RG-1981-856

Instans:	Gulating lagmannsrett
Dato:	1981-03-20
Publisert:	RG-1981-856
Stikkord:	Renteloven av 16, desember 1976 jfr
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 20. mars 1981 i sak nr. 100/1980
Parter:	Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Eilert Stang Lund) mot grunneigarar og rettshavarar i Suldal, Hjelmeland, Forsand og Bykle kommunar som berøres av Ulla-Førre-utbyggingen (høyesterettsadvokat Karl Wyller).
Forfatter:	Lagdommerne Lars Sollesnes, M. Lund, Einar Solberg
Lovhenvisninger:	Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §11, Forsinkelsesrenteloven (1976), Renteloven (1888) §3, Renteloven (1888), Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §38, Forsikringsavtaleloven (1930) §24, Forsinkelsesrenteloven (1976) §1, §2, §5

Ryfylke skjønnsrett sa 20. august 1979 skjønn til oreigning av grunn og rettar for regulering og overføringar m.m. vedkomande Ulla-Førrereguleringane, sak nr. B 10/75 og B 20/77 (11). Saksøkjar var Staten ved Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, Oslo, og saksøkte var grunneigarar og rettshavarar i Suldal, Hjelmeland, Forsand og Bykle som anlegget ville kome til å få verknader for. Skjønnet hadde denne slutningen:

«a. Full erstatning til de saksøkte fastsettes til de beløp som fremgår av de enkelte takstnumre med tillegg av 25 % hvor ikke annet er avgjort samt rente med 7 % p.a. fra tiltredelse og frem til 31. desember 1977, deretter 10 % p.a. til betaling skjer.

b. Saksøkeren pålegges å utføre de tiltak som er bestemt i skjønnet og frifinnes for øvrig for de fremsatte tiltakskrav.

c. Saksøkeren bærer de lovbestemte utgifter ved skjønnet.

d. Saksøkeren betaler erstatning til de saksøkte for utgifter til juridisk og annen sakkyndig bistand i samsvar med fastsettelse i egen rettsbok og innen 2 uker fra forkynnelse av denne.»

Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) har anka til lagmannsretten for alle dei saksøkte som fekk erstatning så langt gjeld fastsetting av renter. Ankegrunnane er oppgjevne å vere feil rettsbruk og saksbehandling.

Frå først av var det også anka over eit anna tilhøve vedkomande takst nr. 317, men denne delen av ankesaka er ved orskurd i Gulating lagmannsrett av 19.5.1980 heva som forlikt.

Om renter har skjønnsretten under punkt 9 (s. 185/86) sagt fylgjande:

«De saksøkte tilkommer renter av erstatningsbeløpene fra tiltredelsesdato som for de enkelte inngrep fremgår av de spesielle skjønnsforutsetninger.

Saksøkeren hevder at rentefoten for tiden frem til rettskraftig skjønn foreligger må fastsettes skjønnsmessig av retten og at morarente med 10 % først skal tilkjennes fra skjønnet er rettskraftig.

Høyesterettsadvokat Wyller har for sine parter krevet 7 % rente fra tiltredelsen og frem til 31.12.1977 og deretter 10 %. Høyesterettsadvokat Anders Rekve og høyesterettsadvokat Tor N. Rekve har for sine parter krevet 10 % rente fra tiltredelsen.

Side:858

Retten skal bemerke: Egentlig skulle de saksøkte hatt erstatningsbeløpene utbetalt samtidig som tiltredelse fant sted. Ved forsinket betaling på grunn av at eksproprianten har fått anledning til å tiltre før skjønn foreligger har saks økte krav på erstatning for det tap han lider ved å måtte vente på betalingen, jfr. ekspropriasjonslovens §11 siste punktum. Tapet kan etter omstendighetene avverges gjennom utbetaling av «forskudd» på erstatningssummen.

Når retten har fastsatt erstatningsbeløpene betyr det at saksøktes avsavn av grunn og rettigheter skjønnes å tilsvare disse beløp. Normalvederlaget for ikke å få et beløp stillet til rådighet til forfallstid har lovgiveren fastsatt til 10 % pro anno med virkning fra 1. januar 1978, jfr. renteloven av 17. desember 1976 med tilhørende forskrifter -.

Selv om man legger til grunn at forfallstid for erstatningsbeløpene først foreligger når skjønnet er rettskraftig og også tar i betraktning at en morarente bærer i seg et element av straff for unnlatt betaling ved forfall, må man ved vurderingen av saksøktes tap ved å måtte vente på oppgjøret ta hensyn til at han på grunn av saksøkerens interesse i å tiltre på forhånd ikke får betaling til den tid som prinsipielt skulle ha vært forfallstid - nemlig samtidig med tiltredelsen. Erstatning for dette tap bør da ikke settes lavere enn lovens morarente. På den annen side finner retten heller ikke at noen saksøkt lider tap som overstiger denne rente.

For tiden før 1. januar 1978 må tapet settes skjønnsmessig under hensyntagen til at det dreier seg om gjennomsnittsrente for et tidsrom med stigende rentenivå. Renten finnes passende å kunne settes til 7 % p.a. Noe tap utover dette kan retten ikke se at der er.»

For lagmannsretten har NVE ved sin prosessfullmektig h.r.advokat Eilert Stang Lund i store trekk halde fram fylgjande:

Skjønnsretten har teke feil når den i si grunngjeving synes å ha bygt på

a) at rente som fastsett i rentelova (frå 1.1.78 til 1.12.80 10 %) i eit høve som dette er «normalvederlag»,

b) at det å ha teke areal i bruk fører med seg at erstatningen er forfallen til betaling,

c) at tapet ved betaling seinare enn areala er tekne i bruk ikkje bør setjast lågare enn morarenta fastsett i rentelova, og

d) at morarenta for tida etter 1.1.78 vert å nytte reint mekanisk (antitetisk slutning frå siste avsnittet i retten sine merknader).

Det er vist til at rettsstoda på dette området etter at rentelova kom, er uklår, og at det rår forvirring i praksis ved avseiing av skjønn. Misbruk av rentelova på slike tilhøve fører til sterk fordyring for oreignarane (for det meste staten, kommunar og bustadlag) og fører til vinning for grunneigarane, idet dei får erstatning utover det tap dei lid ved å vente, jfr. oreigningserstatningslova §11, 3. punktum. Serleg vil dette kunne bli ille for seinare saker, idet morarenta frå 1.12.80 er auka til 15 %.

H.r.advokat Stang Lund har gått gjennom praksis med omsyn til renter ved avståing før rentelova kom i 1976 og synt til rettspraksis og teori, og har konkludert med at rentespørsmåla då ikkje reiste nemnande problem. Godtgjersle for tap ved betaling etter at oreigningstingen

Side:859

var teken i bruk vart som regel avtalt gjennom skjønnsføresetnadene, eller fastsett av retten etter føresegn i føresetnadene. Det kunne dreie seg om renter etter 4 - 7 % p.a. frå bruken tok til. Rentelova frå 1888 galdt ikkje for slik erstatning, jfr. m.a. h.r.dom i Rt-1976-1297. Erstatningslova §11, 3. punktum tok sikte på å lovfeste tidlegare praksis, hevdar han, og har vist til førearbeida for denne lova. Så langt var retts-stoda klår: Om ting var teken i bruk før erstatning vart betalt, skulle det etter erstatningslova §11, jfr. tidlegare praksis, takast omsyn til tap for eigaren. Normalt vart dette sett til ein normalerstatning avgrensa til den avkasting han elles ville ha kunna få. I tillegg var det høve til å gje erstatning til den einskilde som kunne påvise større tap for seg. Som normalrente var korkje lånerente eller «morarente» utan vidare høvande.

Rentelova av 1976 (i kraft 1.1.78) kan ikkje nyttast til endring av tidlegare praksis. Lova gjeld etter §1 for pengekrav på formueretten sitt område. Erstatning fastsett ved skjønn fell utanfor. §5 har føresegner om morarenter frå reising av sak om fullbyrdelsesdom ved pengekrav. Sak om tvangsavståing er ikkje fullbyrdingsdom for pengekrav. Lova høver i det heile ikkje på tvangsavståing ved forhandsbruk, og trengs heller ikkje, idet erstatningslova §11 sikrar full tryggleik for eigarane og eit rettferdig oppgjer mellom partane.

Subsidiært hevdar NVE at skjønnsretten har gjort feil ved saksførehavinga, idet skjønnsgrunnane ikkje er gode nok. Skjønnsretten har såleis ikkje drøfta kor langt rentelova sine føresegner om morarente rekk og har heller ikkje vurdert kva gjennomsnittsrente dei saksøkte kunne ha fått i tidsromet f ram til avseiing av skjønnet. H.r.advokat Stang Lund har m.a. lagt fram og synt til sin artikkel om «Renter ved tvangsavståing» innteken i Lov og rett i 1980.

NVE har lagt ned slik påstand:

«1. Ryfylke herredsretts skjønn 20. august 1979 i sak B 10/75 og B 20/77 oppheves så langt det er påanket.

2. Skjønnet hjemvises til ny behandling for Ryfylke herredsrett.

3. Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.»

Ankemotpartane har ved sin prosessfullmektig høgsterettsadvokat Karl Wyller hevda at skjønnet må stadfestast, idet det korkje ligg føre feil i rettsbruken eller i saksførehavinga, - i alle høve ikkje feil som kan ha fått verknad for resultatet, jfr. tvistemålslova §384.

Eigarane sitt prinsipale syn er at NVE har tolka skjønnsretten si grunngjeving om rentene feil. Retten har ikkje bygt resultatet på rentelova av 1976, og denne har såleis ikkje vorte brukt direkte. Skjønnsretten har derimot lagt vekt på føresegnene i lova i si vurdering av eigarane sine tap ved for seint oppgjer - og kanskje trekt desse i forgrunnen. Resultatet kan etter dette synet ikkje rokkast ved.

H.r.advokat Wyller har også gått nærare inn på rettsstoda frå før erstatningslova kom og til nå. Han er usamd med motparten så langt gjeld tolkinga av domen i Rt-1976-1292. Denne avgjer etter hans meining berre at prosessrentelova av 1888 ikkje var til hinder for at ein skjønnsrett kunne kome fram til høgare normalrente enn

Side:860

6 % for å dekke grunneigarane sine tap ved for sein betaling- at lova ikkje la eit rentetak i slike saker, men at føresegnene i lova elles måtte sjåast som gjeldande for og inkorporert i skjønnet. Dette, hevdar han, er det som er kodifisert i erstatningslova §11, 3. punktum.

Den nye rentelova av 1976 innførde morarente som normalerstatning ved for sein betaling, og det er synt til m.a. Ot.prp. nr. 53 1975/76 8-9 vedkomande dei ulike omsyn som ligg bak omgripet morarente, såleis m.a. reparasjonsomsynet og prevensjonsomsynet. Vidare er peika på at det her gjeld ufrivillig kredit som oreignaren ikkje skal tene på. Av Ot.prp. nr. 55 6 og 11 går det fram at morarente er ei objektiv rente utan omsyn til om debitor har skuld, - og inga pønal-rente. At heller ikkje oreignaren til vanleg kan lastast for seinkinga, bør ikkje hindra bruk av morarente ved tvangsavståing.

Grunneigarane er samde i at erstatning ved oreigning ikkje går inn under den nye rentelova så lenge yting skjer mot yting. Men når ting blir teke i bruk før skjønn er halde, er det onnorleis. Då har oreignaren bunde seg til oppgjerd og kravet er materielt forfalle ved overtaking. Skjønnet må da sjåast på som ein fullbyrdingsdom for forfalle krav. At summen ikkje er endeleg fastsett, er ikkje avgjerande, jfr. rentelova §2 og tidlegare forsikringsavtalelova §24, jfr. her også skjønnsføresetnadene, rettsboka 33 pkt. 2. Prinsipalt meinar eigarane at ein i slike tilfelle står framfor eit tilhøve på formue-retten sitt område som fell inn under §2 i rentelova, subsidiært at ein må nytta denne føresegna analogisk på tilhøvet, noko dei meiner skjønnsretten kan ha gjort, atter subsidiært at tilhøvet går inn under rentelova §5.

Eigarane hevdar til slutt, at dersom lagmannsretten skulle kome til at det er gjort feil i skjønnet, så må den vurdera om dei har hatt verknad på resultatet. Gjennom påvising av rentenivået for inn- og utlån og til skjønnspraksis i åra etter 1.1.78 i det området saka gjeld, meiner dei å kunne hevde

1) at 10 % rente er normalt vederlag for kredittytingar etter 1.1.78 og

2) at det nå er fast praksis for å nytte 10 % i normalvederlag ved førehandsrådvelde ved oreigning.

Ankemotparten har lagt ned slik påstand:

«1. Ryfylke herredsretts skjønn av 20. august 1971 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige.

3. H.r.advokat Karl Wyllers godtgjørelse i ankesaken fastsettes av lagmannsretten.»

For retten er lagt fram utdrag med to tilleggsutdrag, juridisk utdrag I og II og kopiar med utsnitt av NOU 1974:54 om renter ved for sein betaling m.m. og av Ot.prp. nr. 55 om same emnet. Vidare er lagt fram kopiar av avsnitta om renter i Ryfylke heradsrett sine skjønnsavgjerdsler i sakene B 10/75 I, sagt 10.3.78 og II, sagt 9.6.1980. Det er dokumentert slik rettsboka syner.

Lagmannsretten er komen til at den ankande parten må få medhald i

Side:861

si anke over rettsbruken.

Grunneigarane sin prinsipale påstand, at NVE har misforstått skjønnsretten sine merknader til avgjerda om renter, er det etter lagmannsretten si meining ikkje tilstrekkelege haldepunkt for. Rett nok har skjønnsretten vist til oreigningserstatningslova §11, og etter ordlyden vurdert dei saksøkte sine tap. Men merknadene som heilskap må seiast å tyde på at morarente på 10 % er brukt så å seie automatisk for tida etter 1. januar 1978, då rentelova vart sett i kraft. I alle fall har rentelova fått ein for dominerande plass i vurderinga av tapet ved inngrep før betaling. Lagmannsretten har serleg fest seg ved utsegna i 2. avsnittet om normalvederlaget som lovgjevaren har «... fastsatt til 10 % p.a. med virkning fra 1. januar 1978...», i 3. avsnitt «... bør da ikke settes lavere enn lovens morarente» og ved den uttrykksmåte som er brukt i siste avsnittet om renter for tap før 1.1.1978. Lagmannsretten vil i det etterfølgjande bygge på denne forståinga av skjønnsretten sine merknader, som samsvarar med den ankande parten sitt syn, og som også synes å vere på line med praksis i mange andre skjønn i det same området etter 1.1.1978.

Når det gjeld retts-stoda og rettsbruken er lagmannsretten i store trekk samd med den ankande parten. Såleis meiner også lagmannsretten at prosessrentelova av 1888 ikkje var gjeldande for erstatning for tap som fylgje av førehandsbruk ved oreigning, og tolkar då domen i Høgsterett innteken i Rt-1976-1297 såleis. Vidare er lagmannsretten samd i at det var denne retts-stoda som vart halden oppe og lovfest ved oreigningserstatningslova §11, 3. punktum, og at skjønnsretten heller ikkje etter dette var bunden til lovfeste rentesatsar, men tvert i mot måtte vurdere seg fram til storleiken av tapet for eigarane.

Morarentelova av 1976 gjeld i hovudsak for pengekrav på formueretten sitt område (§1). §2 i lova kan difor ikkje brukast direkte på slik erstatning som denne anken gjeld, og som fell utanfor dette området, som eit offentleg-rettsleg krav. §5 i lova var meint å skulle avløyse §3 i prosessrentelova av 1888. Denne galdt - som før sagt - ikkje i oreigningssaker, og korkje lovtekst eller førearbeid tyder på at ei utviding i så måte var i tankane. Tvert om, føresegna i §5 gjeld ved fullbyrdingsdom på pengekrav.

Lagmannsretten finn det heller ikkje rett å nytte morarentelova sine føresegner analogisk på erstatning som nemnt i oreigningserstatningslova §11, 3. punktum. Til det er rettshøva for ulike. I tillegg til dei skilnader som er nemnde framanfor, kan nemnast at oreignaren ikkje kan seiast å vera i mora så lenge han må vente på fastsetjing av vederlaget han skal betale, etter vår ordning ved skjønn. Ved ei slik vurdering måtte ein også sjå på verknadene av å nytte morarente. Oreigning skjer for det meste for å fremje viktige samfunnsoppgåver. Bruk av morarente ville kunne verka urimeleg fordyrande, dersom ein større del av renta var å sjå på som tvangsmiddel til oppgjerd.

Tapet for grunneigarane ved at areal vert tekne i bruk før skjønn er halde, må etter lagmannsretten si meining fastsetjast etter erstatningslova §11, 3. punktum. Tapet må vurderast, og utgangspunktet må vere at eigarane skal ha erstatta det dei i den konkrete situasjonen tapar på ikkje å få vederlaget samstundes med avståinga. Dersom ein vel å gje

Side:862

erstatninga i form av renter, og vert det nytta ei så kalla normalerstatning, som gjeldande flest mogeleg, eller alle, bør den setjast til det eigaren ved vanleg disponering ville ha kunna oppnådd i avkasting av erstatninga, til dømes ved plassering i bank eller i ihendehavarobligasjonar. Individuelle og dokumenterte tap utover dette skal då erstattast når det er aktuelt. Som døme kan nemnast at eigaren før betaling har skjedd må låne pengar til føremål som til dømes skal erstatte det som er oreigna. I så fall er det naturleg at kostnaden med lånet, her under utlånsrente, vert erstatta. Lagmannsretten viser til professor Carl August Fleischer si bok: Norsk ekspropriasjonsrett, 421, der tap ved å måtte låne er direkte nemnt. Lagmannsretten er elles samd i at utgangspunktet for å rekne slik erstatning naturleg må vere då areala vart tekne i bruk. Kravet kan seiast å ha oppstått (er materielt forfalle) på denne tida, men forfell til betaling først når erstatningen er fastsett, om ikkje anna er avtala.

Som ein konklusjon på desse synsmåtane meiner lagmannsretten at det ikkje har vore meininga å gjere morarentelova av 1976 gjeldande for erstatning ved oreigning som vert utbetalt så snart den er fastsett ved skjønn, endå om oreigningstingen er teken i bruk på førehand. I slike høve gjeld oreigningserstatningslova §11, 3. punktum, og skjønnsretten må vurdere tapet for eigarane etter denne lovføresegna. Dette synet ser ut til å vere i samsvar med Justisdepartementet si utsegn i brev av 26.3.1979 til Regjeringsadvokaten, og med professor Fleischer si bok, nemnd ovanfor, side 421.

Denne konklusjonen, samanhalde med det synet lagmannsretten ovanfor har gjeve uttrykk for så langt det gjeld skjønnsretten sine grunnar for fastsetjing av rentene, må føre til at skjønnsretten sin rettsbruk er feil.

Skjønnet må difor opphevast så langt det er anka over, jfr. skjønnslova §38, og bør heimvisast til vidare handsaming så langt ved skjønnsretten.

Lagmannsretten treng etter dette ikkje gå meir inn på partane sine utsegner.

Anken har ført fram, og etter hovudregelen i tvistemålslova §172, 1. ledd, jfr. §180 annet ledd, skulle den tapande parten påleggjast å svare sakskostnader til motparten. Saka har vore så tvilsam at lagmannsretten finn det rett å gjere unnantak etter §172 annet ledd. Sakskostnader vert difor ikkje idømt.

Domsslutning:

1. Ryfylke heradsrett sitt skjønn av 20. august 1979 i sak B 10/75 og B 20/77 vert oppheva så langt det er påanka.

2. Skjønnet vert heimvist til ny førehaving for Ryfylke heradsrett.

3. Sakskostnader vert ikkje idømt.