens side. Det er fra motpartens side gitt forklaring på det forhold at stålkomponentene til bygget var mangelfullt rustbeskyttet. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at denne forklaring er riktig og at det dreier seg om en ordinær produksjonsfeil som kan dra med seg erstatningsfølger fremover i leverandørleddene.
Det kan ikke være nok at den kjærende part pretenderer et utenomkontraktsrettslig erstatningsansvar for det finske selskapet. De faktiske omstendigheter og det rettslige ansvarsgrunnlag som påberopes må som nevnt sannsynliggjøres. Men selv om en godtar at det kan være grunnlag for den kjærende part til å fremme et erstatningskrav grunnet på Culpa-ansvar, må en ha for øyet at det tap som kreves erstattet er et avledet tap som typisk forekommer i kontraktssammenheng. Etter lagmannsrettens oppfatning kan et slikt forsinkelsestap som det her er tale om, ikke anses som en umiddelbar virkning av en skadegjørende handling slik dette må forstås ut fra bestemmelsen i tvistemålsloven §29. Det som omhandles er en umiddelbar skadefølge.»
I det videre kjæremål bemerket kjæremålsutvalget:
«Høyesteretts kjæremålsutvalg er kommet til at kjæremålet må forkastes.
Når det gjelder anvendelsen av tvistemålsloven §29 er utvalget enig i den begrunnelse som er gitt av lagmannsretten. Når det gjelder spørsmålet om anvendelsen av samskyldner-vernetinget i tvistemålsloven §33 første ledd bemerkes:
Forutsetningen for å kunne saksøke samskyldnere under ett etter denne bestemmelse, er at saken anlegges «hvor nogen av dem har sit almindelige verneting». Verken Norsystemer eller Electrolux har hjemting i Ofoten. Ved anvendelse av bestemmelsen kan det etter utvalgets mening ikke legges vekt på at den kjærende part kunne ha anlagt sak mot disse parter ved Vesterålen herredsrett eller Oslo byrett, hvor henholdsvis Norsystemer og Elektrolux har hjemting.
Siden denne problemstilling ikke har vært behandlet av de tidligere instanser har den kjærende part fått anledning til å uttale seg om den.
Utvalget har ikke tatt standpunkt til om §33 første ledd også er avgjørende for adgangen til å anlegge sak mot parter med hjemting i utlandet.
Det er lagt ned påstand om saksomkostninger. Utvalget er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes kjæremotparten 4000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.»