Rt-1976-1297

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1976-11-13
Publisert:	Rt-1976-1297
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 150/1976
Parter:	Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Ketil Lund) mot Grunneiere og rettighetshavere i Tokke, Kviteseid og Nome kommuner som er tilkjent erstatning i Vest-Telemark herredsretts overskjønn av 27. april 1973 (høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard og høyesterettsadvokat Hallvard Roholdt).
Forfatter:	Gundersen, Bølviken, Røstad, Schweigaard Selmer, Bendiksby
Lovhenvisninger:	Renteloven (1888) §3

Dommer Gundersen: Denne sak gjelder et overskjønn avhjemlet ved Vest-Telemark herredsrett 27. april 1973. Det var et ledd i en lang rekke skjønnsforretninger som ble holdt i samband med reguleringen av Tokke-Vinjevassdraget og byggingen av Tokke kraftverk, og det ble styrt av lagmann L. Z. Backer.

Hovedstyret for Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen, som jeg senere vil kalle NVE, har anket over overskjønnet. Som motparter er i ankeerklæringen oppgitt «grunneiere og rettighetshavere i Tokke, Kviteseid og Nome kommuner som er tilkjent erstatning»ved overskjønnet. Det er på det rene at alle som fikk erstatning også bli tilkjent 7 % rente av erstatningsbeløpene fra 1. januar 1962.

Det er i alt ca. 350 ankemotparter. Vel 90 av dem er representert ved høyesterettsadvokat Hallvard Roholdt, og disse har fri sakførsel for Høyesterett. Noe over 250 ankemotparter er representert ved høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard. Navnene finner jeg det ikke nødvendig å gjengi her.

I de skjønnsforutsetninger som NVE stilte opp, var det fastsatt at ekspropriasjonserstatningene skulle forfalle til betaling fra det tidspunkt eiendommer og rettigheter ble overtatt av eksproprianten. Partene var enige om at dette tidspunkt skulle fastlegges til 1. januar 1962. NVE's påstand ble under punkt 5 utformet slik:

«Erstatningene forøvrig fastsettes på grunnlag av prisnivået pr. 1/11962. Til erstatningene legges renter fra forfallstid til betaling skjer etter en av overskjønnsretten fastsatt rentefot.

Overskjønnsretten tok stilling til denne del av påstanden i skjønnsgrunnene under punkt 12 om Prisnivå og renter. Der står det:

«Som nevnt foran under IV, Påstander, nr. 5, har saksøkeren påstått at erstatning for påløpne skader og ulemper skal fastsettes på grunnlag av prisnivået pr. 1/1 1962. De saksøkte har ikke hatt noen innvendinger mot dette, da prinsippet er fastsatt

Side:1298

i Høyesteretts dom i Rt-1970-192. Partene har imidlertid også vært klar over at det da kan bli spørsmål om å anvende en høyere rentefot enn tidligere, hvis de saksøkte skal få full erstatning.

Saksøkeren har videre nedlagt slik påstand: Til erstatningene legges renter fra forfallstid til betaling skjer etter en av overskjønnsretten fastsatte rentefot.

I betraktning av det som er nevnt foran under avsnittet om prisnivået fastsetter overskjønnsretten at renter blir å beregne etter 7 - syv - prosent p.a. Retten finner at de saksøkte dermed har fått full erstatning for sitt tap ved å få erstatningene utbetalt etter forfallstid.»

NVE's anke til Høyesterett retter seg mot overskjønnsrettens fastsettelse av rentefoten 7 %. Den hevdes å være for høy, og når den er satt så høyt, må dette bero på en uriktig rettsanvendelse. Settes renten generelt høyere enn 6 % og slik at den høyere rente, i vårt tilfelle 7 %, fremtrer som en normalrente som uten videre tilkjennes alle de erstatningsberettigede, kommer man i strid med §3 i lov av 29. juni 1888 om rentefotens frigivelse m.v. Rettsanvendelsen er også uriktig for så vidt som man må anta at overskjønnsretten ved den høye rente har villet kompensere det «inflasjonstap» som ekspropriatene er blitt påført ved å måtte vente på erstatningene fra 1. januar 1962 og til de blir fastsatt og utbetalt. At det ikke er adgang til dette, iallfall ikke ved å forhøye renten for alle ekspropriater uten nærmere og individuell vurdering av det konkrete tap de har lidt på grunn av pengeverdiens fall, fremgår klart av Høyesteretts dom i Rt-1970-985, særlig side 990.

Subsidiært angriper NVE saksbehandlingen. Det hevdes at skjønnsgrunnene på flere punkter er uklare eller mangelfulle, slik at det ikke med den nødvendige grad av sikkerhet kan ses hvorledes retten er kommet frem til sitt resultat. Anførslene for så vidt henger for øvrig for det meste sammen med angrepet på rettsanvendelsen. Jeg kommer tilbake til dem senere.

NVE har nedlagt denne påstand:

«1. Vest-Telemark herredsretts overskjønn av 27. april 1973 oppheves for så vidt angår avgjørelsen om renter av erstatningsbeløpene fra 1. 1. 1962.

2. Skjønnet hjemvises til ny behandling for herredsretten.

3. Ankemotpartene representert ved høyesterettsadvokatene Kåre Ødegaard og Hallvard Roholdt tilpliktes en for alle og alle for en å erstatte staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen sakens omkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene hevder at skjønnsgrunnene ikke lider av noen uklarhet eller mangel av betydning og at rettsanvendelsen er riktig. Høyesterettsadvokat Ødegaard har på vegne av sine parter nedlagt denne påstand:

«1. Vest-Telemark herredsretts overskjønn av 27. april 1973 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen dømmes til å

Side:1299

betale ankemotpartene representert av høyesterettsadvokat

Kåre Ødegaard saksomkostninger for Høyesterett.»

Høyesterettsadvokat Roholdt har på vegne av sine parter sluttet seg til punkt 1 i den nettopp nevnte påstand.

Jeg er kommet til at NVE's anke ikke fører frem.

Det er fra NVE's side anført at det er en mangel ved skjønnsgrunnene at overskjønnsretten ikke har drøftet om §3 i renteloven av 1888 får anvendelse i saken. Det er på den annen side erkjent at NVE ikke reiste dette spørsmål for overskjønnsretten. Anførselen om at renteloven setter et maksimum for det som i saken er kalt normalrenten, er ny for Høyesterett. Overskjønnsretten fikk iallfall ikke ved prosedyren noen foranledning til å drøfte dette spørsmål. Jeg behøver ikke oppholde meg mer ved det ut fra den her anlagte synsvinkel: om skjønnsgrunnene på dette punkt er mangelfulle. Jeg er nemlig kommet til at overskjønnsretten ikke var bundet av noe lovbestemt maksimum når den skulle fastsette det tap som ekspropriatene led ved at de ikke fikk utbetalt erstatningene samtidig som de måtte avstå sine eiendommer eller rettigheter. Dette er et rettsspørsmål, og overskjønnsrettens avgjørelse kan ikke antas å bygge på noen annen oppfatning av det enn den som jeg mener er den riktige. Det er da ikke noen feil ved skjønnsgrunnene at spørsmålet ikke er drøftet og uttrykkelig avgjort, så meget mindre som dette ikke ble reist under prosedyren.

Renteloven fastsetter i §3 annet ledd at «I fullbyrdelsesdom for pengekrav, som ikke er rentebærende, tilkjennes efter påstand lovlige renter fra saksanlegget eller, hvis kravet forfaller senere, fra forfallstid. Retten kan dog efter omstendighetene fastsette en høiere eller lavere rente, dog ikke høiere enn 6 pct.».

Jeg kan ikke se at en naturlig lesning av denne bestemmelse kan lede til at den direkte eller analogisk får anvendelse på en rentefastsetting av den karakter som det er tale om i vår sak. Jeg kan heller ikke se at den har vært anvendt - og iallfall ikke at anvendelsen har festnet seg - i rettspraksis på ekspropriasjonsrettens område. NVE har i denne sammenheng vist til en dom i Rt-1972-608, der Høyesterett fant at renten knyttet til et erstatningsbeløp måtte settes ned fra 7 % til rentelovens maksimum 6 %. Men det dreiet seg ikke i den sak om en skjønnsmessig vurdering av et tap som fulgte av at et formuesgode ble ekspropriert. Det gjaldt en pengefordring som oppstod da en reguleringsplan ble endret, slik at saksøkerens tidligere utgifter til planlegging og arkitekthjelp nå måtte anses forspilt. Han krevde at den regulerende kommune skulle dekke disse utgifter med tillegg av renter. Fordringen i seg selv var uomtvistet. Dommen avgir ingen presedens for vår sak.

Under et ekspropriasjonsskjønn er det selvfølgelige utgangspunkt at ekspropriatene skal få erstatning for ethvert tap som de lider ved ekspropriasjonen. Tapet skal erstattes i sin helhet, og det skal i sin helhet fastsettes ved skjønn. Jeg viser for så vidt til den uttalelse fra førstvoterende i Rt-1970-192

Side:1300

(side 199) som er gjentatt og understreket i Rt-1970-985 (989). Jeg viser også til hva Justisdepartementet sier i Ot. prp. nr. 56 1970-71 om utkastet til den nye ekspropriasjonsloven side 22, spalte 2 i.f. og til Morarenteutvalgets innstilling side 46 note 4 (NOU 1974:54).

Nå må jeg straks tilføye at NVE heller ikke har hevdet at renteloven setter en grense for hva et skjønn kan komme til når det skal vurdere en ekspropriats avsavnstap eller rentetap om man vil kalle det det. Det som hevdes, er at når avsavnseller rentetapet ikke blir inkludert i erstatningsbeløpet, men fastsettes i form av et prosenttillegg som gis generelt til alle ekspropriater, så må dette tillegget ikke settes høyere enn 6 % pro anno. Antas det at tapet for noen ekspropriat er større enn dette, skal også dette tapet erstattes, men i så fall må skjønnsretten fastsette det konkret i hvert enkelt tilfelle.

Jeg kan imidlertid ikke se at vi har noe grunnlag i lov eller i etablert rettspraksis for å pålegge skjønnsretten å gå frem på denne måte. Det ville da også være upraktisk i et skjønn som det foreliggende, der det var 350 ekspropriater som alle måtte vente den samme og lange tid mellom avståingen og erstatningsfastsettingen. Det var likeartede tilfelle, og de måtte kunne behandles under ett.

Jeg er enig med NVE i at det ikke var rettslig adgang til i form av en generell renteforhøyelse å gi erstatning for det fall i kronens verdi som var inntrådt i tiden etter 1. januar 1962, jfr. de dommene som er nevnt under gjengivelsen av anførslene. Spørsmålet har for øvrig ikke vært omtvistet for Høyesterett.

Jeg kan imidlertid ikke anta at overskjønnsretten har ment å ville gi noen slik erstatning. Det må nok medgis at rettens formulering av skjønnsgrunnene i noen grad kan innby til en slik lesning av dem. Ankemotpartenes advokater har for Høyesterett imidlertid bestemt hevdet - og dette er ikke motsagt fra den annen side - at verken de eller noen av de øvrige prosessfullmektiger som varetok ekspropriatenes interesser for overskjønnsretten reiste noe krav om kompensasjon for fallet i pengeverdien. De kjente Høyesteretts dom i Rt-1970-985, henviste til den og anså den bindende. Jeg må da anta at det som var viktig for overskjønnsretten å få frem, var forskjellen mellom dette skjønn og rekken av tidligere skjønn vedrørende Tokke-reguleringen. Tidligere var tidspunktet for skjønnets avhjemling blitt lagt til grunn for verdsettelsen av det som var blitt avstått. Nå skulle man imidlertid foreta verdsettelsen på et tidspunkt som lå nesten 12 år tilbake i tiden. Det tap som fulgte av at ekspropriatene hadde måttet vente så lenge på å få fastsatt og utbetalt erstatningen for det de hadde avstått, måtte da bli av en annen karakter og bli større enn det som kunne dekkes ved de tidligere anvendte rentesatser. Jeg vil anta at det er dette som ligger i henvisningen til Rt-1970-192 og til den etterfølgende setning: «Partene har imidlertid også vært klar over at det da kan bli spørsmål om å anvende

Side:1301

en høyere rentefot enn tidligere, hvis de saksøkte skal få full erstatning.»

Jeg finner altså ikke at det på dette punkt kleber noen mangel ved skjønnsgrunnene som kan lede til opphevelse. NVE har imidlertid også angrepet dem ut fra det synspunkt at valget av 7 % som forrentnlngssats burde ha vært nærmere begrunnet. Det hevdes at denne rentesats er høyere enn det nivå som hadde festnet seg i skjønnspraksis i det tidsrom som det her gjelder, og høyere enn det som var vanlig i kredittlivet.

Heller ikke på dette punkt synes det for meg å foreligge noen mangel ved skjønnsgrunnene som er av betydning. Det er fra begge sider opplyst at spørsmålet om hvor høyt rentesatsen burde settes var gjenstand for prosedyre i overskjønnsretten. Her for Høyesterett har NVE's prosessfullmektig anført at en flat rente på 7 % gjennom 12 år svarer til 5 % med rentesrente, mens høyesterettsadvokat Roholdt har hevdet at en slik forrentning ligger lavere enn den man kunne ha oppnådd gjennom det tidsrom det her gjelder, dersom likvide midler var blitt anbrakt f. eks. i statsobligasjoner.

Jeg tar ikke stilling til disse anførsler. De vedrører en vurdering som det var overskjønnsrettens oppgave å foreta, og jeg ser ingen grunn til å tvile på at det resultat den kom til hviler på et forsvarlig skjønn. Jeg nevner her at en anførsel i NVE's ankeerklæring om at skjønnet på dette punkt er vilkårlig eller åpenbart urimelig, ikke er opprettholdt under prosedyren for Høyesterett.

Etter det resultat jeg er kommet til, må NVE ilegges saksomkostninger for Høyesterett. Høyesterettsadvokat Ødegaard har oppgitt omkostningene til kr. 18.500, hvorav for utlegg kr. 4.500. Han har erklært at saksomkostningene kan tilkjennes ham på vegne av de ankemotparter han representerer. Høyesterettsadvokat Roholdts parter har som tidligere nevnt fri sakførsel for Høyesterett. Han har derfor, etter de herom gjeldende regler, ikke krevd saksomkostninger fra NVE.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Vest-Telemark herredsretts overs kjønn av 27. april 1973 stadfestes i den utstrekning det er påanket.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Norges

Vassdrags- og Elektrisitetsvesen til de ankemotparter som ifølge vedheftet fortegnelse har vært representert i saken av høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard v/ham 18.500 - attentusenfemhundre - kroner.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Røstad, Schweigaard Selmer og Bendiksby: Likeså.

Side:1302