LE-1990-291

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1991-09-06
Publisert:	LE-1990-00291
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Valdres jordskifterett - Eidsivating lagmannsrett LE-1990-00291.
Parter:	Ankende part: Staten v/fylkeslandbruksstyret i Oppland (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Nørstebø, Gjøvik). Motpart: Johan Wien (Prosessfullmektig: H.r.advokat Finn Grøstad, Jevnaker).
Forfatter:	Lagdommer Anders Bøhn, formann. Lagdommer Erik Melander. Kst. lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen
Lovhenvisninger:	Tinglysingsloven (1935) §20, Sameigelova (1965) §2, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder tvist om grunneiendomsrett til et snaufjellsområde på Synnfjell i Etnedal kommune. Det er enighet om at staten v/fylkeslandbruksstyret i Oppland og Kåre Hagen, som er de to sameiere i eiendommen "Fjellsæteren og Lundesæteren", gnr. 126 bnr. 3 i Nordre Land, har grunneiendomsrett til snaufjellsområdet. Tvisten gjelder om også Johan Wien er sameier i tvisteområdet. Johan Wien er eier av eiendommen "Fjellsæteren og Bergsæteren", gnr. 126 bnr. 4 i Nordre Land. Nevnte eiendommers benevnelser er her gjengitt fra grunnboken for Nordre Land. Ellers er gnr. 126 bnr. 3 i dokumentene i saken ofte benevnt "Fjellsæteren", mens gnr. 126 bnr. 4 ofte er benevnt "Bergsæteren".

Kåre Hagen deltar ikke som part i saken. For jordskifteretten erklærte han at han stilte seg nøytral til tvisten, selv om avgjørelsen ville få konsekvenser for hans eierandel. Det er for lagmannsretten opplyst at Hagen opprettholder dette standpunkt.

Tvisteområdet er avmerket på kartmateriale fremlagt for lagmannsretten. Partene pretenderer ikke at kartmaterialet er mer enn anslag for grenselinjenes vedkommende. I nord-øst ble grenselinjen fastlagt for en strekning mot eiere og bruksberettigede i Synnfjell sameie, ved Høyesteretts dom av 28. september 1968.

Staten v/fylkeslandbruksstyret i Oppland ervervet en ideell halvpart av gnr. 126 bnr. 3 i 1979, i forbindelse med at da avdøde Nils Finstuen etterlot seg denne blant flere landbrukseiendommer. Staten gjorde forkjøpsrett gjeldende etter at dødsboet hadde solgt eiendommene.

Fylkeslandbruksstyret i Oppland begjærte den 24. april 1989 jordskifte med krav om avløsning av beiterettighetene på statens del av gnr. 126 bnr. 3, herunder også statens del av tvisteområdet. I den påfølgende jordskiftesak ble det klargjort at det var tvist om eiendomsretten i snaufjellsområdet. Valdres jordskifterett avsa den 15. desember 1989 dom med slik domsslutning:

Gnr. 126, bnr. 4 - Bergsætra, eigar Johan Wien, er medeigar av fjellområdet ovafor Fjellsætra/Bergsætra.

Eigarandelen er i forhold til den andelen som vart stipulert i skylddelinga av bnr. 4, nemleg 1/4.

Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler vises det til jordskifterettens dom og fremstillingen nedenfor.

Staten v/fylkeslandbruksstyret i Oppland har rettidig påanket jordskifterettens dom. Johan Wien har tatt til gjenmæle, og har dessuten erklært motanke mot den del av jordskifterettens dom som fastsatte hans eierandel til 1/4-part. Ankeforhandling ble avholdt på Hugulia Fjellstue den 18. juni 1991 og påfølgende dag. For fylkeslandbruksstyret møtte fylkeslandbrukssjef Leif Skomakerstuen. Johan Wien møtte og avga partsforklaring. Det ble avhørt i alt 4 vitner og foretatt åstedsbefaring. Rettsboken viser hva som ble dokumentert. Saken står i hovedsak i samme stilling for lagmannsretten som for jordskifteretten.

Den ankende part, staten v/fylkeslandbruksstyret i Oppland, v/advokat Torgeir Nørstebø, har for lagmannsretten i det vesentlige anført:

Tvisteområdet, herunder de eiendommer som nå utgjør gnr. 126 bnr. 3 og gnr. 126 bnr. 4, lå fra ca år 1800 som n setereiendom i sameie mellom gårdene Lunde Nordre, Lunde Søndre og Madslangrud. I 1833 ble Madslangruds andel i setereiendommen solgt på auksjon til Christopher Berg og Ole Finden, som fra tidligere eide setereiendommen for øvrig. I forlik inngått for Land forlikskommisjon i 1833 ble auksjonskjøperne enige med Martin Berg om at den sistnevnte fikk rett til å tre inn i auksjonshandelen med 1/3, mot å svare 1/3 av kjøpesummen og tilhørende omkostninger innen en nærmere angitt frist. I forliksprotokollen het det videre:

Dersom Martin Berg ikke opfylder dette, nemlig ved til besagde Tid at have afgjort 1/3 Part af Kjøbesummen og Omkostningerne, da skal han udtræde af Fælledsskabet i Handelen om Lundesæther og ingen Ret have dertil...

Staten mener det må legges til grunn at Martin Berg ikke oppfylte vilkårene for å tre inn i auksjonskjøpet. Til støtte for dette har staten særlig vist til protokoll fra Land forlikskommisjon av 1836. Av protokollen fremgår det at Martin Berg, på vegne av sin sønn Lauritz i mellomtiden hadde reist odelssøksmål mot Christopher Berg og Ole Finden. I forliket frafalt Martin Berg odelssøksmålet imod at erholde et Sæterboel af Lundesæter saaledes, at han gives Rettighed til at opbygge fornødne Sæterhuse i Sæterens Havnestrækninger....

Etter statens mening viser forliksprotokollen fra 1836 at Martin Bergs inntreden i auksjonskjøpet noen år tidligere ble avløst med visse, i forliket av 1836 nærmere angitte seterrettigheter. Martin Berg var Johan Wiens tippoldefar, og det er fra ham Johan Wien utleder sine rettigheter i saken. Etter statens mening "fikk" Martin Berg i 1836-forliket mindre enn han ville hatt krav på i egenskap av eier om han hadde oppfylt vilkårene i forliket fra 1833. Dette, samt at Martin Berg i forliket fra 1836 bare fikk seg tillagt visse nærmere angitte rettigheter, viser at avtalen fra 1833 ikke ble oppfylt av Martin Berg. Dette innebærer etter statens mening at Martin Berg bare fikk bruksrett i form av seterrettigheter i tvisteområdet, og ingen grunneiendomsrett.

I 1852 pantsatte Martin Berg de rettigheter han hadde ervervet etter 1836-forliket til brukelighet. Staten har vist til at det i pantebrevet ikke ble nevnt noe om forliket fra 1833. Det Martin Berg ifølge pantebrevet pretenderte å eie, var seterrettigheter og "nøyselrett" i skogen.

I tre forskjellige forretninger i 1856 ble setereiendommen særskilt skyldsatt i forhold til gårdene Lunde Nordre, Lunde Søndre og Madslangrud. I skyldsettingsforretningene omtales hele setereiendommen som "Fjeldsæteren Lundesæteren". I 1867 ble det gjennomført særskilt skyldsetting av den del av setereiendommen som Martin Berg pantsatte i 1852. Den skyldsatte del, betegnet som "Bergssæteren", ble skjønnet til å utgjøre 1/4-part av den samlede setereiendom. Staten har fremholdt at det her var verdiene av rettigheter som ble skyldsatt. Jordskifteretten har uriktig kommet til at det var eiendommen "Bergsæteren" som ble skyldsatt i 1867. Under enhver omstendighet må denne skyldsettingen være avgjørende støtte for statens subsidiære påstand om at Johan Wien eventuelt bare er eier av 1/4-part av tvisteområdet.

Til støtte for sitt prinsipale syn har staten videre vist til fastsettelsesdom fra 1885. Avgjørelsen viser hvem som var eiere av den eiendom som idag betegnes som gnr. 126 bnr. 3.

I 1919 ble skogen sør og sørvest for tvisteområdet delt. At eieren av "Bergsæteren" fikk seg utlagt 1/3-part av skogen var resultat av et forlik mellom partene. Det fremgår av ordlyden i forretningen at det dreiet seg om avløsning av den ved forliket av 1836 ervervede "nøyselrett" i skogen. Etter statens mening viser ordlyden i delingskontrakten fra 1919 klart at eieren av "Bergsæteren" på forhånd ikke var ansett som eier i skogstrekningen.

Heller ikke senere rettsoppfatninger eller bruksutøvelse underbygger etter statens mening et annet resultat. Overenskomsten av 1950 - som resulterte i fradeling av gnr. 126 bnr. 48 - kan ikke tillegges særlig vekt. At Johan Wiens far, Leif Wien, opptrådte som part i rettsak om grensene for tvisteområdet mot naboer i nordøst, må forstås slik at han her ivaretok sine interesser som bruksrettsinnehaver, ikke som eier. I skjøte fra 1952 fikk Leif Wien hjemmel til gnr. 126 bnr. 4. Intet ble nevnt om eiendomsrett i tvisteområdet.

Når det gjelder jakt og fiske, anfører staten at så langt dette er utøvet av eierne av bnr. 4, må dette sees på som tålt bruk. Jakten kan neppe føres særlig langt tilbake i tid. Jakten har for øvrig vært preget av uryddige tilstander med hensyn til hvem som hadde lov til å jakte. Om fisket vites det lite om utøvelse og omfang, slik at heller ikke dette kan tillegges vekt.

Statens kjøp av tomtegrunn i tvisteområdet til linkstasjon - der Leif Wien deltok på selgersiden - kan ikke utledes som aksept fra øvrige selgere om at Wien var eier.

Til støtte for sitt syn har staten endelig vist til advokat Bredok Erichsens brev til Hans Finstuen av 21. juli 1944.

Staten har også påberopt seg læren om grunnbokens troverdighet til støtte for sin prinsipale påstand. Staten innhentet pantattest før beslutning om forkjøpsrett ble truffet. Staten var i god tro ved ervervet av den ideelle halvpart av gnr. 126 bnr. 3. Johan Wiens eventuelle grunneiendomsrett i tvisteområdet må derfor anses ekstingvert.

Staten v/fylkeslandbruksstyret i Oppland har for lagmannsretten lagt ned slik påstand, som er felles i begge søksmål:

1. Prinsipalt:

Eieren av Bergseteren, gnr. 126, bnr. 4 i Etnedal er ikke medeier i "sameiestrekningen" under Fjellseteren, gnr. 126, bnr. 3 i Etnedal.

2. Subsidiært:

Valdres jordskifteretts dom, del II av 15. desember 1989 stadfestes.

3. Staten v/fylkeslandbruksstyret i Oppland tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Ankemotparten, Johan Wien, v/h.r.advokat Finn Grøstad, henholder seg til jordskifterettens dom for så vidt angår avgjørelsen om at han har grunneiendomsrett. Han hevder at jordskifteretten imidlertid har tatt feil når retten fastsatte Johan Wiens eierandel i tvisteområdet til 1/4-part, og har derfor motanket denne del av avgjørelsen. For lagmannsretten har Johan Wien særlig anført:

Det er ingen holdepunkter for at Martin Berg ikke oppfylte vilkårene for inntreden slik disse var fastsatt i forliket av 1833. Christopher Berg og Ole Finden var halvbrødre, og Martin Berg var fetter til disse. Det må antas at bakgrunnen for forliket av 1836 var at Martin Berg, på vegne av sin sønn, hadde reist odelssøksmål for hele setereiendommen. Ved forliket i 1836 ble partene enige om at Martin Berg skulle kunne anlegge ny seter i området. Det ble bestemt at han kunne ta nødvendig trevirke fra skogen til oppføring av nye bygninger. For øvrig ble de viktigste seterrettigheter definert. På den tid var man ikke opptatt av eiendomsrett til grunnen. Bruksrettighetene var viktigst, i dette tilfellet seterrettighetene og beitet. Det bestrides at forliket av 1836 satte Martin Berg i noen særstilling. Dersom han ikke også skulle ha like rettigheter i tvisteområdet som de andre, ville dette naturlig vært et særskilt og viktig punkt i forliksavtalen. Imidlertid ble intet fastlagt om dette. Partenes rettigheter ble med andre ord likestilt, og var som sådanne like gode eller dårlige. Statens anførsler omkring forliksavtalene fra 1833 og 1836 inneholder etter ankemotpartens mening spekulasjoner som ikke har grunnlag i forliksavtalenes ordlyd.

Heller ikke etterfølgende bruksutøvelse eller rettsoppfatninger gir etter ankemotpartens syn støtte for statens standpunkt. Ved brukspantsettelsen i 1852 var det de aktuelle rettigheter som ble pantsatt. Etter ordlyden i pantebrevet pantsatte Martin Berg sin "overdragne Deel af Lunde eller Fjældsæteren...". Grunneiendomsretten hadde fortsatt mindre interesse. Skyldsettingsforretningene fra 1856 gir etter sin ordlyd ikke holdepunkter for at en da var opptatt av grunneiendomsretten, selv om ankemotparten ikke vil utelukke at det var tilfelle. Ved den særskilte skyldsettingen av Bergseteren i 1867 ble det fastsatt at "Bergssæteren med beskrevne Rettigheder og Herligheder" skulle utgjøre 1/4-part "af hele den samlede Eiendom". Dette gir støtte for ankemotpartens syn om at partene anså seg berettiget på lik linje til hele setereiendommen. En annen sak er at jordskifteretten, på grunnlag av dette dokument, uriktig kom til at Johan Wien bare er eier av 1/4-part i tvisteområdet. Fastsettelsesdommen av 1885 har mindre interesse. Ankemotparten slutter seg her til jordskifterettens bemerkning om at på det tidspunkt var Bergseteren særskilt skyldsatt.

Når det gjelder delingen av skogen i 1919 er partene enige om at de er grunneiere her. Om partene i skogdelingen mente å dele grunneiendomsretten vites det ikke noe sikkert om, men dette er ikke avgjørende etter ankemotpartens mening. Det viktige er at man gjennomførte en likedeling. Staten har til støtte for sitt syn pekt på at eieren av Bergseteren fikk seg utlagt 1/3-part "... for sin nøiselrett...". Ankemotparten viser til at det nettopp var retten til å ta fra skogen til seterdriften - "nøiselretten" - som var den viktigste beføyelsen i skogen for de seterberettigede. Dette punkt i skogdelingskontrakten kan derfor ikke utlegges til støtte for statens syn.

Overenskomsten fra 1950 har etter ankemotpartens mening atskillig interesse. Eieren av gnr. 126 bnr. 4 var ikke part. Det var derimot Tonette Finstuen som staten utleder sin rett fra. Av overenskomstens punkt 3 fremgår uttrykkelig at tvisteområdet i saken "...ligger i fellesskap for Fjellseteren gnr. 126, bnr. 3 og Bergseteren gnr. 126, bnr. 4.".

Staten v/Forsvarsdepartementet kjøpte i 1956 en tomt i tvisteområdet for oppføring av linkstasjon. Selgere var Nils Finstuen, Harald Hagen og Leif Wien. Selgerne må nødvendigvis ha oppfattet seg som likestilte eiere. Heller ikke grensetvisten med blant annet sameierne i Synnfjell, som ble avgjort ved Høyesteretts dom i 1968, kan forstås annerledes enn at Leif Wien her opptrådte som part med eierinteresse. Johan Wien har blant annet vist til at faren deltok med like stor del som de øvrige i saksomkostningene.

Om bruksutøvelsen i tvisteområdet har Johan Wien vist til at såvel han selv som hans rettsforgjengere har drevet jakt etter rype og annet småvilt, dels i lag med eierne av bnr. 3. Det bestrides at jakten har vært tålt bruk. Fisket har nok aldri vært særlig viktig så langt en har opplysning bakover i tid. Ankemotparten har vist til at såvel han som hans far ofte fisket i Budeiputten, som er det vannet i området hvor det har vært fisk av betydning. Hans fars rettsforgjenger deltok i kultiveringsarbeid i begynnelsen av 1950-årene i Budeiputten, sammen med den lokale fiskeforening, og svarte andel av omkostningene i den forbindelse.

Når det gjelder statens subsidiære anførsel om grunnbokens negative troverdighet, bestrider ankemotparten at opplysninger i grunnboken om en eiendoms grenser kan gi grunnlag for ekstingsjon. Hjemmelsforholdene til bnr. 3 og bnr. 4 har vært korrekt angitt i grunnboken. Grunnboken gir ikke opplysninger om tvisteområdets utstrekning eller om hvem som eier det. Subsidiært bestrider ankemotparten at staten har vært i nødvendig, god tro. Det er vist til at det i salgsoppgaven utarbeidet av Nils Finstuens dødsbo ble gitt slike opplysninger om rettsforholdene i tvisteområdet som stemmer overens med ankemotpartens prinsipale syn. Staten må ha sett dette, og kunne for øvrig sluttet seg til hvorledes forholdende lå an ved en nærmere gjennomgåelse av den dokumentasjon som grunnboken viser for bnr. 3s vedkommende.

I motanken anfører Johan Wien at det kun er skyldsettingen fra 1867 som på noen måte kan begrunne jordskifterettens fastsettelse av hans eierandel til 1/4-part. Det bestrides at skyldsettingen kan være avgjørende. En rekke øvrige forhold tilsier etter ankemotpartens mening at hans eierandel i tvisteområdet skal utgjøre 1/3-part. Ankemotparten har særlig vist til forlikene i 1833 og 1836, skogdelingen fra 1911 og overenskomsten fra 1950.

Johan Wien har for lagmannsretten lagt ned slik påstand, som er felles for begge søksmål:

1. Prinsipalt:

Johan Wien er - som eier av gnr. 126, bnr. 4 i Etnedal - medeier av fjellområdet ovenfor Fjellsætera/Bergsætra for 1/3.

2. Subsidiært

Johan Wien er - som eier av gnr. 126, bnr. 4 i Etnedal - medeier av fjellområdet ovenfor Fjellsætera/Bergsætra for 1/4.

3. I begge tilfeller:

Staten v/fylkeslandbruksstyret i Oppland tilpliktes å betale Johan Wien sakens omkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten har kommet til det samme resultat som jordskifteretten.

Det må legges til grunn at eierinteressene i skog- og seterområdene i forrige århundre først og fremst knyttet seg til de aktuelle utnyttingsmåtene. Eiendomsretten til selve grunnen hadde som regel mindre betydning. Derfor ble grunneiendomsretten heller ikke ofte særskilt nevnt i rettsstiftende dokumenter på den tid. Når det senere har oppstått tvist om hvem som har grunneiendomsretten, har domstolene tatt utgangspunkt i til hvem de viktigste bruksbeføyelser ble lagt den gang. Grunneiendomsretten har så blitt tilkjent denne, med mindre konkrete forhold har tilsagt et annet resultat. Lagmannsretten viser for eksempel til Rt-1978-241, særlig side 245.

Før forlikene i 1833 og 1836 ble hele området brukt til setring. Det må legges til grunn at det var seterdriften og beitet i området som utgjorde den viktigste bruksutøvelsen. Særlig må dette gjelde i tvisteområdet, som lå over skoggrensen og derfor ikke lot seg utnytte til andre formål, når bortses fra jakt og fiske som etter det opplyste har vært av begrenset omfang.

Ved forliket i 1836 ble Martin Berg tillagt rett til seterdrift i området. Det er grunn til å anta at Martin Berg etter forliket skulle overta de gamle seterbygningene som hadde ligget til gården Madslangrud, slik også advokat Bredok Erichsen sluttet i en betenkning til Hans Finstuen avgitt den 21. juli 1944. I forliksavtalen ble størrelsen på setervollen angitt. Det fremgår at partene særlig bestrebet seg på å beskrive omfanget av beiteretten. Det maksimale antall dyr som Berg kunne setre med ble fastlagt. Derimot ble det ikke bestemt noen geografisk grense for utøvelsen av Martin Bergs seterrettigheter. Det kan etter lagmannsretten mening ikke sluttes ut fra forlikets ordlyd at Martin Berg skulle ha andre (og mindre) beiterettigheter i tvisteområdet enn de to øvrige. At det ble fastlagt grenser for antall dyr som Martin Berg skulle kunne beite med, kan ikke tillegges vekt. Det er i saken ingen opplysning om hvorledes det for dette spørsmål lå tilsvarende an for de to andre partene. Ut fra de nevnte betraktninger om betydningen av bruksbeføyelsene den gang må utgangspunktet etter lagmannsrettens mening være at grunneiendomsretten i vår sak anses for å ligge til alle de tre seterrettsinnehaverne etter forliket i 1836. Lagmannsretten legger også en viss vekt på at forliket kom i stand som et resultat av at Martin Berg hadde anlagt odelssøksmål om hele seterområdet.

Spørsmålet blir så om den etterfølgende utvikling kan begrunne et annet resultat. Lagmannsretten kan ikke se at så er tilfelle.

Ved pantsettelsen til bruk i 1852 pantsatte Martin Berg den overdragne Deel af Lunde eller Fjeldsæteren med paastaaende Huse, Vold og Havnegange m.m.

Lagmannsretten kan ikke se at det ut fra pantebrevet kan utledes at Martin Berg ikke hadde samme slags beiterettigheter i tvisteområdet som de øvrige, og ikke bare en bruksrett. Ved skyldsettingene i 1856 ble den samlede setereiendom skyldsatt i forhold til heimegårdene i tre omlag likelydende skyldsettingsforretninger. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det heller ikke av disse forretningene er naturlig å utlede annet enn at de seterberettigede anså seg for å ha like rettigheter.

Den særskilte skyldsettingen av "Bergsæteren" i 1867 har etter lagmannsrettens mening atskillig interesse. Her ble ".....Bergsæteren med beskrevne Rettigheder og Herligheder....." satt til 1/4-part ".....af hele den samlede Eiendom.....". Lagmannsretten kan ikke være enig med staten i at det utfra denne skyldsettingen kan sluttes at eierne av "Bergsæteren" hadde en begrenset rett i tvisteområdet i forhold til de øvrige. Ordlyden trekker etter lagmannsrettens mening i retning av det motsatte. Skyldsettingsforretningens betydning for bedømmelsen av eierbrøkens størrelse kommer retten tilbake til nedenfor.

Lagmannsretten er videre enig med jordskifteretten i at fastsettelsesdommen fra 1885 ikke kan tillegges særlig vekt. "Bergsæteren" var på dette tidspunkt som nevnt særskilt skyldsatt.

Fra dette århundre peker lagmannsretten først på skogdelingen i 1919. Det har i ettertid vært enighet mellom deltakerne i delingsforretningen om at de ble grunneiere i sine respektive skogteiger. At ankemotparten må anses som grunneier i tvisteområdet støttes videre ved den rettsoppfatning som i 1950 fikk uttrykk i overenskomsten om fradeling og salg av bnr. 48.

Dødsboet etter Nils Finstuen - som staten utleder sin rett fra - lot i forbindelse med salget av avdødes eiendommer utarbeide salgsoppgave. Her het det blant annet om setereiendommen:

Til eiendommen hører videre en særskilt matrikulert seter.

Avstanden mellom denne og garden er 7-8 km. Denne består av en seterløkke hvor det er oppført vanlige seterhus og to utleiehytter. Den ene av disse har en grunnflate på 70 kvm. pluss uthus og den andre 44 kvm. Til seteren hører 1.0001500 da. skog og dessuten en tredjedel i ca 15000 da. fjellterreng som ligger i sameie mellom tre setrer.

Det kan ikke være tvilsomt at en her siktet til eieren av bnr. 4 som n av de to øvrige setereiere. Salgsoppgaven var for øvrig vedlagt søknaden om konsesjon.

Heller ikke utøvelsen av jakt og fiske i tvisteområdet kan etter lagmannsrettens mening bringe grunneiendomsrettsspørsmålet i tvisteområdet i noen annen stilling. Det må legges til grunn at eierne av bnr. 4 har jaktet i området på lik linje med eierne av bnr. 3 over lang tid. Fisket har nok hatt et mer begrenset omfang og var mindre viktig for de seterberettigede. Det nevnes at eierne av bnr. 4 deltok i fiskekultiveringsarbeidet i 1950årene sammen med blant annet den lokale fiskeforeningen, og bar sin del av kostnadene med dette.

Staten har subsidiært anført at grunnboken for Nordre Land ikke ga opplysning om at ankemotparten skulle være medeier i tvisteområdet. Staten kunne heller ikke utfra opplysningene for øvrig kjenne til ankemotpartens eventuelle rett, og ervervet derfor eiendommen i god tro. Anførselen kan ikke føre fram. Gnr. 126 bnr. 4 er utskilt fra bnr. 3 ved skyldsettingsforretningen i 1867. Bnr. 4' rettigheter i tvisteområdet er angitt i forretningen. Forretningen ble tinglyst på bnr. 3. Det følger da av tinglysningsloven §20 at senere eiere av bnr. 3 må respektere bnr. 4' rettigheter i tvisteområdet. Om bnr. 4' rettigheter rettslig sett innebærer eiendomsrett eller bruksrett, er uten betydning for ekstinksjonsspørsmålet.

Det gjenstår å ta standpunkt til motanken. Lagmannsretten ser det slik at skyldsettingsforretningen fra 1867 må danne utgangspunktet for eierdelens størrelse. Her ble skylden for bnr. 4 satt til 1/4-part. Det vises til sameieloven §2 annet ledd som angir som legalpresumsjon at skatteskylden må legges til grunn med mindre annet forholdstall er kjent. Verken forholdene omkring forliket om skogdelingen i 1919, eller de forhold som ellers er anført av Johan Wien, gir grunnlag for å fravike hovedregelen i sameieloven §2 annet ledd.

Verken anken eller motanken har ført frem. Motanken anses imidlertid ikke å ha medført ekstra omkostninger for staten. I hovedanken bør staten v/fylkeslandbruksstyret i Oppland betale saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Advokat Grøstad har innlevert omkostningsoppgave som viser kr 35900,-, hvor kr 34000,- er salær. Lagmannsretten finner å kunne legge oppgaven til grunn for omkostningsavgjørelsen i hovedanken.

Selv om lagmannsretten har kommet til samme resultat som jordskifteretten er det hensiktsmessig å utforme ny domsslutning. Domsslutningen er felles for anke og motanke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Johan Wien er - som eier av gnr. 126 bnr. 4 i Etnedal - eier av 1/4 -en fjerdedel- av fjellområdet ovenfor Fjellsætra/Bergsætra.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/fylkeslandbruksstyret i Oppland 35.900 - trettifemtusennihundre- kroner til Johan Wien innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.